Vær så snill og hjelp meg...

[hjelpeløs]

Jeg er en kvinne på 30 år med to små barn på 2 og 4. Etter flere år med stadig tilbakevendene problemer i forhold til mannen min er jeg nærmest desperat etter å få svar....hva skal jeg gjøre med livet mitt?

Saken er at jeg ikke er sikker på mine følelser for mannen min. Vi har vært sammen i 8 år og gift i 1 år. De siste årene har jeg hatt store problemer med å vise ham at jeg er glad i ham. Jeg klarer ikke å gå bort og gi ham et kyss eller en klem. Når vi ligger sammen er det alltid han som er den aktive, og jeg gir lite tilbake. For eksempel er det vanskelig for meg å kysse ham. Dette virker ganske opplagt; at jeg ikke elsker ham lenger. Men jeg klarer ikke å forholde meg til denne realiteten. Jeg ønsker IKKE å skilles. Jeg er veldig glad i barna, hjemmet vårt og trives godt med ham som en venn. Jeg ønsker meg til og med et nytt barn....Fortrenger jeg virkeligheten? Utsetter jeg bare noe som uansett vil komme en dag? Jeg orker ikke en gang å tenke på en skilsmisse. Tenk å la ungene oppleve det? Tenk å måtte flytte fra det nye huset vårt? Vi har det jo tross alt koselig og fint som oftest...Det eneste problemet er intimiteten oss to i mellom.

Mannen min lurer ofte på hvorfor det er blitt slik (for det var helt annerledes i starten). Jeg kan ikke svare på det. KLarer ikke å finne ut av mine egne følelser, men jeg tror aldri jeg har vært direkte tiltrukket av ham rent utseendemessig. Det høres litt overfladisk ut, men jeg drømmer ofte om å ha en mann som er sjarmerende og kjempekjekk å se på. Dette kan jeg selvsagt ikke si til mannen min. To fødsler har selvsagt også hatt litt å si. Vi har hatt våre problemer med seksuallivet, særlig etter den første. Kroppen min fungerer ikke som før.

Dette blir veldig rotete. Akkurat nå er jeg så fortvilet og redd. Vi har nettopp hatt en konfrontasjon ang dette. Mannen min kan jo ikke leve med å aldri få et kjærtegn...

Er det noen der ute som har hatt store samlivsproblemer og kan hjelpe meg? Hvordan kan jeg vite om alt håp er ute? Viljen er absolutt til stede for å få det til, men hva skal vi gjøre. Dette er fortvilende for oss begge to. Mannen min sier han er så glad i meg. Familien betyr alt for oss begge og jeg tror aldri vi vil klare å skilles. Men kaster vi bort livene våre?

Vær så snill å gi meg et svar...Jeg tør ikke å snakke med noen om dette. Det blir for tøft...Men jeg trenger hjelp!

[hjelpeløs]

Jeg er en kvinne på 30 år med to små barn på 2 og 4. Etter flere år med stadig tilbakevendene problemer i forhold til mannen min er jeg nærmest desperat etter å få svar....hva skal jeg gjøre med livet mitt?

Saken er at jeg ikke er sikker på mine følelser for mannen min. Vi har vært sammen i 8 år og gift i 1 år. De siste årene har jeg hatt store problemer med å vise ham at jeg er glad i ham. Jeg klarer ikke å gå bort og gi ham et kyss eller en klem. Når vi ligger sammen er det alltid han som er den aktive, og jeg gir lite tilbake. For eksempel er det vanskelig for meg å kysse ham. Dette virker ganske opplagt; at jeg ikke elsker ham lenger. Men jeg klarer ikke å forholde meg til denne realiteten. Jeg ønsker IKKE å skilles. Jeg er veldig glad i barna, hjemmet vårt og trives godt med ham som en venn. Jeg ønsker meg til og med et nytt barn....Fortrenger jeg virkeligheten? Utsetter jeg bare noe som uansett vil komme en dag? Jeg orker ikke en gang å tenke på en skilsmisse. Tenk å la ungene oppleve det? Tenk å måtte flytte fra det nye huset vårt? Vi har det jo tross alt koselig og fint som oftest...Det eneste problemet er intimiteten oss to i mellom.

Mannen min lurer ofte på hvorfor det er blitt slik (for det var helt annerledes i starten). Jeg kan ikke svare på det. KLarer ikke å finne ut av mine egne følelser, men jeg tror aldri jeg har vært direkte tiltrukket av ham rent utseendemessig. Det høres litt overfladisk ut, men jeg drømmer ofte om å ha en mann som er sjarmerende og kjempekjekk å se på. Dette kan jeg selvsagt ikke si til mannen min. To fødsler har selvsagt også hatt litt å si. Vi har hatt våre problemer med seksuallivet, særlig etter den første. Kroppen min fungerer ikke som før.

Dette blir veldig rotete. Akkurat nå er jeg så fortvilet og redd. Vi har nettopp hatt en konfrontasjon ang dette. Mannen min kan jo ikke leve med å aldri få et kjærtegn...

Er det noen der ute som har hatt store samlivsproblemer og kan hjelpe meg? Hvordan kan jeg vite om alt håp er ute? Viljen er absolutt til stede for å få det til, men hva skal vi gjøre. Dette er fortvilende for oss begge to. Mannen min sier han er så glad i meg. Familien betyr alt for oss begge og jeg tror aldri vi vil klare å skilles. Men kaster vi bort livene våre?

Vær så snill å gi meg et svar...Jeg tør ikke å snakke med noen om dette. Det blir for tøft...Men jeg trenger hjelp!

[hjelpeløs]

Jeg er en kvinne på 30 år med to små barn på 2 og 4. Etter flere år med stadig tilbakevendene problemer i forhold til mannen min er jeg nærmest desperat etter å få svar....hva skal jeg gjøre med livet mitt?

Saken er at jeg ikke er sikker på mine følelser for mannen min. Vi har vært sammen i 8 år og gift i 1 år. De siste årene har jeg hatt store problemer med å vise ham at jeg er glad i ham. Jeg klarer ikke å gå bort og gi ham et kyss eller en klem. Når vi ligger sammen er det alltid han som er den aktive, og jeg gir lite tilbake. For eksempel er det vanskelig for meg å kysse ham. Dette virker ganske opplagt; at jeg ikke elsker ham lenger. Men jeg klarer ikke å forholde meg til denne realiteten. Jeg ønsker IKKE å skilles. Jeg er veldig glad i barna, hjemmet vårt og trives godt med ham som en venn. Jeg ønsker meg til og med et nytt barn....Fortrenger jeg virkeligheten? Utsetter jeg bare noe som uansett vil komme en dag? Jeg orker ikke en gang å tenke på en skilsmisse. Tenk å la ungene oppleve det? Tenk å måtte flytte fra det nye huset vårt? Vi har det jo tross alt koselig og fint som oftest...Det eneste problemet er intimiteten oss to i mellom.

Mannen min lurer ofte på hvorfor det er blitt slik (for det var helt annerledes i starten). Jeg kan ikke svare på det. KLarer ikke å finne ut av mine egne følelser, men jeg tror aldri jeg har vært direkte tiltrukket av ham rent utseendemessig. Det høres litt overfladisk ut, men jeg drømmer ofte om å ha en mann som er sjarmerende og kjempekjekk å se på. Dette kan jeg selvsagt ikke si til mannen min. To fødsler har selvsagt også hatt litt å si. Vi har hatt våre problemer med seksuallivet, særlig etter den første. Kroppen min fungerer ikke som før.

Dette blir veldig rotete. Akkurat nå er jeg så fortvilet og redd. Vi har nettopp hatt en konfrontasjon ang dette. Mannen min kan jo ikke leve med å aldri få et kjærtegn...

Er det noen der ute som har hatt store samlivsproblemer og kan hjelpe meg? Hvordan kan jeg vite om alt håp er ute? Viljen er absolutt til stede for å få det til, men hva skal vi gjøre. Dette er fortvilende for oss begge to. Mannen min sier han er så glad i meg. Familien betyr alt for oss begge og jeg tror aldri vi vil klare å skilles. Men kaster vi bort livene våre?

Vær så snill å gi meg et svar...Jeg tør ikke å snakke med noen om dette. Det blir for tøft...Men jeg trenger hjelp!

[hjelpeløs]

Jeg er en kvinne på 30 år med to små barn på 2 og 4. Etter flere år med stadig tilbakevendene problemer i forhold til mannen min er jeg nærmest desperat etter å få svar....hva skal jeg gjøre med livet mitt?

Saken er at jeg ikke er sikker på mine følelser for mannen min. Vi har vært sammen i 8 år og gift i 1 år. De siste årene har jeg hatt store problemer med å vise ham at jeg er glad i ham. Jeg klarer ikke å gå bort og gi ham et kyss eller en klem. Når vi ligger sammen er det alltid han som er den aktive, og jeg gir lite tilbake. For eksempel er det vanskelig for meg å kysse ham. Dette virker ganske opplagt; at jeg ikke elsker ham lenger. Men jeg klarer ikke å forholde meg til denne realiteten. Jeg ønsker IKKE å skilles. Jeg er veldig glad i barna, hjemmet vårt og trives godt med ham som en venn. Jeg ønsker meg til og med et nytt barn....Fortrenger jeg virkeligheten? Utsetter jeg bare noe som uansett vil komme en dag? Jeg orker ikke en gang å tenke på en skilsmisse. Tenk å la ungene oppleve det? Tenk å måtte flytte fra det nye huset vårt? Vi har det jo tross alt koselig og fint som oftest...Det eneste problemet er intimiteten oss to i mellom.

Mannen min lurer ofte på hvorfor det er blitt slik (for det var helt annerledes i starten). Jeg kan ikke svare på det. KLarer ikke å finne ut av mine egne følelser, men jeg tror aldri jeg har vært direkte tiltrukket av ham rent utseendemessig. Det høres litt overfladisk ut, men jeg drømmer ofte om å ha en mann som er sjarmerende og kjempekjekk å se på. Dette kan jeg selvsagt ikke si til mannen min. To fødsler har selvsagt også hatt litt å si. Vi har hatt våre problemer med seksuallivet, særlig etter den første. Kroppen min fungerer ikke som før.

Dette blir veldig rotete. Akkurat nå er jeg så fortvilet og redd. Vi har nettopp hatt en konfrontasjon ang dette. Mannen min kan jo ikke leve med å aldri få et kjærtegn...

Er det noen der ute som har hatt store samlivsproblemer og kan hjelpe meg? Hvordan kan jeg vite om alt håp er ute? Viljen er absolutt til stede for å få det til, men hva skal vi gjøre. Dette er fortvilende for oss begge to. Mannen min sier han er så glad i meg. Familien betyr alt for oss begge og jeg tror aldri vi vil klare å skilles. Men kaster vi bort livene våre?

Vær så snill å gi meg et svar...Jeg tør ikke å snakke med noen om dette. Det blir for tøft...Men jeg trenger hjelp!

[Angela1365380318]

Du må snakke med mannen dim om dette. Du sier jo at du ikke vil skilles, men slik du beskriver oppførselen din så kan kropssprøket tolkes som om du vil så langt vekk fra han som mulig, og dette fanger han sikkert opp, du må derfor fortelle han at det ikke er slik. Det er sikkert godt for han å få høre det.

Men eg synest du skal tenke deg om, er dette mannen du vil leve sammen med resten av livet eller vil du hest ha en annen? Og visst det er slik, hvorfor det?

Eg tror en skilsmisse er mye bedre nå når barna er så små, slik at de får få minner fra når foreldrene bodde sammen og ikke kan savne det.

Det blir sikkert mye verre når barna er 14, har venner, kjæreste, skole og fritidsaktiviteter og i tilegg to foreldre som ikke tåler ansiktet på hverandre på grunn av ting som utroskap osv.

Ikke missforstå meg, eg mener ikke at du skal skille deg, bare at du ikke skal være redd for å tenke tanken. Men skal du leve sammen med mannen din må det være i et forhold begge er fornøyd med, og akkurat nå virker ingen av dere særlig fornøyd, kansje dere kan ta barne til et familiemedlem slik at dere får fri til å være kjærester for noen timer eller oppsøke profosjonell hjelp?

Lyke til iallefall!

[Angela1365380318]

Du må snakke med mannen dim om dette. Du sier jo at du ikke vil skilles, men slik du beskriver oppførselen din så kan kropssprøket tolkes som om du vil så langt vekk fra han som mulig, og dette fanger han sikkert opp, du må derfor fortelle han at det ikke er slik. Det er sikkert godt for han å få høre det.

Men eg synest du skal tenke deg om, er dette mannen du vil leve sammen med resten av livet eller vil du hest ha en annen? Og visst det er slik, hvorfor det?

Eg tror en skilsmisse er mye bedre nå når barna er så små, slik at de får få minner fra når foreldrene bodde sammen og ikke kan savne det.

Det blir sikkert mye verre når barna er 14, har venner, kjæreste, skole og fritidsaktiviteter og i tilegg to foreldre som ikke tåler ansiktet på hverandre på grunn av ting som utroskap osv.

Ikke missforstå meg, eg mener ikke at du skal skille deg, bare at du ikke skal være redd for å tenke tanken. Men skal du leve sammen med mannen din må det være i et forhold begge er fornøyd med, og akkurat nå virker ingen av dere særlig fornøyd, kansje dere kan ta barne til et familiemedlem slik at dere får fri til å være kjærester for noen timer eller oppsøke profosjonell hjelp?

Lyke til iallefall!

[Angela1365380318]

Du må snakke med mannen dim om dette. Du sier jo at du ikke vil skilles, men slik du beskriver oppførselen din så kan kropssprøket tolkes som om du vil så langt vekk fra han som mulig, og dette fanger han sikkert opp, du må derfor fortelle han at det ikke er slik. Det er sikkert godt for han å få høre det.

Men eg synest du skal tenke deg om, er dette mannen du vil leve sammen med resten av livet eller vil du hest ha en annen? Og visst det er slik, hvorfor det?

Eg tror en skilsmisse er mye bedre nå når barna er så små, slik at de får få minner fra når foreldrene bodde sammen og ikke kan savne det.

Det blir sikkert mye verre når barna er 14, har venner, kjæreste, skole og fritidsaktiviteter og i tilegg to foreldre som ikke tåler ansiktet på hverandre på grunn av ting som utroskap osv.

Ikke missforstå meg, eg mener ikke at du skal skille deg, bare at du ikke skal være redd for å tenke tanken. Men skal du leve sammen med mannen din må det være i et forhold begge er fornøyd med, og akkurat nå virker ingen av dere særlig fornøyd, kansje dere kan ta barne til et familiemedlem slik at dere får fri til å være kjærester for noen timer eller oppsøke profosjonell hjelp?

Lyke til iallefall!

[Angela1365380318]

Du må snakke med mannen dim om dette. Du sier jo at du ikke vil skilles, men slik du beskriver oppførselen din så kan kropssprøket tolkes som om du vil så langt vekk fra han som mulig, og dette fanger han sikkert opp, du må derfor fortelle han at det ikke er slik. Det er sikkert godt for han å få høre det.

Men eg synest du skal tenke deg om, er dette mannen du vil leve sammen med resten av livet eller vil du hest ha en annen? Og visst det er slik, hvorfor det?

Eg tror en skilsmisse er mye bedre nå når barna er så små, slik at de får få minner fra når foreldrene bodde sammen og ikke kan savne det.

Det blir sikkert mye verre når barna er 14, har venner, kjæreste, skole og fritidsaktiviteter og i tilegg to foreldre som ikke tåler ansiktet på hverandre på grunn av ting som utroskap osv.

Ikke missforstå meg, eg mener ikke at du skal skille deg, bare at du ikke skal være redd for å tenke tanken. Men skal du leve sammen med mannen din må det være i et forhold begge er fornøyd med, og akkurat nå virker ingen av dere særlig fornøyd, kansje dere kan ta barne til et familiemedlem slik at dere får fri til å være kjærester for noen timer eller oppsøke profosjonell hjelp?

Lyke til iallefall!

[lalali]

"Vi har vært sammen i 8 år og gift i 1 år. De siste årene har jeg hatt store problemer med å vise ham at jeg er glad i ham."

Ville bare begynne med å kommentere dette. Hvorfor i all verden giftet du deg med han om det var store problemer i forholdet?

Uansett, gjort er gjort. Og slik jeg ser det, så har du fremdeles håp for ekteskapet. Du har mange grunner til å bli og jeg ser ikke at problemene dere har er helt håpløse å få bukt med, om dere begge jobber mot samme mål.

Når det kommer til dagdrømmene dine om en "kjekkere mann", så tror jeg dette bare er et produkt av problmene du har i forholdet ditt nå. Du visste jo godt hvordan mannen din så ut da du valgte han.

Foreslår en tur på familievernkontoret der dere bor.

[lalali]

"Vi har vært sammen i 8 år og gift i 1 år. De siste årene har jeg hatt store problemer med å vise ham at jeg er glad i ham."

Ville bare begynne med å kommentere dette. Hvorfor i all verden giftet du deg med han om det var store problemer i forholdet?

Uansett, gjort er gjort. Og slik jeg ser det, så har du fremdeles håp for ekteskapet. Du har mange grunner til å bli og jeg ser ikke at problemene dere har er helt håpløse å få bukt med, om dere begge jobber mot samme mål.

Når det kommer til dagdrømmene dine om en "kjekkere mann", så tror jeg dette bare er et produkt av problmene du har i forholdet ditt nå. Du visste jo godt hvordan mannen din så ut da du valgte han.

Foreslår en tur på familievernkontoret der dere bor.

[lalali]

"Vi har vært sammen i 8 år og gift i 1 år. De siste årene har jeg hatt store problemer med å vise ham at jeg er glad i ham."

Ville bare begynne med å kommentere dette. Hvorfor i all verden giftet du deg med han om det var store problemer i forholdet?

Uansett, gjort er gjort. Og slik jeg ser det, så har du fremdeles håp for ekteskapet. Du har mange grunner til å bli og jeg ser ikke at problemene dere har er helt håpløse å få bukt med, om dere begge jobber mot samme mål.

Når det kommer til dagdrømmene dine om en "kjekkere mann", så tror jeg dette bare er et produkt av problmene du har i forholdet ditt nå. Du visste jo godt hvordan mannen din så ut da du valgte han.

Foreslår en tur på familievernkontoret der dere bor.

[lalali]

"Vi har vært sammen i 8 år og gift i 1 år. De siste årene har jeg hatt store problemer med å vise ham at jeg er glad i ham."

Ville bare begynne med å kommentere dette. Hvorfor i all verden giftet du deg med han om det var store problemer i forholdet?

Uansett, gjort er gjort. Og slik jeg ser det, så har du fremdeles håp for ekteskapet. Du har mange grunner til å bli og jeg ser ikke at problemene dere har er helt håpløse å få bukt med, om dere begge jobber mot samme mål.

Når det kommer til dagdrømmene dine om en "kjekkere mann", så tror jeg dette bare er et produkt av problmene du har i forholdet ditt nå. Du visste jo godt hvordan mannen din så ut da du valgte han.

Foreslår en tur på familievernkontoret der dere bor.

[spirito]

Gå til en familie/samlivterapeut!

Siden dere begge er klar over problemet og vil gjøre noe med det, bør det vel finnes en utvei?

Lykke til!

[spirito]

Gå til en familie/samlivterapeut!

Siden dere begge er klar over problemet og vil gjøre noe med det, bør det vel finnes en utvei?

Lykke til!

[spirito]

Gå til en familie/samlivterapeut!

Siden dere begge er klar over problemet og vil gjøre noe med det, bør det vel finnes en utvei?

Lykke til!

[spirito]

Gå til en familie/samlivterapeut!

Siden dere begge er klar over problemet og vil gjøre noe med det, bør det vel finnes en utvei?

Lykke til!

[Gjest anonym denne gang]

jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver - jeg har også følt det slik. Jeg var redd for at følelsene var borte for godt.

Jeg var redd for å snakke for mye med mannen min om dette, for jeg var redd for at han da lettere ville skille seg fra meg.

På ett eller annet tidspunkt har imidlertid dette snudd, og jeg kjenner nok en gang at jeg er glad i mannen min, trives med ham, blir tent på ham, og er ikke i tvil om at jeg vil leve resten av livet mitt sammen med ham.

Men jeg kan dessverre ikke sette fingeren på hva det var som gjorde at det ble slik.

Kanskje dels at tingene kom på avstand? Jeg tror nemlig at noe som bidro veldig til mine manglende føleser var at han ble så fraværende da vi fikk barn. Følelsen av å være sviktet han lenge i. Men nå har det altså gått noen år.

Kanskje også dels at jeg fikk en ny jobb slik at jeg ble mer fornøyd med meg selv? Jeg hadde i lengre tid mistrivdes i jobben min. Jobbskiftet ga meg et lite selvtillits-boom.

Den nye jobben innebar også mer penger - dette tok bort presset på familieøkonomien. Jeg hadde tidligere irritert meg ganske mye over at mannen min, som hadde desidert mest inntekt, hadde så avvikende prioriteringer enn meg, og så satt han der med "makta" fordi han tjente mest.

Den nye jobben førte faktisk til en ting til: Jeg følte meg plutselig forelsket i en kollega! Jeg hadde ikke hatt slike følelser for noen andre enn mannen min på over 10 år. Da jeg var som lengst nede i mine følelser for ham, undret jeg meg over at jeg heller ikke følte meg tiltrukket av andre menn. Nå gjorde jeg plutselig det, og det fikk meg til å bli litt mer tent på hjemmebane.

Det ble heldigvis ikke til noe som helst med kollegaen, og han sluttet senere i jobben, og DET hjalp sikkert også.

Jeg vet ikke om du akn forstå, men det var akkurat som om dette vekket til live et føllelsesregister i meg som jeg hadde glemt. Men jeg vil ikke anbefale deg å være utro. For meg var det absolutt uskyldig - kan ikke kalles flørt engang! Det var bare noe som foregikk inni mitt hode.

Og kanskje var det ikke den personen jeg var forelsket i, men selve forelskelsen??

Men dette gjorde meg lettere innstilt på sex, og det har jo alltid positive virkninger på en mann! *smil*

Av andre ting som kan ha hatt innvirkning:

Barnet har blitt eldre - mannen kommer lettere på banen hjemme.

Mannen min har blitt flinkere til å verdsette meg og det jeg gjør og står for.

Hver gang jeg hører om eller leser om hvordan folk egentlig har det i forbindelse med en skilsmisse, her på DOL eller ellers i livet, så har det også vært et klart signal om at dette bør jeg styre unna.

Tanken på at mitt barn skulle ende opp med halvsøsken og en stemor har faktisk ikke vært til å holde ut!

Jeg kjøpte en bok som jeg fant på et boksalg som het noe omtrent som "forelsk deg i mannen din". Den inneholdt en del selvfølgeligheter, men hovedtesen var at en gang har du vært skikkelig forelsket i ham - kan du prøve å gjenskape den følelsen, for eksempel ved å tenke på hva det var som gjorde at du falt for ham osv.

Jeg vet ikke om dette lange svaret er til noen hjelp. Kanskje går det for deg som for meg - kanskje ikke.

Men jeg håper det ihvertfall vil være en trøst å se at en annen som har vært helt nede i kjelleren følelsesmessig har klart å komme seg opp igjen med æren i behold!

Lykke til!

PS: Kan gjerne ha en dialog videre i denne tråden hvis du vil!

[hjelpeløs]

jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver - jeg har også følt det slik. Jeg var redd for at følelsene var borte for godt.

Jeg var redd for å snakke for mye med mannen min om dette, for jeg var redd for at han da lettere ville skille seg fra meg.

På ett eller annet tidspunkt har imidlertid dette snudd, og jeg kjenner nok en gang at jeg er glad i mannen min, trives med ham, blir tent på ham, og er ikke i tvil om at jeg vil leve resten av livet mitt sammen med ham.

Men jeg kan dessverre ikke sette fingeren på hva det var som gjorde at det ble slik.

Kanskje dels at tingene kom på avstand? Jeg tror nemlig at noe som bidro veldig til mine manglende føleser var at han ble så fraværende da vi fikk barn. Følelsen av å være sviktet han lenge i. Men nå har det altså gått noen år.

Kanskje også dels at jeg fikk en ny jobb slik at jeg ble mer fornøyd med meg selv? Jeg hadde i lengre tid mistrivdes i jobben min. Jobbskiftet ga meg et lite selvtillits-boom.

Den nye jobben innebar også mer penger - dette tok bort presset på familieøkonomien. Jeg hadde tidligere irritert meg ganske mye over at mannen min, som hadde desidert mest inntekt, hadde så avvikende prioriteringer enn meg, og så satt han der med "makta" fordi han tjente mest.

Den nye jobben førte faktisk til en ting til: Jeg følte meg plutselig forelsket i en kollega! Jeg hadde ikke hatt slike følelser for noen andre enn mannen min på over 10 år. Da jeg var som lengst nede i mine følelser for ham, undret jeg meg over at jeg heller ikke følte meg tiltrukket av andre menn. Nå gjorde jeg plutselig det, og det fikk meg til å bli litt mer tent på hjemmebane.

Det ble heldigvis ikke til noe som helst med kollegaen, og han sluttet senere i jobben, og DET hjalp sikkert også.

Jeg vet ikke om du akn forstå, men det var akkurat som om dette vekket til live et føllelsesregister i meg som jeg hadde glemt. Men jeg vil ikke anbefale deg å være utro. For meg var det absolutt uskyldig - kan ikke kalles flørt engang! Det var bare noe som foregikk inni mitt hode.

Og kanskje var det ikke den personen jeg var forelsket i, men selve forelskelsen??

Men dette gjorde meg lettere innstilt på sex, og det har jo alltid positive virkninger på en mann! *smil*

Av andre ting som kan ha hatt innvirkning:

Barnet har blitt eldre - mannen kommer lettere på banen hjemme.

Mannen min har blitt flinkere til å verdsette meg og det jeg gjør og står for.

Hver gang jeg hører om eller leser om hvordan folk egentlig har det i forbindelse med en skilsmisse, her på DOL eller ellers i livet, så har det også vært et klart signal om at dette bør jeg styre unna.

Tanken på at mitt barn skulle ende opp med halvsøsken og en stemor har faktisk ikke vært til å holde ut!

Jeg kjøpte en bok som jeg fant på et boksalg som het noe omtrent som "forelsk deg i mannen din". Den inneholdt en del selvfølgeligheter, men hovedtesen var at en gang har du vært skikkelig forelsket i ham - kan du prøve å gjenskape den følelsen, for eksempel ved å tenke på hva det var som gjorde at du falt for ham osv.

Jeg vet ikke om dette lange svaret er til noen hjelp. Kanskje går det for deg som for meg - kanskje ikke.

Men jeg håper det ihvertfall vil være en trøst å se at en annen som har vært helt nede i kjelleren følelsesmessig har klart å komme seg opp igjen med æren i behold!

Lykke til!

PS: Kan gjerne ha en dialog videre i denne tråden hvis du vil!

Tusen takk for et veldig grundig og godt svar!!! Du setter fingeren på mange av de samme følelsene som jeg har. Fint å høre at det har gått så bra med dere. Selv har jeg jo også opplevd å komme opp av slike bølgedaler som jeg er i nå, og er derfor optimist midt oppi alt. Vi har snakket en del sammen siden sist jeg skrev her og det hjelper...Jeg vet at mannen min elsker meg. Han sier at han ikke kan tenke seg noen annen. Det er godt å vite, men jeg skulle ønske jeg kunne si det samme og være helt ærlig.

Det som er så vanskelig er at mannen min er så "perfekt" på mange måter. Han er en snill, sympatisk, utadvendt og positiv mann. Alltid optimistisk og initiativrik. Han har svært mange personlige egenskaper som jeg virkelig beundrer. Så hadde jeg bare vært fysisk tiltrukket av ham fremdeles hadde alt vært perfekt!

Har lurt på hva det skyldes at jeg ikke føler lidenskap for ham lenger. Er det fordi jeg ikke falt pladask for ham i starten, men brukte litt tid på det? Er det pga at fødslene har gjort noe med kroppen min?(jeg kan umulig ha like mye kjønnshormoner som tidligere..!). Er det fordi vi har vært sammen så lenge og ingenting er spennende lenger? Tror egentlig mest på den forklaringen at jeg aldri har falt pladask for ham rent utseendemessig. Han har et helt normalt utseende, men har ikke det som får det til å sitre innvendig...Dette høres sikkert umodent ut, men jeg lengter etter den store forelskelsen. Akkurat som du skrev har jeg ikke følt forelskelse for noen andre heller på mange år. Prøver å være åpen for det bare for å komme inn igjen i slike tankebaner, men treffer sjelden menn som vekker så sterke følelser...Det hadde sikkert hjulpet med en flørt! Utroskap er ikke aktuelt!

Hadde vi ikke hatt barn, så hadde det nok sikkert blitt slutt mellom oss. I alle fall en pause, men det har vi ikke anledning til nå. Likevel så føler jeg at jeg har mye mer å tape på å skilles nå. Har ikke bare ansvar for meg selv. Og dessuten er vi jo stort sett gode venner og trives i hverandres selskap. Koser oss hjemme og sammen med venner. Reiser på kjempefine ferier og finner på andre gøye ting. Da er det jo meningsløst å rive ungene vekk fra dette?

Håper bare ikke jeg sitter der som gammel dame og angrer...

Nok en gang, takk for svaret ditt!! Det hjalp veldig!!

[Gjest opptimist]

Du blir ikke kåt på din mann, sier du.

Jeg har det samme problemet, og jeg har funnet ut at det jeg savner og mangler er begjær i blikket hans. Når jeg kan se i blikket at han synes at jeg er vakker og sexy...Min elskede har aldri hatt et slikt blikk desverre.Så da bruker jeg fantasien istedet.

Jeg vil anbefale deg å onanere, for å kunne bli litt mere kjent med din egen seksualitet.

Sexlysten starter jo med fantasien, eller det du tenker på før en intim sammenkomst med din kjære.

Har du prøvd vaginalkuler?

Det hjelper på sexlysten, gjerne krydret med litt visuelle bilder.

Prøv å ikke være så fokusert på at du ikke tenner på han, men tenkt heller på hva som tenner deg. Hva liker du, hvordan ønsker du at en mann skal ta på deg, se det for deg....

Hjelper det å komme i stemning når du har sexy musikk på?

Osv...

Ellers så kan dere ta kontakt med en familieterapaut.

[Gjest anonym denne gangen]

Tusen takk for et veldig grundig og godt svar!!! Du setter fingeren på mange av de samme følelsene som jeg har. Fint å høre at det har gått så bra med dere. Selv har jeg jo også opplevd å komme opp av slike bølgedaler som jeg er i nå, og er derfor optimist midt oppi alt. Vi har snakket en del sammen siden sist jeg skrev her og det hjelper...Jeg vet at mannen min elsker meg. Han sier at han ikke kan tenke seg noen annen. Det er godt å vite, men jeg skulle ønske jeg kunne si det samme og være helt ærlig.

Det som er så vanskelig er at mannen min er så "perfekt" på mange måter. Han er en snill, sympatisk, utadvendt og positiv mann. Alltid optimistisk og initiativrik. Han har svært mange personlige egenskaper som jeg virkelig beundrer. Så hadde jeg bare vært fysisk tiltrukket av ham fremdeles hadde alt vært perfekt!

Har lurt på hva det skyldes at jeg ikke føler lidenskap for ham lenger. Er det fordi jeg ikke falt pladask for ham i starten, men brukte litt tid på det? Er det pga at fødslene har gjort noe med kroppen min?(jeg kan umulig ha like mye kjønnshormoner som tidligere..!). Er det fordi vi har vært sammen så lenge og ingenting er spennende lenger? Tror egentlig mest på den forklaringen at jeg aldri har falt pladask for ham rent utseendemessig. Han har et helt normalt utseende, men har ikke det som får det til å sitre innvendig...Dette høres sikkert umodent ut, men jeg lengter etter den store forelskelsen. Akkurat som du skrev har jeg ikke følt forelskelse for noen andre heller på mange år. Prøver å være åpen for det bare for å komme inn igjen i slike tankebaner, men treffer sjelden menn som vekker så sterke følelser...Det hadde sikkert hjulpet med en flørt! Utroskap er ikke aktuelt!

Hadde vi ikke hatt barn, så hadde det nok sikkert blitt slutt mellom oss. I alle fall en pause, men det har vi ikke anledning til nå. Likevel så føler jeg at jeg har mye mer å tape på å skilles nå. Har ikke bare ansvar for meg selv. Og dessuten er vi jo stort sett gode venner og trives i hverandres selskap. Koser oss hjemme og sammen med venner. Reiser på kjempefine ferier og finner på andre gøye ting. Da er det jo meningsløst å rive ungene vekk fra dette?

Håper bare ikke jeg sitter der som gammel dame og angrer...

Nok en gang, takk for svaret ditt!! Det hjalp veldig!!

Så godt å høre at svaret mitt hjalp deg!

Jeg vil bare si at den jobbforelskelsen absolutt ikke var flørt - det var bare et begjær inni meg og fantasier om denne mannen. Men det beviste jo for meg selv at jeg ikke var "hormonellt død" *s*