Når fortelle barnet om adopsjon?

[SolyMar]

Vi har en sønn på snart 2 1/2 år og lurer på når vi skal fortelle at han er adoptert (fikk ham 10 uker gammel).

Jeg har hørt at flere snakker om "magemamma" men selv mener jeg at ordet mamma er unikt og forbeholdt meg og ingen andre :-)

Hva skal jeg si og på hvilken måte?

Når er det på tide å fortelle ham det?

Er det noen på forumet som har gode råd/erfaringer å komme med?

Takknemlig for svar

[Gjest ChiengMai]

Nå fikk vi Storebror da han var 2,5 år, så det er selvfølgelig annerledes. Vi har hele tiden snakket om at vi hentet ham i Thailand, og hvor glade vi ble da vi fikk ham. Vi snakker mye om adopsjon generelt, men mest om han spesielt - kanskje særlig nå som vi venter på Lillebror.

[Gjest kinamamsen]

Når det gjelder navn på biologiske foreldre så har våre barn hver sin Kinamor og Kinafar. Det er betegnelser som vi føler oss komfortable med alle fire. Adopsjonen har alltid vært et åpent tema hos oss, og er en naturlig del av samtalene når det passer sånn. Jentene våre har derfor egentlig alltid visst at de er adopterte. Vi har sett på bilder, film og snakket om da vi hentet dem i Kina og hvor glade vi ble da vi fikk bli foreldrene deres o.s.v. De har begge to hatt jevnlig kontakt med de som ble hentet samtidig med de, og har derfor fått en påminnelse i forb. med de treffene. Da har vi snakket mere om reisen til Kina og om at disse barna kom samtidig med de til Norge. De føler en viss samhørighet, og spesielt eldstejenta føler trygghet og glede ved å ha venninner som hun har kjent helt fra hun var på barnehjem i Kina. Det har vist seg viktigere ettersom årene har gått faktisk.

Det var vel først i 3 års alderen at vi begynte å snakke om Kinamor og Kinafar, og da egentlig først da de begynte å spørre om det selv. Vår eldste (snart 7) er veldig bevisst på og stolt av at hun er kineser og ønsker å høre om vårt første møte, se bilder og video og snakke om sin biologiske foreldre og høre om Kina veldig ofte. Familiens MeiMei (snart 4) derimot har ingen interesse av å høre om Kina, og har ingen spørsmål om sin Kinamor enda hun har blitt fortalt om henne. Hun blir mere irritert og vil ikke høre om det. Jeg regner med at det kommer etterhvert, men foreløpig snakker vi ikke spesielt med henne om dette, men hun får stadig med seg litt i samtalene som vi har med storesøster.

[Kattapi]

Kanskje du finner noen tips her:

http://home.no.net/califam/opphav/

[molli]

Kanskje du finner noen tips her:

http://home.no.net/califam/opphav/

Jøss, det var en skikkelig fin side! :-) Lur måte å legge det opp på, og i enkle ord og vendinger fortelle barnet historien rundt adopsjonen.

[Gjest wook]

Nå fikk vi Storebror da han var 2,5 år, så det er selvfølgelig annerledes. Vi har hele tiden snakket om at vi hentet ham i Thailand, og hvor glade vi ble da vi fikk ham. Vi snakker mye om adopsjon generelt, men mest om han spesielt - kanskje særlig nå som vi venter på Lillebror.

Vi prøver å være åpne om adoposjon. Vi fikk gutten vår da han var 4,5 mnd og har vist ham bilder fra henterisen i Korea. Han blander litt sammen fostermor og mormor men har fått med seg at han bodde hos fostermor da vi hentet ham. Nå er han inne i en periode hvor han bruker sitt koreanske navn på seg selv (4 år). I barnehagen hans er det også en jevngammel koreagutt så de to er mye sammen. Både barna og de voksne prater om at guttene er koreanske og norske, noe både vi som foreldre og ungene synes er ok.

[trompet]

Nå fikk vi Storebror da han var 2,5 år, så det er selvfølgelig annerledes. Vi har hele tiden snakket om at vi hentet ham i Thailand, og hvor glade vi ble da vi fikk ham. Vi snakker mye om adopsjon generelt, men mest om han spesielt - kanskje særlig nå som vi venter på Lillebror.

Da det ble aktuelt for oss å begynne å snakke litt om emnet biologisk mor/far, kom det helt naturlig. Uten at jeg vil lage en debatt igjen som tidligere en gang , vil jeg igjen si hva vi sa.

Vi har tre barn som lå i magen min før de ble født, og to som ikke gjorde det.

De som ikke gjorde det måtte vi "bestille" først. Å bestille var visst nok forferdelig for noen adoptanter ute på dol. derfor denne forsiktige forklaringen,

Vi bestiller det vi ønsker oss i kataloger som kommer i posten, angående klær og andre fine ting.

Da vi bestillte de to barna våre var det ikke en katalog å velge i fra, men en veldig lang venteliste,

Men vi ville jo så veldig gjerne ha dem så vi ventet og ventet, Noen barn bor på barnehjem ute i verden og de venter på å få en mamma og pappa,Å bestille er et ord som barn forstår og kan trekke sammenligninger med. Derfor har vi kommet meget velykket ut med nettop det.

Vi valgte nettop dem fordi det ikke kunne være noen andre og lykkelige oss så ble vi utvalgt til å være mamma`n og pappa`n,

Når emnet kom opp igjen en annen gang (alltid fra barna først) spurte en av dem om jeg visste hvem han hadde ligget i magen til. Jeg svarte som sant var at det gjorde jeg ikke,

Nesten uinteresert svarte han da : Det er sikkert ei fremmed ei! og siden har jeg ikke hørt noe mer om det.

Men det er oftest jenter som blir interesert i sin biologiske bakgrund, Gutter er mer likegyldige til det, med unntak selvfølgelig.

[Gjest Hamaca]

Bare en liten kommentar:

...."men selv mener jeg at ordet mamma er unikt og forbeholdt meg og ingen andre :-)"

men vi har jo fått våre barn på en unik måte, og du kan ikke komme bort fra at barnet ditt også har en mamma/mor som har født det når dere snakker om barnets bakgrunn. Derfor mener jeg at vi som foreldre ikke har enerett på begrepet "mamma/pappa" overfor våre barn. Da fornekter du det viktigste i ditt barns bakgrunn etter min mening.

Vi har hele tiden snakket om når vi hentet h*h, hvor ha*n var før vi hentet h*n, og etterhvert også om "***mamma"(navnet på landet han er født) som h*n har ligget i magen til osv. Da uten noe spesiell utdyping før h*n har spurt selv etterhvert.

Jeg mener det er viktig å ha snakket om magemamman til barnet, og gjort det fortrolig med at det ikke har ligget i Mammas mage _før_ andre barn snakker om det til barnet. Allerde i førskolealderen er mange barn klar over adopsjon, og spesielt de barna som har adopstivbarn i sin bekjentskapskrets. Deres foreldre tar ofte oppgaven alvorlig med å forklare sine barn om hvorfor "Per og Kari" ser litt anderledes ut - og hva adopsjon innebærer. Og det er fint, synes jeg!

[trompet]

Da det ble aktuelt for oss å begynne å snakke litt om emnet biologisk mor/far, kom det helt naturlig. Uten at jeg vil lage en debatt igjen som tidligere en gang , vil jeg igjen si hva vi sa.

Vi har tre barn som lå i magen min før de ble født, og to som ikke gjorde det.

De som ikke gjorde det måtte vi "bestille" først. Å bestille var visst nok forferdelig for noen adoptanter ute på dol. derfor denne forsiktige forklaringen,

Vi bestiller det vi ønsker oss i kataloger som kommer i posten, angående klær og andre fine ting.

Da vi bestillte de to barna våre var det ikke en katalog å velge i fra, men en veldig lang venteliste,

Men vi ville jo så veldig gjerne ha dem så vi ventet og ventet, Noen barn bor på barnehjem ute i verden og de venter på å få en mamma og pappa,Å bestille er et ord som barn forstår og kan trekke sammenligninger med. Derfor har vi kommet meget velykket ut med nettop det.

Vi valgte nettop dem fordi det ikke kunne være noen andre og lykkelige oss så ble vi utvalgt til å være mamma`n og pappa`n,

Når emnet kom opp igjen en annen gang (alltid fra barna først) spurte en av dem om jeg visste hvem han hadde ligget i magen til. Jeg svarte som sant var at det gjorde jeg ikke,

Nesten uinteresert svarte han da : Det er sikkert ei fremmed ei! og siden har jeg ikke hørt noe mer om det.

Men det er oftest jenter som blir interesert i sin biologiske bakgrund, Gutter er mer likegyldige til det, med unntak selvfølgelig.

Jeg glemte i forrige innlegg å nevne alderen på barna når spørsmålet kom opp. Den ene var to da han kom og først i femårsalderen spurte han og det er først da man skal svare når barnet kommer med et spørsmål angående dette. Den andre spurte også første gang i fireårsalderen,Han så en fødsel på tv og spurte om jeg hadde hatt like vondt når jeg fikk ham, Da svarte jeg at heldigvis så hadde jeg ikke det, for han hadde ikke ligget i min mage, Og det var ikke noe mer spørsmål den dagen men fortsatte og følge interesert med på tv.Han fikk svar på det han spurte om og var fornøyd med svaret,

[polly1365380357]

Jeg har snakket om hente reisenhelt fra barna ble hentet, henholdsvis 14 mnd. og 2 år gamle. Hvordan besteforeldrene ventet hjemme og gledet seg, hvor spennende det var for meg som skulle få bli mamma, og mht. nr. to hvordan storesøster gledet seg til å få en lillesøster, om barnehjemmet og om den "magen" de har vært inni i Polen. Denne "magen" har vi konkretisert mer etterhvert som barna har modnet - fra at vi bare brukte ord som en "mage" og en "dame" og til jeg nå med min eldste på 8 år kan snakke om biologisk mor. Barnas interesse for temaet varierer litt i perioder - men jeg tror det er svært viktig at de, så tidlig som mulig, "kan" historien om hvordan de kom hjem. Det gjør det lett å ta opp temaet når som helst senere, og da vet de også hva de skal svare når jevnaldrende spør dem (og det gjør de ganske tidlig).

[nedtelling]

Hei Solymar

Jeg har jo ingen erfaring på dette området. Jeg ville bare spørre deg om han skal bli med på neste hentereise???

Lykke til hilsen

[Mamta]

Vi har fått hjem barna våre nesten 2 år gamle. Og da har det vært naturlig for oss å snakke om India og hentereisene helt fra starten. Vi har jo også hatt både bilder og film fra tiden deres på barnehjemmet.

Hva og hvor mye vi har sagt, avhenger jo av både hvor interessert barna har vært og alder/ språkforståelse.

Jeg sysn også det er naturlig å snakke om barnas indiske mamma og pappa, selvom det er meg og min mann de oppfatter som Mamma og Pappa. I begynnelsen er dette kanskje mer en "trening" for oss osm foreldre, hvis man ikke opplever det helt naturlig med det samme.

For oss har det ihvertfall blitt helt naturlig å snakke med barna om dette temaet - og ikke minst svare på inngående spørsmål til de underligste tidspunkt.

Hilsen fra

[loja]

Syns ikke det er så lett å fortelle om opphav.Vår gutt er tre år nå. Vi har prøvd en stund å snakke om Korea, da han var baby og om manmma, pappa og storesøster som reiste med fly til Korea. Vi ser på bilder (han liker å se bilder fra reisen), men når det kommer til baby stadie så er det ikke snakk om. Han har så visst ikke vært baby, han er stor gutt nå!! Han liker ikke å se på bilder hvor mamma eller pappa ikke er med på. Finner raskt andre bøker. Vi prøver ikke å mase om dette, men tar det opp med jevne mellomrom. Ser hva andre skriver her inne at det er litt forskjellig når ungene begynner å spørre og vise interesse om opphav.Jeg regner med at selv om han tilsynelatende ikke hører hva vi snakker om så glir det noe inn alikevel. Her om dagen satt vi å så i medlemsbladet da jeg pekte på noen barn og sa at disse barna kommer fra Korea. Han ser på meg med store øyne og sier, det gjør jeg også mamma!

[Gjest Cebuano]

Vi hentet sønnen vår da han var 1,5 år. Vi har hele tiden sett på bilder fra Filippinene, snakket og fortalt om hentereisen, om forventningene våre før vi reiste o.s.v. Han elsker å høre om Filippinene.

Han vet godt at han har en mamma på Filippinene og at han har ligget i hennes mage.

Jeg er sikkert litt rar, for jeg skjønner ikke hvorfor barnas skal skjermes fra "virkeligheten"? Hvorfor skal man vente med å fortelle og hvorfor skal man ikke snakke om den andre mamma`n? En dag vil de jo forstå ALT likevel.

[Gjest malun]

Jeg ble selv adoptert da jeg var 3 måneder gammel. Mamma og pappa fortalte meg det veldig tidlig. Selv kan jeg ikke huske at jeg fikk vite det, jeg har liksom alltid visst det.

Mamma har fortalt at det kom opp naturlig da jeg var drøye to år, og nabodama ble gravid. Jeg var veldig interessert i kulen på magen hennes, og at det var baby inni der. Da syntes mamma det var greit å forklare meg at det var mange måter å få baby på.

Naboen fikk baby i magen sin, mens jeg kom fra et annet sted og de dro for å hente meg på et kontor i Oslo (slik det var tilfelle med meg).

Hun gjorde det visstnok veldig enkelt og greit den første gangen, og fortalte ikke noe særlig mer enn det. Barn er da også som regel fornøyde med de enkleste forklaringer i begynnelsen, og så kommer det mer etter hvert.

Da jeg ble litt eldre, forklarte mamma og pappa hvordan de hadde lengtet og lengtet etter et barn, men at ikke alle foreldre klarer å lage dem selv.

De vinklet det slik at jeg følte meg veldig unik og flott som var verdt å vente på i over to år, i motsetning til de vanlige ni månedene. ;o)

Jeg følte at det virkelig var beviset på at jeg var dypt ønsket - så lenge som de hadde ventet på meg!

I løpet av oppveksten var jeg veldig glad i historien om hvordan telefonen kom om at de hadde fått meg, hvor glad mamma ble da, at hun måtte prøve å få tak i pappa som var i møte...

..og videre om da de hentet meg: Hva jeg hadde på meg, at jeg var den skjønneste ungen de noen gang hadde sett, og at vi gråt alle tre - både mamma, pappa og meg. Og så kikket vi på de første bildene av meg hjemme hos mamma og pappa.

De visste ingen ting om mine bio-foreldre. Det sa de også, men forklarte samtidig at det var mange som ikke kunne ta seg av barna sine godt nok selv. Ettersom de ønsket det aller, aller beste for dem, ville de at andre mennesker skulle være mamma og pappa i stedet.

Det er sikkert mange forskjellige måter å gjøre det på, men jeg tror uansett at hovedpoenget er at det bør gjøres så tidlig som mulig (når barnet spør eller det faller seg naturlig pga annen familieforøkelse el.l), og så enkelt som mulig i begynnelsen.

Hvis dere gjør det naturlig og greit, vil barnet som regel oppleve det som naturlig og greit. Svar på sprøsmål, fremstill det positivt - og ikke mas om det så mye utenom ellers.

[piura]

Jeg ble selv adoptert da jeg var 3 måneder gammel. Mamma og pappa fortalte meg det veldig tidlig. Selv kan jeg ikke huske at jeg fikk vite det, jeg har liksom alltid visst det.

Mamma har fortalt at det kom opp naturlig da jeg var drøye to år, og nabodama ble gravid. Jeg var veldig interessert i kulen på magen hennes, og at det var baby inni der. Da syntes mamma det var greit å forklare meg at det var mange måter å få baby på.

Naboen fikk baby i magen sin, mens jeg kom fra et annet sted og de dro for å hente meg på et kontor i Oslo (slik det var tilfelle med meg).

Hun gjorde det visstnok veldig enkelt og greit den første gangen, og fortalte ikke noe særlig mer enn det. Barn er da også som regel fornøyde med de enkleste forklaringer i begynnelsen, og så kommer det mer etter hvert.

Da jeg ble litt eldre, forklarte mamma og pappa hvordan de hadde lengtet og lengtet etter et barn, men at ikke alle foreldre klarer å lage dem selv.

De vinklet det slik at jeg følte meg veldig unik og flott som var verdt å vente på i over to år, i motsetning til de vanlige ni månedene. ;o)

Jeg følte at det virkelig var beviset på at jeg var dypt ønsket - så lenge som de hadde ventet på meg!

I løpet av oppveksten var jeg veldig glad i historien om hvordan telefonen kom om at de hadde fått meg, hvor glad mamma ble da, at hun måtte prøve å få tak i pappa som var i møte...

..og videre om da de hentet meg: Hva jeg hadde på meg, at jeg var den skjønneste ungen de noen gang hadde sett, og at vi gråt alle tre - både mamma, pappa og meg. Og så kikket vi på de første bildene av meg hjemme hos mamma og pappa.

De visste ingen ting om mine bio-foreldre. Det sa de også, men forklarte samtidig at det var mange som ikke kunne ta seg av barna sine godt nok selv. Ettersom de ønsket det aller, aller beste for dem, ville de at andre mennesker skulle være mamma og pappa i stedet.

Det er sikkert mange forskjellige måter å gjøre det på, men jeg tror uansett at hovedpoenget er at det bør gjøres så tidlig som mulig (når barnet spør eller det faller seg naturlig pga annen familieforøkelse el.l), og så enkelt som mulig i begynnelsen.

Hvis dere gjør det naturlig og greit, vil barnet som regel oppleve det som naturlig og greit. Svar på sprøsmål, fremstill det positivt - og ikke mas om det så mye utenom ellers.

Først til deg - malun! Flott å få din opplevelse av dette! Spennende å høre, og helt i tråd med hvordan jeg har tenkt. Heldigvis ;-)

Jeg har tenkt at mitt barn ikke skal huske første gangen det ble fortalt/omtalt at det var adoptert.... Det skal ha vært så naturlig at han mener han alltid har visst det.(Han ble adoptert bare 5 måneder gammel)

Mitt barn har alltid vært opptatt av dette. Vi har snakket om dette fra han var svært liten, lenge før han fikk noe språk... Vi kaller det da perumor. Da unngår du jo "mamma" Hentereisen er en stadig gjentagende historie, og det blir enda mer aktuelt nå da vi har begynt forbereding av ny hentereise...

Har allerede fra han var veldig liten registrert/opplevd en tilhørighet med andre adopterte... (Så foreksempel at han tok seg til håret, og tok på håret til andre med mørkt hår ol.)Landet var da også et av de første ordene han kunne.... Husker enda da vi stod i en kø på en kaffe, og han var ikke stor.... Vel et år tewnker jeg. En dame snakker til ham, og spør hvor han kommer fra....- sånn egentlig rettet til meg vet du.... Han sier klart og tydelig: Pelu...

Hun fikk svar!

Selvsagt regner jeg med at det blir mer utfordrende spørsmål etter hvart, men jeg håper at jeg klarer å svare så enkelt og i henhold til det han egentlig spør om som mulig. Vi voksne har jo så lett for å komme med lange utgreiinger. Det hender nok også at det er jeg som tar opp temaet. Det vil si at jeg kan si "jeg husker hvor flott det var.... " ol. I håp om at det skal være med å gi hen en følelse av akkurat det malun sier - at han er unik og veldig høyt ønsket/elsket!

Det var bare noen tanker fra meg. Lykke til!

[Asksmommy]

Vi har hatt vår sønn bestandig, og vi har snakket om adopsjonen hele tiden, litt nå og da når aledningen byr seg, samt at vi har tent lys for fødselsmoren hans på bursdagen. Vi snakker om hvem sin mage alle i familien har vokst i, og for tida er det kjempespennede og snakke om hvordan pappa var et lite frø som vokste og vokste og vokste og vokste helt til det ikke var plass inne i den magen han vokste i, og da kom han ut. Slik går vi gjennom hele familien, og fellesnevnerne blir sterkere enn ulikhetene. Vi snakker om at alle babyer vokser i en mave, men at ikke alle babyer vokser i maven til mammaen sin. vi bruker betegnelsen fødsesmor når vi snakker om fødselsmoren utad -- i forhold til barnet vårt bruker vi mest hennes fornavn, og det er denne betegnelsen han velger selv. Vi har fortalt hele historien et utall ganger, både til han selv og til lillesøster, og det er ulike perioder der ulike sider ved historien fenger mest. Kunne ikke tenke meg at dette ikke skulle være et tema. Samtidig er det ikke et stort tema, men det kommer opp nå og da. Ikke hver uke, men trolig hver måned. Entren fra oss eller på barnas initiativ. Men, må innrømme at vi først i det siste har blitt oppmerksom på at vi ikke har brukt begrepet adopsjon, noe vi nå passer på å gjøre innimellom, siden omverdnen sikkert vil bruke det i spørsmål til han. Vet at han omtaler sin opprinnelse og hvem han har vokst i maven til for venner og personale i barnehagen. De spurte nemlig hvem ***** var, og ble veldig overrasket da jeg sa at det var fødselsmoren hans. De spurte til og med om det var et navn vi hadde funnet på eller om det var virkelig!!

[SolyMar]

Hei Solymar

Jeg har jo ingen erfaring på dette området. Jeg ville bare spørre deg om han skal bli med på neste hentereise???

Lykke til hilsen

Åja, selvfølgelig skal han være med. Jeg kan ikke :-) og vil ikke være uten ham siden vi blir borte flere uker. Og dessuten kan det være en fin måte å forklare ham nærmere hvordan vi fikk ham.

Har forresten fått en del tips om hva andre har sagt til sine barn så nå får mannen min og jeg bestemme oss for hvordan vi skal ordlegge oss. Vi har ikke vist videon eller bildene ennå men nå er det visst på tide (jeg får bare håpe jeg ikke gråter for det gjør jeg vanligvis når jeg titter på bildene, alle opplevelsene kommer ramlende over meg :-)

[nedtelling]

Åja, selvfølgelig skal han være med. Jeg kan ikke :-) og vil ikke være uten ham siden vi blir borte flere uker. Og dessuten kan det være en fin måte å forklare ham nærmere hvordan vi fikk ham.

Har forresten fått en del tips om hva andre har sagt til sine barn så nå får mannen min og jeg bestemme oss for hvordan vi skal ordlegge oss. Vi har ikke vist videon eller bildene ennå men nå er det visst på tide (jeg får bare håpe jeg ikke gråter for det gjør jeg vanligvis når jeg titter på bildene, alle opplevelsene kommer ramlende over meg :-)

Går han i barnehage og i området hvor vi bor???

Skal du på AF møte den 18 nov og julemessen 30 nov?

Jeg ønsker dere lykke til med forklaringen,:-)