Grusomt sjalu pga. eksen

[Barbarella]

Jeg er ei ung jente som er gift og har en sønn. Jeg og mannen min har vært sammen i snart 3 år, og gift halvparten så lenge.

Jeg trodde hele tiden at han var jomfru, fordi vi visste av hverandre fra før og jeg hadde aldri hørt om noe jente hverken fra han eller noen andre. Etter noen uker spurte jeg han om det, og da kom det fram at han hadde hatt sex med ei jente for lenge siden. Jeg oppfattet at han ikke ville prate mer om dette, og lot det derfor ligge. I tilegg hadde han "rota" med vennina til søstra si en gang de hadde fest. Da hadde de ligget lenge og tatt på hverandre i senga hans, men de sovna før det ble til at de hadde samleie. Denne episoden tok jeg tyngst til å begynne med, fordi de hadde ligget og kost lenge og fordi dette i egenskap av å være hans søsters vennine var ei jente han kom til å treffe jevnlig framover. Den dag i dag påstår han at han aldri har truffet henne siden, men det er jo litt rart siden han bodde i samme hus som søstra si i over 2 år etter denne episoden.

Iallefall, etter en stund kom det fram at det han hadde sagt om at han hadde hatt samleie en gang for lenge siden var bare tull. Han hadde faktisk hatt sex med denne jenta bare dager før jeg ble sammen med han. Dette synes jeg var helt grusomt, og jeg vurderte sterkt å gjøre det slutt med han. Men med tid og stunder klarte jeg å komme over det, siden det bare var et one- night stand. Men etter noen måneder fant jeg ut at det hadde det heller ikke vært.

En av mine venniner traff denne jenta på internett, og da la hun ut om alle gangene de hadde hatt sex, hvordan han var i senga osv. Da jeg konfronterte han med det kom det fram at han og denne jenta hadde blitt kjent på internett, og de prata mye sammen før de avtalte at de skulle møtes hjemme til henne. Allerede samme kvelden hadde de hatt samleie, og han lå over til dagen etter. Noen dager senere hadde det gjentatt seg, også overnattingen. Og enda en gang. Og sannsynligvis enda en gang også, for jeg mistenker framdeles at jeg ikke har fått vite den hele og fulle sannheten.

Etter disse tre "treffene" reiste denne jenta bort, og det var mens hun var borte at vi ble sammen. Første gangen vi hadde samleie fikk han en melding fra henne, og resten av kvelden var han helt annerledes mot meg. I tilegg hadde han flere bilder av tidligere forelskelser på rommet sitt, og de nektet han å ta ned. Han nektet også å slette nummerene til alle jentene han hadde på mobilen sin. Alikevel kom vi også gjennom dette på et vis, og etterhvert ble vi forlovet.

Like etter ble jeg gravid, og like seinere giftet vi oss. Pga. av alt dette styret med diverse ekser prøvde jeg i det lengste å drøye bryllupet, fordi jeg mistenkte at ikke hele sannheten var kommet fram. Men jeg var gravid, og familien min er muslimer så vi MÅTTE gifte oss. Det var mens jeg var gravid at det verste skjedde. Jeg traff nemlig dette kvinnemennesket på internett, og da fortalte hun at hun og mannen min hadde hatt jevnlige treff på internett lengre etter jeg ble sammen med han, også etter vi hadde forlovet oss og var kommet et skritt videre i forholdet. Dette tok helt knekken på meg, for jeg og mannen min hadde en avtale om at vi ikke skulle ha noen form for kontakt med eventuelle ekser, og jeg hadde virkelig holdt min del av avtalen. Jeg kuttet til og med ut en eks som lenge før vi ble kjærester, og lenge etter var min aller beste venn og støtte. Kun fordi jeg ville vise min kjære at jeg var til å stole på, og for å vise at jeg ønsket å satse 100% på oss.

Vi var allerede gift og jeg var gravid da dette kom fram, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Resten av svangerskapet ble et mareritt og jeg hadde sterke blødninger helt til slutten. To uker før termin kom det ut en liten pjokk, som tydeligvis hadde vært ganske så stressa inni der. Selve fødselen var så grusom at jeg nesten ikke klarer å tenke på det uten å begynne å gråte. Jeg turde ikke å gråte eller rope da det sto på som verst under fødselen, fordi han da kanskje tenkte at han heller ville ha barn med eksen sin siden jeg var så dårlig til å føde. Da jeg ikke klarte å holde igjen hylingen lengre, ble jeg så redd for at han tenkte at jeg var dårligere enn henne at jeg ble liggende og gråte som i min egen verden. Etter to timers utdrivningstid der jeg bare lå og gråt hysterisk, forsvant fosterlyden og alt ble veldig hektisk. Da endelig klarte jeg å presse han ut, men jeg følte meg som verdens verste fødekvinne etterpå. Alt dette mener jeg kommer av dette eks-styret.

Jeg tenker på dette kvinnemennesket hele tiden, og siden hun bor i samme byen har jeg sett henne noen ganger. Hver gang begynner jeg å skjelve og gråte hysterisk. Hver gang jeg hører noen som snakker samme dialekt som henne, eller treffer noen som heter det samme som henne blir jeg både lei meg og rasende. Det verste av alt er at han jobber i samme bydel som hun bor, og jeg er helt overbevisst om at de må ha truffet på hverandre. Jeg takler ikke engang å kjøre i den delen av byen. Alt dette ødelegger veldig for meg i hverdagen, og jeg er somregel alltid sint på kjæresten min. Han skjønner visst ikke hva det kommer av, for han skjønner ikke hvor tungt jeg tar dette selv om jeg har forsøkt å forklare det mange ganger. Jeg føler også at det går ut over forholdet mitt til sønnen vår, for jeg tenker hele tiden på at han er halvt sånn som pappan sin. Derfor er jeg ganske ofte fiendtlig innstilt mot han, selv om jeg virkelig forsøker å være verdens beste mamma. Vi har også nesten sluttet å ha sex, for hver gang han gjør noe med meg lurer jeg på om han har gjort det samme med henne. Mange ganger får jeg frysninger av at han tar på meg, og det er ikke få ganger jeg har brekt meg etter å ha sett en sex-scene på tv. Jeg fikk en kraftig fødselsdepresjon pga. alt dette styret, og jeg gikk til psykolog i over 8 måneder. Der pratet vi om denne eksen hele tiden, men verken jeg eller psykologen følte at vi kom noen vei, derfor sluttet jeg. Jeg har heller aldri tid til å dra til psykolog, siden mannen min jobber hver dag og jeg derfor må passe sønnen vår. Jeg sliter veldig med selvmordstanker, for jeg orker ikke å leve et liv der hver dag er fylt opp med tanker om min kjære og en annen kvinne. Men hva skal jeg gjøre da?? Det har jo vært sånn i flere år nå, og jeg tror nok ikke det kommer til å gå over noengang, siden det er like vondt nå som det var den første gangen jeg fikk høre det.

Dette ble grusomt rotete, men det er først og fremst rettet mot Doktor Onlines fagperson, så jeg håper hun får noe klokt utav alt dette. På forhånd takk.

[KaVa]

Kjære deg. Det er tungt å ha det sånn som du har det nå, og jeg misunner deg ikke situasjonen. Men prøv å tenk sånn: Det han gjorde før dere ble kjærester, er hans sak, og det kan ikke forandres. Han hadde ingen plikter i forhold til deg på det tidspunktet.

Angående nett-treffene mens dere var forlovet: Er du sikker på at dama snakka sant? Har du spurt din kjære? Dersom det er sant, er jeg enig i at det er et svik i mot deg. Ta det opp med han, forklar han hvordan du har det/føler det. Gi han anledning til å komme til ordet også.

Til slutt: Jeg tror nok at en psykolog vil kunne hjelpe deg litt. Sjalusi er en sterk følelse, og den kan ødelegge mye, slik den tydeligvis gjør for dere.

Jeg håper dere finner en løsning, og at du klarer å være lykkelig igjen!

mvh

[Nyco]

Hva vil du han skal gjøre da? Operere seg sånn at han blir "jomfu" igjen? Hive eksen i elva?

Reise tilbake i tida og trykke på delete knappen?

Problemene du har lager du sjøl! ALLE mennesker har en fortid, den er noe av det som gjør oss til den vi er i dag!

Om mannen din er trofast og snill, og tar vare på deg og ungen I DAG. Så har du INGENTING å klage over!!

Sånn som du holder på videre med det der nå, så vil han gå lei og begynne å gå bak ryggen din istedet!

Om du ikke kan greie å legge det bak deg, og slutte å være så sykelig sjalu, så må du skaffe deg hjelp av en psykolog.

[molli]

Dette er nok ingen av oss "vanlige brukere" i stand til å svare på, i og med at vi ikke har samme livssyn på slike saker. Du skriver at familien din er muslimer, og jeg regner da selvsagt med at du også har en god del av dette livssynet i deg.

Jeg må personlig si at jeg synes du blåser hele denne greia ut av proporsjoner. De fleste voksne mennesker har hatt et liv før de møter den personen de gifter seg med. Slikt godtar vi nordmenn lett, og uten å blunke. Jo før du greier å godta det, jo bedre. Det er DEG han giftet seg med, ikke sant? Ikke hun andre! Hvorfor kan du ikke fokusere på det?

Man kaster bort tiden sin rett og slett, på å gå rundt og ergre seg over ting som HAR VÆRT! Se heller fremover! Inn i fremtiden. Det er der du og han vil være. Ikke disse andre jentene.

Det finnes ikke noe jeg anser for mere bortkastet tid og energi enn sjalusi. Jeg gidder rett og slett ikke! Mannen min valgte MEG, ikke sant? Resten kan jeg uansett ikke gjøre noe med. Jeg mener at man bør leve etter mottoet: Frihet under ansvar.

Jeg har ikke så mange råd å gi deg, siden du har muslimsk bakgrunn. Det er sannsynligvis en avgrunn av forskjeller mellom oss. Du har lært at man skal være jomfru til man finner den man gifter seg med. Vi har lært noe helt annet, og gudskjelov for det. Slike plager som du har, må være grusomme.

Jeg synes uansett du skal slutte å bruke tiden din på å tenke på dette, og vrenge fortiden frem på sitt styggeste. Forby deg selv å tenke på det! Hver gang du merker at tankene kommer, skal du tvinge deg selv til å fokusere og tenke på noe annet. Reis deg opp og GJØR NOE ANNET. Jobb med saken.

Slik det er nå, virker det som om du ikke VIL annet enn å velte deg i elendigheten. Du må anstrenge deg, og bare bestemme deg for at fortid er fortid. Det er du som er gift med han nå. Slik er det. Glem den andre! Hun har jo ingenting å si nå likevel.

[Gjest k33]

Kjære Barbarella.

Du skriver at dine plager går ut over barnet ditt og ditt eget liv innogmed at du unngår deler av byen etc.

Min personlige mening er derfor at disse plagene er så omfattende og store, at du burde få profesjonell hjelp til å takle dem.

Vi her inne kan støtte deg med råd og meninger, men klarer nok desverre ikke hjelpe deg med dette store problemet.

Så mitt råd må bli å få ordentlig hjelp fortest mulig.

Lykke til.

[Barbarella]

Dette er nok ingen av oss "vanlige brukere" i stand til å svare på, i og med at vi ikke har samme livssyn på slike saker. Du skriver at familien din er muslimer, og jeg regner da selvsagt med at du også har en god del av dette livssynet i deg.

Jeg må personlig si at jeg synes du blåser hele denne greia ut av proporsjoner. De fleste voksne mennesker har hatt et liv før de møter den personen de gifter seg med. Slikt godtar vi nordmenn lett, og uten å blunke. Jo før du greier å godta det, jo bedre. Det er DEG han giftet seg med, ikke sant? Ikke hun andre! Hvorfor kan du ikke fokusere på det?

Man kaster bort tiden sin rett og slett, på å gå rundt og ergre seg over ting som HAR VÆRT! Se heller fremover! Inn i fremtiden. Det er der du og han vil være. Ikke disse andre jentene.

Det finnes ikke noe jeg anser for mere bortkastet tid og energi enn sjalusi. Jeg gidder rett og slett ikke! Mannen min valgte MEG, ikke sant? Resten kan jeg uansett ikke gjøre noe med. Jeg mener at man bør leve etter mottoet: Frihet under ansvar.

Jeg har ikke så mange råd å gi deg, siden du har muslimsk bakgrunn. Det er sannsynligvis en avgrunn av forskjeller mellom oss. Du har lært at man skal være jomfru til man finner den man gifter seg med. Vi har lært noe helt annet, og gudskjelov for det. Slike plager som du har, må være grusomme.

Jeg synes uansett du skal slutte å bruke tiden din på å tenke på dette, og vrenge fortiden frem på sitt styggeste. Forby deg selv å tenke på det! Hver gang du merker at tankene kommer, skal du tvinge deg selv til å fokusere og tenke på noe annet. Reis deg opp og GJØR NOE ANNET. Jobb med saken.

Slik det er nå, virker det som om du ikke VIL annet enn å velte deg i elendigheten. Du må anstrenge deg, og bare bestemme deg for at fortid er fortid. Det er du som er gift med han nå. Slik er det. Glem den andre! Hun har jo ingenting å si nå likevel.

Jeg vil bare oppklare en sak. Det er kun min far og hans familie som er muslimer. Min mor er norsk, og jeg har bodd alene med henne siden jeg var 2 år. Jeg er overhodet ikke muslim, og ikke noe av dette har noe med det å gjøre. Jeg skjønner at det var lett å anta det pga. hva jeg skrev. Beklager at det ble feil.

Takk for svar!

[Gjest edwart]

Beklager å måtte si det, men slike kvinner som deg opprører meg noe jævlig...

Stakkars kar, sier jeg bare, hvis du plager han med slikt forbannet tøys, så tror jeg neppe han orker å lve med deg...

Ta deg sammen!

[SierDuDet]

Du trenger seriøs hjelp av en psykolig.

Din sjalusi grenser ikke lenger til det sykelige, men har gått over den grensen for lenge siden.

Så søk hjelp. Du er jo riv ruskende gal jo, jente.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Takk for et langt brev. Jeg forstår at du er sjalu og nedtrykt og usikker over din manns x og at det dreper parforholdet til mannen din. Det hadde mange blitt ved å leve så intenst med partnerens fortid og x-er som jeg får inntrykk av gjennom brevet ditt.

Jeg tror du legger for mye vekt på det som har vært og er historie i din manns liv. Jeg skjønner at du skulle ønske at du var den første kvinnen hans, og det trodde du jo faktisk selv lenge. Når det viser det at han har hatt sex med andre tidligere må du godta det. Det hjelper ikke å protestere. Det graver deg bare ned i ulykke.

Det er vondt å bli lurt og måtte hale ut sannheten om hans fortid fra mannen din. Likevel vil jeg anbefale deg å snu blikket nå, og rette det mer mot deg og mannen din. La forhistorien ligge og still heller spørsmålet: Hva vil du med din mann? Vil du fortsette samlivet med han? I så fall er det på tide å forsøke å bygge opp igjen kontakten mellom dere.

Du må snakke med mannen din om dette, hvis du vil fortsette å leve med ham, men ikke om x-ene og sex fra tidligere forhold. Hvis du lar det forstyrre parforholdet dag og natt, vil du aldri vinne mannen din tilbake. Sinnet ditt mot han vil bli borte litt etter litt hvis du vil bygge forholdet på mer positivt innhold. Du må begynne å stole på mannen din igjen.

Du kan bestemme deg for å ikke dyrke tankene og følelsene på x-ene.

Ikke snakk om saken hver dag og til andre. Forsøk å fylle tiden din med noe som gjør deg glad og oppmuntrer deg.

Kanskje dere ville ha nytte av å drøfte parforholdet deres med en samlivsrådgiver. Men da må dere ønske det begge to.

[Gjest d:dream]

Kjære deg..

Jeg tviler på at det jeg sier kan være til hjelp, i og med at dette har vedvart i flere år. Men på en annen side, tiden går fort, med eller uten problemer.

Jeg skjønner du du er sint på mannen din, siden du var gravid og gift da du fikk vite at de hadde pratet sammen. Jeg selv hadde sikkert følt meg likdan som deg.

Jeg skjønner også det er vondt å tenke på at han har hatt sex med andre. At du lurer på om de har gjordt det og det..

Det er vel lettere at slike tanker kommer opp siden dere ikke har samme erfaring. Han har opplevd noe du ikke har. Han har vært intim med andre enn deg.

Disse tankene er ganske normale, spør du meg. Men det er du som bestemmer hvor mye du vil ha de i livet ditt. Lar du tankene rundt dette styre samlivet ditt, for ikke å snakke om oppdragelse av ditt eget barn ,bør man tenke på å få hjelp utenfra.

Du skrev at du gikk til psykolog, men det hjalp ikke.

Du kan ikke tenke deg å prøve en annen? Det er jo forskjell på psykologer, vil jeg tro.

Hvilket syn har du på skilsmisse? Er det noe du kan vurdere? Hverken du eller dim mann kan leve ilag hvis ikke samlivet deres blir bedre. Dette ødelegger deg.

Du må skjønne at klarer ikke _DU_ som kvinne å glemme dette, må du enten få hjelp eller gå fra han. Ditt barn _kan_ ta skade av dette, og det vil du vel ikke? Han er HELT uskyldig i dette livet.

Ellers vil jeg bare ønske deg lykke til..

(ha i tankene, at hvis du ikke klarer å ha samleie med din mann, er det vel ikke lenge før HAN vil ha skilsmisse. Eller i verste fall er utro)

[Zirine]

Det finnes ikke en eneste av oss som kan forandre på fortiden. Det som er gjort er gjort - og det ble gjort ut fra hvordan vi var da og omstendighetene DA.

Jeg vet bare en ting, er du sjalu på fortiden til den nåværende mannen din, så vil du bli sjalu på fortiden til en ny mann også. Du vil være den eneste ene - og det er du jo også, men tenk på det - du ønsker å være den eneste som har betydd noe for mannen din - også lenge før han traff deg. Hvor urimelig høres ikke det ut? Hvis han aldri hadde eid følelser før han traff deg - hva ville det fortalt om han? Umenneskelig og iskald ville han ha vært.

Du må lære deg å stole på han, akseptere fortiden hans og muligens styrke din egen selvtillit endel - hvis ikke så tærer du opp forholdet.

Jeg ville forsøkt profesjonell hjelp hvis jeg var deg.

[Gjest Juana]

Det finnes ikke en eneste av oss som kan forandre på fortiden. Det som er gjort er gjort - og det ble gjort ut fra hvordan vi var da og omstendighetene DA.

Jeg vet bare en ting, er du sjalu på fortiden til den nåværende mannen din, så vil du bli sjalu på fortiden til en ny mann også. Du vil være den eneste ene - og det er du jo også, men tenk på det - du ønsker å være den eneste som har betydd noe for mannen din - også lenge før han traff deg. Hvor urimelig høres ikke det ut? Hvis han aldri hadde eid følelser før han traff deg - hva ville det fortalt om han? Umenneskelig og iskald ville han ha vært.

Du må lære deg å stole på han, akseptere fortiden hans og muligens styrke din egen selvtillit endel - hvis ikke så tærer du opp forholdet.

Jeg ville forsøkt profesjonell hjelp hvis jeg var deg.

Flott innlegg Zirine!