Venninnen min er "endelig" gravid

[Gjest Ikke nick i dag....]

Noen ganger skulle jeg ønske jeg aldri hadde fortalt om dette til andre, eller at jeg bare kunne skru av mine egne følelser.

En venninne av meg fikk endelig overtalt sin kjære til å forsøke å få nummer to nå i sommer. Så hun sluttet med pillene og håpet hver måned. Hun har hele tiden vært klar over (siden 1995, vi bestemte oss først for å ta et forsøk i 2002) at jeg må gjennom denne behandlingen for å bli gravid pga tette eggledere.

Men, siden hun ikke ble gravid på første forsøk følte hun en samhørighet med meg og jeg måtte høre om hennes "problemer" og angst for å ikke bli gravid hver måned. Hun har jo også vært klar over at det tar litt tid etter hun slutter med p-pillene, men første barnet satt med en gang så hun begynte å se for seg prøverør selv. Så nå, etter 4 måneder, fortalte hun at de endelig var blitt gravide. Jeg var sannsynligvis en av de første hun fortalte det til, og selv om jeg er glad på hennes vegne så er det utrolig sårt. Skulle så gjerne ønske det var meg, skulle ønske jeg også kunne bli gravid naturlig eller at forsøket vårt hadde gått bra. Skulle ønske jeg kunne se frem til at magen vokser, og fødselen, men i stedet må jeg vente til legene har tid til å styre kropppen min gjennom en hormonell berg og dalbane igjen.

Uff, jeg skulle ønske jeg kunne glede meg på de andres vegne uten samtidig å kjenne misunnelsen vri seg som en kniv i magen og klumpen stige i halsen....

[kummin]

Kjære deg

Sånne følelse tror jeg vi alle har - og det er derfor jeg er så glad for dette forumet. En del mennesker forstår nemlig ikke at det er utrolig sårt for sånne som oss å se andre glede seg over store mager.

På jobben fikk vi besøk av en eks.kollega med noen nydelige tvillinger.Det ble så mye babysnakk og alle måtte holde ungene.

Jeg kjente at tårene presset seg på og måtte bare finne en unnskyldning for å gå inn å jobbe.

Jegtror vi må akseptere at disse følelsene kommer, og ikke klandre oss selv. Det er faktisk en reell sorg vi opplever.

klem fra

[Gjest Dipsey]

Heisann du!

Jeg vet akkurat hvordan du har det! Venner rundt oss "popper" ut unger her og der, og det er så lite vi kan gjøre med det! Det eneste vi fant ut at vi kunne gjøre, var å glede oss på andres vegne, og være glade for at andre slipper å måtte gjennom det samme som oss!

Vet om liknende tilfeller, og synes det er sprøtt at noen liksom "gir opp" etter 3-4 mnd med prøving...her har vi slitt i mange år...klarer de å tenke på det?

Håper det går bra med deg, og at du kan glede deg etterhvert sammen med din venninne, og en dag blir det nok din tur også skal du se..

Stor klem fra

[kummin]

Heisann du!

Jeg vet akkurat hvordan du har det! Venner rundt oss "popper" ut unger her og der, og det er så lite vi kan gjøre med det! Det eneste vi fant ut at vi kunne gjøre, var å glede oss på andres vegne, og være glade for at andre slipper å måtte gjennom det samme som oss!

Vet om liknende tilfeller, og synes det er sprøtt at noen liksom "gir opp" etter 3-4 mnd med prøving...her har vi slitt i mange år...klarer de å tenke på det?

Håper det går bra med deg, og at du kan glede deg etterhvert sammen med din venninne, og en dag blir det nok din tur også skal du se..

Stor klem fra

Jeg klarer å glede meg med venner som får barn, men av og til strømmer "forbudte" følelser på. Særlig hvis jeg har PMS eller er litt sliten og lei. Og jeg tillater meg selv å ha de, så lenge det ikke går ut over noen.

Jeg har flere ganger fått utløp for de her på DOL, og føler meg alltid bedre etter at de er luftet ut.

PS håper de blå strekene kommer til deg.

hilsen fra

[matea]

heisann.

Jeg skjønner hva du mener. Jeg tror vi må tillate oss å ha de følelsene også jeg. Jeg har ei venninne som tok ut spiralen og ble gravid med en gang, hun "torde" ikke fortelle meg om graviditeten før det var gått en stund. Selfølgelig blir jeg glad på hennes vegne, men samtidig kommer min egen lengsel og sårbarhet inn.

Jeg har ei annen venninne som ble mor til nr 3, jeg orka ikke på barselbesøk til henne, men jeg fortalte henne litt om hvorfor jeg ikke orka. Hun hadde forståelde for det. Jeg tror slik du føler er normalt.

[Nord-Trønder]

Så flott at din venninne hadde deg i de vanskelige månedene hun gikk igjennom. Alltid fint å ha noen som forstår hva en gjennomgår av bekymringer og frustrasjoner, noen som selv har kjent det samme på kroppen. Dere var jo i samme båt - om ikke annet så for en stakket stund.

Noen lever kun i sin egen verden og disse har ofte også vanskelig for å forstå andres verden. Men heldigvis er det få av dem!

Dette minner meg om da jeg i yr glede over endelig å ha lyktes etter 100 sprøytestikk og mange flere sniff beveget meg over på et eller annet forum for gravide. Et av de første innleggene jeg leste var fra ei som hadde blitt gravid etter to (TO-2) måneder, og hun syntes at det hadde "vært sååååååååå laaaaaange måneder". Jeg logget meg fort ut - der hadde jeg ikke noe å gjøre. De har sin verden, vi har vår! I vår verden består livet av langt flere bagateller, og hvorfor henge seg opp i de få som finnes! Fire måneder med vanlig prøve-å-bli-gravid-sex er for oss et av livets bagateller, for andre en prøvelse av dimensjoner. Vi får unne oss å en kollektiv latter over slikt!

[Tinarina]

Skjønner så vannvittig godt hva du mener og hvordan du føler det... Det er neimen ikke enkelt og forholde seg til gravide, når enn er desperat selv. Kan jo fortelle om min erfaring fra dette. Jeg og min samboer har prøvd å få barn siden mai 2000. til vår store forvilelse gikk ikke det så greit som vi hadde trodd. Og en av de som sto meg nærmest og trøstet meg hver gang jeg fikk mens (bortsett fra min samboer da) , var min kjære søster. Så jeg må innrømme at sjokket var stort da hun en dag i sommer fortalte meg at hun skulle ha barn! Hun som ikke hadde hverken jobb, stabilt forhold eller i det hele tatt ordnede forhold, skulle altså plutselig få noe jeg så sårt lengtet etter.. Det var sjokk, det! Men vi har alltid hatt et godt og åpent forhold, jeg og min søster - så ingenting har blitt ødelagt mellom oss. Skulle bare mangle - hun fortjener da et barn, hun også. Men planen var jo at det var jeg som skulle hatt først... Jeg gleder meg vanvittig til hun skal føde i februar, da er nok jeg den første der og gratulerer. Jeg syns bare at livet er så urettferdig og det er så vondt å høre andre slektninger snakke om min søsters situasjon og om den lille som snart ankommer...

Livet er urettferdig - det får vi alle bare innfinne oss med!

Så får jeg bare ønske deg en "bolle i ovnen" til jul, så du kan glede deg da.

Varme klemmer

[Tinarina]

Bare det IKKE ødelegger en venn/søsters graviditet, så syns jeg vi har lov til å forbanne de høyere makter, og føle akkurat det vi vil!

Vi er jo tenkende vesener vi oxo... Men lengsler, savn og behov.

Enige?

Klems igjen c",)