Det vondeste en kan gjøre mot en annen...

[Gjest hvordan kunne jeg?]

Jeg har verdens svarteste samvittighet. For å gjøre en lang historie kort: Jeg har vært utro - worst way possible.

Kjæresten min og jeg har vært sammen i fire år, han var den eneste jeg hadde ligget med inntil for noen dager siden.

Jeg drikker sjelden - nesten aldri mer enn et glass eller maks to vin. Jeg har aldri vært så beruset at jeg har hatt blackout eller vært fyllesyk etterpå, men nå har jeg "klart" det. Nå har kvalmen fra fyllesyken derimot blitt avløst av den svarteste samvittigheten jeg kan tenke meg.

Vi hadde en fest, jeg sovnet på samme rom som ham og en fetter av ham og ei venninne. Jeg hadde sex med fetteren hans. Jeg husker det ikke selv, men venninnen min har gitt meg det jeg frykter er kortversjonen - i etterkant innbilder jeg meg nemlig at jeg husker mer. Hun sier at jeg sa navnet til kjæresten min, jeg er derimot ikke så sikker... jeg tror jeg visste hvem jeg var med...

Jeg fatter ikke at jeg kunne gjøre dette. Jeg elsker kjæresten min. Jeg har aldri vært tilhenger av å skylde på alkohol for noe jeg har foretatt meg, men...

Herregud, jeg er så kvalm. Jeg greier ikke se kjæresten min i øynene. Fetteren hans tror sikkert jeg er hore - ja, jeg undrer meg faktisk selv.

Spørsmålet er - skal jeg fortelle det til kjæresten min eller er det rett og slett sånn at noen ting er best usagt?

Det betydde mindre enn ingenting. Det ville imidlertid lette samvittigheten min å si det, men antakelig ødelegge så mye for oss. Akkurat nå vurderer jeg å gå fra ham, for jeg kan ikke engang se på ham uten at det knyter seg i meg

- og hvordan skal jeg kunne takle familiesammenkomster i fremtiden. De er - til alt overmål - veldig sammensveiset...

Og når det gjelder fetteren hans - skal jeg anta at han ikke vil si noe, håpe at han ikke husker noe (siden han var minst like full som jeg)?

Ikke vær for fordømmende mot meg dere, selv om jeg vet jeg fortjener det. Jeg har bare ingen å snakke med om dette - trenger andres synspunkt. Trodde ikke dette kunne skje meg, trodde aldri jeg kunne kommet meg problemfritt på Ricki Lake uten å lyve...

[petter smart]

Hvis du ikke husker å ha hatt sex med denne fetteren, hvordan er du så sikker på at dere hadde sex? Det er vel tegn på om det har skjedd noe eller ikke.

Ikke forlat kjæresten din pga dette. Fortell ham heller hva som har skjedd og la valget bli hans.

Du bør ikke si noe dersom du kun gjør det for å lette din egen samvittighet. Det er ikke rettferdig ovenfor han.

Men sier du noe så er sannsynligvis forholdet over, synd men sant. Og som du sier, det hjelper lite å skylde på alkoholen.

[Gjest jeg kunne visst...]

Hvis du ikke husker å ha hatt sex med denne fetteren, hvordan er du så sikker på at dere hadde sex? Det er vel tegn på om det har skjedd noe eller ikke.

Ikke forlat kjæresten din pga dette. Fortell ham heller hva som har skjedd og la valget bli hans.

Du bør ikke si noe dersom du kun gjør det for å lette din egen samvittighet. Det er ikke rettferdig ovenfor han.

Men sier du noe så er sannsynligvis forholdet over, synd men sant. Og som du sier, det hjelper lite å skylde på alkoholen.

Jeg "husket" det da jeg våknet, det føltes bare som en drøm... Venninnen min bekreftet bare den "drømmen" - uten at jeg hadde turt spørre henne.

Selvfølgelig var det "tegn" som du sier, men... jeg trodde - eller rettere sagt håpet - at det stammet fra kjæresten min.

[-Riksklysa]

pinadø, nå tror jeg du har lagt det store egget...

uff, sånt skal liksom ikke skje det da, men det skjer, dessverre... hva du kan gjøre med det? tja si det... siden det att på til var en slektning av samboeren din så har du vel egentlig ikke noe annet valg enn å fortelle den triste historien. (personlig hadde jeg kanskje hodt kjeft, men nå er jeg en kald en jævel, så jeg ønsker ingen å etterape undertegnede)...

du skal selvsagt ikke ta sorgene på forskudd og gi forholdet på båten, men her er det som du sikkert også ser en reel fare for at du blir singel i nær fremtid... beklageligvis, er der kjærlighet inne i bildet, så burde det være rom for skjønn, men det er nok mest relevant å tro at han kommer til å bli meget såret og ikke rent lite forbannet når du legger frem saken...

dessverre finnes det ingen unnskydning for det du har gjort, men dersom du er ærlig så kanskje dere klarer å finne en løsning på dette...når det er sagt, tilgir han deg, så kan du ikke forvente at han stoler på deg 100% igjen, i alle fall ikke med det første...

elternativ nr 2 er som sagt å holde kjeft og heller ha dårlig samvittighet i en periode, samt at du satser på at fettern hans ikke sier noe... eller venninna di for den sakens skyld... kan jo være at det fungerer... men holder du kjdft nå, så kan du aldri og da mener jeg ALDRI fortelle noen om dette...

lykke til...

[Zirine]

Hvis jeg hadde hatt det som deg så hadde jeg måttet fortelle det. Jeg hadde ikke klart å fortsette som før, se han inn i øynene og fortelle at jeg elsker han, diskuterte relavante evner som utroskap, tillit i forhold o.l uten at jeg hadde følt meg som en falsk jævel.

Greit nok - utroskap skal ikke skje, samtidig vet vi at det skjer. Min personlige mening er at det kan skje alle - alt avhenger bare av omstendigheter, personlige forhold, tid, tilfeldigheter osv osv

Jeg var ikke utro med min eksmann, jeg er det heller ikke nå med min samboer. Jeg ønsker ikke å være utro og jeg kommer til å forsøke å styre unna hvis jeg noen gang skulle komme opp i en situasjon, men å si at jeg ALDRI kommer til å være utro - nei, det kan jeg ikke. Jeg vet ingenting om fremtiden - ingenting. Derfor kan jeg ikke love.

Jeg kan ikke råde deg noenting, men for meg ville det vært riktigst å fortelle det.

[Gjest hvordan kunne jeg?]

pinadø, nå tror jeg du har lagt det store egget...

uff, sånt skal liksom ikke skje det da, men det skjer, dessverre... hva du kan gjøre med det? tja si det... siden det att på til var en slektning av samboeren din så har du vel egentlig ikke noe annet valg enn å fortelle den triste historien. (personlig hadde jeg kanskje hodt kjeft, men nå er jeg en kald en jævel, så jeg ønsker ingen å etterape undertegnede)...

du skal selvsagt ikke ta sorgene på forskudd og gi forholdet på båten, men her er det som du sikkert også ser en reel fare for at du blir singel i nær fremtid... beklageligvis, er der kjærlighet inne i bildet, så burde det være rom for skjønn, men det er nok mest relevant å tro at han kommer til å bli meget såret og ikke rent lite forbannet når du legger frem saken...

dessverre finnes det ingen unnskydning for det du har gjort, men dersom du er ærlig så kanskje dere klarer å finne en løsning på dette...når det er sagt, tilgir han deg, så kan du ikke forvente at han stoler på deg 100% igjen, i alle fall ikke med det første...

elternativ nr 2 er som sagt å holde kjeft og heller ha dårlig samvittighet i en periode, samt at du satser på at fettern hans ikke sier noe... eller venninna di for den sakens skyld... kan jo være at det fungerer... men holder du kjdft nå, så kan du aldri og da mener jeg ALDRI fortelle noen om dette...

lykke til...

Sånt skal ikke skje det, finito. Jeg trodde ikke det KUNNE skje meg. Jeg mener - tenk deg den skikkeligste, mest pliktoppfyllende, mest sjenerte, minst festlige, grå personen du vet om... det er ikke usannsynlig at denne personen er meg. Allikevel går jeg hen og gjør dette...

Jeg er antakelig for feig til å fortelle ham det, men det er drepen. Utrolig effektiv slankekur, men anbefales ikke.

Jeg elsker samboeren min. Jeg fatter ikke at jeg kunne gjøre dette. Og med ham snorkende ved siden av - what is up with that? Well, something was up - that's for sure; spørsmålet under all denne galgenhumoren er vel: kan jeg regne med at fetteren - som meg - antok at det bare var en drøm? Hvor sannsynlig er det at han fikk tårnet i giv akt uten å huske det?

Jeg mener, han oppførte seg som vanlig mot meg dagen etter. Jeg oppførte meg som vanlig mot ham, fikk jo ikke klarhet i sakene før venninna mi "filled me in" senere på kvelden.

Jeg er ikke redd for at kjæresten min skal bli forbannet. Men at han ville bli såret, det vet jeg... Egentlig skulle ønske at han ville skjelle meg ut etter noter... Det verste er allikevel å såre ham. jeg tror ærlig talt at jeg ville takle et brudd bedre enn å fortelle ham det. For hvor lenge kan jeg holde kjeft? Hver eneste gang han ser på meg, brenner jeg av skam - inne i meg sier jeg "jeg lå med x", jeg får det bare ikke ut...

Jeg gjør meg selv kvalm. For første gang i livet mitt har jeg det bra - med kjæresten, med venner, på jobb, med studier... Og så går jeg hen og gjør noe sånt...

Jeg har aldri forstått utroskap - sant og si forstår jeg det ennå ikke. Men jeg forstår imidlertid at det ikke trenger å bety noe. Og at jeg skulle gjort hva som helst for å ha det ugjort.

[Gjest Kass A. Nova]

Sånt skal ikke skje det, finito. Jeg trodde ikke det KUNNE skje meg. Jeg mener - tenk deg den skikkeligste, mest pliktoppfyllende, mest sjenerte, minst festlige, grå personen du vet om... det er ikke usannsynlig at denne personen er meg. Allikevel går jeg hen og gjør dette...

Jeg er antakelig for feig til å fortelle ham det, men det er drepen. Utrolig effektiv slankekur, men anbefales ikke.

Jeg elsker samboeren min. Jeg fatter ikke at jeg kunne gjøre dette. Og med ham snorkende ved siden av - what is up with that? Well, something was up - that's for sure; spørsmålet under all denne galgenhumoren er vel: kan jeg regne med at fetteren - som meg - antok at det bare var en drøm? Hvor sannsynlig er det at han fikk tårnet i giv akt uten å huske det?

Jeg mener, han oppførte seg som vanlig mot meg dagen etter. Jeg oppførte meg som vanlig mot ham, fikk jo ikke klarhet i sakene før venninna mi "filled me in" senere på kvelden.

Jeg er ikke redd for at kjæresten min skal bli forbannet. Men at han ville bli såret, det vet jeg... Egentlig skulle ønske at han ville skjelle meg ut etter noter... Det verste er allikevel å såre ham. jeg tror ærlig talt at jeg ville takle et brudd bedre enn å fortelle ham det. For hvor lenge kan jeg holde kjeft? Hver eneste gang han ser på meg, brenner jeg av skam - inne i meg sier jeg "jeg lå med x", jeg får det bare ikke ut...

Jeg gjør meg selv kvalm. For første gang i livet mitt har jeg det bra - med kjæresten, med venner, på jobb, med studier... Og så går jeg hen og gjør noe sånt...

Jeg har aldri forstått utroskap - sant og si forstår jeg det ennå ikke. Men jeg forstår imidlertid at det ikke trenger å bety noe. Og at jeg skulle gjort hva som helst for å ha det ugjort.

Faktisk er det de grå musene det er lettest å lure med på slike ting. De er ikke like vant til å håndtere oppmerksomhet fra mannfolk som sex-bombene. Falske komplimenter og sprit resulterer fort til trusefall.

Flotte damer er

flinkere til å kontrollere egen oppførsel.

[Gjest hvordan kunne jeg?]

Hvis jeg hadde hatt det som deg så hadde jeg måttet fortelle det. Jeg hadde ikke klart å fortsette som før, se han inn i øynene og fortelle at jeg elsker han, diskuterte relavante evner som utroskap, tillit i forhold o.l uten at jeg hadde følt meg som en falsk jævel.

Greit nok - utroskap skal ikke skje, samtidig vet vi at det skjer. Min personlige mening er at det kan skje alle - alt avhenger bare av omstendigheter, personlige forhold, tid, tilfeldigheter osv osv

Jeg var ikke utro med min eksmann, jeg er det heller ikke nå med min samboer. Jeg ønsker ikke å være utro og jeg kommer til å forsøke å styre unna hvis jeg noen gang skulle komme opp i en situasjon, men å si at jeg ALDRI kommer til å være utro - nei, det kan jeg ikke. Jeg vet ingenting om fremtiden - ingenting. Derfor kan jeg ikke love.

Jeg kan ikke råde deg noenting, men for meg ville det vært riktigst å fortelle det.

Jeg vet at det er det eneste rette - å stå for hva jeg har gjort. Jeg er for feig. Jeg ser imidlertid konsekvensene av å tie. Dette kan jeg ikke glemme.

Jeg som trodde jeg aldri kunne være utro. Også har jeg vært nettopp det - på verst tenkelige måte...

Hvor mye jeg enn har fordømt utroskap tidligere, jeg greide ikke å styre unna. Så svak... Og når jeg ikke kan stole på meg selv en gang, hvem kan jeg stole på?

Kjæresten min - jeg har aldri hatt hemmeligheter for ham. Dette er en hemmelighet jeg skulle ønske jeg slapp. Jeg skulle ærlig talt ønske venninnen min ikke hadde fortalt meg om det - så kunne jeg gått videre, sluppet å forholde meg til det... Den feiges utvei...

[Zirine]

Jeg vet at det er det eneste rette - å stå for hva jeg har gjort. Jeg er for feig. Jeg ser imidlertid konsekvensene av å tie. Dette kan jeg ikke glemme.

Jeg som trodde jeg aldri kunne være utro. Også har jeg vært nettopp det - på verst tenkelige måte...

Hvor mye jeg enn har fordømt utroskap tidligere, jeg greide ikke å styre unna. Så svak... Og når jeg ikke kan stole på meg selv en gang, hvem kan jeg stole på?

Kjæresten min - jeg har aldri hatt hemmeligheter for ham. Dette er en hemmelighet jeg skulle ønske jeg slapp. Jeg skulle ærlig talt ønske venninnen min ikke hadde fortalt meg om det - så kunne jeg gått videre, sluppet å forholde meg til det... Den feiges utvei...

Jeg er sikker på at noen kommer inn i denne tråden og sier at det skal være din straff som du må bære alene - din samvittighet - og at du derfor ikke skal si noe.

Jeg er uenig.

Du er da ikke ufeilbarlig - hvordan kunne du tro noe slikt om deg selv? Du har gjort no galt - du kommer til å gjøre flere ting i fremtiden som du vil være lite stolt over. Men reis deg opp jente og ta konsekvensene av det du har gjort.

Kanskje gir han deg båten, kanskje blir han fryktelig såret, kanskje klarer han ikke å stole på deg i lang tid. Men det kan også hende at dette er noe dere kan jobbe dere igjennom. Det vet du ikke før du har forsøkt.

Det verste er ikke å bli såret, det verste er å våkne opp etter mange år å oppdage at man har levd på/med en løgn.

[Gjest hvordan kunne jeg?]

Faktisk er det de grå musene det er lettest å lure med på slike ting. De er ikke like vant til å håndtere oppmerksomhet fra mannfolk som sex-bombene. Falske komplimenter og sprit resulterer fort til trusefall.

Flotte damer er

flinkere til å kontrollere egen oppførsel.

Mulig det...

Jeg innser at det var dumt å drikke så mye. Trodde bare ikke konsekvensene ville bli så store. Vettet raste i alle fall ut i takt med alkoholinntaket, det er sikkert.

Antakelig burde jeg rast fra meg når jeg var yngre, ikke forføre en yngre fetter av ham når jeg er blitt 23. Både fetteren og jeg har felles interesser i idrett, vi har hatt god kontakt siden første gang vi traff hverandre - som venner.

Fetteren er for øvrig er like skikkelig som meg, tror vi begge hadde vår første rotbløyte... Håper bare han ikke var jomfru; han hadde fortjent en bedre setting for sin første gang...

Hvor mye verre kan det egentlig bli? Neida, han har visst fylt 18, så jeg styrte i alle fall unna statutory rape. Men det er vel også det eneste "positive" jeg kan se.

[Gjest hvordan kunne jeg?]

Jeg er sikker på at noen kommer inn i denne tråden og sier at det skal være din straff som du må bære alene - din samvittighet - og at du derfor ikke skal si noe.

Jeg er uenig.

Du er da ikke ufeilbarlig - hvordan kunne du tro noe slikt om deg selv? Du har gjort no galt - du kommer til å gjøre flere ting i fremtiden som du vil være lite stolt over. Men reis deg opp jente og ta konsekvensene av det du har gjort.

Kanskje gir han deg båten, kanskje blir han fryktelig såret, kanskje klarer han ikke å stole på deg i lang tid. Men det kan også hende at dette er noe dere kan jobbe dere igjennom. Det vet du ikke før du har forsøkt.

Det verste er ikke å bli såret, det verste er å våkne opp etter mange år å oppdage at man har levd på/med en løgn.

Du har så rett, så rett... Jeg vet så altfor godt hva jeg burde gjøre - jeg vet bare ikke om jeg er sterk nok.

[Gjest Eizoze]

Jeg er sikker på at noen kommer inn i denne tråden og sier at det skal være din straff som du må bære alene - din samvittighet - og at du derfor ikke skal si noe.

Jeg er uenig.

Du er da ikke ufeilbarlig - hvordan kunne du tro noe slikt om deg selv? Du har gjort no galt - du kommer til å gjøre flere ting i fremtiden som du vil være lite stolt over. Men reis deg opp jente og ta konsekvensene av det du har gjort.

Kanskje gir han deg båten, kanskje blir han fryktelig såret, kanskje klarer han ikke å stole på deg i lang tid. Men det kan også hende at dette er noe dere kan jobbe dere igjennom. Det vet du ikke før du har forsøkt.

Det verste er ikke å bli såret, det verste er å våkne opp etter mange år å oppdage at man har levd på/med en løgn.

Tja, det er ganske vondt å måtte leve resten av livet med vissheten om at du ikke var bra nok, heller, men at "kjæresten" måtte ut og lete andre steder.

Det blir ikke akkurat bedre av å vite at mange andre vet dette også. Hver gang du ser slektningen din igjen, så blir du minnet på det som skjedde. Og hele tiden må du gå og lure - har h*n sagt noe til noen andre? Vet han om det? Vet hun om det?

Spørsmålet blir om du vil "kjøpe" deg sjelefred på bekostning av andre.

[Zirine]

Tja, det er ganske vondt å måtte leve resten av livet med vissheten om at du ikke var bra nok, heller, men at "kjæresten" måtte ut og lete andre steder.

Det blir ikke akkurat bedre av å vite at mange andre vet dette også. Hver gang du ser slektningen din igjen, så blir du minnet på det som skjedde. Og hele tiden må du gå og lure - har h*n sagt noe til noen andre? Vet han om det? Vet hun om det?

Spørsmålet blir om du vil "kjøpe" deg sjelefred på bekostning av andre.

Det er ikke spørsmålet slik jeg ser det.

[Gjest hvordan kunne jeg?]

Tja, det er ganske vondt å måtte leve resten av livet med vissheten om at du ikke var bra nok, heller, men at "kjæresten" måtte ut og lete andre steder.

Det blir ikke akkurat bedre av å vite at mange andre vet dette også. Hver gang du ser slektningen din igjen, så blir du minnet på det som skjedde. Og hele tiden må du gå og lure - har h*n sagt noe til noen andre? Vet han om det? Vet hun om det?

Spørsmålet blir om du vil "kjøpe" deg sjelefred på bekostning av andre.

Den var til ettertanke...

Burde jeg bare gå, synes du? Så min kjære kan glemme meg uten å måtte forholde seg til minnet om meg ved hver eneste familiesammenkomst? Jeg stoler på at fetteren ville tie om jeg ba ham...

[Gjest Eizoze]

Den var til ettertanke...

Burde jeg bare gå, synes du? Så min kjære kan glemme meg uten å måtte forholde seg til minnet om meg ved hver eneste familiesammenkomst? Jeg stoler på at fetteren ville tie om jeg ba ham...

Aner ikke, jeg kjenner ikke noen av dere, så det blir feil av meg å gi råd om det.

Dersom du virkelig mener noe med at du angrer og føler deg dårlig nå, så synes jeg du skal legge dine egne behov til side og gjøre ditt for at han skal få det bra.

Men pass på han 18-åringen. Når han får seg dame, og alt ser rosenrødt ut, og de skal dele alle intimiteter, så kan han fort komme til å si noe han lovet å ikke si. Når så forholdet går over styr (og det gjør ofte det for 18-åringer), så er det ikke sikkert at alle hemligheter er så hemmelige lenger...

[Gjest Eizoze]

Det er ikke spørsmålet slik jeg ser det.

Neivel...

[Zirine]

Neivel...

Men du har rett i en ting - det er en god unnskyldning for å slippe å stå for sine handlinger.

Når jeg tenker meg om, så kan den argumentasjonen faktisk brukes om nesten alt man gjør som man har dårlig samvittighet for.

[Gjest hvordan kunne jeg?]

Aner ikke, jeg kjenner ikke noen av dere, så det blir feil av meg å gi råd om det.

Dersom du virkelig mener noe med at du angrer og føler deg dårlig nå, så synes jeg du skal legge dine egne behov til side og gjøre ditt for at han skal få det bra.

Men pass på han 18-åringen. Når han får seg dame, og alt ser rosenrødt ut, og de skal dele alle intimiteter, så kan han fort komme til å si noe han lovet å ikke si. Når så forholdet går over styr (og det gjør ofte det for 18-åringer), så er det ikke sikkert at alle hemligheter er så hemmelige lenger...

Visst angrer jeg. Jeg føler meg nesten død, er helt tom. Jeg har løpt og løpt siden han gikk på jobb i dag tidlig, skkurat nå sitter jeg foran en såpeopera av verste slag og griner... Fatter ikke hvordan jeg skal orke å gå på kveldsvakt i dag - men det er nesten bedre enn å være hjemme hos ham jeg snart ikke kan skjule den dårlige samvittigheten fra...

Det beste for kjæresten min vil antakelig være at jeg gjør det slutt og forteller ham sannheten, men utelater med hvem og hvor jeg var utro...

Jeg vil ikke miste ham heller, det er det eneste som holder meg tilbake. Allikevel... slik situasjonen er nå, føles det som jeg allerede har tapt.

[-Riksklysa]

Sånt skal ikke skje det, finito. Jeg trodde ikke det KUNNE skje meg. Jeg mener - tenk deg den skikkeligste, mest pliktoppfyllende, mest sjenerte, minst festlige, grå personen du vet om... det er ikke usannsynlig at denne personen er meg. Allikevel går jeg hen og gjør dette...

Jeg er antakelig for feig til å fortelle ham det, men det er drepen. Utrolig effektiv slankekur, men anbefales ikke.

Jeg elsker samboeren min. Jeg fatter ikke at jeg kunne gjøre dette. Og med ham snorkende ved siden av - what is up with that? Well, something was up - that's for sure; spørsmålet under all denne galgenhumoren er vel: kan jeg regne med at fetteren - som meg - antok at det bare var en drøm? Hvor sannsynlig er det at han fikk tårnet i giv akt uten å huske det?

Jeg mener, han oppførte seg som vanlig mot meg dagen etter. Jeg oppførte meg som vanlig mot ham, fikk jo ikke klarhet i sakene før venninna mi "filled me in" senere på kvelden.

Jeg er ikke redd for at kjæresten min skal bli forbannet. Men at han ville bli såret, det vet jeg... Egentlig skulle ønske at han ville skjelle meg ut etter noter... Det verste er allikevel å såre ham. jeg tror ærlig talt at jeg ville takle et brudd bedre enn å fortelle ham det. For hvor lenge kan jeg holde kjeft? Hver eneste gang han ser på meg, brenner jeg av skam - inne i meg sier jeg "jeg lå med x", jeg får det bare ikke ut...

Jeg gjør meg selv kvalm. For første gang i livet mitt har jeg det bra - med kjæresten, med venner, på jobb, med studier... Og så går jeg hen og gjør noe sånt...

Jeg har aldri forstått utroskap - sant og si forstår jeg det ennå ikke. Men jeg forstår imidlertid at det ikke trenger å bety noe. Og at jeg skulle gjort hva som helst for å ha det ugjort.

føler med deg og ønsker deg lykke til... men husk, det viktigste er at du kan leve med deg selv...

:-)

[Gjest Eizoze]

Men du har rett i en ting - det er en god unnskyldning for å slippe å stå for sine handlinger.

Når jeg tenker meg om, så kan den argumentasjonen faktisk brukes om nesten alt man gjør som man har dårlig samvittighet for.

Her er vel resultatet viktigere enn motivasjonen.