Det vondeste en kan gjøre mot en annen...

[Zirine]

Du snakket om dårlige unnskyldninger og å gjøre ting for å få god samvittighet. Jeg ville bare påpeke at årsaken til at man gjør ting, kanskje ikke er så viktig som resultatet av handlingene.

Hva resultatet faktisk blir vet vel ingen av oss, er jeg redd.

La meg heller si det sånn. Jeg forstår ikke din "omsorg" for "offeret". Er det noe mål i seg selv at vi skal skåne våre kjære for alle skuffelser i livet - at vi til enhver tid skal fremstå som uklanderlige der vi sitter i sofakroken og prater om moral, vennskap, forpliktelser og tillit mens vi kikker dem dypt inni øynene?

Tabben er gjort, jeg føler virkelig med jenta - men jeg mener at enhver med respekt for partneren sin (og seg selv), bør tenke NØYE over hva man gjør. Utroskap kan tilgis, men det vet hun jo ikke noe om - hun har jo ikke spurt han hva han ønsker å vite. Det er hun som tar beslutningen for han: "dette vil såre han altfor mye"

Vel ....

[Gjest Eizoze]

La meg heller si det sånn. Jeg forstår ikke din "omsorg" for "offeret". Er det noe mål i seg selv at vi skal skåne våre kjære for alle skuffelser i livet - at vi til enhver tid skal fremstå som uklanderlige der vi sitter i sofakroken og prater om moral, vennskap, forpliktelser og tillit mens vi kikker dem dypt inni øynene?

Tabben er gjort, jeg føler virkelig med jenta - men jeg mener at enhver med respekt for partneren sin (og seg selv), bør tenke NØYE over hva man gjør. Utroskap kan tilgis, men det vet hun jo ikke noe om - hun har jo ikke spurt han hva han ønsker å vite. Det er hun som tar beslutningen for han: "dette vil såre han altfor mye"

Vel ....

"Jeg forstår ikke din "omsorg" for "offeret"."

Det bunner i å ha sett mennesker som aldri kom seg igjen etter å ha vært utsatt for samlivsbrudd. En evig

"Er det noe mål i seg selv at vi skal skåne våre kjære for alle skuffelser i livet"

Ja, helt klart, det er et mål i seg å sørge for at andre har det godt.

" - at vi til enhver tid skal fremstå som uklanderlige der vi sitter i sofakroken og prater om moral, vennskap, forpliktelser og tillit mens vi kikker dem dypt inni øynene?"

Nei. Men det er også noe helt annet.

[Gjest hvordan kunne jeg?]

La meg heller si det sånn. Jeg forstår ikke din "omsorg" for "offeret". Er det noe mål i seg selv at vi skal skåne våre kjære for alle skuffelser i livet - at vi til enhver tid skal fremstå som uklanderlige der vi sitter i sofakroken og prater om moral, vennskap, forpliktelser og tillit mens vi kikker dem dypt inni øynene?

Tabben er gjort, jeg føler virkelig med jenta - men jeg mener at enhver med respekt for partneren sin (og seg selv), bør tenke NØYE over hva man gjør. Utroskap kan tilgis, men det vet hun jo ikke noe om - hun har jo ikke spurt han hva han ønsker å vite. Det er hun som tar beslutningen for han: "dette vil såre han altfor mye"

Vel ....

Takk for engasjementet Zirine, jeg forstår godt hva du mener, er faktisk ganske enig...

Nå er det allikevel sånn at jeg ikke helt klarer å leve etter mine moralske standarder på dette området...

Kjæresten min har imidlertid sagt en gang at om jeg var utro, ville han ikke vite det... Jeg tror bare ikke at han trodde at jeg ville være det - og langt mindre at jeg kunne finne på å styre med fetteren hans av alle menn jeg kunne rotet meg borti...

Jeg vil fortelle ham det, men jeg tør ikke. Jeg er så redd for å miste ham... Jeg elsker ham. Dessuten er han min beste venn, min sjelefrende - jeg kommer aldri til å finne noen som ham igjen. Han fortjener noen bedre, det er klart - og jeg burde være sterkere, tørre å gi ham muligheten til å trekke seg unna... Jeg forstår ikke hva jeg har gjort for å fortjene ham i utgangspunktet - og langt mindre begriper jeg nå.

Melodramatisk, jeg - ? Ikke umulig, det...

[Zirine]

Takk for engasjementet Zirine, jeg forstår godt hva du mener, er faktisk ganske enig...

Nå er det allikevel sånn at jeg ikke helt klarer å leve etter mine moralske standarder på dette området...

Kjæresten min har imidlertid sagt en gang at om jeg var utro, ville han ikke vite det... Jeg tror bare ikke at han trodde at jeg ville være det - og langt mindre at jeg kunne finne på å styre med fetteren hans av alle menn jeg kunne rotet meg borti...

Jeg vil fortelle ham det, men jeg tør ikke. Jeg er så redd for å miste ham... Jeg elsker ham. Dessuten er han min beste venn, min sjelefrende - jeg kommer aldri til å finne noen som ham igjen. Han fortjener noen bedre, det er klart - og jeg burde være sterkere, tørre å gi ham muligheten til å trekke seg unna... Jeg forstår ikke hva jeg har gjort for å fortjene ham i utgangspunktet - og langt mindre begriper jeg nå.

Melodramatisk, jeg - ? Ikke umulig, det...

Nåh - det er nå så lite å takke for

Jeg håper ting ordner seg for deg og lykke til uansett hva du velger - det mener jeg virkelig.

[Zirine]

"Jeg forstår ikke din "omsorg" for "offeret"."

Det bunner i å ha sett mennesker som aldri kom seg igjen etter å ha vært utsatt for samlivsbrudd. En evig

"Er det noe mål i seg selv at vi skal skåne våre kjære for alle skuffelser i livet"

Ja, helt klart, det er et mål i seg å sørge for at andre har det godt.

" - at vi til enhver tid skal fremstå som uklanderlige der vi sitter i sofakroken og prater om moral, vennskap, forpliktelser og tillit mens vi kikker dem dypt inni øynene?"

Nei. Men det er også noe helt annet.

Samliv havarerer av så mange årsaker. Hvis du mener at det hadde vært best hvis ingen hadde fortalt om utroskapen, så fatter jeg enda mindre om hvordan du tenker.

Et liv basert på løgn og "innrøm ingenting før det blir filmet eller noen har sett deg" Beklager, men jeg ser ikke omsorgen og hengivenheten i det - du sørger ikke for at andre har det godt på denne måten.

Hva skal hun si til han neste gang de diskuterer ærlighet, moral og ser hverandre dypt inn i øynene? At hun verdsetter ærlighet veldig veldig høyt og at han alltid kan stole på at hun skal være ærlig om de viktige tingene eller skal hun lyve hver gang det kommer opp, så lenge de er sammen.

Jeg vet bare hva jeg hadde foretrukket hvis min samboer hadde vært utro. Sannheten.

[Gjest hvordan kunne jeg?]

Fordi hun da er ærlig mot han, og kan vise han hvor mye hun angrer, noe hun tydligvis gjør.

Det blir for tynt å si at man angrer når han finner det ut om et halvt år, uten å ha ant noe som helst.

Forstår du?

Jeg vet at det er det rette - å legge meg flat, tilstå, be om tilgivelse... Men konsekvensene... - hva kunne jeg si som skulle få ham til å stole på meg igjen?

Jeg tenker om og om igjen på mulige formuleringer, men jeg kommer til kort. Uansett hvordan jeg sier dette, er sannheten så stygg. Jeg vemmes over meg selv. Jeg kan ikke tenke meg at han ville føle det annerledes. Hadde det vært med en eller annen tilfeldig fyr fra en eller annen bar, kanskje - men ikke slik jeg fant på å gjøre det. Det skal mye mer enn et stort hjerte til for å tilgi noe sånt uten å bruke det mot meg senere (hvilket jeg selvsagt ville fortjene, men det er en annen sak).

Jeg mener - jeg kan ikke engang fatte selv hva som fikk meg til å gjøre noe sånt. Hvordan skal jeg kunne forklare det for ham? Jeg kan ikke si annet enn at dømmekraften min gikk rett til h******* - og at alt som skulle til var altfor mye drikke. Og for hva? Et knull - noe annet var det jo ikke - som jeg ikke engang husker annet enn vage bruddstykker fra... Trodde ærlig talt ikke jeg var så billig - våkne truseløs og rødmende, og la kjæresten anta at han var årsaken til at jeg var litt flau overfor de andre... Et under, forresten, at han ikke våknet - jeg har en fornemmelse av at jeg var mer høylydt enn jeg pleier...

[SierDuDet]

Jeg vet at det er det rette - å legge meg flat, tilstå, be om tilgivelse... Men konsekvensene... - hva kunne jeg si som skulle få ham til å stole på meg igjen?

Jeg tenker om og om igjen på mulige formuleringer, men jeg kommer til kort. Uansett hvordan jeg sier dette, er sannheten så stygg. Jeg vemmes over meg selv. Jeg kan ikke tenke meg at han ville føle det annerledes. Hadde det vært med en eller annen tilfeldig fyr fra en eller annen bar, kanskje - men ikke slik jeg fant på å gjøre det. Det skal mye mer enn et stort hjerte til for å tilgi noe sånt uten å bruke det mot meg senere (hvilket jeg selvsagt ville fortjene, men det er en annen sak).

Jeg mener - jeg kan ikke engang fatte selv hva som fikk meg til å gjøre noe sånt. Hvordan skal jeg kunne forklare det for ham? Jeg kan ikke si annet enn at dømmekraften min gikk rett til h******* - og at alt som skulle til var altfor mye drikke. Og for hva? Et knull - noe annet var det jo ikke - som jeg ikke engang husker annet enn vage bruddstykker fra... Trodde ærlig talt ikke jeg var så billig - våkne truseløs og rødmende, og la kjæresten anta at han var årsaken til at jeg var litt flau overfor de andre... Et under, forresten, at han ikke våknet - jeg har en fornemmelse av at jeg var mer høylydt enn jeg pleier...

Men vil han ikke se det på deg? Du virker jo utrolig angrende. Tror du ikke han vil se på jenta han er sammen med at noe er galt? Hvordan skal du klare å ro det i land?

Ja, han vil bli sint, han vil bli såret, han vil få problemer med å stole på deg framover, og ja, det er en hvis fare for at han vil gjøre det slutt, MEN jeg vil tro at alt jeg nevnte over blir 100 ganger verre om han finner det ut om noen mnd.

Du vet helt sikkert hvordan folk snakker og hvordan ting til slutt kommer tilbake til den det dreier seg om. Folk på festen vet hva som skjedde, og tror du ikke da at typen din vil få vite det? Jo, det vil han, og konsekvensene av å få dette fra noen andre vil bli 1000 ganger verre enn om det kommer fra deg.

Nå er jeg for øvrig av den oppfatning at du har gjort noe galt, og tillittsbruddet ved ikke å fortelle er verre enn selve utroskapen.

Jeg er veldig enig med det Zirine skriver til deg nedenfor.

Lykke til, uansett hva du velger å gjøre.

[Gjest hvordan kunne jeg?]

Men vil han ikke se det på deg? Du virker jo utrolig angrende. Tror du ikke han vil se på jenta han er sammen med at noe er galt? Hvordan skal du klare å ro det i land?

Ja, han vil bli sint, han vil bli såret, han vil få problemer med å stole på deg framover, og ja, det er en hvis fare for at han vil gjøre det slutt, MEN jeg vil tro at alt jeg nevnte over blir 100 ganger verre om han finner det ut om noen mnd.

Du vet helt sikkert hvordan folk snakker og hvordan ting til slutt kommer tilbake til den det dreier seg om. Folk på festen vet hva som skjedde, og tror du ikke da at typen din vil få vite det? Jo, det vil han, og konsekvensene av å få dette fra noen andre vil bli 1000 ganger verre enn om det kommer fra deg.

Nå er jeg for øvrig av den oppfatning at du har gjort noe galt, og tillittsbruddet ved ikke å fortelle er verre enn selve utroskapen.

Jeg er veldig enig med det Zirine skriver til deg nedenfor.

Lykke til, uansett hva du velger å gjøre.

Takk for rådet. Det bekrefter jo egentlig bare hva jeg allerede vet, men det er uten tvil til hjelp å få "pratet" med utenforstående.

Jeg må allikevel innrømme at selv om all min fornuft tilsier at jeg burde "come clean", så går telleramme i hodet mitt for fullt... Sannsynlighetsregning har jeg vært ganske god på før, men dette er for risikabelt liksom, for mange variabler...

Det frister å la være å si noe. Venninnen min ville ikke si noe; hun er oppgitt over meg, selvsagt, men hun kjenner meg, heller ikke hun forstår hva som gikk av meg... Det svake kortet er fetteren til typen min - han er så ung... Det hjelper lite at han er veldig seriøs, type sjakklubb og friidrett; det taler nesten mot meg --- han er for rettskaffen, liksom...

Hvordan er det - det er menneskelig å feile, guddommelig å tilgi betingelsesløst? Kjæresten min er vidunderlig på alle vis, men han er ikke overjordisk...

[SierDuDet]

Takk for rådet. Det bekrefter jo egentlig bare hva jeg allerede vet, men det er uten tvil til hjelp å få "pratet" med utenforstående.

Jeg må allikevel innrømme at selv om all min fornuft tilsier at jeg burde "come clean", så går telleramme i hodet mitt for fullt... Sannsynlighetsregning har jeg vært ganske god på før, men dette er for risikabelt liksom, for mange variabler...

Det frister å la være å si noe. Venninnen min ville ikke si noe; hun er oppgitt over meg, selvsagt, men hun kjenner meg, heller ikke hun forstår hva som gikk av meg... Det svake kortet er fetteren til typen min - han er så ung... Det hjelper lite at han er veldig seriøs, type sjakklubb og friidrett; det taler nesten mot meg --- han er for rettskaffen, liksom...

Hvordan er det - det er menneskelig å feile, guddommelig å tilgi betingelsesløst? Kjæresten min er vidunderlig på alle vis, men han er ikke overjordisk...

Det er menneskelig å feile, ja.

Fetteren kan jo bli ditt mareritt. Nå vet jo ikke jeg hvordan forhold han og samboeren din har, men dersom forholdet mellom dem er bra så vil jeg si at han har gjort noe like ille som det du har gjort.

Og du vil få store problemer om han plutselig skulle begynne å tilstå. før du gjør det selv.

Som sagt; dette er noe som med stor sannsynlighet vil komme din samboer for øret uansett, og da er det uten noen som helst tvil best at det kommer fra deg.

[dewey]

Dette kommer ut - om ikke nå så om mange år.

Du bør derfor legge alle kort på bodet overfor kjæresten din. Ikke unnskyld deg, ikke tigg om tilgivelse, men gi ham fakta og la ham selv bruke den tiden han trenger på å bearbeide dette.

Er det "den store kjærligheten" mellom dere overlever forholdet deres - uansett syns jeg du skal la det vært opptil ham om det skal bli slutt.

Dette kan dere klare å jobbe dere gjennom - og da blir forholdet deres hundre ganger sterkere og kan stå i mot ALT!:-)

Ved åpenhet og romslighet (la ham få rase fra seg, la ham være såret etc), kan dere få drept denne dragen og gått videre.

Forøvrig er jeg motstander av å fortelle om sånt kun for å lette egen samvittighet, men i ditt tilfelle vil det før eller senere komme ut. Derfor bør DU si det til ham.

Lykke lykke til!!:-)

[Gjest Eizoze]

Samliv havarerer av så mange årsaker. Hvis du mener at det hadde vært best hvis ingen hadde fortalt om utroskapen, så fatter jeg enda mindre om hvordan du tenker.

Et liv basert på løgn og "innrøm ingenting før det blir filmet eller noen har sett deg" Beklager, men jeg ser ikke omsorgen og hengivenheten i det - du sørger ikke for at andre har det godt på denne måten.

Hva skal hun si til han neste gang de diskuterer ærlighet, moral og ser hverandre dypt inn i øynene? At hun verdsetter ærlighet veldig veldig høyt og at han alltid kan stole på at hun skal være ærlig om de viktige tingene eller skal hun lyve hver gang det kommer opp, så lenge de er sammen.

Jeg vet bare hva jeg hadde foretrukket hvis min samboer hadde vært utro. Sannheten.

"Jeg vet bare hva jeg hadde foretrukket hvis min samboer hadde vært utro. Sannheten. "

Det er deg, nå. Folk er forskjellige - det bør respekteres.

Ville du fortalt det, selv om han hadde bedt deg om ikke å si noe i en slik situasjon?

[Zirine]

"Jeg vet bare hva jeg hadde foretrukket hvis min samboer hadde vært utro. Sannheten. "

Det er deg, nå. Folk er forskjellige - det bør respekteres.

Ville du fortalt det, selv om han hadde bedt deg om ikke å si noe i en slik situasjon?

Folk er forskjellige, det er riktig, men jeg mener at det er et feil utgangspunkt å lyve til partneren sin, fordi man selv_tror_ det er hva de ønsker. Vedkommende i hovedinnlyegget fortalte aldri, i de ti første innleggene, at kjæresten hadde fortalt at han ikke ønsket å vite. Hvis det er tilfelle, så stiller ting seg anderledes fordi da har han fått sagt hva han tenker om saken og da tar man selvfølgelig hensyn til det.

[conan]

"Det største problemet her er at det er så mange som vet, og da kommer slikt ofte ut. Dersom det er sannsynlig, bør du være den som forteller det til kjæresten din..."

Hvis du mener det er det største problemet, så må jeg si at du har et underlig syn på ting ...

Det moralske i forbindelse med utroskap er jo ikke tema her. Hun vet jo at hun har gjordt noe hun ikke synes er riktig, så da er jo ikke det diskusjonen..

Men, når det først er skjedd, og sannsynligheten er stor for at dette ikke blir et mønster, så kan jeg vanskelig se verdien av å fortelle om dette, men mindre:

1) (Det moralske argumentet) Hun av samvittighetsgrunner vil ha det så jævelig i forhold til seg selv om partneren at hun uansett ikke klarer å leve med dette skjult, eller

2) (Det praktiske argumentet) Det er stor sannsynlighet for at partneren får høre om det fra andre. Da er det mest hensiktsmessig å fortelle det først selv.

Personlig har jeg ingen problmer med å akseptere at slikt holdes skjult (og antakelig bør holdes skjult) så lenge det skyldes en "glipp". I slike tilfeller tror jeg sannheten ødelegger mer enn den bidrar....

[Gjest ikke undertegnet]

Det som slo meg var at du sa at du nå har klart det, å drikke deg for full.

Det virker som om du ikke husker alt,så derfor lurer jeg på om det ble brukt beskytelse mot sykdommer.

Hvis dette ikke er tilfelle,må du fortelle han det.

Det virker vel kanskje litt rart at du nå plutselig krever at han bruker kondom.

For å utsette din kjæreste for smitte er vel det verste en kan gjøre,sett bort i fra selve utroskapen.

Har nemlig vært der selv,og måtte fortelle han det p.g.a smittefare.

[Gjest rota]

2 valg:

Det beste: (kanskje)

Enten forteller du det, og letter din samvittighet og tar eventuelle fremtidige problemer som konsekvensene for din åpenhet.

Det nest beste: (kanskje)

Eller du printer ut ditt innlegg her og alle svarene du har fått, og samler dem i en konvolutt hvor du skriver at du valgte ikke å fortelle det fordi dette var noe som skjedde utenfor bevisstheten, og at det ikke vil gjenta seg da du ikke kommer til å drikke så mye mer pga dette. At du da håper at han kan ha det bedre hvis han ikke vet. La noen du stoler på ta vare på den forseglede konvolutten.

Får han vite det, så finn frem konvolutten, som da viser dato, og viser hvor vanskelig valg du tok, samt hvor mye du misliker deg selv for dette.

Trøst deg med at dette er ikke den verste form for utroskap, og det vet du.

Fra en fantasifull

[tullinen]

Et spørsmål ingen reiser her (har selv vært utro så er ikke moralsk), men HAR du vært utro ..Om du var så full at du var bevistløs kan det jo reises spørsmål om du hedde frivilig sex ..Om noen ligger med noen som er totalt bevisløs nærmer det seg jo overgrep

[Gjest hvordan kunne jeg?]

Et spørsmål ingen reiser her (har selv vært utro så er ikke moralsk), men HAR du vært utro ..Om du var så full at du var bevistløs kan det jo reises spørsmål om du hedde frivilig sex ..Om noen ligger med noen som er totalt bevisløs nærmer det seg jo overgrep

Må innrømme at jeg følte det litt sånn i utgangspunktet, som at det var et overgrep. Men ærlig talt - jeg må nok ta ansvaret selv. Jeg kjenner gutten, han ville ikke gjøre noe sånt - he is too god-damn-innocent!

Selvsagt kan man si at også hyggelige gutter begår overgrep.. men jeg tror ikke det er tilfellet her. På et vis heldig for meg, men dessverre dårlig for min situasjon.

Jeg tror ærlig talt at dette var første gang han drakk seg så full - han er visst noen år tidligere ute enn meg... Og at hans dømmekraft forsvant er på et vis tilgivelig. Jeg derimot... For å være ærlig plager det meg fakrisk at dette kanskje var første gang han hadde sex - han har aldri hatt noe alvorlig forhold, fester normalt ikke... I grunnen en noe traumatisk debut, vil jeg tro...

Hvis jeg skal komme med noen slags antakelser om hva som skjedde...Konstellasjonen i sengen var ikke helt som den pleier med tre i stedet for to - jeg krøp kanskje til gal side; jeg har det med å krype inntil, fomle litt i halvsøvne... Så kan man jo tenke seg at det ene førte til det andre. Jeg vet ikke. Det er bare det som virker mest sannsynlig akkurat nå...

Hvordan jeg kunne havne på gulvet og attpå til 'on top', det er jeg derimot litt mer perpleks over... Jeg kan nok ikke annet si enn at jeg må bære det ansvaret selv.

[Gjest k33]

Må innrømme at jeg følte det litt sånn i utgangspunktet, som at det var et overgrep. Men ærlig talt - jeg må nok ta ansvaret selv. Jeg kjenner gutten, han ville ikke gjøre noe sånt - he is too god-damn-innocent!

Selvsagt kan man si at også hyggelige gutter begår overgrep.. men jeg tror ikke det er tilfellet her. På et vis heldig for meg, men dessverre dårlig for min situasjon.

Jeg tror ærlig talt at dette var første gang han drakk seg så full - han er visst noen år tidligere ute enn meg... Og at hans dømmekraft forsvant er på et vis tilgivelig. Jeg derimot... For å være ærlig plager det meg fakrisk at dette kanskje var første gang han hadde sex - han har aldri hatt noe alvorlig forhold, fester normalt ikke... I grunnen en noe traumatisk debut, vil jeg tro...

Hvis jeg skal komme med noen slags antakelser om hva som skjedde...Konstellasjonen i sengen var ikke helt som den pleier med tre i stedet for to - jeg krøp kanskje til gal side; jeg har det med å krype inntil, fomle litt i halvsøvne... Så kan man jo tenke seg at det ene førte til det andre. Jeg vet ikke. Det er bare det som virker mest sannsynlig akkurat nå...

Hvordan jeg kunne havne på gulvet og attpå til 'on top', det er jeg derimot litt mer perpleks over... Jeg kan nok ikke annet si enn at jeg må bære det ansvaret selv.

Hei.

Har fulgt ditt inlegg.

Det høres ut som om du nå ikke er i tvil om at det var gjennomført samleie.

Det er vanskelig å råde deg. Selv tror jeg på ærlighet så går det som det er meninga det skal gå.

Du sier dog at han har gitt beskjed om at han ikke vil vite om sånt....det gjør det litt anneledes, du må nesten vurdere hvor seriøst sakt det var.

Hvis du ikke klarer å se ham inn i øynene og leve normalt så sier det seg selv hva du bør gjøre...fortell.

Er enig med dem som mener at du skal la ham ta avgjørelsen på hva som vil skje etterpå. Ikke bare dump ham.

Hvis du forteller så si at du har tenkt på at han ikke ville vite men at du ikke klarer den situasjonen. Fortell i grove trekk hva som hendte, ikke ta med detaljer. Si at det er svært lite du husker.

Hvis du bestemmer deg for å tie så skriv et brev du daterer og forsegler og tar vare på. Der forteller du det meste og sier at du med hans ord i minne (at han ikke vil vite) har du bestemt deg for å tie, men at du ønsker å forklare deg og det som skjedde. den dag det eventuellt kommer ut kan du gi ham brevet.

Går dette galt så må du nesten bare slikke sårene dine og gå på videre. Du vil klare å komme gjennom det selvom det nå føles utenkelig.

Selvom jeg er totalt imot utroskap så må jeg si at i denne situasjonen så skjønner jeg og føler veldig med deg.

Gransk deg selv og gjør det du føler er riktig. Det er nok desverre ingen enkel løsning på ditt problem.

Jeg ønsker deg lykke til.

[mrxx]

Hvordan går det med deg nå etter at du har fått noen dager på deg?

[Gjest hvordan kunne jeg?]

Hvordan går det med deg nå etter at du har fått noen dager på deg?

Er fortsatt litt nummen, vantro over at jeg kan ha gjort noe slikt. Jeg vet ikke helt - dagene går jo på et vis, med jobb og studier, men... Jeg vet fremdeles ikke hva som er rett å gjøre. Vel - jeg vet hva som er rett, men jeg tror ikke jeg er sterk nok til å tilstå.

Uansett hvor gjerne jeg vil si det - de siste dagene har det blitt mer og mer klart for meg hvor glad jeg er i kjæresten min. Samvittigheten min sier meg at jeg burde si det - jeg er bare ikke sikker på om det er for å kvitte meg med byrden eller for å gi kjæresten min et reelt valg...

Selvfølgelig verdsatter jeg ærlighet, jeg skulle ønske jeg kunne være ærlig i denne saken også. Tror bare ikke jeg bør være det. Sannheten vil være for opprivende, ikke bare for meg. Dessuten - kjæresten har sagt at noen ting er det bedre å ikke vite om. Selv om det var en diskusjon etter et tv-program, tror jeg han mente det... Lurer liksom bare på om ikke dette tilfellet kommer litt i særstilling...

Jeg har forresten snakket med "my partner in crime", og vi er blitt enige om at siden episoden ikke er av klareste sort i verken hans eller min bevissthet, får vi selv ta konsekvensene av den dårlige samvittigheten. Og om det er noen som skal si det, skal det være meg. Jeg tror ikke noen av oss har noen særlig god magefølelse akkurat nå...

Kanskje blir jeg nødt til å si det, men akkurat nå må jeg prøve å samle tankene mine, finne ut av hva det viktigste er for meg - få ting litt klarere for meg...

TUSEN TAKK, ALLIKEVEL TIL ALLE DERE SOM HAR SVART MEG - JEG SETTER VELDIG PRIS PÅ DE GODE RÅDENE, DE HAR HJULPET MEG Å TENKE GJENNOM TING!