Det vondeste en kan gjøre mot en annen...

[Anki]

Jeg syns så absolutt du bør fortelle han om hva du har gjort. Det blir garantert mye mye verre den dagen han får vite det av andre.

Og - han fortjener jammen meg å få vite sannheten om mennesket han er sammen med..

Jeg ville nok ikke klart å tilgi det der i det hele tatt, men jeg ville hatt enda større problemer med å tilgi det om jeg fikk høre det etter lang tid av andre.

[Anki]

Hei

Bare lurer på hvordan det går med deg nå jeg. Har du fortalt kjæresten din om hva som skjedde..?

[Gjest hvordan kunne jeg?]

Hei

Bare lurer på hvordan det går med deg nå jeg. Har du fortalt kjæresten din om hva som skjedde..?

Jeg har ikke fortalt noe. Brenner fremdeles etter det, men finner ikke de rette ordene... De har satt seg fast et sted mellom lunger og stemmebånd; tror de er klemt inne av den dårlige samvittigheten min...

På et vis har jeg jo fått det litt på avstand, men jeg tenker på det hele tiden... Fatter fremdeles ikke at det kan ha skjedd. Jeg mener - jeg husker det ikke, noen ganger føles det som det ikke kan ha skjedd. Så jeg veksler mellom å føle meg råtten og på et vis utnyttet.

Jeg har bestemt meg for ikke å si noe. Sannheten bør ikke frem for enhver pris. Jeg ønsker ikke å forsvinne ut av et fire år langt - og godt - forhold på grunn av dette her. Samtidig ser jeg jo godt at kjæresten min fortjener noen bedre enn meg.

Men noe har jeg lært av dette også. Jeg er blitt mer ydmyk, mindre fordømmende. Jeg innser at verden ikke er svart-hvitt slik jeg har hatt lett for å tro. Har jo sett at til og med jeg har flere nyanser i meg nå... Det er vel det som er å leve - å lære av feilene man begår. Så gjenstår det bare for meg å kunne leve med meg selv...

Jeg vet at det er en sjanse å ta. At jeg står ovenfor kanskje enda større konsekvenser når jeg lar være å si noe. Skulle det komme ut... Vel, det ville selvsagt være en lærepenge for meg å måtte krype litt, blottstille meg... Men det ville ikke være rettferdig ovenfor kjæresten min - det ville ha mye større konsekvenser for ham om jeg fortalte sannheten enn for meg... Jeg ville få lettet samvittigheten min, han ville ikke kunne se fetteren i øynene...

Det er et svik så grenseløst at jeg ikke kan forstå hvordan jeg kom til å gjøre det. Det hadde ingenting med følelser å gjøre, det betydde ingenting. (Og så jeg som trodde jeg ikke kunne ha sex uten å elske...)

Et dilemma. Jeg kunne valgt å være ærlig, slik moralen min egentlig tilsier. Men på en kanskje forskrudd måte føler jeg at det ville være et like stort svik å faktisk fortelle dette her. Om jeg har rett til å fortsette forholdet vårt som om ingenting har hendt, det er jeg mer i tvil om - jeg har derimot ikke kunnet ta en avgjørelse ennå..