Fortelle om situasjonen?

[lys1365380396]

Hei

Har ikke kommet så langt(har ikke brukt prevensjon på mange år, begynte bevisst for litt over 1 år siden), men syns det er vanskelig å veie for/imot å fortelle venner/familie om hva som skjer.

Det kommer stadig kommentarer som vi har blitt flinke til å avlede - trodde kanskje folk tok et hint, men de samme folka "plomper" stadig ut med nye spørsmål osv.

Vi tenker at det kanskje er lettere å snakke om det hvis/når vi får noe diagnose?

Hva har dere erfart er bra for dere?

[Gjest novemberdama fra nord]

For vår del var vi ganske opne når vi satte igang med vårt første forsøk. Der og da føltes det riktig. Men når forsøket går i vasken, blir det nesten en belastning at flere vet.... dette kommer jo an på vennene da. Men, hvis de ikke har tatt et hint til nå, så blir det neppe bedre.

Har andre bedre erfaringer, så hadde det jo vært fint for oss alle å høre om dem.

Lykke til uansett hva dere velger.

[yogi]

Hei Lys

Først, jeg vet ikke om dere har kontaktet lege ennå, men hvis ikke, ta kontakt og få hjelp/råd. Et år er lenge nok, og må du gå den lange veien via assistert befruktning (satser på at dere slipper det), blir det mer en nok venting.

Så over til det du spurte om. Det er mange som totalt glemmer å ha antennene ute og braser i vei med de mest rare spørsmål. At de i tillegg ikke tar hint, er nesten ikke overraskende. Prøv å bære over med dem, for det grunner som regel i uvitenhet. Noen klarer ikke å forstå at det å få barn kan være et stort problem for enkelte par. Det er jo bare å hoppe til køys på det rette tidspunktet i måneden og ligge med bena i været jo. Det kan jo ikke være noe problem.

Om det blir lettere å snakke hvis dere får en diagnose, kommer litt an på hvor åpne dere ønsker å være. Vil dere fortelle om deres problem til gud og hvermann, eller ønsker dere å bare fortelle noen få? For vår del gikk vi åpent ut for flere år siden, og har ikke angret på det. Vi gikk åpent ut da vi var godt i gang med vårt første forsøk. Det føltes så mye lettere å prate om det da, for da hadde vi jo noe å fortelle. Skulle vi ha pratet før, så hadde det blitt mer følelser og ikke fakta. Det føltes mye lettere å snakke om fakta den første tiden. Senere har det blitt mer snakk om følelser i tillegg, men for all del, ikke til alle. Jeg kan gjerne prate villig vekk, men ikke til de jeg ikke har noen god kjemi med. Feks. den nysgjerrige nabokona, "vennene" som maste og maste om når vi skulle ha barn, folk jeg ikke kjenner så godt osv. Og hvorfor i all verden skulle jeg det.

Du skriver at folk ikke tar hint. En fin kommentar å bruke er "det er ikke alltid at det er så enkelt å få barn". Tar de ikke det hintet, ja da synes jeg nesten litt synd på dem. Du kan jo f.eks. markere deg hardere med et mer bestemt "vi får ikke barn, og sånn er det med den saken". Enten slutter de å mase, eller så får du kanskje oppleve den fine opplevelsen av at de slår helt om og virkelig bryr seg om dere. At de kanskje forteller at de selv har slitt eller kjenner andre. Jeg har hatt flere slike rolige private samtaler med folk som jeg i utgangspunktet ikke kjente så godt. Av en eller annen grunn, er du åpen om temaet, føler ofte andre også trang til å åpne seg litt for deg. Merkelig det der.

Dette ble lenger enn det jeg i utgangspunktet hadde tenkt å skrive. Håper at det hjalp deg litt. Jeg håper også at du slipper å vente i for lang tid før det blir barn på dere. Vi har vært så heldige å få ei lita IVF prinsesse og det er stort. Nå ønsker vi nr. to, og dessverre så har mange av de tankene og følelsene vi hadde før vesla kom til verden, dukket opp igjen. Jeg håper at de blir kortvarige.

Hilsen

[lilium]

Hei,

vi har vært i gamet i mange år, og har etter mye prøving endelig fått vår lille icsi-prins for ett år siden.

Min erfaring er veldig lik yogi's. Vi var ikke særlig åpne om det før første forsøk, mest fordi min mann ikke ønsket det + andre mer personlige grunner. Vi fortalte det til noen nære, men ellers ikke. Når vi var igang med forsøk var vi mer åpne. Fortalte det til flere og til arbeidsgiver/leder. Etterhvert har jeg blitt veldig offentlig av forskjellige grunner, og har BARE mottatt positive tilbakemeldinger! Mange har kommet uoppfordret til meg og fortalt om sine problemer, og jeg har sluppet alle de "dumme" kommentarene vi fikk før.

Det er synd hvis man skal føle at man må skjule det å være ufrivillig barnløs. Hvorfor skal det være så tabu? Det er en sykdom/funksjonssvikt på linje med migrene, lavt stoffskifte eller diabetes. Man er da ikke så taus om det? Forskning tilsier at de som er åpne om problemet også er de som takler det best psykisk.

Hvis alle ufrivillig barnløse var åpne om problemet ville det ikke være så tabu. Når man vet det rammer hvert 6-7. par er det rart det fortsatt er så vanskelig å snakke om.....

Dette ble mangt og mer enn jeg hadde tenkt å skrive, men for vår del har det kun vært positivt å være åpen.

[Tinarina]

Jeg mener JA! For da vet folk det, og er automatisk mer hensynsfulle og forståelsesfulle... forhåpentligvis, da. Og da kan det hende at du får støtte i andre enn din mann, og det kan jo komme godt med - selvom du skulle være heldig å ha en mann som også er din beste venn... Jeg har selv nettopp fortalt det til min slekt, noe som både gikk greit og ikke så greit. Men for meg så var det viktig at de visste, slik at de også hadde mulighet til å kunne forstå meg, og til tider min noe dystre adferd.

Jeg tror da også at dine nærmeste vil sette pris på at du fortalte det - det er jo en ganske stor tillitserklæring.

Uansett, lykke til!

Klemmer fra

[cemi]

Gjør det du selv føler for.Men vi har dårlig erfaring med å si det,angrer bittert på det.Det er en lang historie,og skulle ønske jeg kunne slette folks minner ang det.

[lys1365380396]

....av alle typene.

Følelsene svinger jo litt, men vi prater om å vurdere de aller nærmeste hvis/når vi får diagnose av spesialisten (hadde 1.time forrige uke, den ble utsatt- fikk mensen for første gang på 3 måneder dagen før....)