Sjalu på min kjærestes guttevenner.

[Slik er livet!]

Hei

Jeg er en gutt på 32 år, og er akkurat ute av et nesten to år langt forhold.

En av grunnene til at forholdet tok slutt var mitt problem med sjalusi.

Sjalusi har vært et gjennomgående problem for meg, og de forholdene jeg har vært i.

Nå har jeg kommet til det punkt at noe bør gjøres. Jeg vil ikke ødelegge flere forhold.

I tillegg til sjalusien har jeg et temperament, som av og til kan føre til ganske store scener, og pinlige situasjoner når vi er ute blant mennesker. Problemet er at når jeg blir lei meg eller sint for noe kan slusene helt åpne seg, og alle de styggeste ordene jeg har i mitt vokabular fosser ut av meg før jeg får tid til å tenke meg om.

Er det ett menneske tilstede, eller hundre spiller ingen rolle.

Selv om vi krangler bør jeg være voksen nok til å unngå slikt. I det minste burde jeg klare å vente til vi kommer hjem.

Det er greit at mine kjærester går på byen alene. Det er også greit med litt flørting. Hvis de forteller at noen har forsøkt å sjekke dem opp er også dette greit for meg. Mitt problem er hovedsakelig med deres guttevenner.

Det skal nevnes at guttevenner har min siste kjæreste mange av!

Jeg har de siste to årene lært mange av disse å kjenne, og det har hjulpet. Allikevel er det andre guttevenner som hun ikke har fått lov til å treffe i det hele tatt, og som hun nærmest har mistet kontakten med på grunn av meg. Jeg takler ikke at hun skal ha andre gutter som betyr noe for henne, Gutter som hun er "glad" i og søker støtte og trøst hos. Jeg går ikke rundt og tror at hun er utro. Det er rett og slett kontakten med andre gutter jeg ikke liker. At hun skal dra på cafe/besøke/gå tur/trene osv med guttevenner er uutholdelig.

Jeg ser på meg selv som en normalt gjennomtenkt og reflektert person, men denne irrasjonelle siden av meg har jeg virkelig problemer med å håndtere.

Ved flere anledninger hvor vi har vært sammen med hennes venner, og jeg føler at hun har gitt meg for lite oppmerksomhet (og vist guttevennene for mye oppmerksomhet) kan det rett og slett gå galt. Plutselig fosser det ut av meg.

Når jeg tenker etter har jeg vel alltid vært sjalu. Har opplevd utroskap. Har også opplevd gode venner som har dolket meg ettertrykkelig i ryggen. Disse tingene har ikke akkurat bidratt til å gjøre tilstanden bedre.

Mine ekskjærester har gått så langt som til å kalle meg sykelig sjalu.

Spørsmål:

Som jeg ser det har jeg et kombinert problem med sjalusi og temperament. Jeg må lære meg å kontrollere dette!!!, men hvordan? Særlig når alt skjer så fort.

Er det noen gode råd til meg?

Kan terapi hjelpe?, og i så fall hva slags terapi? Psykolog? Gruppeterapi?

Hvordan foregår slik terapi? Og hvordan er den ment å virke?

Er jeg sykelig sjalu? Og hva er definisjonen på dette?

Hvis terapi er løsningen, ville jeg vært takknemlig hvis du kunne anbefale en god institusjon/terapeut i Oslo.

[Gjest må det være slik?]

Jeg er en jente på 24 som alltid har hatt masse guttevenner, helt siden barnehagen. Å ha en guttevenn er på mange måter bedre enn jentevenner (har mange av de også). En gutt lytter ofte bedre enn jenter, de blir ikke "sjalu" om du har planer med andre venner osv. Jeg har aldri vært intr i mine guttevenner på et annet plan enn venner.

For noen år siden fikk jeg type, som jeg senere ble gift med. Han var sjalu, veldig sjalu. Jeg ble nødt til å kutte ut alle mine guttevenner for han taklet ikke at jeg hadde det. At jeg gjorde det angrer jeg på i dag. De siste 4 årene har jeg savnet de gamle vennene mine. og nå når vi har tatt ut seperasjon har jeg heldigvis fått tilbake kontakten med noen av dem.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en psykolog, det har jeg fått mannen min til å gjøre. Da kan u might finne ut hvorfor du reagerer slik du gjør og hva du kan gjøre for å forbedre situasjonen. At du har blitt bedratt før tror jeg ikke har noe ting med saken å gjøre (mannen min har aldri opplevd utroskap).

Du må tenke på din "bedre" halvdel, på hvordan dette sliter på henne også. Det er et sant helvete å bli dratt mellom to stoler. Jeg valgte den enkleste (trodde jeg da, never again) utveien og kuttet ut mine venner.

Prøv å få orden på følelsene dine, og lykke til videre!

[Slik er livet!]

Jeg er en jente på 24 som alltid har hatt masse guttevenner, helt siden barnehagen. Å ha en guttevenn er på mange måter bedre enn jentevenner (har mange av de også). En gutt lytter ofte bedre enn jenter, de blir ikke "sjalu" om du har planer med andre venner osv. Jeg har aldri vært intr i mine guttevenner på et annet plan enn venner.

For noen år siden fikk jeg type, som jeg senere ble gift med. Han var sjalu, veldig sjalu. Jeg ble nødt til å kutte ut alle mine guttevenner for han taklet ikke at jeg hadde det. At jeg gjorde det angrer jeg på i dag. De siste 4 årene har jeg savnet de gamle vennene mine. og nå når vi har tatt ut seperasjon har jeg heldigvis fått tilbake kontakten med noen av dem.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en psykolog, det har jeg fått mannen min til å gjøre. Da kan u might finne ut hvorfor du reagerer slik du gjør og hva du kan gjøre for å forbedre situasjonen. At du har blitt bedratt før tror jeg ikke har noe ting med saken å gjøre (mannen min har aldri opplevd utroskap).

Du må tenke på din "bedre" halvdel, på hvordan dette sliter på henne også. Det er et sant helvete å bli dratt mellom to stoler. Jeg valgte den enkleste (trodde jeg da, never again) utveien og kuttet ut mine venner.

Prøv å få orden på følelsene dine, og lykke til videre!

Takker for svar.

Jeg har blitt kjent med 6-7 av hennes guttevenner. Takler det dagligdagse ganske bra nå (før det ble slutt mellom oss). Det verste problemet er med de jeg ikke har møtt før, eller kjenner. Folk hun bare skal ut å møte.

Ikke lett å takle!!

[Gjest micro]

Hei.

Jeg skjønner deg, men jeg vil ikke kalle deg sykelig sjalu, du lar henne gå på byn etc..

Kjenner meg litt igjen ideg, bortsett fra at jeg kanskje ikke har temperamentet.

Jeg hadde heller ikke likt om typen min stadig skulle ut, på cafe, trene osv sammmen med masse jentevenner. Det hadde jeg ikkke likt.

Det er det nok fler som ikke ville heller.

Men temperamentet må du få orden på. Få hjelp et sted.

Det går an å snakke sammen!!

Klem fra

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Takk for et ærlig brev om din sjalusi. Erkjennelsen er første skritt på veien til å få kontroll over denne lumske "samlivsvirusen", som jeg pleier å kalle det. Og det vrimler av sjalusi i parforhold, for partnere som sliter med gamle utroskapsforhold og jobber med å gjenreise tryggheten og tilliten til hverandre igjen.

Om du er sykelig sjalu er ikke godt å si, men når trangen til å sjekke opp og forfølge kjærestens gjøremål og eventuelle møter med andre gutter og menn som du tenker på som potensielle konkurrenter, gjør det i alle fall stor skade.

Sjalusi handler om trygghet og ønsket om å bli godtatt for den man er. Sjalusi oppstår i forhold til noen man er redd for å miste. Det triste er at sjalusien "tvinger" deg til å oppføre deg slik at den du helst vil beholde og være nær, kjæresten, støter du vekk fra deg ved dårlig oppførsel.

Det går an å bli kvitt problemet med sjalusi, slik at du får kontroll over sjalusien. Jeg vil anbefale deg å begynne i terapi, når du er så motivert for å komme til bunns i problemet. Det er gode behandlingsresulter av gruppeterapi som bl.a. gis ved poliklinikkene på sykehusene. Individuell terapi kan du få hos psykoterapeuter, enten private eller ved Familievernkontorene.