Hvorfor?

[Gjest Solist]

Du ser dem ute, når alle andre er inne, på trikken en tidlig helligdagsmorgen,

i bygatene etter at butikkene er stengt.

Alltid menn, og alltid alene.

De møter ikke blikket ditt, ser en annen vei dersom du ser på dem.

Gjemmer ringløse fingre i dype jakkelommer. Bleke i huden og gråstenk i håret,

går de, tilsynelatende målbevisst, men alltid alene.

Jeg fanger refleksjonen i vinduet. Jeg holder på å bli en av dem.

Det har ikke alltid vært sånn. Det har vært døsige vintermorgener med varm hud under myke dyner,

lyse sommerkvelder med bål og latter, oppspilte blikk på oppdagelsesferd i fremmede land,

klamme kropper i favntak som bar med seg håp om liv, sammen.

Men brått ville du ikke mer. Dager blir til uker blir til måneder og til år.

Du finner meg i gatene når de andre er inne, hvor jeg kjemper med det samme spørsmålet igjen og igjen.

Hvorfor gikk du?

Hvorfor gikk du?

Hvorfor gikk du?

[Lora]

Hæ?

[SierDuDet]

Jeg er litt usikker på om du prøver deg som dikter, eller om du rett og slett bare er jævla full?

[naiv]

Mulig du burde gå inn i deg selv og åpne noen "lukkede dører" Der finner du nok svaret.

Bra skrevet.

[Leviathan]

Heisan

Det er nettopp slike tanker jeg gjør meg i det min samboer snart legger lokk på vårt 7 år lange forhold. Mitt livs store kjærlighet.