Jeg hater deg...

[Gjest en annen gang]

Kjære mannen min

Akkurat nå hater jeg deg. Jeg hater deg fordi du ikke forstår, fordi du tok i meg på den måten du gjorde, fordi du av og til får meg til å føle meg verdiløs. Jeg som trodde jeg hadde funnet en fantastisk mann. Vel, kanskje du egentlig er det, men jeg kan ikke se det. Jeg ser bare en mann som gradvis viser sitt ' sanne jeg '. Det jeg ser, skremmer meg.

Hvordan kunne du være så snill og kjærlig, og så plutselig vende om? Jeg ser deg som en sint og frustrert mann, tydelig preget av situasjonen vi befinner oss i. Situasjonen er vanskelig, men hadde det bare vært denne dette dreide seg om, ville vi ha kommet igjennom det, sammen. Det er jeg overbevist om. Men slik er det ikke. Det at du føler at alt går imot deg, gjør at du i ditt stille sinn blir voldsomt frustrert og sint. Og det er blitt lettere for deg å la det gå utover meg. Men du innrømmer ingenting.

Vi tar til krangel over den minste ting. Aldri over annet enn små, ubetydelige smuss, som så plutselig eksploderer og overlater oss til stillhet, etter stadig uhyggeligere og sårende ord. Jeg vil ikke krangle med deg. Men du sklir sakte i motsatt retning som meg. Du har gått fra å være ungkar, til familiemann, og nå gradvis til å leve som en ungkar igjen. Du gjør akkurat det som passer deg, til den tid som passer deg best. Og når jeg uheldigvis skulle komme til å si i fra når det ble for ille, får jeg alt tilbake, i form av anklagelser. Og jeg er tydeligvis minst like ille i dine øyne. Hvordan kan jeg være det? Jeg lever ikke som en kvinne uten mann og barn, jeg lever som en mor, en husmor, en kone og kjæreste. Jeg tar hensyn til de jeg bor sammen med, og jenger meg etter dere alle. Mine barn og deg. Du kan ikke se det. Anklager jeg deg for noe, eller retter på dårlig adferd, er det jeg som er den store stygge ulven. Selv må jeg si at du ser ut som en ulv i fåreklær.

Alt jeg sier blir feil. Det jeg sier, høres ikke slik jeg sa det i dine ører. Det som kommer fram til deg, er en forskrudd versjon av sannheten. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre eller si, for at jeg skal komme gjennom til deg. Du hører ikke på noen.

I går ble du sint fordi jeg sa ifra om noe jeg ikke satte pris på. I gjengjeld tok du meg rundt begge håndleddene og dro meg etter deg. Du tok hardt og det gjorde vondt. Mest vondt gjorde det i hjertet mitt. Du sa en gang at du aldri ville slått meg. Men jeg er redd jeg ser voldelige tendenser. Jeg tenker mest på barna. Men du hadde ingen som helst grunn til å ta i meg slik du gjorde. Jeg er så sint! Følte meg som en liten unge som hadde snoket i skapet og blitt tatt på fersken. Verdiløs.

Jeg vet at jeg nok elsker deg innerst inne. Men akkurat nå hater jeg deg. Jeg finner ikke fram til de gode følelsene som burde være der. Vi har ikke vært gift mer enn noen få måneder, og jeg er redd. Jeg vet ikke om jeg kan leve uten deg, men heller ikke om jeg kan leve med deg.

Jeg skulle ønske du forsto... at du kunne innse at du ikke kan leve slik du gjør. Hvis du ikke er klar for et familieliv, bør du heller ikke leve i ett. Jeg vet ikke om dette er verdt å kjempe for lenger. Det ser ut som du har gitt opp. Er det på tide at jeg gjør det også? Du elsker meg, jeg vet såpass. Men kjærlighet alene er ikke nok til å holde et forhold gående.

Mine tårer er salte, og de renner i strie strømmer, men jeg vil ikke la deg se dem.

Hilsen din sårede, verdifulle kone... (jeg fortjener å bli bedre behandlet enn slik du gjør)

[Gjest k33]

Skriv ut innlegget ditt og gi det til mannen din!

*klem*

Lykke til.

[Gjest en annen gang]

Skriv ut innlegget ditt og gi det til mannen din!

*klem*

Lykke til.

Skulle ønske at det hadde hjulpet, men han vil ikke lese det jeg skriver, for han mener at jeg bør kunne snakke med han istedet...

Men jeg klarer ikke å snakke med han, for jeg kommer ikke igjennom. Det jeg sier blir brukt mot meg, og han blir stort sett helt stille om jeg tar opp noe. Får ikke noe ut av han... Er ikke lett å kommunisere med slik barnehage oppførsel...

men takk for rådet likevel

[petter smart]

Skulle ønske at det hadde hjulpet, men han vil ikke lese det jeg skriver, for han mener at jeg bør kunne snakke med han istedet...

Men jeg klarer ikke å snakke med han, for jeg kommer ikke igjennom. Det jeg sier blir brukt mot meg, og han blir stort sett helt stille om jeg tar opp noe. Får ikke noe ut av han... Er ikke lett å kommunisere med slik barnehage oppførsel...

men takk for rådet likevel

Det er nettopp derfor du bør vise ham dette. Du kan jo legge det igjen på stuebordet eller noe og gå en tur. Nysgjerrigheten hans blir nok for stor og han vil lese det.

Da kan han ikke kjefte på deg eller avbryte deg. En veldig effektiv måte å få fram det du mener på. Det er ikke alltid like enkelt å snakke sammen.

[Oki1365380363]

Skulle ønske at det hadde hjulpet, men han vil ikke lese det jeg skriver, for han mener at jeg bør kunne snakke med han istedet...

Men jeg klarer ikke å snakke med han, for jeg kommer ikke igjennom. Det jeg sier blir brukt mot meg, og han blir stort sett helt stille om jeg tar opp noe. Får ikke noe ut av han... Er ikke lett å kommunisere med slik barnehage oppførsel...

men takk for rådet likevel

Jeg føler med deg.Jeg har det akkurat på samme måten selv.Men heller ikke jeg veit hva jeg skal gjøre.Leve med ham eller uten ham.Jeg er jo så glad i ham,men han gjør meg så liten.Noen ganger føler jeg meg som et barn som har gjort noe galt og som blir sendt i skammekroken....Neste gang bruker jeg og gjøre tingene slik han vil,for da får jeg fred.

[Gjest metronom]

Man skal være forsiktig med å kalle noen for psykopat. Men han her synes jeg viser trekk av en psykopatisk oppførsel overfor deg. Hvis dette stemmer, bør du komme deg vekk fra ham fort før du blir mer ødelagt selv.

[Gjest ikke undertegnet]

Dette gjorde inntrykk.

Ble litt paff når jeg leste dette, da det like gjerne kunne vært meg.

Når oppsto disse problemene ?

Hvor lenge har de vart?

Min elskede forandret seg fra å være et empatisk og kjærlig menneske til å bli en selvsentrert egoist, hvor alt handler om at han skal være fornøyd.

Men jeg elsker ham og unnskylder ham, fordi han har det vanskelig, men nå vet jeg ikke lenger om jeg orker mer.

Ingenting blir bra nok uansett hva jeg gjør, det som er greit i dag er ikke nødvendigvis det i morgen.

Jeg har også barn og tenker på hva dette gjør med de. Skal jeg håpe på at det ordner seg, eller må jeg rett og slett forlate ham ?

[Gjest litt anonym nå]

Hvor lenge har dere vært gift? Er det lenge siden dere fikk barn? Var barnet/barna planlagt fra begges side? Kan det være at mannen/gutten blir pålagt oppgaver han ikke er i stand til å ta seg av? Får han nok tid for seg selv, eller er det alltid noen der som har forventninger til ham? mener ikke å få deg forbannet, men å tenke

[Gjest en annen gang]

Dette gjorde inntrykk.

Ble litt paff når jeg leste dette, da det like gjerne kunne vært meg.

Når oppsto disse problemene ?

Hvor lenge har de vart?

Min elskede forandret seg fra å være et empatisk og kjærlig menneske til å bli en selvsentrert egoist, hvor alt handler om at han skal være fornøyd.

Men jeg elsker ham og unnskylder ham, fordi han har det vanskelig, men nå vet jeg ikke lenger om jeg orker mer.

Ingenting blir bra nok uansett hva jeg gjør, det som er greit i dag er ikke nødvendigvis det i morgen.

Jeg har også barn og tenker på hva dette gjør med de. Skal jeg håpe på at det ordner seg, eller må jeg rett og slett forlate ham ?

La meg bare si det sånn....det har vart for lenge.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde ut. Han virker ikke til å bry seg med det som skjer med oss. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i det hele tatt. Hva får en mann til å bli så selvsentrert og egoistisk? Jeg mener... Vi er en hel familie som må bo i samme hus, og det går ikke når han ikke kan tenke på andre enn seg selv, og hva som gjør at han har det bra.

Jeg tenker på om kanskje jeg bare burde gå... men da ville jeg være egoistisk. Barna ville lide under dette. Jeg må tenke på hva som er best for dem også... Men jeg må se an, om han faktisk klarer å gjøre noe med seg selv.

Han må være med å jobbe for familien, ekteskapet og samlivet, for jeg klarer det ikke alene.

Jeg venter bare på at han skal ta ett skritt nermere...

[Gjest ikke undertegnet]

La meg bare si det sånn....det har vart for lenge.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde ut. Han virker ikke til å bry seg med det som skjer med oss. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i det hele tatt. Hva får en mann til å bli så selvsentrert og egoistisk? Jeg mener... Vi er en hel familie som må bo i samme hus, og det går ikke når han ikke kan tenke på andre enn seg selv, og hva som gjør at han har det bra.

Jeg tenker på om kanskje jeg bare burde gå... men da ville jeg være egoistisk. Barna ville lide under dette. Jeg må tenke på hva som er best for dem også... Men jeg må se an, om han faktisk klarer å gjøre noe med seg selv.

Han må være med å jobbe for familien, ekteskapet og samlivet, for jeg klarer det ikke alene.

Jeg venter bare på at han skal ta ett skritt nermere...

Huff, jeg kjenner meg så godt igjen.

Tenker ofte på hva som er best for barna, at jeg blir eller går.

Tar han seg av barna, eller er det også overlatt til deg, hvordan oppfører han seg overfor de?

Det er stort sett jeg som tar meg av barna, han glimter til innimellom,når han skjønner han har gått for langt, men det er så inderlig lenge mellom hver gang det skjer.

Prøver jeg å ymte frampå at jeg vil gå, truer han med å ta barna fra meg...det er ikke sikkert det blir tilfelle, men å gå gjennom rettsak osv...det er så fryktelig å tenke på.

Han er så veltalende, er så flink til å vekke sympati og virker så oppegående utad.

Hva har jeg å stille opp med?

[Gjest en annen gang]

Hvor lenge har dere vært gift? Er det lenge siden dere fikk barn? Var barnet/barna planlagt fra begges side? Kan det være at mannen/gutten blir pålagt oppgaver han ikke er i stand til å ta seg av? Får han nok tid for seg selv, eller er det alltid noen der som har forventninger til ham? mener ikke å få deg forbannet, men å tenke

Vi har bare vært gift i litt over 3 mnd. Det hele startet for alvor da jeg rett etter bryllupet avslørte han om noe (økonomisk bedrag)han hadde løyet om fra dag 1. Og kunne dermed ikke stole på han etter det. Jeg setter spm ved alt han sier og gjør.

Vi har kjent hverandre i snart 2 år. Jeg hadde et barn fra før. Bare 3 mnd etter vi ble sammen ble jeg gravid. Han ville beholde barnet. Det ville jeg også, selv om dette absolutt ikke var planlagt. Han visste at jeg egentlig ikke ville ha fler barn før jeg var gift. Kort etter fridde han.

Vi har hatt det kjempefint egentlig. Og han tok farsoppgaven greit. Han ble jo som en far for mitt barn før han fikk sitt eget. Men å få en til gjorde ikke forskjell.

Han har aldri klaget over at jeg ikke lar han drive med sine hobbyer og interesser. Han får da lov til å holde på med sitt sånn sett. Men det er noe annet når han bare sitter i sofaen hele kvelden, når han kommer fra jobb, og syter og klager for at jeg ikke gjør noe (noe jeg faktisk gjør). Han forventer at jeg lager middag, det er greit. Men gir blaffen i sin egen hygiene, og gidder ikke leke med ungene, eller gi de mat, eller stelle de før de skal i seng. Når han kommer hjem fra jobb, har han full rett til å være lat og gjøre akkurat det som passer han.

Jeg forventer bare at han tar vare på sin egen hygiene, og er en far for ungene, og en mann for meg. Og kanskje innimellom hjelpe til litt hjemme. Men det er ikke mye husarbeide jeg ber han om å gjøre. Vi tar oppvasken hver vår gang, og that's it.

Men selvfølgelig, hvis jeg sier ifra når han ikke har dusja på en uke, eller tatt oppvasken på to, så får jeg alt i retur ++. Da er jeg bare sååå forferdelig...

Mange synes kanskje vi gikk for fort fram... men det har føltes riktig hele veien... Helt til jeg avslørte hans løgner og bedrag, og vi begynte å krangle om den minste ting.

*sukk*

[Gjest en annen gang]

Huff, jeg kjenner meg så godt igjen.

Tenker ofte på hva som er best for barna, at jeg blir eller går.

Tar han seg av barna, eller er det også overlatt til deg, hvordan oppfører han seg overfor de?

Det er stort sett jeg som tar meg av barna, han glimter til innimellom,når han skjønner han har gått for langt, men det er så inderlig lenge mellom hver gang det skjer.

Prøver jeg å ymte frampå at jeg vil gå, truer han med å ta barna fra meg...det er ikke sikkert det blir tilfelle, men å gå gjennom rettsak osv...det er så fryktelig å tenke på.

Han er så veltalende, er så flink til å vekke sympati og virker så oppegående utad.

Hva har jeg å stille opp med?

Det er stort sett jeg som tar hånd om barna, 24 t i døgnet. Føler det rett og slett som om det er jeg som har barn, og ikke vi.

Er sjelden han tar seg tid til dem, men når han gjør det, er han flink. Men han kjenner dem ikke så godt som jeg, og vet ikke alltid hva de trenger, og hvordan.

Skulle ønske han var som en far for dem... Nå er han bare som en fyr som kaller seg 'pappa' som kommer og går som det passer han.

Det er for trist... og som jeg har skrevet er det stort sett jeg som gir dem mat, steller og koser og legger.

[Gjest ikke undertegnet]

Kom deg unna ham! Jeg lover deg at det ikke blir bedre!

Var sammen med en "slik" i 1 år, og det blir bare vanskeligere og vanskeligere å forlate dem, ettersom de bryter ned sine nærmeste. Jeg ble redusert til en skygge av meg selv, og etterhvert trodde jeg at det var meg det var noe galt med. Og jeg er regnet for å være en sterk kvinne...Hva vet du om bakgrunnen hans? Kjenner du gamle venner av ham, har han vennskap som har vart over lang tid? Snakk med dem. Min "drømmeprins" viste seg å ha ekser som hadde anmeldt ham. Hva vet du om hans tidligere forhold? Det trenger ikke å være slik som han beskriver det, dessverre!

Jeg kjenner igjen så mye av det du skriver. Ikke ta det opp med ham. Det vil ikke nytte allikevel. Bare stikk, mens du kan.

[Gjest QuePasta]

Jeg leser dette, og støtteinnleggene under her, og det slår meg at det ALLTID den andre sin skyld. Det er HAN som forandrer seg, det er HAN som "får deg til å til å føle deg som...", det er HAN som ikke forstår...

For meg høres det ut som ansvarsfraskrivelse de luxe.