Jeg gråter meg i søvn...

[Gjest - Kan vi ikke kommunisere?]

Jeg skal forsøke å sette ord på følelsene mine, selv om alt inni meg føles som kaos..

Jeg er i et samboerforhold som jeg kjemper med nebb og klør for å beholde.. Etter å ha lest det jeg skriver her vil sikkert mange spørre seg hvorfor...

Jeg har en samboer som er flott og god på (nesten) alle måter, og han er også godt likt blant mine venner og min familie.

I det siste har ting toppet seg opp mellom oss, og jeg tror det største problemet ligger i at vi ikke klarer å kommunisere godt nok..

Han har sine måter å være på som kan være sårende og som går mer inn på meg enn han kanskje skjønner. I forelskelsens rus lot jeg han kanskje ikke forstå hvordan han påvirket meg og det får jeg nok sikkert svi for nå.

Eksempelvis er stort sett det meste jeg gjør feil og ikke bra nok; jeg er for klumsete, jeg spiser feil mat, jeg er feit, jeg har ikke sex med han ofte nok.. osv.. Han har alltid et eller annet å komme med.. Han er flink til å gi komplimenter også, men det følger alltid en eller annen kommentar etter som ødelegger det fine han har sagt.. Eks: Du er pen i dag... Men, du hadde vært enda penere om du hadde slanket deg... osv..

For ikke så lenge siden bestemte vi oss for å se etter en leilighet vi kunne kjøpe sammen. Vi har leid en god stund og det er ikke økonomisk i lengden. I tillegg ville vi gjerne ha noe som var vårt eget.

Min samboer er veldig egoistisk og skal ha alt slik at det passer han.. Han må bo nærmest mulig alle sine kamerater, han må ha kort vei til jobb.. uten kø, han må bo der han vokste opp (en spes. bydel i Oslo)... Dvs at vi har et meget begrenset område å lete etter en leilighet i..

Jeg (som ikke kommer fra Oslo) er mer opptatt at vi får mest mulig plass for pengene, og vil kjøpe noe hvor jeg kan ta imot familien min på besøk.. Dette er han ikke villig til å ta hensyn til, og han innrømte i går at han hadde lagt inn bud på noen leiligheter sammen med meg (som jeg likte) kun for at han visste at han ikke ville gå langt nok i bud-rundten til at vi fikk dem. Jeg ble kjempe lei meg fordi jeg nå skjønner at han ikke går hel-hjertet inn for noe av det jeg setter høyt. Jeg prøver å forstå han og skjønne at tilhørighet til et sted har mye å si... Og jeg er villig til å flytte dit han vil, dersom jeg kunne få han til å forstå at vi ikke har råd til hva som helst bare fordi det er der vi vil bo..

I går hadde vi en diskusjon hvor jeg ikke klarte å få han til å forstå hva jeg mente/følte.. Jeg har den siste tiden mistet lysten på sex, uten at jeg kan forklare det med noe spesifikt. Jeg tror det kan ha mye å gjøre med hvordan han får meg til å føle meg..og hva han sier til meg.. Det siste jeg vil er jo å ha sex med han, når hans sårende ord svirrer oppe i hodet.. Jeg sa til han at det er helt normalt at den ene parten i et forhold, eller begge, mister sex-lysten i perioder... Han sa at det bare var oppspinn og at jeg var rar i hodet mitt som prøvde å påstå noe slikt..

Jeg sa til han at det er veldig vanskelig å føle seg verdsatt når man får høre at man ikke er bra nok, og føler at man aldri kommer til å bli det.. Jeg føler ofte at jeg må gi han viljen hans for å slippe kommentarer og krangel.. Og setter jeg ikke grenser snart kommer jeg alltid til å være den som ikke får sagt mitt..

Jeg vet ikke om dette ble forklarende nok..

Det jeg synes er mest frustrerende med hele opplegget er at jeg vet at det er så mye godt i gutten min, men at han ikke klarer å se at jeg har det vondt.. Jeg kan sitte foran han og gråte og prøve å forklare han at han sårer meg, uten at han trekker en mine.. Han kan innrømme at han kanskje er vanskelig og egoistisk, men han evner ikke å foreslå hvordan han kan gjøre det bedre.. Jeg har fått han til å love at han skal bli bedre flere ganger, uten at det har blitt det... Nå vet jeg ikke hva mer jeg skal si til han.. Hvordan kan jeg få han til å forstå at jeg ikke har det bra oppi alt... Han tror sikkert ikke at alt han sier er sårende.. Han sier ofte mye som om det er en spøk, for om jeg blir lei meg eller sur kan han bare si at det var en spøk.. Og da skal liksom alt være greit..

Jeg er så frustrert, og jeg gråter meg i søvn..

Jeg vil bare ha tilbake den personen jeg ble glad i.. Som respekterte meg og som tok hensyn til meg....

Et forhold består av to mennesker.. Og da skal man vel ta hensyn til hverandre??

[Gjest mie21]

Hei vennen!

Forstår at du er veldig frustrert..

Uten at jeg vet helt sikkert virker det på meg som om han tar deg litt for gitt..

Av erfaring med egoistiske mennesker, så PRØV å virke litt mer uanfektet en periode.. Ikke la han se at de sårende ordene gå inn på deg..

Gjør noe nytt, noe han ikke forventer av deg..Pynt deg litt ekstra, gå ut en ekstra gang med en vennine e.l.

Kanskje det vil sette igang tankegangen hans på hva han har å miste..

Jeg har vært i et samboerforhold, hvor min eks.kjæreste var svært egoistisk, og gjorde KUN det han ville..

Uansett hvor mye jeg sa i fra, det hjalp ikke.. De må forstå det selv, av erfaringer!

Jeg meldte meg inn i SATS, begynte å være mer sammen med venniner, selvom han forventet at vi skulle sitte sammen den kvelden..

Så de kveldene han satt der slukøret fikk han nok til å tenke..

Jeg merket han ble mer nervøs, begynte å spørre meg mer og mer hva jeg drev med, og ble mer og mer oppmerksom..

På den måten skjønte han at jeg faktisk ikke var noe han bare måtte ta for gitt..

Det ble helt annerledes mellom oss etter det..

Skal si det var en gutt som skjønte han måtte ta vare på jenta si, og hennes behov også..

Og det å mase og gråte foran gutter generelt, virker nesten alltid i motsatt retning enn forventet..

Da synes de det bare er slitsomt!

Mange gutter er så ulike oss jenter der..(",)

Så prøv og gjør deg litt kostbar en periode..

Gi han noe å tenke på!

*Bare et råd*

Lykke til, og håper det ordner seg for deg!

Klemmer

[Gjest L-Wis]

Når en person viser deg hvem han er, tro på han...

[Grubline]

Kjære deg, dette var ikke lett. Innlegget ditt kunne jeg nesten ha skrevet selv. Jeg er også i et forhold der vi ikke kommuniserer.

Min samboer sier derimot ingenting til meg, hverken positivt eller negativt. Jeg føler meg ikke attrådd. Vi har sjelden sex. Han sier selv han ikke har så stort behov. Han tenner ikke hvis jeg kler meg sexy. Føler meg bare dum.

Vi snakker ikke om følelser. Hvis jeg prøver en sjelden gang å fortelle hvordan jeg opplever forholdet vårt så går han i forsvar eller gjør det slutt. For da synes han jeg beynner å bli vanskelig, konflikter vil han ikke ha.Grei måte å stoppe kjeften min på.

Problemet er at jeg solgte huset mitt og flyttet til han og barna hans bare etter noen måneder. Jeg var så dum.

Etter dette begynte ting gradvis å forandre seg.

Så bygget vi nytt hus og skaffet oss 1,7 mill i gjeld.

All min egenkapital er brukt opp. Hvis det blir slutt mellom oss står jeg på mer enn bar bakke. Jeg har liksom ikke noe valg nå. Nå må jeg gjøre det beste ut av situasjonen. Hvis ikke han gjør det slutt da.

Mitt råd til deg :

Ikke kjøp leilighet sammen med denne fyren! Ikke gjør samme tabbe som meg.

Ting kommer ikke til å forandre seg til det bedre, det gjør som regel ikke det.

Tenk deg godt om. Jeg ønsker deg alt godt.

[Rubia]

Hei.

Jo takk, den har jeg hørt før...

Når jeg pga. min x fam. tilslutt bestemte meg for å ikke orke å ta over hans barndomshjem, så ble det dråpen som sluttet forholdet.

Han kunne jo bare ikke bli lykkelig noe annet sted, sa han, og kjøpte det alene.

Meeeeget kort tid etterpå solgte han det igjen og flyttet inn til ei ny ei han sikkert hadde kjent en stund.

Poenget her er at hvis forholdet ikke fungerer så hjelper det svært lite hvor man bor !

Etter innlegget ditt å dømme har han svært liten respekt for deg.

Jeg ville absorlutt ikke kjøpt noen leilighet med ham, ei heller bundet meg noe mere til ham før jeg så forbedring.

Slutt og gråt, slå neven i bordet.

Si at nå er det nok, nå får det komme noen forklaringer og forandringer.

Hvis dette ikke forandrer seg så håper jeg du er sterk nok til å bryte dette av og går videre i livet.

Du må da fortjene noe som er bedre enn dette.

Men ham eller uten, bygg opp selvtilliten din, som over her....gå ut, møt venner, tenk litt på deg selv og ditt !

Håper du klarer å få orden på dette og at du får det bedre snart.

Lykke til.

[Gjest alene du og jeg mitt barn]

Hei vennen!

Forstår at du er veldig frustrert..

Uten at jeg vet helt sikkert virker det på meg som om han tar deg litt for gitt..

Av erfaring med egoistiske mennesker, så PRØV å virke litt mer uanfektet en periode.. Ikke la han se at de sårende ordene gå inn på deg..

Gjør noe nytt, noe han ikke forventer av deg..Pynt deg litt ekstra, gå ut en ekstra gang med en vennine e.l.

Kanskje det vil sette igang tankegangen hans på hva han har å miste..

Jeg har vært i et samboerforhold, hvor min eks.kjæreste var svært egoistisk, og gjorde KUN det han ville..

Uansett hvor mye jeg sa i fra, det hjalp ikke.. De må forstå det selv, av erfaringer!

Jeg meldte meg inn i SATS, begynte å være mer sammen med venniner, selvom han forventet at vi skulle sitte sammen den kvelden..

Så de kveldene han satt der slukøret fikk han nok til å tenke..

Jeg merket han ble mer nervøs, begynte å spørre meg mer og mer hva jeg drev med, og ble mer og mer oppmerksom..

På den måten skjønte han at jeg faktisk ikke var noe han bare måtte ta for gitt..

Det ble helt annerledes mellom oss etter det..

Skal si det var en gutt som skjønte han måtte ta vare på jenta si, og hennes behov også..

Og det å mase og gråte foran gutter generelt, virker nesten alltid i motsatt retning enn forventet..

Da synes de det bare er slitsomt!

Mange gutter er så ulike oss jenter der..(",)

Så prøv og gjør deg litt kostbar en periode..

Gi han noe å tenke på!

*Bare et råd*

Lykke til, og håper det ordner seg for deg!

Klemmer

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver.

Jeg har vært samboer nå i flere år og vi har en datter på snart 3 år sammen.

Min samboer har alltid vært opptatt å kunne ha i både pose og sekk. Dvs at han kan gjerne ha familie,men samtidig bruke døgnets 24 timer til det han vil. Dvs ikke tid sammen med meg eller min datter.

Vi bor nå i en flott leilgihet, og vi har vel egentlig aldri vært særlig ivrige noen av oss i å kjøpe hus. Men etter at vår lille datter kom tilverden har jeg nok tenkt mye mer på dette med å gifte meg og kjøpe hus. Men ingen av delene kommer på tale, da han ikke vil.

Ferier må vi alltid diskutere. Vi får vente og se hva han har lyst til å bruke pengene på. Jeg må jobbe fulltid, selv om vi hadde hatt råd til at jeg gikk mer hjemme med vårt barn, men han mener vi ikke har råd. Det har vi! Hadde vi ikke bodd så dyrt hadde vi i allefall hatt råd.

Mye skjer på min samboers premisser, og det er slitsomt for meg å leve med. Dette har vi bråket om mye , og det at han ikke tar sitt ansvar alvorlig nok med tanke på å tilbringe tid med vår datter.

Nå har han gått lei av vårt turbolente år og satt foten ned. Han flytter ut etter jul, og det er ikke mer å diskutere. Så der sitter jeg med skjegget i postkassen og skjønner ingen ting. Litt klar over vår status har jeg selvfølgelig vært, men det er likevel vondt, skremmende og sårende.

Kanskje det er for det beste kanskje ikke. Men vit hva du gjør...jeg skulle ha sett dette førog gjorde det vel mange år siden, men forelskelse er sterke krefter og ikke særlig logisk. Tenk deg nøye om. HAdde jeg vært deg ville jeg gått nå, før dere kjøper leilighet, før dere får barn sammen.

Du møter en ny. En som setter pris på deg, liker alle kiloene dine, elsker alt ved deg.

Ønsker deg lykke til!

[kjerra1]

Hei!

Denne situasjonen du er i vil ikke bli bedre så lenge dere ikke kan snakke sammen.

Har selv vært der du er nå og jeg (som de aller fleste jenter desverre) trodde at tingene skulle bli bedre....Det gjør det bare ikke så lenge man står på "stedet hvil" når det gjelder å snakke sammen!

Alt du skriver er som om jeg skulle skrevet det selv og jeg vil bare råde deg til en ting : Dersom du er sikker på at det er slik du vil tilbringe de neste 40-50 årene (minst) av livet så er det bare å fortsette slik du har det nå....eller kom deg ut av forholdet FØR dere kjøper noe sammen!

Dette er det så mange (særlig jenter) som gjør : "Vi skal nok få det bedre bare...." Vi jenter er så dårlige på å forholde oss til realitetene i forhold. Vi skal bestandig forandre på mannen eller på oss selv for å få ting til å fungere slik VI ønsker det.... Vel ; JEG tror ikke på det. Og jeg håper at du finner ut av dette og at du gjør et valg som du vil få det godt med!

Lykke til:-)

Klem

[Gjest bebba]

Jeg kjenner beskrivelsen meget godt. Jeg klarte ikke å sette ord på dette for tyve år siden, det burde jeg ha gjort. Jeg er 45 år og har vært igjennom tøff skilsmisse. Jeg fikk tårer i øynene da jeg leste "du er pen, men hadde vært penere om du hadde slanket det". Den hørte jeg også. Sett ned foten, ta et oppgjør nå. Det er ikke noe galt i å bestemme seg for å fortsette, det gale er å fortsette uten noen bestemmelser. Konfronter han ordentlig, hvis det ikke hjelper ikke vent ta en avgjørelse. Lykke til.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Undersøkelser om parforhold viser at likeverdighet mellom de to er det viktigste for at samlivet skal bli godt og vare. Det høres ikke ut til at du opplever deg som like mye verdt som din partner i forholdet deres.

Å bli kritisert for hvordan du er og ser ut, er stygt og respektløst. Slik som han styrer evt. kjøp av ny felles bolig er å dominere deg.

Men en annen sannhet i samliv er at ingen kan forandre andre enn seg selv. Jeg tror du har liten mulighet for å "overtale" partneren din til å endre seg, ved å gråte eller vise hvor vondt du har det. Alt tyder på at han ikke skjønner det eller vil forstå din side.

Det du derimot kan komme lenger med er å forsøke å sette grenser rundt deg selv for hva du vil finne deg i. Du må reise deg opp og rette ryggen og vise deg mer frem.

1. Du skal ikke finne deg i å bli trakassert for hvordan du ser ut. Det må du si mer tydelig fra om.

2. Du bør ikke gå inn for et huskjøp som du innerst inne er uenig i.

Det må du også sette foten ned for.

3. Hvordan få sagt det? Forsøk å tenke gjennom hva du mener og ønsker å si. Skriv ned punktene for å skjerpe deg selv. Avtal et tidspunkt med partneren din for å fortelle han hva du mener og ikke mener.

4. Hvis du ikke orker tanken på å diskutere dette med han, anbefaler jeg deg å bruke en samlivsrådgiver. Det kan gjøre kommunikasjonen mellom dere bedre. For du vil vel fortsatt ha han?

5. Det er helt naturlig at du ikke har lyst til sex så lenge dere har såpass mange uløste konflikter gående. Du er antakelig helt normal, selv om partneren prøver å skyve ansvaret for dette over på deg alene. Lyst til sex har med samspillet mellom dere å gjøre, og sli dere når har det, er forholdet på nedadgående på flere områder. Det er dere begge ansvarlige for.

[-ey]

Det er ille hvordan vi mennesker påfører hverandre lidelser enten det er gjensidig eller bare en vei. Empati er en dimensjon som har utgått i store deler av befolkningen. Kanskje er jeg en av dem. Jeg er mann og ektemann. Jeg har lest ditt innlegg og andres svar her. Menn og kvinner ser ut til å være på ulike kloder og uttryksformene er totalt forskjellige. Og uttrykksformen er gjerne kommunikasjonsmediet mot den andre. Menn viser ikke følelser i slike sammenhenger du nevner (noen gjør det). Det betyr ikke at menn ikke vil ut av sin egen egoisme og leter etter en måte å vise omsorg på. Ofte kommer det i konflikt med mannens livsstil og hobbyer. På den måten kan man si at menn aldri blir voksne. De kommuniserer helst med kroppsspråk eller ved å rømme ut. Dette er ikke akkurat nyheter!

Menn kan ofte være egoistiske uten å vite det. Uten å ville det. Det er ingen unnskylding! Menn taper utrolig mye på å unnvike å utforske kvinnens sinn og livsanskuelse. Menns verden er og blir annerledes. Du har ikke gjort noe galt slik du fremstiller det. Han kan selvsagt ikke forlange at han skal avgjøre hvor dere skal bo alene. Dere er i en pakt uansett om dere er gift eller samboere. Han kan heller ikke forlange at du skal være kåt på kvelden etter å ha blitt avvist som menneske tidligere på dagen! Du vil alltid være for tykk eller for tynn, bevege deg feil, snakke feil og le feil i en manns øyne,som aldri blir fornøyd. Setter du sammen alle kvinnene han treffer ute, får du bildet av noe som ikke finnes. Vi menn fantaserer nok litt for mye og ser litt for lite på oss selv. Ofte har menn mage, nedfallen rumpe og hår i nesa uten at dette gjøres noe med.

Hvis et råd skal gis, må du rett og slett åpne deg for andre. Andre kvinner opplever det samme. Bare en slik samtale kan virke godt. Og et nettverk vil kanskje åpne for at andre menn reagerer på din manns oppførsel og sier fra. Man ser ofte andres feil lettere.

Når jeg sier alt dette, vet jeg at kona kanskje har lyst til snakke med noen andre om meg...

Lykke til!