Barnefordeling

[Gjest Snart enslig]

Hei. Et kanskje tåpelig og naivt spørsmål; og som sikkert provoserer noen av dere. Det er mange teorier om hva som er best for barnet ved et samlivsbrudd. Min oppfatning er at når barnet er lite (2 ½ år) har barnet det best med et fast oppholdssted i livet sitt.

Hvis foreldrene ikke blir enige i en slik "skjevfordeling", vet noen av dere hva praksis er i slike saker ? Finnes det noen offentlig innstans før rettsapparatet, som kan gå inn å gi f.eks moren hovedomsorgen ? Ønsker ingen debatt her, så hvis noen ble veldig provosert, ber jeg deg om ikke å svare. Takk !

[Gjest saara]

Har dere felles foreldre rett blir det vanskelig..

Da kan han vel kreve på lik linje som du..

[Gjest ikke undertegnet]

Det vanlige er å møte til mekling på Familievernkontoret.

Dette er gratis og finnes (tror jeg) i alle kommuner.

Der vil en upartisk tredjepart være tilstede for å forsøke å komme fram til en ordning som begge er enige i.

Hvis dette ikke fører fram, kan Fylkesmannen avgjøre hvor barnet skal bo fast, men dette forutsetter at begge foreldre er enige om at Fylkesmannen tar beslutningen for dere.

Hvis dette ikke lar seg gjøre, er neste instans rettsapparatet, men det er jo i hovedsak ikke ønskelig.

Ta gjerne en titt på denne siden: www.familiekonsult.no

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du har rett i at det er mange meninger og teorier om hva som er barnets beste ved et samlivsbrudd. Men det er enighet om to ting: for det første at barnet har best av å være sammen med begge foreldrene sine også etter bruddet, og for det andre at barnet har best av å ha foreldre som ikke krangler om barnet sitt.

Når ikke foreldrene blir enige om hvor barnet skal bo, kan de overlate denne avgjørelsen til Fylkesmannen. Men begge foreldre må være enige om å overlate avgjørelsen til Fylkesmannen. Siste mulighet er fremme avgjørelsen for hvor barnet skal bo for rettsapparatet som avsier en dom.

[petter smart]

Siden du tydeligvis bryr deg om hva som er best for barnet, og det er bra, er du villig til å gi den andre (faren her?) den fulle omsorgen? Eller er det deg selv du bryr deg mest om likevel?

[Gjest bebba]

Siden du tydeligvis bryr deg om hva som er best for barnet, og det er bra, er du villig til å gi den andre (faren her?) den fulle omsorgen? Eller er det deg selv du bryr deg mest om likevel?

Jeg var villig til å gi full omsorg til han. Vi fikk delt omsorg og hun skulle være halvdelen hos hver av oss. Etter utallige brutte avtaler og ca.80% av tiden hos meg uten bidrag eller økonomisk hjelp er jeg ikke villig til mer. Jeg holder henne hos meg inntil videre bestemmelser. Egentlig virker han lettet, men selvfølgelig måtte han vise frem sin interesse og omsorg og "late som". Jeg kommer til å kjempe for å få henne til meg for jeg ser at jeg har mere å gi som mor til en fjortis. Dette er ikke et enestående tilfelle, dette er det vanlige. Ansvarsfølelsen er forskjellig, interessene er forskjellige, hele livsoppførselen etter en skilsmisse er forskjellig. Jeg jobber også med barn og familier og nå har jeg fått det bekreftet og kommer til å endre holdning i mitt arbeid etter personlig erfaring.