samlivsbrudd og barn

[Lunita]

Er det noen som kan gi oss råd? Vi har vært gjennom så mye at vi hele tiden trodde dette skulle gjøre oss sterkere og mer knyttet til hverandre. Det som nå er skjedd er at vi har glidd fra hverandre litt etter litt. Vi har holdt sammen i 9 år hvor i 5 av disse har vært gift. Vi har en fantastisk snill og god gutt på snart 4. Vi er veldig opptatt av å gjøre alt som er bra og riktig for gutten vår. Nå har vi bestemt oss for å gå fra hverandre, dette er ikke noe som vi har bestemt fra en dag til en annen, men noe vi har jobbet med i et par år. Vi snakker åpent om alt og har også vært til familieterapeut og sammen har vi kommet frem til samme konklusjon. Vi respekterer hverandre, har samme moralske verdier og er helt samkjørte når det gjelder barneoppdragelse. Vi skal nå kjøpe hver vår leilighet og har funnet ut at lillegutt skal bo en uke hver hos oss .... I og med vi har lyst til å gjøre det som er best for vår sønn, lurer vi på om dette er den riktige tingen å gjøre...? Vil han ta skadde av dette? Vil han føle seg utrygg? Vi er så inderlig glad i han at vi MÅ gjøre dette riktig! Er det noen som kan hjelpe oss med dette?

[søkende]

Hei Lunita.

Kan bare dele med min erfaring. Jeg og samboer gjennom 8 år skilte lag, og vi hadde to barn sammen. De var 3 og 7 år.

3 åringen er i dag 6, og kan faktisk ikke huske at pappan har bodd her engang. Han ser pappan 2 ganger i uka, og hver 3 uke, så det er ikke det at han har glemt han.

Dette er veldig mange barns hverdag i disse tider, og ingen ting er mer naturlig enn å spørre "skal du til faren din i helga". At det er så vanlig er litt trist, men likevel slik samfunnet har blitt.

Tror sønnen deres tar dette helt fint så lenge dere virker fornøyde med ordningen.

Lykke til

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Lunita!

Dere høres ut til å være flinke foreldre. Det samværet dere har blitt enige om for gutten deres på 4 år, synes jeg høres rimelig ut.

For at delt samvær skal lykkes, er det to forhold som må være på plass:

1. Foreldrene må bo i rimelig geografisk avstand til hverandre

2. Foreldrene må ha et godt samarbeidsklima om barnet.

Slik jeg oppfatter deg, oppfyller dere kriteriene. Så står det igjen å se om det blir slik dere håper. Den beste gaven til gutten deres er at dere enige om han.

Dere har slitt så lenge med parforholdet deres, at jeg håper dere nå faller til ro i deres nye livssituasjon og begynner å finne gledene i livet igjen. Lykke til begge to!

[storemy]

Hei!

Ikke vær bekymret, det går bra! Dere ser ut til å samarbeide godt, begge er fokusert på å gjøre det beste etter forholdene for barnet deres, dere gjør det dere klarer, og mer enn det kan ingen forlange av dere!

Jeg er i den samme situasjonen selv, bare 1 år lengre frem enn dere, med to gutter, nå 3 og 6 år. Min eks-mann og meg gled også fra hverandre etter mange år sammen, men klarte å legge våre problemer til side og fokusere på barna, som dere har gjort. Jeg lot ham beholde huset, siden hans mor bodde i kjelleren, og kjøpte selv en bolig 100m unna. Vi tok en gradvis tilnærming med ungene, først var de i det nye huset av og til på dagtid, så en overatting osv. opp til den 8dg/6dg-ordningen vi har i dag. Vi har valgt å ikke forklare dem sit. m. "mor er ikke glad i far lenger", men har heller sagt at vi har lyst å bare være venner, ikke kjærester, og derfor skal vi bo "ved siden av" hverandre, som venner gjør. Dette virket det som de forsto, de bodde jo heller ikke med sine venner Og, det ga dem ikke noe inntrykk av at det var negative følelser mellom mor og far. De fikk, i en overgangsfase, gå fritt til den av foreldrene som ikke hadde samvær, el. til farmor, når de ville. Etter hvert har dette behovet avtatt, og de finner helt ro hos den av foreldrene de er hos, vel vitende at den andre er rett i nærheten om de trenger det.

Vi har informert skole og barnehage om situasjonen, men bedt dem ikke dramatisere den. Når barna presenterer seg selv og hvor de bor forteller de, som den naturligste ting, at de har to hus, mamma og pappa sitt, i tillegg til farmors hytte på landet De eneste reaksjonene de hittil har fått fra de andre ungene var: "så heldige du er..."!

De sover godt om natten, er friske og sterke, gråter ikke mer enn de har gjort før. Både skole og barnehage kommer med gode tilbakemeldinger, de virker trygge, og virker ikke som de opplever livssit. sin noe komplisert, men derimot helt naturlig. De er (kanskje litt synd..) allerede i ferd med å glemme at jeg og far har bodd sammen tidligere. Vi sørger også for at alle deres små venner vet hvor de er hen, og at de kommer på besøk til begge hus.

Av og til kommer det spørsmål som: "skal du flytte igjen, mamma", el. "hvorfor slutter voksne å være kjærester", "hvordan blir voksne kjærester igjen". Klart de tenker... Vi prøver å svare etter beste evne, uten å legge så mye av vår egen smerte el. nederlagsfølelse i svaret.

Nå har jeg truffet en mann som jeg har blitt glad i. Vi har truffet hverandre når jeg ikke har barn, og av og til med barn "tilfeldig" på en kafe, på jobb osv, for å kunne se litt hvordan kjemien var. Etterhvert begynte han å komme hjem til oss til middag av og til, men holdt seg litt i bakgrunnen for å ikke komme mellom meg og ungene. Det resulterte i at de så ut til å føle at deres plass hos meg ikke var truet, og begynte å oppsøke ham, nærme seg ham i deres eget tempo.

Nå, noen måneder senere er det slik at de spør etter ham hvis han ikke er der, trives tydelig i hans selskap, ja har faktisk spurt om han ikke kan bo her hele tiden. Men, de vet at han ikke er "pappa", og "pappa" er nedom av og til, for å vise at han ikke opplever sit. som en trussel ift ham. (Han var informert om den nye før jeg introduserte ham til ungene).

Så, alt i alt ser det hele ut til å gå riktig bra!

Håper dette kan gi et lite bilde på at det går bra hvis foreldrene samarbeider, og endringene rundt barna blir færrest mulig, og strukket ut i tid. Det er en sår tid for dere begge, mange ambivalente følelser ute å går, men hvis dere fortsetter slik som dere har begynt er jeg sikker på at det vil gå greit!

Lykke til!

[storemy]

Hei!

Ikke vær bekymret, det går bra! Dere ser ut til å samarbeide godt, begge er fokusert på å gjøre det beste etter forholdene for barnet deres, dere gjør det dere klarer, og mer enn det kan ingen forlange av dere!

Jeg er i den samme situasjonen selv, bare 1 år lengre frem enn dere, med to gutter, nå 3 og 6 år. Min eks-mann og meg gled også fra hverandre etter mange år sammen, men klarte å legge våre problemer til side og fokusere på barna, som dere har gjort. Jeg lot ham beholde huset, siden hans mor bodde i kjelleren, og kjøpte selv en bolig 100m unna. Vi tok en gradvis tilnærming med ungene, først var de i det nye huset av og til på dagtid, så en overatting osv. opp til den 8dg/6dg-ordningen vi har i dag. Vi har valgt å ikke forklare dem sit. m. "mor er ikke glad i far lenger", men har heller sagt at vi har lyst å bare være venner, ikke kjærester, og derfor skal vi bo "ved siden av" hverandre, som venner gjør. Dette virket det som de forsto, de bodde jo heller ikke med sine venner Og, det ga dem ikke noe inntrykk av at det var negative følelser mellom mor og far. De fikk, i en overgangsfase, gå fritt til den av foreldrene som ikke hadde samvær, el. til farmor, når de ville. Etter hvert har dette behovet avtatt, og de finner helt ro hos den av foreldrene de er hos, vel vitende at den andre er rett i nærheten om de trenger det.

Vi har informert skole og barnehage om situasjonen, men bedt dem ikke dramatisere den. Når barna presenterer seg selv og hvor de bor forteller de, som den naturligste ting, at de har to hus, mamma og pappa sitt, i tillegg til farmors hytte på landet De eneste reaksjonene de hittil har fått fra de andre ungene var: "så heldige du er..."!

De sover godt om natten, er friske og sterke, gråter ikke mer enn de har gjort før. Både skole og barnehage kommer med gode tilbakemeldinger, de virker trygge, og virker ikke som de opplever livssit. sin noe komplisert, men derimot helt naturlig. De er (kanskje litt synd..) allerede i ferd med å glemme at jeg og far har bodd sammen tidligere. Vi sørger også for at alle deres små venner vet hvor de er hen, og at de kommer på besøk til begge hus.

Av og til kommer det spørsmål som: "skal du flytte igjen, mamma", el. "hvorfor slutter voksne å være kjærester", "hvordan blir voksne kjærester igjen". Klart de tenker... Vi prøver å svare etter beste evne, uten å legge så mye av vår egen smerte el. nederlagsfølelse i svaret.

Nå har jeg truffet en mann som jeg har blitt glad i. Vi har truffet hverandre når jeg ikke har barn, og av og til med barn "tilfeldig" på en kafe, på jobb osv, for å kunne se litt hvordan kjemien var. Etterhvert begynte han å komme hjem til oss til middag av og til, men holdt seg litt i bakgrunnen for å ikke komme mellom meg og ungene. Det resulterte i at de så ut til å føle at deres plass hos meg ikke var truet, og begynte å oppsøke ham, nærme seg ham i deres eget tempo.

Nå, noen måneder senere er det slik at de spør etter ham hvis han ikke er der, trives tydelig i hans selskap, ja har faktisk spurt om han ikke kan bo her hele tiden. Men, de vet at han ikke er "pappa", og "pappa" er nedom av og til, for å vise at han ikke opplever sit. som en trussel ift ham. (Han var informert om den nye før jeg introduserte ham til ungene).

Så, alt i alt ser det hele ut til å gå riktig bra!

Håper dette kan gi et lite bilde på at det går bra hvis foreldrene samarbeider, og endringene rundt barna blir færrest mulig, og strukket ut i tid. Det er en sår tid for dere begge, mange ambivalente følelser ute å går, men hvis dere fortsetter slik som dere har begynt er jeg sikker på at det vil gå greit!

Lykke til!

[Lunita]

Hei!

Ikke vær bekymret, det går bra! Dere ser ut til å samarbeide godt, begge er fokusert på å gjøre det beste etter forholdene for barnet deres, dere gjør det dere klarer, og mer enn det kan ingen forlange av dere!

Jeg er i den samme situasjonen selv, bare 1 år lengre frem enn dere, med to gutter, nå 3 og 6 år. Min eks-mann og meg gled også fra hverandre etter mange år sammen, men klarte å legge våre problemer til side og fokusere på barna, som dere har gjort. Jeg lot ham beholde huset, siden hans mor bodde i kjelleren, og kjøpte selv en bolig 100m unna. Vi tok en gradvis tilnærming med ungene, først var de i det nye huset av og til på dagtid, så en overatting osv. opp til den 8dg/6dg-ordningen vi har i dag. Vi har valgt å ikke forklare dem sit. m. "mor er ikke glad i far lenger", men har heller sagt at vi har lyst å bare være venner, ikke kjærester, og derfor skal vi bo "ved siden av" hverandre, som venner gjør. Dette virket det som de forsto, de bodde jo heller ikke med sine venner Og, det ga dem ikke noe inntrykk av at det var negative følelser mellom mor og far. De fikk, i en overgangsfase, gå fritt til den av foreldrene som ikke hadde samvær, el. til farmor, når de ville. Etter hvert har dette behovet avtatt, og de finner helt ro hos den av foreldrene de er hos, vel vitende at den andre er rett i nærheten om de trenger det.

Vi har informert skole og barnehage om situasjonen, men bedt dem ikke dramatisere den. Når barna presenterer seg selv og hvor de bor forteller de, som den naturligste ting, at de har to hus, mamma og pappa sitt, i tillegg til farmors hytte på landet De eneste reaksjonene de hittil har fått fra de andre ungene var: "så heldige du er..."!

De sover godt om natten, er friske og sterke, gråter ikke mer enn de har gjort før. Både skole og barnehage kommer med gode tilbakemeldinger, de virker trygge, og virker ikke som de opplever livssit. sin noe komplisert, men derimot helt naturlig. De er (kanskje litt synd..) allerede i ferd med å glemme at jeg og far har bodd sammen tidligere. Vi sørger også for at alle deres små venner vet hvor de er hen, og at de kommer på besøk til begge hus.

Av og til kommer det spørsmål som: "skal du flytte igjen, mamma", el. "hvorfor slutter voksne å være kjærester", "hvordan blir voksne kjærester igjen". Klart de tenker... Vi prøver å svare etter beste evne, uten å legge så mye av vår egen smerte el. nederlagsfølelse i svaret.

Nå har jeg truffet en mann som jeg har blitt glad i. Vi har truffet hverandre når jeg ikke har barn, og av og til med barn "tilfeldig" på en kafe, på jobb osv, for å kunne se litt hvordan kjemien var. Etterhvert begynte han å komme hjem til oss til middag av og til, men holdt seg litt i bakgrunnen for å ikke komme mellom meg og ungene. Det resulterte i at de så ut til å føle at deres plass hos meg ikke var truet, og begynte å oppsøke ham, nærme seg ham i deres eget tempo.

Nå, noen måneder senere er det slik at de spør etter ham hvis han ikke er der, trives tydelig i hans selskap, ja har faktisk spurt om han ikke kan bo her hele tiden. Men, de vet at han ikke er "pappa", og "pappa" er nedom av og til, for å vise at han ikke opplever sit. som en trussel ift ham. (Han var informert om den nye før jeg introduserte ham til ungene).

Så, alt i alt ser det hele ut til å gå riktig bra!

Håper dette kan gi et lite bilde på at det går bra hvis foreldrene samarbeider, og endringene rundt barna blir færrest mulig, og strukket ut i tid. Det er en sår tid for dere begge, mange ambivalente følelser ute å går, men hvis dere fortsetter slik som dere har begynt er jeg sikker på at det vil gå greit!

Lykke til!

Tusen takk for alle tilbakemeldingene. Dette setter vi veldig pris på, det er beroliggende å vite at det er mennesker "der ute" som bryr seg. Føler til tider at vi er de eneste som sliter med slike ting, selv om vi vet at virkeligheten er noe annet. Vi vet at vi må være sterke, men gruer oss til den tiden vi har foran oss. Men dette må vi klare for lille gutten vår.

Igjen tusen millioner takk!

:-)

[Lunita]

Hei!

Ikke vær bekymret, det går bra! Dere ser ut til å samarbeide godt, begge er fokusert på å gjøre det beste etter forholdene for barnet deres, dere gjør det dere klarer, og mer enn det kan ingen forlange av dere!

Jeg er i den samme situasjonen selv, bare 1 år lengre frem enn dere, med to gutter, nå 3 og 6 år. Min eks-mann og meg gled også fra hverandre etter mange år sammen, men klarte å legge våre problemer til side og fokusere på barna, som dere har gjort. Jeg lot ham beholde huset, siden hans mor bodde i kjelleren, og kjøpte selv en bolig 100m unna. Vi tok en gradvis tilnærming med ungene, først var de i det nye huset av og til på dagtid, så en overatting osv. opp til den 8dg/6dg-ordningen vi har i dag. Vi har valgt å ikke forklare dem sit. m. "mor er ikke glad i far lenger", men har heller sagt at vi har lyst å bare være venner, ikke kjærester, og derfor skal vi bo "ved siden av" hverandre, som venner gjør. Dette virket det som de forsto, de bodde jo heller ikke med sine venner Og, det ga dem ikke noe inntrykk av at det var negative følelser mellom mor og far. De fikk, i en overgangsfase, gå fritt til den av foreldrene som ikke hadde samvær, el. til farmor, når de ville. Etter hvert har dette behovet avtatt, og de finner helt ro hos den av foreldrene de er hos, vel vitende at den andre er rett i nærheten om de trenger det.

Vi har informert skole og barnehage om situasjonen, men bedt dem ikke dramatisere den. Når barna presenterer seg selv og hvor de bor forteller de, som den naturligste ting, at de har to hus, mamma og pappa sitt, i tillegg til farmors hytte på landet De eneste reaksjonene de hittil har fått fra de andre ungene var: "så heldige du er..."!

De sover godt om natten, er friske og sterke, gråter ikke mer enn de har gjort før. Både skole og barnehage kommer med gode tilbakemeldinger, de virker trygge, og virker ikke som de opplever livssit. sin noe komplisert, men derimot helt naturlig. De er (kanskje litt synd..) allerede i ferd med å glemme at jeg og far har bodd sammen tidligere. Vi sørger også for at alle deres små venner vet hvor de er hen, og at de kommer på besøk til begge hus.

Av og til kommer det spørsmål som: "skal du flytte igjen, mamma", el. "hvorfor slutter voksne å være kjærester", "hvordan blir voksne kjærester igjen". Klart de tenker... Vi prøver å svare etter beste evne, uten å legge så mye av vår egen smerte el. nederlagsfølelse i svaret.

Nå har jeg truffet en mann som jeg har blitt glad i. Vi har truffet hverandre når jeg ikke har barn, og av og til med barn "tilfeldig" på en kafe, på jobb osv, for å kunne se litt hvordan kjemien var. Etterhvert begynte han å komme hjem til oss til middag av og til, men holdt seg litt i bakgrunnen for å ikke komme mellom meg og ungene. Det resulterte i at de så ut til å føle at deres plass hos meg ikke var truet, og begynte å oppsøke ham, nærme seg ham i deres eget tempo.

Nå, noen måneder senere er det slik at de spør etter ham hvis han ikke er der, trives tydelig i hans selskap, ja har faktisk spurt om han ikke kan bo her hele tiden. Men, de vet at han ikke er "pappa", og "pappa" er nedom av og til, for å vise at han ikke opplever sit. som en trussel ift ham. (Han var informert om den nye før jeg introduserte ham til ungene).

Så, alt i alt ser det hele ut til å gå riktig bra!

Håper dette kan gi et lite bilde på at det går bra hvis foreldrene samarbeider, og endringene rundt barna blir færrest mulig, og strukket ut i tid. Det er en sår tid for dere begge, mange ambivalente følelser ute å går, men hvis dere fortsetter slik som dere har begynt er jeg sikker på at det vil gå greit!

Lykke til!

Tusen takk for alle tilbakemeldingene. Dette setter vi veldig pris på, det er beroliggende å vite at det er mennesker "der ute" som bryr seg. Føler til tider at vi er de eneste som sliter med slike ting, selv om vi vet at virkeligheten er noe annet. Vi vet at vi må være sterke, men gruer oss til den tiden vi har foran oss. Men dette må vi klare for lille gutten vår.

Igjen tusen millioner takk!

:-)