Det vanskelige valget

[Gjest Bare slem, ikke ond]

Eg er glad i kjæresten min, men vi er unge og hvem vet hva tiden vil vise?

Saken er at eg helt siden eg var 6 år har ønsket meg barn, eg elsker barn! Kjæresten min også, eg vet at han vil ha barn om en 4-6 år, det passer egentlig fint for eg er ikke ferdig med utdannelsen min før om ca 7 år (lang studie tid!)

Men saken er den ateg kommer fra en helt frisk familie, kjempebra helse på alle sammen, lang levetid, ingen allegier, bortsett fra et par ubetydelige små som har vokst "av" med årene osv, altså en super sterk slekt, kan ikke forvente å finne en lik men..

Kjæresten min har mange allergir, husdyr, skalldyr (sistnevnte til å spise altså!) støv, ol. Søsteren hans har en veldig sjelden sykdomm, som hun i værstefall kan dø av. Eg er redd kjæresten min kan bære dette genegt og gi det over til vårt barn . (genet er ikke sterkt (resesivt?) slik eg har forståt det, men det er en liten sjangse for at våre barn også vil få denne sykdommen)

Adobsjon er ganske uaktuelt for han, bare et alternativ dersom det blir noe problem å produsere barn på den vanlige måten. Eg ønsker jo helst også å gjennomgå et svangerskap da..

Så hva gjør eg?

Går fra han slik at eg slipper å ta valg senere i livet? (ikke misforstå meg, eg er glad i han, det er ikke genene eg tenker mest på, da hadde eg jo aldrifalt for nettop han..)

Velger å bli nå og er utro når tiden kommer for å lage barn? Eg har allerede en kanidat, en gammel kamerat min kjære ikke har møtte på grunn av avstand, de er prikk like, små allergier og feil i familien vet eg ikke, men det er jo ubetydelig i forhold til å kansje få et dødsykt barn!

Ingen ville sett forsjell, ingen ville visst noe, bare meg og min svarte samvittighet..

Tror bare ikke at eg kan takle å miste flere rundt meg nå, iallefall ikke mitt eget barn?

Hva ville dere gjort i mine sko?

[mrxx]

Fytti helvete dette provoserte meg. Har du tenkt å være utro og gi kjæresten din skylda for å være barnefaren???

Hva i helvete er det du tenker på?? Dette gjør du fordi du er redd for at han kan gi noen "skavanker" til barnet??

Det er noen som ikke skulle ha hatt lov til å formere seg. Jeg skjønner ikke at det er mulig å være så kynisk.

Noe av det verste du kan gjøre mot en mann er å gjøre det du nå tenker å gjøre mot kjæresten din.

Dine personlige egenskaper bør du forsøke å se dyypt inn i, hvis det ikke skremmer vettet av det da.Dette provoserte meg KRAFTIG.

[Gjest Bare slem, ikke ond]

Fytti helvete dette provoserte meg. Har du tenkt å være utro og gi kjæresten din skylda for å være barnefaren???

Hva i helvete er det du tenker på?? Dette gjør du fordi du er redd for at han kan gi noen "skavanker" til barnet??

Det er noen som ikke skulle ha hatt lov til å formere seg. Jeg skjønner ikke at det er mulig å være så kynisk.

Noe av det verste du kan gjøre mot en mann er å gjøre det du nå tenker å gjøre mot kjæresten din.

Dine personlige egenskaper bør du forsøke å se dyypt inn i, hvis det ikke skremmer vettet av det da.Dette provoserte meg KRAFTIG.

Jo det skremmer meg men hva annet kan eg gjøre??

Har du sett svaret eg skrev til SDD, vet du hvilken smerete det er å miste noen du vbirkelig er glad i eller å se de hvisne vekk?

Kom med mer konstruktiv kretikk for det takler eg og gjerne med råd også om hva du ville gjort var du meg, dette er jo ikke noe eg vil gjøre.

[Gjest stakkars kjæresten din.]

Jo det skremmer meg men hva annet kan eg gjøre??

Har du sett svaret eg skrev til SDD, vet du hvilken smerete det er å miste noen du vbirkelig er glad i eller å se de hvisne vekk?

Kom med mer konstruktiv kretikk for det takler eg og gjerne med råd også om hva du ville gjort var du meg, dette er jo ikke noe eg vil gjøre.

Det går dessverre ikke an å gardere seg. Og slettes ikke på den måten du tenker på.

Dette er noe av det sykeste og sprøeste jeg har lest på lenge.

Med den innstillingen du har burde du ikke få barn i det hele tatt.

Jeg synes du skulle oppsøke en psykolog å få snakket om dette.

Du trenger å gå i deg selv. Du sjønner vel selv litt om hvor sprøtt du tenker?

[mrxx]

Jo det skremmer meg men hva annet kan eg gjøre??

Har du sett svaret eg skrev til SDD, vet du hvilken smerete det er å miste noen du vbirkelig er glad i eller å se de hvisne vekk?

Kom med mer konstruktiv kretikk for det takler eg og gjerne med råd også om hva du ville gjort var du meg, dette er jo ikke noe eg vil gjøre.

Hva skal du gjøre?? Du ser da vel ikke dette som den eneste løsningen? Hvis du mener at du er så selvgod at du ikke vil ha din kjærestes arveegenskaper til barnet ditt, så bør du rett og slett flytte fra han. Hvis ikke så må du godta tingene slik de er. Enten det eller så får du avstå å ha barn og det mener jeg faktisk er det beste for deg.

Jeg mener at dine personlige egenskaper er verre å la ditt barn arve enn kanskje andre "skavanker".

Du fremstår her som utrolig egoistisk, navlebeskuende og kynisk.

Dette er noe av det verste jeg har lest og jeg fatter ikke at du kan tenke tanken en gang.

Jeg er såpass gammel at jeg har opplevd mye, også sorg over at de nærmeste dør. Jeg har ikke hatt barn som har dødd, men ellers så nært som at to av mine søsken har mistet barn og som har hatt sitt annet hjem hos oss.

[Gjest at det går ann]

du hørtes virkeli smart ut !!

kanskje like lur som hitler , i hvert fall så trur jeg ike du burde få unger, med den instillinga di burde du vært låst inne!!!

typen din fortjen noe mye bedre!!

ikke en hovent iskald overmenneske.

hvordan hadde du følt deg hvis typen din gikk å følt seg som et bedre menneske enn deg pågrunn av dine gener??

[norun]

Kjære deg - å få barn er et vanskelig valg. Uansett. Når du blir litt eldre vil du antakelig se ting litt klarere. Det er fornuftig å lufte tankene dine her - før du foretar deg noe du kommer til å angre på. Jeg tror ikke du vil ta skade av andres synspunkt i denne saken...

I det man velger å få et barn, velger man også å ta en sjanse. Det er ikke sånn at vi kan råde over alt. Noen ting er vi ikke i stand til å kontrollere.

Jeg er bare 24 selv, jeg har ikke noe videre til levet liv bak meg, ingen egne barn. Jeg ønsker meg imidlertid også barn; friske, sunne, sterke, glade barn. Men dersom det skulle skje noe, dersom jeg skulle få et handikappet barn håper jeg at jeg ville være sterk nok til å takle det. Jeg vet selv at jeg ikke er noe overmenneske, men jeg håper jeg ville ha ressurser og kjærlighet nok til å ta imot det barnet som ville komme til meg og kjæresten min.

Man vet aldri hva man får. Uansett hvor gode gener du måtte ha, er det alltid en risiko for at dine eggceller har en mutasjon som vil gi negativt utslag på et barn; kanskje ville det være "din feil" da, at barnet ikke ble helt perfekt?

Jeg mener det er opp til foreldrene å vurdere om de kan ta imot et barn som krever ekstra stell og oppmerksomhet. Det er de som må leve med sitt valg i mange, mange år. Min grense er vanskelig å si - jeg roter meg inn i fostervannsdiagnostikk og etikk her, og det blir vanskelig... Jeg har en bror med Downs' syndrom, og han er noe av det beste som har hendt i vår familie. Han krever ekstra oppmerksomhet og tålmodighet, men ingen kan gi kjærlighet så grenseløst, så betingelsesløst som ham.

Min tanke er... uansett hvilken "genetiske elite" foreldrene måtte tilhøre, finnes det ikke garantier. Man kan få smarte barn eller mindre smarte barn - man kan få smarte barn med Downs' og mindre smarte barn med Downs'... Vi kan ikke lage garantier for alt. Hvis du vil være så sikker, burde du snakke med kjæresten din - kanskje dere kunne reise til USA og velge dere sædceller fra en postordrekatalog? Bill.mrk. atletisk, arisk mann med IQ på 192 søker deg... Eller hva med kloning - om syv år kan du jo kanskje lage en perfekt liten replika av deg selv - fristende, ikke sant? Uansett - begge disse alternativene er såvidt jeg ser det edlere enn din ide om planlagt utroskap.

Jeg ønsker ikke å såre deg, det blir så usakelig. Men det der, den holdningen - det er så provoserende!

[Gjest kvinne81]

Det går dessverre ikke an å gardere seg. Og slettes ikke på den måten du tenker på.

Dette er noe av det sykeste og sprøeste jeg har lest på lenge.

Med den innstillingen du har burde du ikke få barn i det hele tatt.

Jeg synes du skulle oppsøke en psykolog å få snakket om dette.

Du trenger å gå i deg selv. Du sjønner vel selv litt om hvor sprøtt du tenker?

Det er bedre å får en baby med en du er glad i enn en du har sett ut til å bli barnefaren..

Både du og han kan ha skjulte genfeil eller lignende!!

Du bør ikke være så intens i tankene viss du vil lage et barn!

[dewey]

Jo det skremmer meg men hva annet kan eg gjøre??

Har du sett svaret eg skrev til SDD, vet du hvilken smerete det er å miste noen du vbirkelig er glad i eller å se de hvisne vekk?

Kom med mer konstruktiv kretikk for det takler eg og gjerne med råd også om hva du ville gjort var du meg, dette er jo ikke noe eg vil gjøre.

Tanken på å miste et barn er uutholdelig. Det er selvfølgelig det vi er reddest for.

MEN:Det er en risiko man "godtar" når man får barn. Barn dør innimellom - enten i sykdom, ulykker - eller de bare dør.

Gener er kun et utgangspunkt, det er viktigere ting som former barnet som menneske. Og jeg vil si at den type holdningene du forfekter er verre for et barn å absorbere enn det vil være om h*n får noen allergier og sånt.

Skam deg.

[Gjest Rusle]

Lurer på hva typen din hadde gjort og tenkt hvis han fikk lese innlegget fra deg.

Var jeg han, ville jeg ha dratt med en gang.

Du kan _aldri_ gardere deg mot å få et barn som ikke er "perfekt".

[Helene Harepus]

Tenk deg godt gjennom før du faktisk blir gravid!!!!

Sånn som jeg ser det så er du enda for ung til å få barn..

Og å bli gravid med en annen og så lure kjæresten din er helt grusomt! Det må du aldri finne på!

Hvis du prøver å tenke fremover så kan det skade et barn mer enn du tror..

Å plutselig oppdage at man har en ukjent far..

Hvordan skulle du forklare det da?

*rister på hodet*

[Gjest Hva da med oss som HAR mistet barn??]

Hvordan i hel**** går det an og tenke sånn?? har du fullstendig mista kontrollen på din egen arroganse og selvdigging?

Noen bør vise typen din hva du er såpasss at han får forlatt deg mens han er enda ung...

Og det og bruke andres tap av barn som begrunnelse, er motbydelig.

Selv mistet jeg en liten pike på 4 mnd, en annen 6 timer etter fødsel. Begge pga genetisk medfødt hjertefeil. Knalltøft, ja. Sorg, ja ubeskrivelig. Tap, kjempestort! Og vondt,vondt vondt i flere måneder ja.

tror du jeg har tenkt og gå ut og pule hvem f*n som helst fordet?? Jeg har valgt EN mann, som skal være far til mine barn. Du er skikkelig sjuk i huet! Og du tror at du kan bare ligge litt med kompisen din og ingen vil finne det ut...

Hva da om, Gud forby, at ungene dine blir sjuke. Faller og slår seg skikkelig f.eks så de trenger blodoverføring. Hva da om "pappan" er den eneste som kan ta dem til legevakten og kjekt bretter opp skjorta og sier, "ja visst, er da min sønn/datter" Hva tror du skjer da når de kommer tilbake og sier, "sorry mac, men du passer ikke. Er nok ikke din unge"

Send en post til psykiatri forum m heading:"Jeg vil være Gud" så får du sikkert flere psykoer som vil være enig med deg...

Mennesker som deg gjør meg rasende! Du har null sympati, null kjærlighet for typen din og du burde faktisk ikke få barn... Trenger ikke flere "overmennesker" som deg. Minner meg om en viss lege, i en viss leir for ca 60 år siden.

Skam deg!

[Ritva]

...håper jeg _virkelig_ at dette var et Blackout innlegg. -Og jeg kan aldri tenke meg at du er glad i typen din på den riktige måten som tenker slik som du gjør nå! Du er ute etter en "avlshingst" og han som er kjæresten din, han passet dessverre ikke! Håper også at du har gransket din _egen_ slekt - for gener arves i flere og over mange generasjoner. Sykdommer kan hoppe over flere generasjoner og ledd! -Og slik du nå kynisk vil lure kjæresten din, er vanvittig egostisk og destruktivt både for deg og ham. Nei, finn deg en type som har like plettfri helseattest som du tror du selv har.

Jeg forstår jo din redsel for å få et "sykt" barn - alle ønsker seg jo sunne og friske barn, men det er jo ikke alltid vi alle får det. -Men kynisk planlegge det fordi du vet at kjærestens din familie har noen sykdommer, det er litt for kaldt og brutalt! Tror nok at du er for ung til å fatte livets gleder, for ung til å ha erfart hva sorg og glede er, for ung til å ha livserfaring, for ung til å ha omsorg for et barn. -Og personlig, tror jeg faktisk du trenger proff hjelp til å snakke om dine følelser og tanker rundt dette.

Mvh