Det vanskelige valget

[Gjest Bare slem, ikke ond]

Eg er glad i kjæresten min, men vi er unge og hvem vet hva tiden vil vise?

Saken er at eg helt siden eg var 6 år har ønsket meg barn, eg elsker barn! Kjæresten min også, eg vet at han vil ha barn om en 4-6 år, det passer egentlig fint for eg er ikke ferdig med utdannelsen min før om ca 7 år (lang studie tid!)

Men saken er den ateg kommer fra en helt frisk familie, kjempebra helse på alle sammen, lang levetid, ingen allegier, bortsett fra et par ubetydelige små som har vokst "av" med årene osv, altså en super sterk slekt, kan ikke forvente å finne en lik men..

Kjæresten min har mange allergir, husdyr, skalldyr (sistnevnte til å spise altså!) støv, ol. Søsteren hans har en veldig sjelden sykdomm, som hun i værstefall kan dø av. Eg er redd kjæresten min kan bære dette genegt og gi det over til vårt barn . (genet er ikke sterkt (resesivt?) slik eg har forståt det, men det er en liten sjangse for at våre barn også vil få denne sykdommen)

Adobsjon er ganske uaktuelt for han, bare et alternativ dersom det blir noe problem å produsere barn på den vanlige måten. Eg ønsker jo helst også å gjennomgå et svangerskap da..

Så hva gjør eg?

Går fra han slik at eg slipper å ta valg senere i livet? (ikke misforstå meg, eg er glad i han, det er ikke genene eg tenker mest på, da hadde eg jo aldrifalt for nettop han..)

Velger å bli nå og er utro når tiden kommer for å lage barn? Eg har allerede en kanidat, en gammel kamerat min kjære ikke har møtte på grunn av avstand, de er prikk like, små allergier og feil i familien vet eg ikke, men det er jo ubetydelig i forhold til å kansje få et dødsykt barn!

Ingen ville sett forsjell, ingen ville visst noe, bare meg og min svarte samvittighet..

Tror bare ikke at eg kan takle å miste flere rundt meg nå, iallefall ikke mitt eget barn?

Hva ville dere gjort i mine sko?

[Tinarina]

Hei, dette var vrient... (-:

Skjønner jo at du er litt frustrert over fremtiden, og bekymret for dine fremtidige barns helse.

Men det jeg vil råde deg til å gjøre først og fremst er å ta dette temaet opp med din kjære. Bekymringen din for deres eventuelle felles barn osv. Men også en ting som er vesentlig, synes jeg, er om den arvelige sykdommen til hans søster faktisk kan ramme dine barn?! Undersøk dette nærmere, og få et ordentlig svar - før du bestemmer deg om noe som helst...

Forholdet deres vil jo være basert på en løgn, om du velger å bli befruktet av en annen... Så etter min mening bør det være siste utvei, - om din kjære er enig i det. Og om det er en dødelig sykdom, - tror du ikke din kjære vil være enig i at dere får donorsæd?

Jeg synes du iallefall skal være åpen og ærlig ( uten å såre for mye ), ovenfor din samboer. Klarer du ikke det, er vel kanskje ikke forholdet så godt i lengden heller...

Vel, dette var mine synspunkter. De er absolutt ingen fasit. Den er det kun du som sitter med, - når alt kommer til alt. Håper jeg ikke gjorde deg enda mer rådvill, mine råd var i beste mening.

Ønsker deg lykke til videre, men husk å tenk GODT over ting, uansett hva du bestemmer deg for. (-:

Klem fra

[Gjest Bare slem, ikke ond]

  Tinarina skrev (På 13.12.2002 den 20.42):

Hei, dette var vrient... (-:

Skjønner jo at du er litt frustrert over fremtiden, og bekymret for dine fremtidige barns helse.

Men det jeg vil råde deg til å gjøre først og fremst er å ta dette temaet opp med din kjære. Bekymringen din for deres eventuelle felles barn osv. Men også en ting som er vesentlig, synes jeg, er om den arvelige sykdommen til hans søster faktisk kan ramme dine barn?! Undersøk dette nærmere, og få et ordentlig svar - før du bestemmer deg om noe som helst...

Forholdet deres vil jo være basert på en løgn, om du velger å bli befruktet av en annen... Så etter min mening bør det være siste utvei, - om din kjære er enig i det. Og om det er en dødelig sykdom, - tror du ikke din kjære vil være enig i at dere får donorsæd?

Jeg synes du iallefall skal være åpen og ærlig ( uten å såre for mye ), ovenfor din samboer. Klarer du ikke det, er vel kanskje ikke forholdet så godt i lengden heller...

Vel, dette var mine synspunkter. De er absolutt ingen fasit. Den er det kun du som sitter med, - når alt kommer til alt. Håper jeg ikke gjorde deg enda mer rådvill, mine råd var i beste mening.

Ønsker deg lykke til videre, men husk å tenk GODT over ting, uansett hva du bestemmer deg for. (-:

Klem fra

Takk for seiøst svar!

Er helt ening med deg!

Men saken er at hene denne syke søsteren er et tabu tema, han nekter å snakke om det. Sjønner jo at det er vanskelig, men det gjelder jo min fremtid også!

Eg er fult klar over at eg kan få et sykt barn med en annen, kansje en annen har et annet gen, noe sjer under fødselen eller barnet blir overkjørt, får hjernehinne betenelse osv.

Men tenker eg slik blir eg gal, tror ikke eg vil få noen fornuftige samtaler med han om dette temaet på en god stund, håpløs sitvasjon..

[Tinarina]

  Bare slem, ikke ond skrev (På 13.12.2002 den 20.54):

Takk for seiøst svar!

Er helt ening med deg!

Men saken er at hene denne syke søsteren er et tabu tema, han nekter å snakke om det. Sjønner jo at det er vanskelig, men det gjelder jo min fremtid også!

Eg er fult klar over at eg kan få et sykt barn med en annen, kansje en annen har et annet gen, noe sjer under fødselen eller barnet blir overkjørt, får hjernehinne betenelse osv.

Men tenker eg slik blir eg gal, tror ikke eg vil få noen fornuftige samtaler med han om dette temaet på en god stund, håpløs sitvasjon..

Da lurer jeg på hvorfor det er et tabu-tema, og hvorfor vil han ikke snakke om det? Er han "redd" for å snakke om følelser ellers også?

Også lurer jeg også på; hvorfor du er så opptatt av å absolutt ikke få "syke" barn? Dette er aldri noe man kan gardere seg helt mot. Og som du sa selv; ulykker kan også føre til at små barn dør. Dessverre.

Du skrev jo også at du ikke orket miste flere rundt deg. da forsto jeg det slik som om du har mistet noen av dine nærmeste. Tror du da ikke at denne frykten for å få "dødssyke" barn, har med sorgen din over de du har mistet, - å gjøre? Har du tenkt på at når sorgprossessen avtar etterhvert, - at da vil ikke fokuseringen din på liv og død være så stor? Kanskje jeg tar helt feil nå, men kanskje jeg også kan ha rett.

Uansett, så prøver jeg å hjelpe deg... så du slipper å gjøre noe du kanskje vil angre på... Skjønner? (-:

Klem igjen fra

[ina]

Du skriver selv at barn er noe som ligger 4-5 kanskje 7 år frem i tid. Kjære deg, mye kan ha skjedd innen det. Synes du tar fryktelig mange sorger på forskudd, rett og slett! Og det å ha tenkt ut en "stand in" for mannen din fordi denne skal ha bedre gener!!! Hallo! Synes du bør prøve å få litt perspektiv på dette. Jeg prøver å svare deg seriøst, men dette synes jeg var drøyt. Jeg håper det er slik at man prøver å få barn med den man elsker, ikke med den som har "best" gener....???

Tenk om din kjære hadde sagt noe liknende til deg, at det var du som hadde "allergi-gen?" Dette med den sjeldne sykdommen er jo en annen side av saken, men om du får vite navnet på den, så kan jo ikke det være så vanskelig å finne ut noe om.

Synes du skal la det hele bero til det er aktuelt. Og at når dagen kommer at du vil ha barn at du både selv har muligheten for det og den rette mannen til det.

[laban]

Er du sikker på at du er glad i kjæresten din? Jeg synes det virker litt merkelig i lys av at du vurderer å få barn med en annen.

Hvis dere fortsetter å holde sammen fram til det blir aktuelt med barn, bør dere få avklart om denne sykdommen er arvelig og i hvilken grad. Det bør være i kjæresten din sin interesse også. Kanskje kan noe avsløres allerede i svangerskapet, slik at dere er forberedt.

Allergikere er også mennesker, og du kan få et barn som sliter med dårlig helse selv om du avler det med en toppidrettsmann.

[Gjest herrejemini]

Jeg tror du skal vente med å ha sex til du er over den sexuelle lavalder.