Psykiske lidelser/ Cøliaki

[Bonni]

Noen som har greie på evt. samennhenger her?

Takknemlig for svar er

[lurenavn]

Jeg vet ikke om det er noen sammenheng. Men for noen kan det ta tid for en lege å påvise cøliaki, i mellomtiden kan en pasient føle at det er noe galmd med seg selv. Før diagnosen egentlig blir stilt er man derfor veldig usikker på seg selv og kan bli litt deprimert.

(i hvertfall min erfaring med en bekjent.)

For de som er føst med sykdommen aner jeg ikke..

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg vet ikke om det er noen sammenheng. Men for noen kan det ta tid for en lege å påvise cøliaki, i mellomtiden kan en pasient føle at det er noe galmd med seg selv. Før diagnosen egentlig blir stilt er man derfor veldig usikker på seg selv og kan bli litt deprimert.

(i hvertfall min erfaring med en bekjent.)

For de som er føst med sykdommen aner jeg ikke..

Bare en kommentar...

Det er ALLTID en sammenheng mellom fysiske og psykiske ubalanse. Hvordan skulle en skille det. Vi har jo EN kropp.

Det en må finne ut er HVOR det begtynte. Og det er ikke lett. Fysiske lidelser som ikke blir diagnostisert fører til psykiske plager, og så blir grunnlidelsen istedet diagnostisert som psykisk sykdom. Veldig vanlig.

Begynner det med psykiske påkjenninger eller genetiske psykiske lidelser, kan dette være så tungt for kroppens immunforsvar over tid hvis det blir ubehandlet (eller feil behandlet) at kroppen begynner å utvikle fysisk sykdom.

Dette er jo helt elementært. Slutter aldri å fundere over hvor lite legene egentlig virker til å tenke over dette.

Det er UMULIG å skille den fysiske og psykiske delen av kroppen vår. De samarbeider og påvirker hverandre.

Så det vi må finne ut i hvert enkelt tilfelle, for en effektiv behandling, er HVOR begynte det. Men det tar ofte lang tid og 'lange' legetimer er sjelden vare. Så bærer det til psykolog og det er vel og bra.

Men hva med samarbeidet mellom disse? DET kunne vært bedre. Legen behandler kroppen, psykologen psyken. Og DU sitter der forvirra og må forholde deg til BÅDE kropp og psyke. Mens kontakten dine to 'hjelpere' imellom er et halvt A4-ark en sjelden gang.

En må passe på å stå på krave og forlange hjelp og samarbeid de periodene en er forholdsvis frisk og sterk - uten å slite seg helt ut på det selvfølgelig.

En skal være frisk og sterk for å være syk i Norge - særlig hvis du ikke har noen til å tale din sak. Dessverre.

Det har ikke jeg, men jeg er 'hell of a woman' når jeg føler at det blir for mye stillstand og jeg er på vei ned igjen, og da tar jeg et raid, og så holder det en periode.

Dessverre er det min og andres erfaringer at den som roper høyest og står mest på krava får først og mest hjelp. Dette gjelder innen psykiatrien som overalt ellers i livet. Jeg er en av dem som av og til roper veldig høyt. Skriver brev og sender kopier til rette vedkommende. Litt dårlig samvittighet har jeg av og til, fordi de som har det verre enn meg ikke greier å kjempe for egen sak på en slik måte, ergo får de heller ikke hjelp.