stille som i graven....

[Gjest lanoo]

Vi (jeg og min mann) sliter så fryktelig for tiden...Jeg elsker ham fortsatt, og er ganske overbevist at det er gjensidig. Likevel er alt så vanskelig for oss. Det startet for ca. 1 år siden, da jeg gikk gravid. Fikk angst, depresjon og div. "traumer" som det naturlig nok var vanskelig for ham også¨å takle. Mye "dritt" fra barndommen (ikke sexovergrep) kom frem i et sterkere lys også på denne tiden, og jeg fikk plutselig et anstrengt forhold til mine foreldre. Alt dette har jeg nå gått i terapi for, og vil si jeg har det ganske bra nå. Er langtfra helt frisk, men det går bare fremover. Har sluttet å synes synd på meg selv, og har begynnt å gjøre noe med det vanskelige...! Så, til selve problemet...I den tiden som er gått siden jeg ble syk, har vi to "mista" kontakten. Er ikke på linje i det hele tatt, og kan ikke prate om noe. Han vet så uendelig lite om min kamp, og jeg vet ikke noe om hva han tenker. Det er blitt umulig for oss å prate om problemer, og det er drepende vanskelig. Er det noe vi kan gjøre? Noen med erfariger? Han har vært med til rådgivning, men ett eller annet sted sier det stopp hos han. Han klarer IKKE å prate om det som har skjedd det siste året, og trekker seg helt bort om jeg prøver. Er det vanlig, eller? At det blir vanskelig å takle partnerens "kriser" ? Trenger svar...for dette begynner å bli vanskelig.

Takker for svar...

[Chloe]

Hei!

Jeg synes du skal skrive et brev til ham, jeg.

Sett ord på alt du føler og fortell ham hva du ønsker av forholdet. Det er ofte lettere å takle for partneren fordi han da kan tenke over det i fred og ro. Og kanskje han ikke føler seg presset til å svare med en gang.

Det kan være vanskelig for ham også, og hvis du skriver til ham at han kan svare når han har lyst, tar du vekk presset som kanskje ligger der.

Ikke alle menn (svært få) skjønner behovet vi har for å bearbeide følelsene våre ved å snakke om dem. Det skremmer dem ofte fordi de tror at vi forventer at de skal trå til med en løsning på alt.

Menn er ofte resultatorientert, når vi i virkeligheten trenger støtte og en som bare lytter.

Hvis du kjenner deg igjen i dette, kan du jo skrive til ham at du bare ønsker å få ut følelsene dine på denne måten og at det ikke stiller noen krav til ham.

Kanskje blir det lettere for ham å ønske å snakke/høre på deg etterpå? Minn ham på at han ikke skal gjøre annet enn å lytte hvis du velger å ta det muntlig.

Lykke til!

:-)

[Gretchen]

Hei!

Jeg synes du skal skrive et brev til ham, jeg.

Sett ord på alt du føler og fortell ham hva du ønsker av forholdet. Det er ofte lettere å takle for partneren fordi han da kan tenke over det i fred og ro. Og kanskje han ikke føler seg presset til å svare med en gang.

Det kan være vanskelig for ham også, og hvis du skriver til ham at han kan svare når han har lyst, tar du vekk presset som kanskje ligger der.

Ikke alle menn (svært få) skjønner behovet vi har for å bearbeide følelsene våre ved å snakke om dem. Det skremmer dem ofte fordi de tror at vi forventer at de skal trå til med en løsning på alt.

Menn er ofte resultatorientert, når vi i virkeligheten trenger støtte og en som bare lytter.

Hvis du kjenner deg igjen i dette, kan du jo skrive til ham at du bare ønsker å få ut følelsene dine på denne måten og at det ikke stiller noen krav til ham.

Kanskje blir det lettere for ham å ønske å snakke/høre på deg etterpå? Minn ham på at han ikke skal gjøre annet enn å lytte hvis du velger å ta det muntlig.

Lykke til!

:-)

Er enig med rådet til Chloe.

Jeg og min samboer har vært igjennom omtrent det samme som dere. Min tilstand skremte vettet av ham, og han ville bare ta avstand fra det hele i håp om at problemet forsvant av seg selv.

Det jeg gjorde var å nærmest prate hull i hodet på ham. Jeg hadde et veldig sterkt behov for at han skulle skjønne hva jeg gikk gjennom. Jeg snakket og snakket, og forlangte at han skulle høre på.

Det har vært en lang vei å gå, og vi har vært gjennom mange faser på turen. Vi mener begge at vi har kommet hverandre nærmere etter denne krisen, selv om problemene langt fra er over.

Det er nå over 5 år siden jeg ble syk, og vi er over det verste. Håper jeg. Ting tar tid.......

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "lnaoo"!

Det er ikke uvanlig at par ikke klarer å snakke sammen om problemer. Det kan hende at din partner hverken er vant med å sette ord på forhold omkring psykiske plager, ellr orker å involvere seg. Antakelig er han usikker på sin rolle, og blir taus. Det behøver ikke bety at han er mindre engasjert og opptatt av å hjelpe. Han vet bare ikke hvordan.

Tror du at du presser han?

Er du for ivrig etter at han skal snakke om vanskelighetene dine?

Trenger han å høre fra deg at du godkjenner han selv om han er stille? Flytt fokus, pleier jeg å si. Kan du heller se etter hvordan han er, om han viser interesse for deg?

Slik jeg tenker ville jeg råde deg til å jakte på parforholdet deres, uten at dine problemer og kamp for helsa blir inngangsbilletten. For det er vel parforholdet du ønsker skal bli bedre?

Så kan du kanskje håpe at han vil bli åpen om dine helseplager etter hvert.

[Gjest Ianoo]

Hei "lnaoo"!

Det er ikke uvanlig at par ikke klarer å snakke sammen om problemer. Det kan hende at din partner hverken er vant med å sette ord på forhold omkring psykiske plager, ellr orker å involvere seg. Antakelig er han usikker på sin rolle, og blir taus. Det behøver ikke bety at han er mindre engasjert og opptatt av å hjelpe. Han vet bare ikke hvordan.

Tror du at du presser han?

Er du for ivrig etter at han skal snakke om vanskelighetene dine?

Trenger han å høre fra deg at du godkjenner han selv om han er stille? Flytt fokus, pleier jeg å si. Kan du heller se etter hvordan han er, om han viser interesse for deg?

Slik jeg tenker ville jeg råde deg til å jakte på parforholdet deres, uten at dine problemer og kamp for helsa blir inngangsbilletten. For det er vel parforholdet du ønsker skal bli bedre?

Så kan du kanskje håpe at han vil bli åpen om dine helseplager etter hvert.

Jo, jeg har da prøvd å flytte fokus..Bort fra mine "ting", og det var da nettopp da at det begynnte å ordne seg for meg. Inni meg, om du skjønner. Men, jeg sliter jo fortsatt. Utrolig mye innimellom, men jeg prakker IKKE mine ting på han. Tror ikke han vet..Det vil si, det er vel der problemet ligger. Han må da se når han kommer hjem fra jobben at jeg har det vanskelig. Dårlig matlyst, gråter i skjul ( det se's jo etterpå) osv. osv..Men spørre ? Nei, det gjør han aldri. Å ikke vil jeg si noe heller, for den gang jeg ville prate om det, så ville ikke han da heller...Jeg har heller aldri gitt utrykk for at han er "idiot" som ikke vil prate, for jeg skjønner jo at detter er minst like vanskelig for ham. Men...Å vite at noen vet at du sliter, og at de likevel ikke sier noe

(især når det er din egen mann) det gjør noe med meg. Tenker bare: Hvorfor? Det hadde jo vært utrolig godt bare med armen hans rundt meg og et spørsmål om hvordan det går...!