Den var ny for meg!

[Gjest Lage]

Det siste innen "gode" kommentarer fra "omtenksomme":

"...nå må dere ikke vente for lenge med å få disse barna da; da blir dere bortskjemte med hverandre, og så blir det fælt når de kommer..."

Utrolig hvor fort en positiv side ved barnløsheten også kunne bli negativ....

(er tydelig i god-lune idag; jeg klarer nemlig å le av det!!)

[luske]

Ha, ha ja den var god!!!

Ikke sant det er gøy med alle disse kommentarene!!! Jeg HATER DEM:-))

At ikke noen kan tenke litt lengre enn til sin egen nesetipp.....

[Gjest wendelin]

Ha, ha ja den var god!!!

Ikke sant det er gøy med alle disse kommentarene!!! Jeg HATER DEM:-))

At ikke noen kan tenke litt lengre enn til sin egen nesetipp.....

...så så, ikke vær så nærtagende nå, da. Det er utrolig mye rart mennesker får seg til å si, også de barnløse til de ikke-barnløse...

[Gjest Lage]

...så så, ikke vær så nærtagende nå, da. Det er utrolig mye rart mennesker får seg til å si, også de barnløse til de ikke-barnløse...

Få høre eksempel.

Jeg lærer nemlig gjerne hvordan jeg kan bli et bedre menneske!

Jeg vet jo godt at det er av uvitenhet disse kommentarene kommer(og da evt.mine til de), men allikevel - et lite hjertesukk bare :-)

[Gjest wendelin]

Få høre eksempel.

Jeg lærer nemlig gjerne hvordan jeg kan bli et bedre menneske!

Jeg vet jo godt at det er av uvitenhet disse kommentarene kommer(og da evt.mine til de), men allikevel - et lite hjertesukk bare :-)

Ja, jeg var 22 år og høygravid da jeg fikk høre av et "strevende" par at jeg umulig kunne være klar for oppgaven. Jeg, som tok svangerskapet så for gitt, ikke hadde tenkte alle drømmetankene de hadde, og også var ung og derfor nesten dømt til å en gang ville ha ungdomstida mi over mens en unge hang rundt halsen min...

Skjønner at de strevde og hadde det vanskelig, men dette var ikke siste gang jeg hørte sure oppstøt fra barnløse omkring folk som ikke er barnløse. Dessverre. Dette resulterer jo i at man får dårlig samvittighet over at man i det hele tatt kan få barn, og at man kanskje tar det hele med barn for lettvint, selv om man vet at alle foreldre ikke alltid har Lykken i blikket når det røyner på i oppdragelsesstrategien... Ja ja uvitende folk finnes overalt.

[Nord-Trønder]

Ja, jeg var 22 år og høygravid da jeg fikk høre av et "strevende" par at jeg umulig kunne være klar for oppgaven. Jeg, som tok svangerskapet så for gitt, ikke hadde tenkte alle drømmetankene de hadde, og også var ung og derfor nesten dømt til å en gang ville ha ungdomstida mi over mens en unge hang rundt halsen min...

Skjønner at de strevde og hadde det vanskelig, men dette var ikke siste gang jeg hørte sure oppstøt fra barnløse omkring folk som ikke er barnløse. Dessverre. Dette resulterer jo i at man får dårlig samvittighet over at man i det hele tatt kan få barn, og at man kanskje tar det hele med barn for lettvint, selv om man vet at alle foreldre ikke alltid har Lykken i blikket når det røyner på i oppdragelsesstrategien... Ja ja uvitende folk finnes overalt.

Å være enige om at uvettige folk finnes i alle grupper er ikke vanskelig. Og nå tror jeg kanskje du har vært litt uheldig med de du kjenner. Det er vel heller skjelden at man tar seg den frihet å direkte fortelle en vordene at hun er for ung når vedkommende tross alt er 22 år.

Nå tror jeg også at det er relativt utbredt at man tenker at helt unge (gjerne under 20 år) egentlig er for unge. ikke fordi de ikke vil mestre oppgaven eller fordi de er for unge til å bli glade i barnet, men fordi det er en utbredt oppfatning at man "ofrer" noe. Man "ofrer" ungdommen. Men dette er da ikke tanker som ufb'ere har i større grad enn andre - det er en meget utbredt ide. Og mange ganger er det sikkert også noe i det.

Beklager derfor at du kanskje møtte det eneste ufb-paret i Norge som ville si noe slikt. Men så uheldig kan man altså være. At dette skulle være et representativt eksempel tror jeg dog ikke.

Innlegget som startet denne tråden var vel ment som en artighet. Som noe Lage visste at vi som har slitt/fortsatt sliter umiddelbart vil forstå og trekke på smilebåndet av.

Jeg har et barn fra tidligere forhold på 11 år. Og som en mor i hennes klasse sa til meg etter at hun hadde hørt at jeg nå ventet barn: "Det må da være dumt å begynne på nytt med småbarn nå. Det hadde jeg aldri maktet. Det må ha vært bedre å gjort det tidligere". Selv har hun tre relativt tette og underforstått var det mye bedre for da ble man fort ferdig med "prakket". Jeg setter det litt på spisen, men i mine ører blir det tolket slik nettopp fordi vi ikke har vært av dem som kunne velge når det passet oss å få nestemann. Det er ikke akkurat "prakket" med å få barn som bekymrer oss, men snarere frykten for å gå glipp av "prakket" - og gledene. For oss som endelig blir gravide etter år med prøving, venting og bekymringer vil alternativet alltid framstå som verre. Vi biter mao ikke så lett på skrekkhistorier om graviditeter fødsler og koloikkbarn.

PS. Jeg kiommenterte ikke utsagnet fra den bekymrede trebarnsmoren. Enkelte utsagn står seg som kjent best ukommentert.

[embla]

Ja, slik kan det også sies.

Jeg er ganske åpen om våre bestrebelser, og slipper kanskje dermed mange av disse ubetenksomme kommentarene.

En venninne av meg klarte likevel å komme med den jeg syns tok kaka: Jeg hadde vært på sykehuset for å se på min nyfødte nevø. Da sier venninna mi: "Ble du fristet?"

Hva i himmelens navn hjelper det om jeg ble fristet?!!! Det som provoserer meg er at hun vet hele bakhistorien min....

[laban]

Å være enige om at uvettige folk finnes i alle grupper er ikke vanskelig. Og nå tror jeg kanskje du har vært litt uheldig med de du kjenner. Det er vel heller skjelden at man tar seg den frihet å direkte fortelle en vordene at hun er for ung når vedkommende tross alt er 22 år.

Nå tror jeg også at det er relativt utbredt at man tenker at helt unge (gjerne under 20 år) egentlig er for unge. ikke fordi de ikke vil mestre oppgaven eller fordi de er for unge til å bli glade i barnet, men fordi det er en utbredt oppfatning at man "ofrer" noe. Man "ofrer" ungdommen. Men dette er da ikke tanker som ufb'ere har i større grad enn andre - det er en meget utbredt ide. Og mange ganger er det sikkert også noe i det.

Beklager derfor at du kanskje møtte det eneste ufb-paret i Norge som ville si noe slikt. Men så uheldig kan man altså være. At dette skulle være et representativt eksempel tror jeg dog ikke.

Innlegget som startet denne tråden var vel ment som en artighet. Som noe Lage visste at vi som har slitt/fortsatt sliter umiddelbart vil forstå og trekke på smilebåndet av.

Jeg har et barn fra tidligere forhold på 11 år. Og som en mor i hennes klasse sa til meg etter at hun hadde hørt at jeg nå ventet barn: "Det må da være dumt å begynne på nytt med småbarn nå. Det hadde jeg aldri maktet. Det må ha vært bedre å gjort det tidligere". Selv har hun tre relativt tette og underforstått var det mye bedre for da ble man fort ferdig med "prakket". Jeg setter det litt på spisen, men i mine ører blir det tolket slik nettopp fordi vi ikke har vært av dem som kunne velge når det passet oss å få nestemann. Det er ikke akkurat "prakket" med å få barn som bekymrer oss, men snarere frykten for å gå glipp av "prakket" - og gledene. For oss som endelig blir gravide etter år med prøving, venting og bekymringer vil alternativet alltid framstå som verre. Vi biter mao ikke så lett på skrekkhistorier om graviditeter fødsler og koloikkbarn.

PS. Jeg kiommenterte ikke utsagnet fra den bekymrede trebarnsmoren. Enkelte utsagn står seg som kjent best ukommentert.

Vi hadde et enebarn i 8 1/2 år. Det var ikke med hensikt, men det var bare det første barnet vi klarte å lage uten problemer.

Som kjent er det mange som mener at det ikke er bra å være enebarn. Noen mener dette så intenst at de må kommentere det, også mens det etter hvert store enebarnet hører på.

Etter mange års strev var ikke storesøster enebarn lenger, men da fikk vi høre hvor feil det var med den aldersforskjellen. F.eks. at det "ikke var noen vits" hvis det var mer enn 2 1/2 år mellom søsknene. Uttrykket "to enebarn" har også kommet oss for øre - jeg lurer virkelig på om lillebror har følelsen av å være enebarn, han har da alltid hatt en søster?! "De får kontakt med hverandre når de blir voksne", var det en som sa - han forsøkte å være hyggelig.

Lillebror kommer kanskje til å bo sammen med søsteren sin i 12-15 år. Det er litt rart at det ikke er noen "vits" i å ha ham bare fordi denne perioden ikke blir lengre? Hva med de neste 70 årene av livet hans?

Vi har to barn, ikke et "sett" som behandles likt. Akkurat som dere kommer til å få. Det finnes verre skjebner. Og ingen kan gjøre alle til lags

tror

[Nord-Trønder]

Vi hadde et enebarn i 8 1/2 år. Det var ikke med hensikt, men det var bare det første barnet vi klarte å lage uten problemer.

Som kjent er det mange som mener at det ikke er bra å være enebarn. Noen mener dette så intenst at de må kommentere det, også mens det etter hvert store enebarnet hører på.

Etter mange års strev var ikke storesøster enebarn lenger, men da fikk vi høre hvor feil det var med den aldersforskjellen. F.eks. at det "ikke var noen vits" hvis det var mer enn 2 1/2 år mellom søsknene. Uttrykket "to enebarn" har også kommet oss for øre - jeg lurer virkelig på om lillebror har følelsen av å være enebarn, han har da alltid hatt en søster?! "De får kontakt med hverandre når de blir voksne", var det en som sa - han forsøkte å være hyggelig.

Lillebror kommer kanskje til å bo sammen med søsteren sin i 12-15 år. Det er litt rart at det ikke er noen "vits" i å ha ham bare fordi denne perioden ikke blir lengre? Hva med de neste 70 årene av livet hans?

Vi har to barn, ikke et "sett" som behandles likt. Akkurat som dere kommer til å få. Det finnes verre skjebner. Og ingen kan gjøre alle til lags

tror

At det finnes verre skjebner er jeg helt enig i.

Jeg har flere søsken selv og deriblant en søster som er 10 år eldre enn meg. Tror du jeg var stolt av henne da jeg var liten pike eller? Og tror du mine småvenninner var henrykt hver gang hun var sammen med oss eller lot oss få høre hennes plater eller prøvelåne hennes klær? Og i dag merkes ikke aldresforskjellen - innimellom er det faktisk slik at jeg har følelsen av å være storesøster.

Det er ikke første gangen jeg hører bemerkningen heller, og jeg fikk den da også servert av velmenende sjeler legne før jeg ble gravid. Og da hadde jeg følgende standardsvar: "Vi venter med nestemann til førstemann er så stor at hun kan være barnevakt". Og nå får vi jo barnevakt fast boende hjemme hos oss for storesøster er sprengfull av forventninger. Og alle hennes småvenninner stiller som trillehjelp.