Lei....Av det meste ?

[Cupido]

Prøver internett jeg. Det er jo så lett når man slipper å se noen i øynene. Dette er en lang historie, men jeg skal forsøke å fatte meg i korthet:

Jeg ble gift med en jente i en alder av 25. Før den tid slet jeg med lav selvtillit , kominert med overvekt.

Vi har nå vært gift i snart 10 år, og ekteskapet er mildt sagt et helvete.

Vi krangler HVER DAG, opptil 6 timer i strekk. Begge er egentlig oppegående, utdannede mennesker, med ledende stillinger begge to. Vi har 2 småbarn, som er lykkelige (selv om de til tider ser at vi krangler og bruker stygge ord).

For noen år siden, ble vi enig om å utforske sekualiteten sammen, og deltok i et swingersmiljø. Vi "hadde oss" også hver for oss en kort periode. Dette spritet opp vårt eget sexliv veldig bra, og etter ca 6 mnd, ble vi enig om å kun holde oss til hverandre. Noe vi HAR gjort (dette VET jeg).

Jeg nevner dette fordi jeg frykter det kan ha skapt usikkerhet, selv om vi begge mener noe annet.

Sex er sex, og noe helt annet enn kjærlighet.

Og DER kom problemet. Jeg ble kjent med en jente som var MYE yngre, noe som utviklet seg til et godt vennskap. Og uungåelig (?) endte det med at vi kysset hverandre i et selskap. Siden ble det flere kyss, men aldri noe mere. Og så oppdager jeg en MERKELIG , SKUMMEL, FRYKTINNGYTENDE følelse: JEG ER FORELSKET. Dette har jeg ikke følt på lenge, og den er MYE sterkere enn den følelsen jeg hadde for min kone når vi ble sammen. Kanskje jeg da bare lette etter noe som passet ? (kone, bil, jobb etc). Jeg ER glad i min kone - ingen tvil om det, men klarer bare ikke å avfeie forelskelse jeg "lider av". Hadde håpet at den skulle gi seg, men blir bare sterkere, nå etter flere mnd. Og det skremmer meg. Vi sender sikkert 100 sms'er til hverandre i mnd, og følelsene er gjensidig, selv om hun har sagt hun reserverer seg siden jeg er gift, og har barn. Det er lite trolig hun står der for meg, om/når den dag kommer.

Men følelsene vi har for hverandre - de er der.

Om dette er årsaken tror jeg kanskje ikke, Men min kone fant mobilen min, og leste 30 intime meldinger. Jeg har forklart (som sant er) at vi IKKE har noe forhold, eller hvert i nærheten av seksuell omgang, men hun tror meg ikke. Men jeg ville ALDRI være utro - eller er det akkurat DET jeg er, ved å ha følelser for en annen ?

Men hjemme krangler vi så busta fyker - daglig. Det har nå endt med at hun har tatt ut begjæring om skilsmisse. Vi har gjennomført 3 meglinger (om bosted for barna) , men blir ikke enige. Så enn så lenge, bor vi sammen, og fungerer (til tider) rimelig bra sammen.

For 4 uker siden, valgte min venn å avslutte livet sitt. Han ble funnet akkurat i tide, og havnet på sykehus. Denne hendelsen fikk også MEG til å tenke i de baner. Og stadig oftere tenger jeg på å avslutte alt. Heldigvis er jeg så oppegående, at jeg kontaktet legen min, og ba om antidepressiva. Det fikk jeg ikke, men han "prakket" på meg Rohypnol i stedet. Og selv om det ikke er lurt, "flykter" jeg bort fra alt ved å blande dem med alkohol. Noe som gjør meg ENDA mere deprimert :-(

Så summen av dette blir:

Jeg er sterkt ulykkelig og deprimert, men klarer ikke helt å finne ut hvorfor, eller hva jeg kan gjøre med det.

Jeg er forelsket (til DE grader), men tror nok (frykter?) jeg vet at det aldri blir oss to.Og det gjrø også vondt, selv om jeg er i en "lykkerus" når jeg er sammen med henne.

Jeg er suicidal, det merker jeg selv, og det skremmer meg.

Spesiellt blir jeg redd når jeg tenker på dette etter å ha inntatt alkohol. (jeg drikker relativt lite - og sjelden)

Vi skal skilles, i hvertfall om jeg ikke "tar meg sammen" (som min kone kaller det).

Dette er jeg SVÆRT lei meg for, selv om jeg ikke akkurat er foresket i henne lenger. Jeg er jo glad i henne, og i barna våre. Men jeg frykter samtidig konsekvensene av en skilsmisse (økonomi dårligere for begge, og spes. den som ikke barna har fast bosted hos)

(Jeg vet at jeg kan "redde" eksteskapet ved å kutte ut følelsene for den andre, samt få ordne på takene mine. Men jeg er samtidig usikker på om det er det jeg vil....

Jeg forsøkte legen min - uten særlig resultat (synes jeg).

Og det å ringe/oppsøke noen mental bistand synes jeg er vanskelig.

Har gått i familieterapi sammen, men der ble det bare anklagelser og skittkasting synes jeg.

Så da får jeg "skrive fra meg" litt her, og håpe på at livet ordner seg for snille gutter

Og karer, ikke svar med "morsomme" svar her. Har du noe seriøst å komme med, tar jeg i mot med glede.

Hadde kanskje håpet på at noen jenter hadde noen meninger meg, da de sikkert har annerledes tanker omkring dette med kjærlighet/forelskelse/sex enn det vi gutter har.

MEN EGENTLIG TRENGER JEG KANSKJE IKKE NOEN SVAR. MÅ BARE SI DETTE JEG, SÅ FÅR TIDEN VISE HVORDAN JEG SKAL KOMME MEG BORT FRA ALL DRITT.

[Tyr 81]

Dette var komplisert!! Og det er umulig å gi noen tips eller vite hva man hadde gjort selv..

Jeg kan jo i det minste fortelle hva som skjedde med meg.. jeg har også vært i et forhold lenge, da jeg plutselig ble kjent med en gutt på nettet.. Det tok ikke lang tid før vi prata om ALT, vi var beste-venner, og det ble også mye prat om sex. Alt var så spennende, og det kriblet hos både han og meg.. I løpet av den tida ble jeg selvfølgelig veldig usikker på forholdet til typen min, Han ble plutselig en kjedelig gutt som ikke var bra nokfor meg, al han gjorde og sa var galt, helt i motsetning til denne nye, som jeg også møtte et par ganger. Han var stup-forelska i meg, og da ble jeg enda gladere i han og, Han var villig til å flytte til min by og inn sammen med meg med en gang, osv osv.. Men midt oppi alt dette styret, vet ikke hvorfor, så gikk det opp for meg at nei, jeg ville ikke gå fra typen min jeg. Var jo han jeg var glad i, følte meg trygg på og hadde så mange gode minner med. Og jeg skal love deg at jeg ikke har angra på den avgjørelsen. Jeg har også funnet ut at jeg og han fra nettet aldri hadde funka irl, vi er så forskjellige på mange måter!! Er nesten litt i sjokk, jeg ble så totalt lurt av disse følelsene som blanda seg inn.. *sukk* Så jeg mener bare; ikke gå i samme fella som meg! Forelskelse går over så veldig fort også.. men alt dette vet du selvfølgelig.

Så det spørs akkurat åssen forhold du har med denne nye jenta, hvor godt kjenner du henne?

På den annen side så ser det ut til at dere har prøvd det meste.. bare det at, det virker ikke som om kona di stoler på deg nei. Det går det an å gjøre noe med om man er innstilt på det..

nei, jeg vet ikke.. veldig komplisert.. tenk deg godt om.... Og lykke til!! Du må nesten finne ut av det her selv.. men ikke vær dum og gjøre slutt på livet ditt. Når alt dette er over blir du atter lykkelig igjen...

[Cupido]

Dette var komplisert!! Og det er umulig å gi noen tips eller vite hva man hadde gjort selv..

Jeg kan jo i det minste fortelle hva som skjedde med meg.. jeg har også vært i et forhold lenge, da jeg plutselig ble kjent med en gutt på nettet.. Det tok ikke lang tid før vi prata om ALT, vi var beste-venner, og det ble også mye prat om sex. Alt var så spennende, og det kriblet hos både han og meg.. I løpet av den tida ble jeg selvfølgelig veldig usikker på forholdet til typen min, Han ble plutselig en kjedelig gutt som ikke var bra nokfor meg, al han gjorde og sa var galt, helt i motsetning til denne nye, som jeg også møtte et par ganger. Han var stup-forelska i meg, og da ble jeg enda gladere i han og, Han var villig til å flytte til min by og inn sammen med meg med en gang, osv osv.. Men midt oppi alt dette styret, vet ikke hvorfor, så gikk det opp for meg at nei, jeg ville ikke gå fra typen min jeg. Var jo han jeg var glad i, følte meg trygg på og hadde så mange gode minner med. Og jeg skal love deg at jeg ikke har angra på den avgjørelsen. Jeg har også funnet ut at jeg og han fra nettet aldri hadde funka irl, vi er så forskjellige på mange måter!! Er nesten litt i sjokk, jeg ble så totalt lurt av disse følelsene som blanda seg inn.. *sukk* Så jeg mener bare; ikke gå i samme fella som meg! Forelskelse går over så veldig fort også.. men alt dette vet du selvfølgelig.

Så det spørs akkurat åssen forhold du har med denne nye jenta, hvor godt kjenner du henne?

På den annen side så ser det ut til at dere har prøvd det meste.. bare det at, det virker ikke som om kona di stoler på deg nei. Det går det an å gjøre noe med om man er innstilt på det..

nei, jeg vet ikke.. veldig komplisert.. tenk deg godt om.... Og lykke til!! Du må nesten finne ut av det her selv.. men ikke vær dum og gjøre slutt på livet ditt. Når alt dette er over blir du atter lykkelig igjen...

Takk Tyr. Forventet vel heller ikke noe "hjelp" her. Jeg er klar over at den må jeg gi meg selv :-)

Men det er godt å høre at det går fint med deg/dere.

Og nei, jeg er ikke så dum at jeg avsllutter det hele, det bare skremmer vettet av meg at jeg tenker tanken ....

Og at det er komplisert - JUPPS !!!

Og forøvrig, det at forelskelsen skulle gi seg hadde jeg jo egentlig håpet på. Men det har bare blitt sterkere de siste månedene (sukk)

KLEMSI

[Gjest undertegnet]

For meg så høres det ut at det som blir vanskelig for deg er at du er så sentrert rundt DINE følelser. Kan blir sprø av slikt.

Forundrer meg hvor lite du skriver om barnas følelser midt oppi dette. det er forelskelse, sex, økonomiske bekymringer. Høres litt overflatisk ut.

Hvorfor tror du folk (noen ihvertfall) sliter ræva av seg for å holde forholdet slik noenlunde opp? Jo, for å gi barna det beste. Betyr ikke det noe for deg da?

Kan ikke gi deg noe råd dessverre. Dere har jo gjort det vanskelig for dere ved dette swinger-greiene samt en periode med 'lovlig utroskap'. Det er å be om juling. Det er vanskelig nok å leve sammen som det er. Og SLIKE ting hører ihvertfall ikke sammen med å ha barn. Det får en gjøre seg ferdig med før en forplikter seg på den måten.

Kanskje du alene (siden familieterapi ikke førte fram) burde gå til åsykolog for å kanskje få sortert følelser. For å kunne hjelpe barna dine til å lide minst mulig samme hva dere velger.

6 timer krangel daglig i tillegg til to ledende stillinger gir så vidt jeg kan skjønne svært lite tid til å ta seg av barna.

Lykke til!

Og beklager hvis du føler jeg er for streng. Men jeg ble litt provosert selv om jeg føler med deg i din vanskelige situasjon. BARNA er det viktigste. Enten vi går eller blir.

[molli]

Jeg tør ikke råde deg til noe som helst, blant annet pga din mentale tilstand nå.

Men jeg kan vel, som jente, bare si en ting; FØLELSESMESSIG utroskap er noe jeg ville tatt MYE, MYE tyngre enn for eksempel et one-night-stand som kun var fysisk sex og ikke noe annet.

Jeg ville blitt mye mer sjalu og fryktet min "rival" noe voldsomt dersom jeg visste at mannen min var følelsesmessig engasjert i en annen kvinne. At ikke hadde hatt sex ville ikke betydd noe, det er mere truende for forholdet å bli følelsesmessig engasjert i en annen.

[Gjest Alyssa]

Takk Tyr. Forventet vel heller ikke noe "hjelp" her. Jeg er klar over at den må jeg gi meg selv :-)

Men det er godt å høre at det går fint med deg/dere.

Og nei, jeg er ikke så dum at jeg avsllutter det hele, det bare skremmer vettet av meg at jeg tenker tanken ....

Og at det er komplisert - JUPPS !!!

Og forøvrig, det at forelskelsen skulle gi seg hadde jeg jo egentlig håpet på. Men det har bare blitt sterkere de siste månedene (sukk)

KLEMSI

Tror nok det beste for hele familien ville vært skilsmisse. Slik går det bare ikke an for voksne folk å oppføre seg. krangle så busta fyker hver dag??? Hvordan tror du/dere at dette vil påvirke barna?

Skjønner at du er fortvila, men tenk på hvor fint du får det sammen med henne du er forelska i. Hvis hennes følelser er gjensidig (som du gir utrykk for) så får du henne sikkert når du blir skilt.

Du og din kone passer tydligvis ikke sammen, og i enkelte tilfeller er det bedre å gå hver til sitt, selv om det er barn inne i bildet.

[Zirine]

Personlig vil jeg råde dere til å flytte fra hverandre. Jeg sier ikke at dere må gjøre det slutt, men hva med å flytte fra hverandre og gjøre knytningen litt løsere, men fortsatt være sammen? Jeg mener at det er altfor mange som tenker enten/eller - enten så bor man sammen eller så gjør man det slutt, mens jeg tenker - mange er kjærester og flytter sammen, hvorfor kan man ikke gjøre det motsatte, flytte fra hverandre og fortsatt være kjærester.

Jeg sier dette fordi jeg tror dere er i en fastlåst situasjon. Dere er møkk lei av hverandre, men samtidig veldig glad i hverandre. Jeg tror at mange har nytte av å gå til familierådgiver - kanskje dere skulle gjøre det - men kanskje dere rett og slett bare skulle bli kjærester igjen?

Bare et forslag, bare en tanke ...

[Cupido]

Personlig vil jeg råde dere til å flytte fra hverandre. Jeg sier ikke at dere må gjøre det slutt, men hva med å flytte fra hverandre og gjøre knytningen litt løsere, men fortsatt være sammen? Jeg mener at det er altfor mange som tenker enten/eller - enten så bor man sammen eller så gjør man det slutt, mens jeg tenker - mange er kjærester og flytter sammen, hvorfor kan man ikke gjøre det motsatte, flytte fra hverandre og fortsatt være kjærester.

Jeg sier dette fordi jeg tror dere er i en fastlåst situasjon. Dere er møkk lei av hverandre, men samtidig veldig glad i hverandre. Jeg tror at mange har nytte av å gå til familierådgiver - kanskje dere skulle gjøre det - men kanskje dere rett og slett bare skulle bli kjærester igjen?

Bare et forslag, bare en tanke ...

Takk Zirine. Tror DET kan være et aktuellt alternativ.

Har fått snakket skikkelig med den jeg er så forelsket i, og fått beskjed om at det ikke blir oss. Hun er både forelsket og glad i meg, men sier "det ikke KAN bli", men at vi heller skal glede oss over det som har vært, i stedt for å gråte over det som ikke kom.

Er vel enig, men det gjør så FRYKTELIG vondt å være forelsket, det gjør FRYKTELIG vondt å elske sine 2 nusselige barn, og det gjør vondt å skilles fra en som elsker meg. Jeg tror ikke jeg "elsker" henne lenger, men det lureste er naturligvis å forsøke å redde forholdet, og leve et kjernefamilieliv.

Vi kan ikke få alt - kan vi vel :-(

[Zirine]

Takk Zirine. Tror DET kan være et aktuellt alternativ.

Har fått snakket skikkelig med den jeg er så forelsket i, og fått beskjed om at det ikke blir oss. Hun er både forelsket og glad i meg, men sier "det ikke KAN bli", men at vi heller skal glede oss over det som har vært, i stedt for å gråte over det som ikke kom.

Er vel enig, men det gjør så FRYKTELIG vondt å være forelsket, det gjør FRYKTELIG vondt å elske sine 2 nusselige barn, og det gjør vondt å skilles fra en som elsker meg. Jeg tror ikke jeg "elsker" henne lenger, men det lureste er naturligvis å forsøke å redde forholdet, og leve et kjernefamilieliv.

Vi kan ikke få alt - kan vi vel :-(

Det lureste er å gi alle en reell sjans til å bli lykkelig. Enten så legger du hele hjertet i en ny start, eller så setter du en strek. Det er det mest redelige å gjøre, tror iallefall jeg ...