Andre forstår ikke...(langt..)

[volvo1365380397]

Vi har hatt to IVF-forsøk som ikke er fullført av ulike årsaker, og på nyåret prøver vi igjen med håp om endelig å komme helt i mål...

I disse juletider er det mye fokus på barn og det å være ufb'er kjennes derfor ekstra sårt. Jeg opplever at venner og kjente har vondt av oss og at de i beste mening skal forsøke å trøste ved å fortelle hvor gode adoptivforeldre vi vil bli, hvordan vi kan hjelpe både oss selv og samtidig et foreldreløst barn dersom vi bare adopterer, eller at hvis vi bare stresser ned så vil vi bli gravide vi også. Den fornuftige stemmen i meg sier at alt blir sagt i beste mening og at de bare ønsker å støtte oss, mens den mer selvmedlidende delen blir lei og irritert over hvor lite folk forstår. Vi _vet_ at vi kan adoptere men ønsker å forsøke prøverør. Det er en lang og følelsesmessig tøff prosess å 'bli' ufb'er og innse at man trenger hjelp for å kunne bli gravid, og det føles ofte ensomt når 'alle' rundt oss blir gravid uten store problemer. Jeg skulle ønske at flere lot være å komme med gode råd og tips som vi har tenkt selv igjen og igjen, men heller kunne være modige nok til å se smerten vår uten å trøste med at 'dere kan jo bare adoptere' eller hvis dere bare prøver alternativ medisin så ordner det seg.

Heldigvis har vi noen rundt oss som klarer dette, men idag er jeg litt oppgitt over de andre.

Stort sett er jeg optimistisk både på våre og andre ufb'eres vegne, med tanke på gode resultater på ulike ivf-avd. men idag er jeg visst litt deppa. Håper det er rom for det like før det nye, blåe året...

[Maye]

Hei volvo,

jeg kjenner meg så igjen, men hos oss så snakker de mer om at vi kommer til å lykkes neste gang... og hvordan vet de det, tenker jeg for meg selv.

I år var det ekstra ille i julen, i mars fortalte vi nemlig mine foreldre at vi skulle forsøke å få barn. I april gikk min lillebror bort og møtte en ny dame som ble gravid første uken. I september hadde vi vårt første forsøk som dessverre var mislykket, og nå er vi igang igjen. Rett før jul ble mine foreldres første barnebarn født (og jeg ble tante) og nå har jeg hele julen, i tillegg til å gå på medisiner, vært nødt til å høre om hvor fantastisk det lille nurket er og hvor ille den nybakte moren synes det er at hun ikke kan spise all maten hun vil pga ammingen. Og, når jeg forsøkte å si at det kanskje ble snakket vel mye om det nye vidunderet som de bokstavlig talt ønsket å plassere midt på middagsbordet slik at alle kunne se sjarmtrollet hele tiden, ja da var det jeg som var nærtagende og hårsår. Vel, når det eneste samtaleemnet i huset var spebarn og alt som ble diskutert endte opp med ham, mens jeg gikk på medisiner, så er jeg muligens hårsår men jeg synes faktisk ikke det er så rart... Men, det forstår dessverre ikke de som ikke har vært i situasjonen...

Det er lov å deppe litt, heldigvis går det over.

Klem fra

[Gjest întetnickc]

Huff, det må være vanskelig og være pårørende til dere, når alle velmente råd blir tatt ille opp.

Tenk på at andre mener det bare godt, og de kan ikke vite _hva_ du vil høre om du ikke forteller dem det.

[Gjest Dipsey]

Hei!

Du skal bare vite det, at det er mange bedrevitende mennesker ute i verden. Men som vi tenker når de starter med oss, javel, som om du kan sette deg inn i våres situasjon...

forstår godt at du er lei deg..vi er jo alle i samme båt her. Men styrke vil du finne, og om dere skal ta neste forsøk, så skal du se at alle gode ting er tre..

Klart at det er rom for alle slags innlegg her!

Godt nyttår!

klem fra

[Gjest Halleluja]

  Dipsey skrev (På 30.12.2002 den 16.27):

Hei!

Du skal bare vite det, at det er mange bedrevitende mennesker ute i verden. Men som vi tenker når de starter med oss, javel, som om du kan sette deg inn i våres situasjon...

forstår godt at du er lei deg..vi er jo alle i samme båt her. Men styrke vil du finne, og om dere skal ta neste forsøk, så skal du se at alle gode ting er tre..

Klart at det er rom for alle slags innlegg her!

Godt nyttår!

klem fra

...Ja og angrep er alltid det beste forsvar her!Selv mot svar som ikke var vondt ment....

[Gjest ztesi]

  Maye skrev (På 29.12.2002 den 21.31):

Hei volvo,

jeg kjenner meg så igjen, men hos oss så snakker de mer om at vi kommer til å lykkes neste gang... og hvordan vet de det, tenker jeg for meg selv.

I år var det ekstra ille i julen, i mars fortalte vi nemlig mine foreldre at vi skulle forsøke å få barn. I april gikk min lillebror bort og møtte en ny dame som ble gravid første uken. I september hadde vi vårt første forsøk som dessverre var mislykket, og nå er vi igang igjen. Rett før jul ble mine foreldres første barnebarn født (og jeg ble tante) og nå har jeg hele julen, i tillegg til å gå på medisiner, vært nødt til å høre om hvor fantastisk det lille nurket er og hvor ille den nybakte moren synes det er at hun ikke kan spise all maten hun vil pga ammingen. Og, når jeg forsøkte å si at det kanskje ble snakket vel mye om det nye vidunderet som de bokstavlig talt ønsket å plassere midt på middagsbordet slik at alle kunne se sjarmtrollet hele tiden, ja da var det jeg som var nærtagende og hårsår. Vel, når det eneste samtaleemnet i huset var spebarn og alt som ble diskutert endte opp med ham, mens jeg gikk på medisiner, så er jeg muligens hårsår men jeg synes faktisk ikke det er så rart... Men, det forstår dessverre ikke de som ikke har vært i situasjonen...

Det er lov å deppe litt, heldigvis går det over.

Klem fra

Jeg har vært i samme situasjon - to mislykkede prøverørsforsøk, en svigerinne som fikk en planlagt sønn, og ei venninne som ble ufrivillig gravid (beholdt barnet). Visst gjorde det vondt og jeg gråt mange modige tårer. Men jeg klarte faktisk å glede meg over lykken de nybakte foreldrene følte, og jeg forstod deres uendelig stolthet og glede over å ha blitt foreldre. De nybakte foreldrene må få lov til å få lov til å være nettopp det - nybakte foreldre, selv om det er aldri så sårt for oss som sliter med å få oppleve det samme. Nå som jeg selv har blitt mamma vet jeg at det er en glede som ikke kan undertrykkes. Jeg synes ikke man som ufrivillig barnløs kan forvente at andre ikke skal kunne glede seg over at de blir foreldre.

Om man blir så deprimert at man ikke unner andre å glede seg over det man selv strever så hardt for å få til, da behøver man hjelp til å takle følelsene sine. Visst er det vondt! Visst har man lov til å ha det vondt. Men man må fremdeles unne andre lykken av å få barn. Og man kan ikke forelvente at andre skal gå på tå og ikke gjøre akkurat det man selv ville gjort om man fikk barn...

Heldigvis finnes DOL hvor man kan blåse ut sin frustrasjon og møte medfølelse og få støtte :-) Krysser fingrene for at 2003 blir et fint år for ufrivillig barnløse her på DOL (og andre steder).

med hilsen en som var, men ikke lengre er ufrivillig barnløs

[dewey]

Tja. Hva skal folk si da?

Det er ikke alltid lett å skulle si noe meningsfyllt til folk som er i en annen situasjon enn en selv - har man ikke vært ufber vet man jo selvfølgelig ikke hvordan det føles.

Fint at du prøver å ta det i mot på en positiv måte, det blir for dumt om du skal bli såret av alle kommentarer du får - og det blir også dumt om vennene dine ikke skal kunne si noe som helst til deg fordi du tar deg nær av alt.

[Gjest juliansmamma]

  ztesi skrev (På 30.12.2002 den 21.53):

Jeg har vært i samme situasjon - to mislykkede prøverørsforsøk, en svigerinne som fikk en planlagt sønn, og ei venninne som ble ufrivillig gravid (beholdt barnet). Visst gjorde det vondt og jeg gråt mange modige tårer. Men jeg klarte faktisk å glede meg over lykken de nybakte foreldrene følte, og jeg forstod deres uendelig stolthet og glede over å ha blitt foreldre. De nybakte foreldrene må få lov til å få lov til å være nettopp det - nybakte foreldre, selv om det er aldri så sårt for oss som sliter med å få oppleve det samme. Nå som jeg selv har blitt mamma vet jeg at det er en glede som ikke kan undertrykkes. Jeg synes ikke man som ufrivillig barnløs kan forvente at andre ikke skal kunne glede seg over at de blir foreldre.

Om man blir så deprimert at man ikke unner andre å glede seg over det man selv strever så hardt for å få til, da behøver man hjelp til å takle følelsene sine. Visst er det vondt! Visst har man lov til å ha det vondt. Men man må fremdeles unne andre lykken av å få barn. Og man kan ikke forelvente at andre skal gå på tå og ikke gjøre akkurat det man selv ville gjort om man fikk barn...

Heldigvis finnes DOL hvor man kan blåse ut sin frustrasjon og møte medfølelse og få støtte :-) Krysser fingrene for at 2003 blir et fint år for ufrivillig barnløse her på DOL (og andre steder).

med hilsen en som var, men ikke lengre er ufrivillig barnløs

Vil bare applaudere for et godt innlegg.

[Gjest juliansmamma]

Nei, helt riktig......andre forstår ikke......de kan ønske å forstå, de kan forsøke å forstå, og selv de som har opplevd lignende, kan ha problemer med å forstå akkurat din situasjon.

Har vært her selv..... Og følte meg så ensom.... Er ferdig med sorgen nå, men det tok tid. Det ble adopsjon etter tre ivf forsøk....

Ting ble snudd litt på hodet da jeg opplevde at to venner opplevde vonde ting i sine liv,...den ene ble forlatt av kjæresten han hadde vært sammen med lenge, og den andre fikk kreft. Sannelig var det ikke jeg som sto på den andre siden av gjerdet,....og ikke forsto....

Av min sorg over barnløsheten hadde jeg allikvel lært en ting...men jeg vet ikke om det er nok....... Jeg fortalte at jeg ønsket å være der,og at jeg virkelig ikke visste hvordan vedkommende hadde det, at jeg ikke kunne komme med råd, men jeg kunne lytte.... Jeg vet ikke om disse to personene er fornøyd med min innsats... men poenget mitt er : det ER vanskelig å være på den andre siden....

Dersom de velmenende rådene blir for mange, kan du jo takke for at de bryr seg om deg.... Og gjerne forklare at det blir mange forskjellige råd fra mange forskjellige mennesker, og at det kanskje er greiest om du ber om disse rådene, istedet for å få dem hivd over deg.

Jeg vil bare ønske deg lykke til, med både prosessen og sorgbearbeidingen. Det er så viktig at du får jobbet deg godt igjennom den..... Jeg tenker med vedmod på den livssituasjonen jeg var i for noen år siden, og er så glad for at vi mennesker har evnen til å jobbe oss ut av sorg og gå videre....

Godt nytt år!

Klem

[Gjest Dipsey]

  Halleluja skrev (På 30.12.2002 den 16.51):

...Ja og angrep er alltid det beste forsvar her!Selv mot svar som ikke var vondt ment....

Hæ?

Har jeg tråkket i salaten eller?? I så fall beklager jeg det, men ser ikke helt hvor.. jaja!

Godt nytt år til deg!

klem fra