Hva synes dere om denne oppførselen til mannen min?

[Gjest tristeste i verden]

Samboeren min og jeg har kjent hverandre i 3,5 år og har verdens nydeligste sønn på 15 mnd sammen. Han har to barn fra tidligere ekteskap (gutt 7 år, jente 6 år). Saken er den at vi krangler hele tiden, og krangelen tar helt av. Dette mens sønnen vår er til stede og også når hans to andre barn er her. Mannen min kaller meg all verdens av stygge ting, eks: helvetes kjerring, forbanna drittunge, dum som et brød, stemor fra helvete, psykisk ubalanse, burde vært innlagt, umoden, ikke rart at arbeidsgiveren min ikke ville ha meg tilbake etter permisjon (jeg ble oppsagt sammen med 12 andre pga nedgangstider innen IT), osv osv. Jeg husker ikke alt han har sagt til meg lenger, men mye er det. (Noe av det jeg har nevnt her har han sagt for et par års tid siden). Jeg blir selvsagt veldig lei meg, og jeg venter meg egentlig mer modenhet fra en mann på 39 år! Dette med "stemor fra helvete" kommer av at jeg ikke uten videre synes det er helt greit at mannen min stikker ut med de andre to barna sine alene. Han har hatt mange helger alene med barna sine når jeg og sønnen vår har vært på besøk hos slekt. Han har opp gjennom årene vært mye sammen de to barna, vært ute på turer, syklet, vært i svømmehallen, kino; de hadde opplegg hver dag gjennom helgene når de var på besøk før jeg kom inn i bildet. Han har derimot ALDRI tatt med seg sønnen vår ut for å leke eller trille, kun når jeg har vært med ( og det kan nok telles på en hånd hvor ofte vi har trillet sammen!) Det skal sies at mannen min jobber mye i tillegg til at vi bygger hus der han gjør masse arbeid, så han er lite hjemme. Derfor er jeg sammen sønnen vår hele tiden,(noe som har vært slitsomt da han er hyperallergisk og mye syk i den sammenheng, og vi ikke har noe slekt her som stiller opp) og hadde ønsket at han kunne tatt med han ut også hvis han først skal ut med de andre barna. Det sårer meg at han bare har ønske om å stikke ut med de andre barna. Jeg føler at hans førstefødte sønn er "yndlingen". Da vi kom hjem fra sykehuset etter fødselen hadde han ikke fått ordnet noe hjemme fordi han lå å sov ut rusen etter feiringen med en kompis kvelden før, noe som resulterte i at han kom alt for sent på sykehuset og hadde ikke engang ordnet med bilsete slik at en av oss måtte trille hjem mens den andre kjørte. Sårende også fordi jeg vet at da han førstefødte kom hjem hadde han ryddet og vasket og strøket sengetøyet til sønnen. Mulig jeg er fullstendig på jordet, det mener iallefall mannen min, men likevel er jeg så trist nå. Han sier nå jeg skal flytte hjem, (60 mil unna her vi bor) han gidder ikke mer. Jeg er nok ikke hverdens enkleste jeg heller og skjefter kanskje litt for mye, men selv om jeg er hjemme med sønnen vår betyr ikke det at jeg gidder leve i rotet og kaoset han (han er ekstrem, her er det leteaksjon rimelig ofte....)

huff, dette ble laaaangt, men trengte å skrive litt nå. Noen råd?

[Gjest tristeste i verden]

Vil jeg greie meg økonomisk alene nå som jeg er arbeidsledig?

[Nyco]

Vil jeg greie meg økonomisk alene nå som jeg er arbeidsledig?

Ja, du vil greie deg godt alene. Eller i alle fall levelig :0) Du får overgangsstønad, bidrag fra far, barnetrygd for et barn mer enn du har. Og du kan søke om støtte til barnetilsyn om du får jobb eller skal videreutdanne deg. Spør på trygdekontoret!

Og når mannen oppfører seg slik tror jeg du får det bedre alene også.

[Gjest ikke undertegnet]

Skal du få det bedre med denne typen, må du stille krav. Si at slik og slik vil jeg ha det, eller ikke ha det, ellers så går jeg.

Enten bedrer han seg elelr så kan du dra med god samvittighet. Og vite at livet blir lettere uten han.

Taler av erfaring. Etter 17 års kamp er min drittsekk av min mann blitt gansske spiselig. Forandringen kom den dagen han skjønte at jeg dreit i han. Jeg ville ikke mer, men gav han en sjanse av hensyn til barna. Hadde gitt han opp egentlig. Vet ikke hva som har skjedd med han, men hadde han vært slik hele samlivet hadde jeg vært lykkelig.

Imidlertid, det har han IKKE. Derfor er jeg utslitt. Sier med engang at det var ikke verdt sliten for egen del. For barnas del er jeg ikke sikker. Det er grunnen til at jeg aldri har gått.

Kunne jeg levd en gang til, ville jeg gått da barna var små. Men det er for sent nå. Men kanskje ikke for din del...

Det var lenge å vente 17 år på roligere dager. Mannfolk som ikke oppfører seg pent fortjener ikke familie. Ikke jenter heller forresten.