Et klassiskt problem?

[kaktus9]

Hei,

Jeg har kanskje ikke noe originalt problem, men jeg har allikevel et behov for å diskutere det med andre. Sakens kjerne er kort og godt: Skal jeg bli eller skal jeg gå?? Problemet er at vi er forskjellige på områder som jeg begynner å føle er viktige for meg. Jeg vil beskrive meg selv som ambisiøs, handlekraftig, kommunkikativ og løsningsorientert. Dessverre blir jeg også lett stresset og urolig, men dette jobber jeg med. Kjæresten min er ganske annerledes enn meg. Han tar ikke så lett initiativ, ting i hjemmet blir utsatt og utsatt, andre ting han også bør og skal gjøre utsettes til det ytterste. Han blir selv irritert fordi han gjør dette, og graver seg selv enda lenger ned. Jeg har innsett at prøver jeg å hjelpe blir det oppfattet som mas og der er frustrerende for oss begge. For tiden har han permisjon fra jobben og driver med litt freelance, men det skjer ikke mye. Han gjør lite om dagen og prøver jeg av interesse å spørre om hvordan dagen hans har vært blir han irritert fordi han synes jeg maser. Jeg vet at alle mennesker trenger ikke å være like, men jeg vet ikke om jeg orker å alltid være motoren i forholdet. Noen ganger ønsker også jeg at jeg blir dratt med på ting at han overrasker med noe osv. Dere tenker kanskje nå...gir du han sjansen?? Det spørsmålet har jeg også stillt meg, og jeg mener at jeg gjør det. Jeg har gått utrolig mange runder med meg selv her for å finne ut om jeg krever for mye, om dette virkelig er så nøye osv osv. Og jeg tror jeg har kommet frem til at jeg ønsker en mann som kan gi litt mer av seg selv, en mann som har litt mer driv og energi. Men så komme problemet...Jeg er jo så glad i denne fyren. Vi har delt så mye og jeg får vondt i hjertet av å tenke på at vi skal gå hver vår vei. Dette er et vanskelig tema å ta opp med kjæresten min fordi han går rett i forsvarsposisjon. Er det noen som har en formening om hvordan dette kan gripes an??? Da er jeg takknemlig for tips.

Mvh

Sliten og trist

[x-woman]

Gu så jeg kjenner meg igjen i din situasjon!

Likevel vil jeg nok råde deg til å prøve og ta en pause og se om dere klarer dere uten hverandre. kanskje det da vil gå opp for samboeren din at han må sjerpe seg.

Har dere barn sammen?

HVor lenge har dere vært sammen?

Hvor lenge har denne "vanskelige" perioden vart

Dette er spørsmål som jeg mener bør taes med i betraktning.

Lykke til med avgjørelsen!

Husk at det du gjør er det riktige for deg og det er det som betyr noe....

[Gjest mut]

Har han kanskje en depresjon? Det var bare noe som falt meg inn da jeg leste innlegget ditt og i så fall er det jo hjelp å få for slikt. Initiativløshet, energimangel, irritabilitet etc. kan være tegn på at han sliter psykisk. Det kan være lurt av ham å ta en tur til legen og få sjekket diverse, og kanskje da få en henvisning til en psykolog.

[kaktus9]

Gu så jeg kjenner meg igjen i din situasjon!

Likevel vil jeg nok råde deg til å prøve og ta en pause og se om dere klarer dere uten hverandre. kanskje det da vil gå opp for samboeren din at han må sjerpe seg.

Har dere barn sammen?

HVor lenge har dere vært sammen?

Hvor lenge har denne "vanskelige" perioden vart

Dette er spørsmål som jeg mener bør taes med i betraktning.

Lykke til med avgjørelsen!

Husk at det du gjør er det riktige for deg og det er det som betyr noe....

Hei,

Jeg skrevnoen ord nylig som kommentar, men de ble borte....

Det stemmer at kjæresten min er deprimert. Han har siden tidlig høst gått hos psykolog noe som han fremdeles holder på med. Det er noe jeg er svært glad for, men samtidig vet jeg ikke hvor lenge jeg klarer å være tålmodig. Vi har vært sammen i 2 år og disse problemene hans dukket opp etter ca. et halvt års tid. Det er ikke nye ting, men noe han burde ha søkt hjelp for for lenge siden (dette har han sagt selv.) Hos psykologen så tar han opp akkurat det at han har problemer med å komme i gang med ting. Noe jeg ikke tror han diskuterer med psykologen er våre kommunikasjonsproblemer. Jeg vil snakke om tingene han vil ikke. Jeg ønsker å finne løsninger, men det er ikke lett når alt du møter er en rygg av taushet.....LENGE. Dere lurer kanskje på hvorfor jeg tror han ikke tar opp dette, jo det er fordi han synes ikke dette er noe stort problem. Det er mitt problem og ikke hans. Jeg prøver å gi mer f..... og tenke at han bare må få sutra ferdig så kan vi ta det siden. Men problemet er at det så sjelden blir noe siden. Han vil ikke snakke om vanskelige ting. I tillegg vil han ikke at jeg skal ha forventninger til han fordi han mener at det kommer til å gå i dass uansett (her er det destruktivitenen som snakker.) Men jeg mener at har man relasjoner til andre så man forvente at disse menneskene trenger en av og til.....

Huff det ble mye frustrasjon her.....

Det ble mye negativt om han nå. Jeg vet at jeg også har mine sider, blant annet har jeg nok begynnt å bli litt verpesyk. Har passert 30 og øsnker å stifte familie og komme et hakk videre. Trenger ikke barn NÅ men har begynnt å tvile på denne muligheten.......... Vi bor ikke sammen enda, men har snakket om å flytte sammen i vår.

Mvh

Trist

[Gjest poorca]

Du uttrykker deg svært bra. Hvis du hadde satt noen avsnitt i tillegg, så hadde sannsynligvis flere giddet lese det.

[kaktus9]

Du uttrykker deg svært bra. Hvis du hadde satt noen avsnitt i tillegg, så hadde sannsynligvis flere giddet lese det.

Hei,

Jeg tar hintet ditt Poorca. Blir bare så ivrig skjønner du og da glemmer jeg

Kan noen gi meg innspill på følgende:

1) Hvordan få en lite kommunikativ mann til å samarbeide? Jeg vil løse problemer for å unngå nye, han trekker seg unna fordi han helst vil unngå problemer. Da står vi stille i utvikling spør du meg.

2) Hvordan takler man at noen nær deg har psykiske problemer? Hvor lenge skal man være tålmodig og støtte den psyke? Min kjæreste går i terapi for sin tiltaksløshet, men jeg er usikker på hvor lenge jeg orker å gå sammen med han på den veien fordi det tærer på meg. Er jeg et dårlig menneske som tenker slik??? Enn om han er den mannen jeg vil ha, bare at han trenger tid for å bli mer i harmoni med seg selv??? Bør jeg vente på det og kanskje godta bølgedalene på veien??

3) Hvordan bør man helst takle en person som har lett for å sutre, være irritabel og deretter være taus i dager om du våger å si fra??? (Riktignok har det sprukket for meg de gangene forsoningen har tatt så lang tid, men....)

4) Jeg synes det virker som mange par gir opp for lett om dagen....men hvor går grensen for selvrespekten???? Hvordan skal jeg få han til å forstå at jeg mener alvor...... Når jeg prøver å ta opp problemene går han i forsvar og sier at da kan vi like godt la være med hele forholdet....Er det å være løsningsorientert????? Hvordan skal man komme fremover med forholdet når han tenker slik??

Dessverre har han ikke lyst å gå i parterapi

Håper noen gidder å lese dette nå og kanskje sende en kommentar eller fler??

Mvh

Trist

[avil]

Hei,

Jeg tar hintet ditt Poorca. Blir bare så ivrig skjønner du og da glemmer jeg

Kan noen gi meg innspill på følgende:

1) Hvordan få en lite kommunikativ mann til å samarbeide? Jeg vil løse problemer for å unngå nye, han trekker seg unna fordi han helst vil unngå problemer. Da står vi stille i utvikling spør du meg.

2) Hvordan takler man at noen nær deg har psykiske problemer? Hvor lenge skal man være tålmodig og støtte den psyke? Min kjæreste går i terapi for sin tiltaksløshet, men jeg er usikker på hvor lenge jeg orker å gå sammen med han på den veien fordi det tærer på meg. Er jeg et dårlig menneske som tenker slik??? Enn om han er den mannen jeg vil ha, bare at han trenger tid for å bli mer i harmoni med seg selv??? Bør jeg vente på det og kanskje godta bølgedalene på veien??

3) Hvordan bør man helst takle en person som har lett for å sutre, være irritabel og deretter være taus i dager om du våger å si fra??? (Riktignok har det sprukket for meg de gangene forsoningen har tatt så lang tid, men....)

4) Jeg synes det virker som mange par gir opp for lett om dagen....men hvor går grensen for selvrespekten???? Hvordan skal jeg få han til å forstå at jeg mener alvor...... Når jeg prøver å ta opp problemene går han i forsvar og sier at da kan vi like godt la være med hele forholdet....Er det å være løsningsorientert????? Hvordan skal man komme fremover med forholdet når han tenker slik??

Dessverre har han ikke lyst å gå i parterapi

Håper noen gidder å lese dette nå og kanskje sende en kommentar eller fler??

Mvh

Trist

Hvis han vil beholde deg, må han gjøre en bitteliten innsats. Parterapi er det minste han kan orke.

[x-woman]

Hei,

Jeg skrevnoen ord nylig som kommentar, men de ble borte....

Det stemmer at kjæresten min er deprimert. Han har siden tidlig høst gått hos psykolog noe som han fremdeles holder på med. Det er noe jeg er svært glad for, men samtidig vet jeg ikke hvor lenge jeg klarer å være tålmodig. Vi har vært sammen i 2 år og disse problemene hans dukket opp etter ca. et halvt års tid. Det er ikke nye ting, men noe han burde ha søkt hjelp for for lenge siden (dette har han sagt selv.) Hos psykologen så tar han opp akkurat det at han har problemer med å komme i gang med ting. Noe jeg ikke tror han diskuterer med psykologen er våre kommunikasjonsproblemer. Jeg vil snakke om tingene han vil ikke. Jeg ønsker å finne løsninger, men det er ikke lett når alt du møter er en rygg av taushet.....LENGE. Dere lurer kanskje på hvorfor jeg tror han ikke tar opp dette, jo det er fordi han synes ikke dette er noe stort problem. Det er mitt problem og ikke hans. Jeg prøver å gi mer f..... og tenke at han bare må få sutra ferdig så kan vi ta det siden. Men problemet er at det så sjelden blir noe siden. Han vil ikke snakke om vanskelige ting. I tillegg vil han ikke at jeg skal ha forventninger til han fordi han mener at det kommer til å gå i dass uansett (her er det destruktivitenen som snakker.) Men jeg mener at har man relasjoner til andre så man forvente at disse menneskene trenger en av og til.....

Huff det ble mye frustrasjon her.....

Det ble mye negativt om han nå. Jeg vet at jeg også har mine sider, blant annet har jeg nok begynnt å bli litt verpesyk. Har passert 30 og øsnker å stifte familie og komme et hakk videre. Trenger ikke barn NÅ men har begynnt å tvile på denne muligheten.......... Vi bor ikke sammen enda, men har snakket om å flytte sammen i vår.

Mvh

Trist

Hei, jeg skjønner frustrasjonen din.Men en ting jeg kan stadfeste er at når man begynner i terapi går det en periode( ca 1år - for meg) at man har det forferdelig inni seg. Det er mange følelser som regjerer og man begynner å fine ut av seg selv. Her snakker jeg av erfaring selv. Jeg har vært i ubalnse i et helt år og begynner å komme til hektene nå. Psykologen sa at dette ville skje og at det ikke er lurt å gjøre noe drastisk i en slik situasjon. jeg har vært veldig heldig med å ha en tolmodig kjæreste som forstår litt av hva jeg går gjennom.

Jeg snakker ihvertfall med kjæresten min om problemene mine slik at han skal forstå,slik at det synes jeg er veldig dumt at du ikke får oppleve.

Uansett så er alle forskjellig og noen synes det er et nederlag å gå til psykolog eller å ha problemer.Kanskje det er derfor han ikke vil snakke om tingene.

Din frustrasjon kan også skyldes ting inni deg såvel som irritasjon over ham.

Jeg kan tydelig se mange likheter på deg i meg.Også ønsket om å få barn.Ønsket kan være mye større enn du tror.Slik at problemet kan bli forstørret av nettopp dette.

Jeg tror det er morsinstinktet ditt som kommer til uttrykt her gjennom fortvilelse for din samboer.

Er ikke "alle" ute etter å skaffe avkommet sitt den beste far/eller mor som finnest. Skurrer noe blir man vel ekstra usikker...

Vet ikke om dette var noe fornuftig.Det er bare tanker jeg har.

Gi kjæresten din litt tid og prøv så godt du kan å være tolmodig i en stund til, men prøv å få ham til å åpne seg. Det hadde ialle fall jeg gjort.

*klem*