Hvor mye frihet i et forhold

[Gjest blitt sjalu?]

Har nylig avsluttet et forhold og er for tiden veldig usikker på hvor stor frihet det er vanlig/sunt å ha i et forhold. Jeg snakker da om møte med det motsatte kjønn. Min eks syntes feks det var helt greit at han kunne møte andre jenter aleine på kafe, uten å gi beksjed til meg.

Jeg mener at en evt framtidig kjæreste kan ha venninder, men jeg synes ikke at han kan møte dem å være alene sammen med dem. Enten får han ta med seg noen kamerater, eller så får han ta meg med å la meg bli kjent med dem også.

Hva er vanlig å kunne leve med i et forhold?

[Gjest masmasmas]

Du virker veldig masete når du legger inn like innlegg på flere steder.

[Bassisten]

Du stiller eit heilt urimeleg krav dersom partnaren din ikkje skal kunne møte vener av motsatt kjønn aleina på kafè!

At du skal kunne vera med nokre gonger er sjølvsagt, men ein må få lov til å møta vener utan partnaren!

Kva trur du? At han vil hiva jenta over kafebordet og ha sex med henne?

[Gjest enig med deg]

Jeg er for svært forpliktende forhold. Jeg vil ikke ha en kjæreste som treffer andre jenter, og spiser middag på kafe med dem uten at jeg vet noenting. Og dermed risikerer å gå forbi restauranten de sitter på... En slik gutt er uinteressant for meg. Jeg ville aldri ha gjort det mot kjæresten heller. Hadde følt at det var veldig respektløst ovenfor han. Jeg er selv snart lege, og blir stadig inviteret ut av mannlige "kollegaer" som vil diskutere et eller annet. Det er 100% stuerent, men siden jeg har kjæreste, foreslår jeg at vi heller kunne dra hjem til meg å diskutere.(om kjærsten min er der) Eller at vi møtes på et kontor, UTEN noe middag og i 100% formelle omgivelser. Av respekt for min kjæreste. Og jeg har dessuten ingen behov for å treffe andre menn når jeg har kjæreste. Hvorfor skulle jeg det? Jeg har da venninner. Jeg gir 100% åpenhet og respekt og krever det samme. Og tro meg, det finnes nok av de menn som vil ha meg akkurat slik jeg er. Så tro meg, "blitt sjalu?", dine følelesr er helt normale. Du er ikke overdrevent sjalu, men finn deg en kjæreste som tenker likt som deg. Det finnes mange av dem...

[Gjest jubalong 70]

Jeg ser ikke noe galt i å treffe venner, uansett kjønn, alene uten å ha med mannen min. Men selvsagt forteller jeg ham om det, og han meg. Vi har ingen grunn til å ikke fortelle det.

JEg synes det er koselig å kunne snakke med andre menn uten å ha med min egen mann av og til. Og jeg vet han stortrives sammen med ei venninne han har. Det kunne ikke ramle meg inn å nekte ham det.

Men ingen av oss er forelsket i disse vennene.

[Nikki]

Jeg hadde aldri kunnet leve med de begrensningene du stiller opp. Jeg har veldig mange gutte-venner, og vil synes det er urimelig om jeg ikke får lov til å møte dem alene. Mannen min kjenner de fleste, men ikke alle.

[Anki]

Jeg syns det er en selvfølge å la sin kjæreste få treffe venner av begge kjønn. Såpass bør man kunne stole på de.

Dessuten - på en kafe er vel rimelig trygt sånn sett..?

Jeg ville nok reagert om min kjære aldri hadde tid til meg, og bare til sine venninner, men jeg forstod det ikke som at det var tilfellet...

[Gjest malun]

Jeg og mannen min har venner av motsatt kjønn, og treffer dem uten at den andre på død og liv må være til stede. Skulle jeg liksom sluttet å treffe vennene mine da, bare fordi jeg fikk et seriøst forhold?

Men jeg hadde nok lurt dersom mannen min ikke ville latt meg treffe venninnene sine i det hele tatt. Det er jo greit at alle kjenner hverandre litt.

[Altman]

Jeg er for svært forpliktende forhold. Jeg vil ikke ha en kjæreste som treffer andre jenter, og spiser middag på kafe med dem uten at jeg vet noenting. Og dermed risikerer å gå forbi restauranten de sitter på... En slik gutt er uinteressant for meg. Jeg ville aldri ha gjort det mot kjæresten heller. Hadde følt at det var veldig respektløst ovenfor han. Jeg er selv snart lege, og blir stadig inviteret ut av mannlige "kollegaer" som vil diskutere et eller annet. Det er 100% stuerent, men siden jeg har kjæreste, foreslår jeg at vi heller kunne dra hjem til meg å diskutere.(om kjærsten min er der) Eller at vi møtes på et kontor, UTEN noe middag og i 100% formelle omgivelser. Av respekt for min kjæreste. Og jeg har dessuten ingen behov for å treffe andre menn når jeg har kjæreste. Hvorfor skulle jeg det? Jeg har da venninner. Jeg gir 100% åpenhet og respekt og krever det samme. Og tro meg, det finnes nok av de menn som vil ha meg akkurat slik jeg er. Så tro meg, "blitt sjalu?", dine følelesr er helt normale. Du er ikke overdrevent sjalu, men finn deg en kjæreste som tenker likt som deg. Det finnes mange av dem...

Huff...

[Gjest ikke undertegnet]

Det kommer vel helt an på hvilke erfaringer livet har gitt en. Går jeg ut ifra.

Og det avhenger av hvor du har bodd, hvordan familien din var, og hvordan andre har oppført seg mot deg. har du blitt sviktet, så er du mer skeptisk.

Min erfaring er at det ofte utvikler seg til 'noe mer' når en av hvert kjønn er på tomannshånd. Det 'ligger noe i luften'. Det er slik naturen er innrettet. Den driften er nødvendig for at slektene kan gå videre. Derfor kan den ikke skrus av og på etter behov.

Jeg har opplevd litt for ofte at andres menn eller kjærester har gjort tilnærmelser når de har hatt meg for seg selv. Så jeg er blitt skeptisk. Jeg er faktisk ikke så sexy og tiltrekkende. En helt normal jente. Ikke oppfører jeg meg flørtete heller. Jeg er egentlig både prippen og gammeldags. Så jeg gjør meg jo mine tanker om hvordan de ville vært hvis de var sammen alene med ei skikkelig sexbombe...

Nei, driftene skal en ikke kimse av. Men nå for tiden ser det ut til at folk blir mer og mer intetkjønn eller homofile. Kanskje genene rett og slett 'innordner' seg etter levesettet vårt. Til slutt er vi tvekjønna alle sammen.

[morinor]

Etter å ha lest lignende innlegg tidligere skjønner jeg at det er svært ulike meninger om dette. Jeg skjønner godt at du ikke har likt det du opplevde, og spesielt ikke når møtene var hemmelige. Hvorfor skal en partner ha venninner som han ikke ønsker at partneren skal bli kjent med..... nei, dette skjønner ikke jeg.

Jeg nevnte dette for min mann sist jeg hadde lest en lignende diskusjon og han var også sjokkert over hvor frie tøyler noen mente det var normalt å ha. Han hadde ikke likt om jeg stadig hadde avtaler med andre menn uten han. Og jeg føler meg absolutt ikke passet på.

Mulig folks følelser på dette området har mye med erfaringer å gjøre. Folk som opp i gjennom årene har hatt mange venner av motsatt kjønn som det aldri har vært noe kjærestegreier med, har kanskje lettere for å gi frihet enn andre. Vet ikke. Tror i hvert fall det er viktig å snakke sammen om dette, slik at man finner en person som tenker omtrent som deg selv.

[dame27]

Jeg og mannen min har venner av motsatt kjønn, og treffer dem uten at den andre på død og liv må være til stede. Skulle jeg liksom sluttet å treffe vennene mine da, bare fordi jeg fikk et seriøst forhold?

Men jeg hadde nok lurt dersom mannen min ikke ville latt meg treffe venninnene sine i det hele tatt. Det er jo greit at alle kjenner hverandre litt.

Hei.

Jeg er enig med Malun. Alle mennesker har opp gjennom årene stiftet bekjentskap til mennesker av begge kjønn. Jeg ser ingen grunn til at man må slutte å treffe disse menneskene bare fordi man er i et forhold.

Det er selvsagt viktig å presentere partneren sin for denne vennen, og la dem bli kjent. Hemmelige møter fører ikkenoe godt med seg. Åpenhet og ærlighet er viktig. Det er også mange faktorer som spiller inn her. Har noen av dere vært utro før? Stoler dere på hverandre? Hvor gamle er dere? Hvor lenge har dere vært sammen osv.

[Gjest slik vil jeg ha det]

Etter å ha lest lignende innlegg tidligere skjønner jeg at det er svært ulike meninger om dette. Jeg skjønner godt at du ikke har likt det du opplevde, og spesielt ikke når møtene var hemmelige. Hvorfor skal en partner ha venninner som han ikke ønsker at partneren skal bli kjent med..... nei, dette skjønner ikke jeg.

Jeg nevnte dette for min mann sist jeg hadde lest en lignende diskusjon og han var også sjokkert over hvor frie tøyler noen mente det var normalt å ha. Han hadde ikke likt om jeg stadig hadde avtaler med andre menn uten han. Og jeg føler meg absolutt ikke passet på.

Mulig folks følelser på dette området har mye med erfaringer å gjøre. Folk som opp i gjennom årene har hatt mange venner av motsatt kjønn som det aldri har vært noe kjærestegreier med, har kanskje lettere for å gi frihet enn andre. Vet ikke. Tror i hvert fall det er viktig å snakke sammen om dette, slik at man finner en person som tenker omtrent som deg selv.

Skrev et innlegg 03.01.03 kl 22.08 på dette forum.

Har fått mye kritikk for mine "gammeldagse" holdninger til frihet i forhold. Men jeg står ved mine meninger.

Jeg mener at har man en kjæreste så passer det seg ikke å fly på byn, det være seg kafe, kino, osv, med venner av det motsatte kjønn. Jeg synes det er greit at min kjæreste møter andre jenter på kafe, hvis det er noe konkret de må snakke om. Men ikke noe regelmessig, sånn bare for moro skyld. Hadde aldri funnet meg i det.

En mann som forlanger tid til å gå på kafe med venninner uten at jeg er med, vil vel fortsette med det også etter at vi evt ble gift også? Tenk å sitte hjemme en fredagskveld alene, være gift, med et lite spedbarn som skriker og partneren er på byn med andre jenter. Strekkemerkene/vektproblemene etter graviditeteten ville sikkert ikke føles bedre av at mannen min møtte andre single jenter og hadde det moro med dem. Hadde klikka jeg!

Tenk i perioder der forholdet vårt gikk litt dårigere, eller var litt kjedelig. Hvis min mann gikk og traff andre jenter da, da tror jeg ikke det hadde gjort saken bedre. Alle mennesker har jo dårlige sider. Når man har vært partnere en stund, kommer også det litt dårligere sidene fram. Jeg vil ikke bli sammenligna med jentevenner av han, som han bare treffer når de er blide og pynta og sminka etter alle kunstens regler.

Jeg har selv guttevenner, men kunne ikke i mine villeste fantasier kommet på å spise middag med dem på restaurant. Bare meg og en av dem liksom. Slikt har man jo kjæreste til. Hvis ikke min jkæreste var den jeg aller helst ville være sammen med, så ville jeg heller ikke være hans kjæreste.

Min x har et litt annet syn på det der. Han har i noen år før meg vært sammen med en annen jente (kari). Mens han var sammen med kari, gikk han mye ut med en annen jente, liv. Fordi han trivdes mye bedre i livs selskap enn karis..... Bevare meg vel. Hvorfor da være kjæreste med kari, spurte eg.

Selvfølgelig ville jeg aldri tvinge en gutt til å forlate alle jentevennenne sine. Men saken er at jeg sannsynligvis ikke ville gått inn i et forhold til en gutt med mange nære jentevenner. Han måtte evt kutta dem ut frivillig, jeg ville heller ha forlatt han, enn å tvinge han til å forlate dem.

Selv omgås jeg mange menn både på skole og jobb. Men den dagen jeg inviterer noen av dem ut på kafe, mens jeg har kjæreste, da har det klikket skikkelig for meg. Av respekt for min kjæreste, ville jeg ikke gjort det. Jeg vil vise hele verden at jeg at min kjæreste er så bra at jeg ikke trenger andre menn!!

Hadde sett på det som en selvfølge at gutten min også krevde/ønsket det av meg. Jeg ville ikke ha følt meg beskyttet/passet på, jeg ville følt meg ekstra elsket.

Jeg har heller ikke behov for å treffe andre gutter når jeg har kjæreste. Hvilke maskuline behov er det kjæresten min ikke kan tilfredsstille hos meg, hvis jeg virkelig elsker han???

Har også sett så mye tvilsomt som har skjedd mellom venner av motsatt kjønn når partmere er på trygg avstand, at jeg er blitt veldig skeptisk til om gutter og jenter i det hele tatt kan være venner uten at det ligger noe annet under.

NB: Jeg er en ung, utadvent, selvsikker, og pen jente. Vet heldigvis at det finnes masse gutter som verken har jentevenner og som vil sette veldig pris på mine holdninger. Gleder meg til jeg finner han jeg slipper å dele med andre jenter...