Flott innlegg/les dette

[Gjest ui]

Jeg fant dette innlegget lenger ned på siden her og syns det var kjempegodt skrevet.det er svar på et innlegg fra en som skal bli far uten at han vil det og jenta nekter og ta abort. les dette:

Har lest innleggene dine og alle svarene du har fått...

Jeg vil bare resonere litt over abort-spørsmålet som synes litt "enkelt" i noen av innleggene her.

Jeg er jente, 30 år, 1 barn fra før, og gravid etter et ONS - selv om jeg brukte pillen!!!

Jeg er gravid i 7. uke - altså "god tid til å bestemme abort"... (Vet du forresten at fosteret i 7. uke allerede har begynt å utvikle fingre, tær, øyne etc - og ser ut som et lite mini-menneske?? Og ENNÅ er det "god tid"...)

Jeg har diskutert saken med barnefaren og jeg fikk inntrykk av at det "enkleste" for ham nok er at jeg tar abort. Selvfølgelig skjønner jeg det! Jeg ville heller ikke bli gravid. Vil ikke - vil ikke - vil ikke! MEN - fakta er at jeg er det - et lite barn vokser inni meg, uansett hvor lite jeg ønsker det.

Jeg tror ingen menn (og heller ikke kvinner som ikke har vært gravide) kan skjønne hva som skjer under en graviditet. Så fort du blir gravid starter kroppen å produsere hormoner - og noen av disse hormonene skal sikre avkommet å bli tatt vare på av moren. Det blir altså "sørget for" at moren etter bare noen dagers graviditet utvikler et beskytterinstinkt for barnet. Skjønner du hva jeg vil fram til?

For å si det klart: Man kan være så for abort som man bare vil, og mene at det eneste riktige i sånne situasjoner som min (og også din) er abort, MEN - når du først ER gravid er det helt andre følelser som trer inn! Det synes HÅPLØST å skulle drepe barnet sitt - og jeg kan love deg - når du er gravid er det nettopp sånne tanker som kommer til deg. Drepe barnet ditt! Jeg vet det - jeg er der nå, + at jeg har en abort bak meg for flere år siden.

Det var nok "riktig" av meg den gangen også å ta abort - men gud bedre jeg har fått betale for det! Det går ikke en dag - IKKE EN DAG - uten at jeg tenker på barnet jeg tok bort. Hvor gammel ville det vært, hvilken klasse ville det gått i nå etc etc. Det er ikke sånn at man er "ferdige" med saken når aborten er utført. (for dere menn kanskje, men ikke vi som har båret dette bittelille barnet noen uker/måneder)

Vi har selvbestemt abort inntil 12. svangerskapsuke - men det er ikke fullt så enkelt at man "bare drar innom sykehuset og tar en abort". Selve inngrepet kan være enkelt, ja - men valget jenta må ta HELT ALENE og leve med RESTEN AV LIVET er i mange tilfeller helt umenneskelig.

Så om denne jenta som er gravid med ditt barn synes egoistisk og beregnelig - kan det faktisk være at hun har andre grunner for ikke å ta abort enn å "lure deg". Du kan mene hva du vil om at det sikkert var planlagt - men jeg har vanskelig for å tro at noen planlegger å komme opp i denne situasjonen.

Når det gjelder meg selv har jeg nesten bestemt meg for å ta abort... Det er som jeg skrev lenger opp et umenneskelig valg å måtte ta - uansett hvor lite jeg ønsker dette barnet.

Vær glad for at du ALDRI kommer til å være i nærheten av å måtte velge på denne måten - og at jenta har valgt for deg...

- Ei som er der

[Fransiscka]

Jeg er selv mor, og jeg har også mistet et barn i spontanabort, og enda tenker jeg på babien som døde med tider.

Samtidig er jeg for at mange burde tenke seg mer grundig om før de setter et barn til livs. Naturlignok er det lett å være medfølende og trist når man vet at et barn i 12 uke er 12 cm langt, og ferdigutviklet. Helt skrekkelig. Samtidig har jeg selv vært alene med omsorgen for barn en tid, og jeg innså klart at å TENKE seg grundig om før man setter barn til livs, er bedre for barnet. Jeg selv klarte meg jo, selv om det var tungt å ta ansvar alene. MEN jeg har en noe yngre veninne som tenkte som deg. At man ikke drepte egne barn osv, og satte barn til livs, da hun var 17 år.

Hele historien er noenlunde tragisk. Hun satt ofte alene med barnet og gråt. Hun var sliten av å ha et helt ansvar alene, trist fordi venner var på byen, mens hun satt alene, og overhodet ikke moden nok i det hele tatt til å skulle ta vare på et helt liv. MYE unødig har hendt i den familien, og selv om hun elsker barnet sitt, angrer hun kanskje på mange måter over at hun faktisk satte til livs et barn hun ikke klarte følge opp. (Det er ikke lengre hun selv som tar seg av barnet mer...)

Trist og tungt, det har hun det. For hun er mamma, og hun har følelser for barnet hun skulle takle så flott. Samtidig ønsker hun nå at hun isteden kunne ventet med barn, heller fått barn senere, og da mulig vært i stand til å ta seg av det.

Selv vet jeg heller ikke om jeg kunne taklet å ta abort... men med tanke på veldig mange umodne mennesker som "ikke vil ta livet av noen, " så syns jeg det er skrekkelig... Barn burde ikke bli lagd "bare på skøy". Barn burde alltid vært nøye planlagt. Det handler om et helt liv...

Men igjen, det er et vanskelig tema, dette. Selv om jeg mang en gang gjerne ville rådet mange til å ta abort. Det er så skrekkelig mange umodne mødre som overhodet ikke er klare for å bli mødre. Og så mange barn i barnehjem, barn overlatt mer eller mindre til seg selv.... hva er egentlig best da?.... Man kan jo lure i det uendelige...

[Solitaire]

Jeg er mannen som skrev det opprinnelige innlegget om forestående farskap. Innlegget du trekker frem er virkelig godt skrevet. Det gjorde det lettere for meg å se den andre sidens opplevelse av graviditet og tanken på abort. I stedet for sinne har jeg nå mer sympati for min motpart. Men jeg hadde aldri noen forestillinger om at abort er et lettvint og følgefritt alternativ. Loven er en ting, men det følelsesmessige og ikke minst det hormonelle er vel sterkere krefter. Likevel, når man må velge mellom to langt fra ideelle løsninger, så klarte ikke jeg å se at å bære frem barnet var det minst dårlige alternativet. En har et stort ansvar for hvilken tilværelse barnet skal få. Og det går ikke alltid så bra for mor og barn, det har jeg selv sett eksempler på. For å avslutte - jeg har prøvd å skjønne hvorfor hun ikke ville abortere ... og jeg har litt grep på det emosjonelle, men ikke at hun kan ignorere omstendighetene og utelukke meg fra beslutningstrefningen. Kanskje har gravide kvinner en egen logikk som jeg ikke kan forstå.

[Berthold Grunfeld, professor i psykiatri]

Det er et meget vanskelig valg. Jeg har snakket med hundrevis av kvinner om dette med aborten, følelsene både før og etter avbruddet.

Beskytterinstinktet kommer tidlig. Tankene og plagene i ettertid kan være sterke og vare i mange år, noen ganger hele livet. Men slik er det med valg, de er smertefulle og kan ha vidtrekkende konsekvenser. Vi står og faller med våre valg. Hvem har sagt at valgene ikke skal gi smerte, og hvem har sagt at slike smerter ikke skal kunne gi oss plager i mange år.