Er så lei meg...... :(

[Gjest Bisalett]

Hei...

Sitter her hjemme, tidlig på morgenen. Har sagt til mannen min at jeg reiser fra han, og lurer på om jeg har gjort det rette.

Han har vokst opp i en familie som han har fått lov å gjøre AKKURAT det han ville hele livet, har følt at jeg måtte "oppdra" han av og til.

Innerst inne er han snill, men av og til viser han sider som kan være både spottende, nedlatende, urettferdige, arrogante og til tider tendenser til voldelige.

F.eks:

Han er helt UMULIG om morgenen. Jeg har i 5 år brukt lang tid HVER eneste morgen for å få han til å stå opp. Han våkner, men han legger seg bare til igjen. Han vet at jeg er en person som sover dårlig tidlig om morgenen, men driter i det.

I går sa han til meg: få meg opp klokka sju! Ikke gi deg før jeg er oppe!

I løpet av natta måtte jeg inn til barna flere ganger, det endte med at minstejenta på 2 hadde mareritt og la seg inn i vår seng. Det kan forøvrig ikke nytte å spør han om å ta ungene på natta, det er mer arbeid for meg å vekke han enn å gjøre det selv... Det har med viljen hans å gjøre...

Vel, da klokka ringte klokka sju, vekket jeg han, men han ville sove videre. Jeg spurte han greit om han kunne gå raskt, greit, og stille opp, siden 2åringen lå å sov i senga vår. Jeg gav meg ikke.

Det endte med at han ble sur på meg, vekket 2åringen og dyttet meg hardt ut av senga ned på golvet, sånn at 2åringen begynte å grine, vettskremt.

Her har jeg vært levende vekkeklokke for ham i 5 år, og det er takken!

Mange synes sikkert det høres ut som en bagatell, men jeg er så DRITT lei av det.

Dessuten gidder han aldri å hjelpe til i huset, uten at jeg maser meg i hjel, tross at vi jobber begge to.

Av og til går han hele kvelder og bare surmuler pga noe med jobben eller økonomien, og det går ut over meg.

Dessuten 1. nyttårsdag stod jeg opp med ungene (som alltid), og oppdaget at vannet var fryst. Jeg gikk opp for å vekke mannen min og spør om han kunne fikse det, men det endte med at han sparket meg hardt i sia, sånn at jeg enda har blåmerke (han sa at han ikke mente å treffe).

I høst hadde vi problemer, han flyttet ut, fordi han var ikke glad i meg lenger, men jeg fikk tryglet han om å komme tilbake.

Det har vært mye bedre etterpå, men jeg blir så lei av at han behandler meg som en dritt, bare fordi han "vet" at jeg aldri vil gå fra ham. Han tror fremdeles jeg bare sier det uten å mene det...

Jeg er lei meg, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er jo glad i han, og vi har jo tre unger sammen, men må jeg flytte ut for at han skal ta seg sammen og skjønne noe???

Dette ble langt, men jeg trengte å få det ut...

Tar imot svar med takk

trist hilsen fra

[Gjest tiipii]

Du har gjort det riktige. En mann som ikke en gang kan ta ansavr for selv å komme seg opp om morgenen skjønner jge at du er fed-up av. Han har heller ingen rett til å være hardhendt mot deg. Jeg ville vært bekymret for at det skulle utvikle seg videre.

Han virker som en ansvarsløs og usympatisk mann, (selv om han sikkert er hyggelig og morsom innimellom). Han trenger en vekker.

Ta deg i hvert fall en lang pause fra ham.

[Nyco]

Ikke noe å lure på overhodet!! Du gjør det eneste rette. Hvordan KAN en mann gjøre noe slikt som å sparke kona si??!

For en utrolig drittsekk! Han fortjener ikke deg!

[Starship]

Du har gjort det riktige. En mann som ikke en gang kan ta ansavr for selv å komme seg opp om morgenen skjønner jge at du er fed-up av. Han har heller ingen rett til å være hardhendt mot deg. Jeg ville vært bekymret for at det skulle utvikle seg videre.

Han virker som en ansvarsløs og usympatisk mann, (selv om han sikkert er hyggelig og morsom innimellom). Han trenger en vekker.

Ta deg i hvert fall en lang pause fra ham.

Stakkrs deg!

Dette er aldri lett!

Men jeg er ikke i tvil om at du har gjort det eneste rette.

Og jeg tror at når du har fått det hele litt på avstand, kanskje vil se at du har det mye bedre uten han.

Håper virkelig du mener alvor denne gangen.

Hadde samboeren min vært så hardhendt mot meg hadde det vært kroken rett på døra!

Håper bare ikke han gjør deg verre ting enn det du har fortalt om her.

I så fall ville jeg vært redd for at han kunne komme til å gjøre det.

Ingen har rett til å ta andre mennesker for gitt, sånn som han gjør med deg!

Jeg ble skikkelig sinna da jeg leste det du har skrevet.

Jeg ønsker deg alt godt i verden, og håper du snart slutter å være lei deg!

[Lyon]

Hvis det virkelig er sånn som du beskriver så gjør du det rette.

Det kommer til å bli tøft i begynnelsen, men på sikt så er det nok det rette.

Sett deg ned og skriv en liste over alle episodene, og gjem den godt!

Når du begynner å savne ham og "ønsker" han tilbake skal du ta frem den lista og lese nøye over den.

Tror nok savnet vil gå over igjen da.

Lykke til!

[Gjest ikke undertegnet]

Unnskyld meg, men hva skal du med denne bortskjemte mannen? Du fortjener noe bedre. Og han har du også tryglet om å komme hjem igjen??? Hallo! Jeg har fem barn selv så jeg vet hva jeg snakker om. Han hadde fått et spark bak hvis det hadde vært meg. Skjønner ikke at du er interessert i å holde på ham.

[Gjest Yunalesca 23]

Å gå fra noen, uansett om man er glad i personen eller ei, er alltid vanskelig og tøft.

Men en mann (!), vil heller kalt han gutt, som sparker kona si på den måten og er så utakknemlig som han er, er ei noe å verdt å samle på.

Du vil ha det bedre uten han.

Forlat han. Lykke til!

DU fortjener bedre!

Og innerst inne vet du det, ellers hadde du ikke tatt det valget.

[Gjest Yunalesca 23]

Å gå fra noen, uansett om man er glad i personen eller ei, er alltid vanskelig og tøft.

Men en mann (!), vil heller kalt han gutt, som sparker kona si på den måten og er så utakknemlig som han er, er ei noe å verdt å samle på.

Du vil ha det bedre uten han.

Forlat han. Lykke til!

DU fortjener bedre!

Og innerst inne vet du det, ellers hadde du ikke tatt det valget.

[dame27]

Hei.

"...flytte ut for at han skal ta seg sammen og skjønne noe", skriver du. Nei, men du skal nok flytte ut for din egen del, for det høres ikke ut som om du har det noe bra. Og om han tar seg sammen og skjønner noe etter at du har flyttet ut, er som regel dette bare en fase. Jeg tror på at voksne mennesker ikke kan forandre seg såpass drastisk. Vi er alle de vi er, formet av oppvekst og alle opplevelser gjennom årene.

Mannen din har sikkert også gode egenskaper, men hvis de negative tar overhånd og overskygger de positive, har man mistet noe i samlivet på veien. Hvis du tenker på barna dine, vil jeg tro at på langt sikt kan det faktisk være bra for dem også at dere går hver deres vei. Du skrev jo selv at han "sparket" deg ut av sengen så barnet ditt begynnte å gråte. Hvilket barn skal behøve å utsettes for å se at pappa gjør noe slikt mot mamma??? Husk også at din sinnsstemning smitter over på barna, og at selvom du og din mann ikke krangler verbalt, så er det utrolig hva barn fanger opp og oppfatter.

I april 2002 avsluttet jeg et 5 års langt samboerskap, og flyttet ut. Nå hadde visstnok ikke vi noen barn, men det er aldri lett å ta en slik avgjørelse uansett. Min samboer var aldri voldelig, men han var alltid sur og aggressiv og så alltid ut som om han hadde fått hele verden i hodet. Dette tæret utrolig på meg, som i utgangspunktet er glad og positiv til det meste. Jeg visste aldri hva slags humør han ville våkne opp i, eller hvilken reaksjon jeg ville få på diverse ting. Jeg begynnte å trå forsiktig, og unnlot å si ting til ham. Jeg mente det var bedre å bevare husfreden enn å gå gjennom en 2-3 timers krangel. Når han var sur og sint, ble han alltid veldig personlig, og jeg hadde mange kallenavn de siste årene.

Det endte med at vi nesten ikke pratet sammen om noenting, og til slutt følte jeg at jeg slett ikke kjente den mannen jeg bodde sammen med lenger. Han hadde selvsagt også sine positive sider, men de negative tok helt overhånd, og jeg ville ikke være med på den karusellen lenger. Jeg ble mer og mer fraværende og innesluttet. Hans dårlige humør smittet ubevisst over på meg.

Nå bor jeg alene på 28 kvadratmeter, og stortrives med det. Det er lite, men jeg har beholdt verdigheten og humøret mitt. Selvsagt kommer det dager hvor jeg føler meg ensom og savner "den spesielle" å komme hjem til. Men da tenker jeg på uttrykket "den som venter på noe godt...". Jeg har også veldig gode venner som har støttet meg hele veien. Jeg har ikke hastverk med å hoppe inn i et nytt forhold. Det er ikke et forhold i seg selv som er så bra, men den samhørigheten og kjærligheten man kan oppleve sammen med et annet menneske. Og DET er to ting jeg er villig til å vente på. Jeg vet at HAN er der ute et sted!

Tenk fremover, og lykke til!

[dame27]

Hei.

"...flytte ut for at han skal ta seg sammen og skjønne noe", skriver du. Nei, men du skal nok flytte ut for din egen del, for det høres ikke ut som om du har det noe bra. Og om han tar seg sammen og skjønner noe etter at du har flyttet ut, er som regel dette bare en fase. Jeg tror på at voksne mennesker ikke kan forandre seg såpass drastisk. Vi er alle de vi er, formet av oppvekst og alle opplevelser gjennom årene.

Mannen din har sikkert også gode egenskaper, men hvis de negative tar overhånd og overskygger de positive, har man mistet noe i samlivet på veien. Hvis du tenker på barna dine, vil jeg tro at på langt sikt kan det faktisk være bra for dem også at dere går hver deres vei. Du skrev jo selv at han "sparket" deg ut av sengen så barnet ditt begynnte å gråte. Hvilket barn skal behøve å utsettes for å se at pappa gjør noe slikt mot mamma??? Husk også at din sinnsstemning smitter over på barna, og at selvom du og din mann ikke krangler verbalt, så er det utrolig hva barn fanger opp og oppfatter.

I april 2002 avsluttet jeg et 5 års langt samboerskap, og flyttet ut. Nå hadde visstnok ikke vi noen barn, men det er aldri lett å ta en slik avgjørelse uansett. Min samboer var aldri voldelig, men han var alltid sur og aggressiv og så alltid ut som om han hadde fått hele verden i hodet. Dette tæret utrolig på meg, som i utgangspunktet er glad og positiv til det meste. Jeg visste aldri hva slags humør han ville våkne opp i, eller hvilken reaksjon jeg ville få på diverse ting. Jeg begynnte å trå forsiktig, og unnlot å si ting til ham. Jeg mente det var bedre å bevare husfreden enn å gå gjennom en 2-3 timers krangel. Når han var sur og sint, ble han alltid veldig personlig, og jeg hadde mange kallenavn de siste årene.

Det endte med at vi nesten ikke pratet sammen om noenting, og til slutt følte jeg at jeg slett ikke kjente den mannen jeg bodde sammen med lenger. Han hadde selvsagt også sine positive sider, men de negative tok helt overhånd, og jeg ville ikke være med på den karusellen lenger. Jeg ble mer og mer fraværende og innesluttet. Hans dårlige humør smittet ubevisst over på meg.

Nå bor jeg alene på 28 kvadratmeter, og stortrives med det. Det er lite, men jeg har beholdt verdigheten og humøret mitt. Selvsagt kommer det dager hvor jeg føler meg ensom og savner "den spesielle" å komme hjem til. Men da tenker jeg på uttrykket "den som venter på noe godt...". Jeg har også veldig gode venner som har støttet meg hele veien. Jeg har ikke hastverk med å hoppe inn i et nytt forhold. Det er ikke et forhold i seg selv som er så bra, men den samhørigheten og kjærligheten man kan oppleve sammen med et annet menneske. Og DET er to ting jeg er villig til å vente på. Jeg vet at HAN er der ute et sted!

Tenk fremover, og lykke til!

[Gjest Athea36]

Selv en tenåring oppfører seg ikke slik!

Tenk på deg selv og barnet...

[Gjest xfer]

hei! dette hørtes ikke kjekt ut! jeg hadde en kjæreste som jeg var sammen med en stund, delte alle mine tanker og ting som var vanskeli for meg med han! han var veldi grei og kjekk på alle måter, til ne dag da jeg sa imot han, han ble sur for ingenting samme hva d var viss jeg prøvde hjelpe han ble han sur ..alt var gale..han slo meg flere ganger og en gang endte d med at jeg svimte av, da blødde jeg ra hodet og hadde vondt i hele meg, jeg husker at jeg våknet en gang av et par føtter som spente meg hardt i magen!!denne mannen er jeg fremdels glad i"!!!ikke spør meg hvordan det er mulig, jeg tenker på han hver dag, enda jeg ikke er sammen med han lengre. å etter dette lærte jeg at man slår ikke!!!!

å i tileg til dette har du barn som du må ta deg av! like mye hans ansvar men som han tydelivis ikke takler. jeg trur jeg ville kommet meg vekk en stund før d blir for gale..håpe på at han kanskje lærere å takle ting annerledes.barn skal ikke se sånne ting som dette, de kan føre til vanskliheter seinere i livet!jeg er ikke gammel sjøl, og jeg lider fremdels av de han gjorde med meg,!

lykke til! håper at tiung ordner seg!klem fra meg:)

[Nemesis]

Bagatell??? Så langt i fra! Han oppfører seg verre enn en vrang tenåring, og INGEN har lov å sparke etter samboeren sin. I stedet for å vekke ham pent bør du tømme en liter isvann over ham (fungerte på broren min for en del år siden, han var like ille). Men seriøst, det høres ut som du trenger å komme deg vekk før du blir helt utslitt. Ta med deg barna og flytt ut, om ikke annet så for en periode.