Kjenner "alle" men er ensom

[soløye]

Jeg er en sånn person som bestandig har vært sånn som kjenner "alle". Det høres sikkert ut som om jeg er en bortskjemt drittunge nå, men jeg har alltid likevel følt meg så ensom. Jeg kjenner masse folk overalt, men likevel har jeg ingen gode venner som jeg kan ringe til hvis det skjer noe vondt. Jeg har liksom alltid vært "populær" og fått masse oppmerksomhet av alle, og det har ført til at jeg har gått fra samtalen med den ene til den andre i friminutter, på jobb etc.uten å ha noen "faste" å stå sammen med, fordi det alltid var så mange å prate med, liksom. Fløy på en måte fra den ene gjengen til den andre gjennom alle skoleårene og på høyere utdanning, samtidig som jeg følte meg så desperat ensom, for jeg visste ikke hvem jeg skulle prate med når jeg hadde det vondt, og hadde ingen bestevenninne slik jeg misunte mange andre som hadde.

Men det var liksom ingen som ville være bestevenninne med meg, selv om jeg har prøvd hardt, prøvd med flere forskjellige jenter og fått god kontakt i starten, men så har de trukket seg unna meg etter en kort stund, akkurat som om jeg gjør noe feil. Har prøvd å være hyggelig og åpen mot dem, men det er liksom noe ved meg som gjør at de trekker seg unna fra å være bare bestevenner, så de blir bare en av mange "venner".

Lurer på hva jeg gjør feil? Skulle gjerne visst det, for etter så mange år med å kjenne "alle", kjenner jeg meg ensom. Jeg har alltid noen invistasjoner til fester e.l., så det er ikke synd på meg, men jeg savner å ha noen gode venner framfor mange overflatidske, og jeg er lut lei av å gå på fester der jeg kjenner folk halvveis.

Vet noen hva jeg gjør feil???? Vil veldig gjerne forandre meg og situasjonen, og håper inderlig dere har noen gode råd.... Sukk...

[Gjest Einstøingen]

For meg kan det virke som det som folk kanskje oppfatter deg som en, men litt "overfladisk" og det er kanskje derfor du har vanskelig å få nære venner.

Det kommer jo også an på hva du/dere snakker om. Man må gi mer av seg selv for at man skal få noe tilbake.

[Gjest Einstøingen]

For meg kan det virke som det som folk kanskje oppfatter deg som en, men litt "overfladisk" og det er kanskje derfor du har vanskelig å få nære venner.

Det kommer jo også an på hva du/dere snakker om. Man må gi mer av seg selv for at man skal få noe tilbake.

[soløye]

For meg kan det virke som det som folk kanskje oppfatter deg som en, men litt "overfladisk" og det er kanskje derfor du har vanskelig å få nære venner.

Det kommer jo også an på hva du/dere snakker om. Man må gi mer av seg selv for at man skal få noe tilbake.

Men jeg er ikke overflatisk, egentlig. Er ikke spesielt opptatt av utseende mitt e.l. Dessuten har jeg opplevd en del dritt som gjør at jeg veit åssen det er å ha det vondt, og har aldri kommet fra noen rik familie eller noe slikt. Er heller langt i fra bortskjemt hjemmefra....Dessuten åpner folk seg for meg og forteller de merkeligste ting (at de har vært alkoholikere, rusmisbrukere, blitt slått etc.), men de blir likevel ikke "venner" med meg og forsvinner etter kort tid....

[lurenavn]

Men jeg er ikke overflatisk, egentlig. Er ikke spesielt opptatt av utseende mitt e.l. Dessuten har jeg opplevd en del dritt som gjør at jeg veit åssen det er å ha det vondt, og har aldri kommet fra noen rik familie eller noe slikt. Er heller langt i fra bortskjemt hjemmefra....Dessuten åpner folk seg for meg og forteller de merkeligste ting (at de har vært alkoholikere, rusmisbrukere, blitt slått etc.), men de blir likevel ikke "venner" med meg og forsvinner etter kort tid....

Jeg kjenner meg så absolutt igjen. Har en masse bekjente, men ingen som jeg virkelig betror meg til.

Jeg er i slutten av 20-årene og tror de fleste menneskene på min alder er fryktlig opptatt med sitt. Begynner i jobb som tar altfor mye tid.

Hva jeg burde gjøre for å bygge nære relasjoner til mennesker aner faktisk ikke jeg heller...

[Gjest lklklklkklk]

Det er mange som har det slik som deg tror jeg. På en måte føles det som om toget er kjørt etter en viss alder. Det blir vanskeligere å oprrette nære vennskap når en er voksen, for folk rundt en er opptatt og har allerede opprettet sitt sosiale nettverk (venninner, familie og klubbvenninner, etc.).

Barn er heller ikke så skeptiske til hverandre, de godtar hverandre lettere, og kan nesten kun presentere seg, så er de venner.

Hvis jeg var deg ville jeg ha meldt meg inn på et kurs, en swing-klubb, eller lignende. Det finnes mange single-klubber som sikkert også er dugende for å finne venninner, ikke bare kjærester..

Eller hva med å skrive en kontaktannonnse der du skriver akkurat dette? Tror du ville ha fått en del svar! ;-)

Lykke til!