Holde sammen for barnas skyld?

[Gjest Iris E.]

Dette høres sikkert helt tragisk ut, men det er vel flere enn oss som gjøre dette? Vi har to sønner på 3 og 2 år. Hadde vi ikke hatt de, hadde vi nok flyttet fra hverandre nå. Vi har vært sammen i over ti år, og gift i 5. Vet ikke hva som har skjedd. Men de siste årene har vi kun hatt sex ca. 4 ganger i året. Vi krangler en del. Jeg irriterer meg mye over ham. Hele han irriterer meg. Kan dette forholdet bedre seg? Eller vil vi krangle så lenge vi lever? Noen som har gode råd?

Grunnen til at vi krangler er at han ikke føye seg noe selv om han har fått familie. Han tar fremdeles kun hensyn til seg selv. Legger seg og står opp når det passer seg, er tett i kjeften hvis jeg spør om en tjeneste osv. osv.

[Gjest kandahar]

Det er ikke til barnas beste at man beholder en familie hvor det ofte er krangel og hvor mor og far ikke er glade i hverandre.

Men å gi forholdet en sjanse til for barnas skyld, det tror jeg på.

Men da må begge ønske å jobbe med det. De fleste trenger hjelp utenfra når det har kåret seg totalt, alle kommuner har familievernkontorer man kan henvende seg til.

Vil han ikke være med, gå noen ganger alene.

Blir det ikke bedre, har dere alle kanskje best av at barna treffer dere hver for seg, at dere ikke bor sammen lenger.

Men gi det en fair sjanse med hjelp av noen utenfra.

[Starship]

Det er ikke til barnas beste at man beholder en familie hvor det ofte er krangel og hvor mor og far ikke er glade i hverandre.

Men å gi forholdet en sjanse til for barnas skyld, det tror jeg på.

Men da må begge ønske å jobbe med det. De fleste trenger hjelp utenfra når det har kåret seg totalt, alle kommuner har familievernkontorer man kan henvende seg til.

Vil han ikke være med, gå noen ganger alene.

Blir det ikke bedre, har dere alle kanskje best av at barna treffer dere hver for seg, at dere ikke bor sammen lenger.

Men gi det en fair sjanse med hjelp av noen utenfra.

Jeg vokste opp med foreldre som ikke var glade i hverandre.

Alt jeg husker fra oppveksten min er kjefting, roping, mamma som gråt og fattern som gikk i forbannelse.

Da jeg var tretten flyttet de fra hverandre. Det var en lettelse for meg og mine søsken.

Min oppvekst har helt klart preget meg på en måte jeg godt kunne klart meg uten...

Jeg anbefaler deg å gjøre det tror er til barnas beste, men husk at barn forstår mer enn det vi voksne tror.

Håper du finner en løsning sammen med din mann.

[Gjest Maltus]

Holde sammen et dårlig forhold "for barnas skyld" er det mest patetiske jeg hører. Ofte er det en unnskyldning for å unnlate å ta nødvendige beslutninger. Ingen kan liksom "angripe" en for å ta hensyn til de...

Men barn er ikke dumme, de skjønner at det er dårlig forhold mellom foreldrene. Jeg vil faktisk påstå at barn tar mer skade av å vokse opp med foreldre som ikke er glad i hverandre, og som kjefter mye, enn å at foreldrene blir skilt.

[Gjest QuePasta]

Holde sammen et dårlig forhold "for barnas skyld" er det mest patetiske jeg hører. Ofte er det en unnskyldning for å unnlate å ta nødvendige beslutninger. Ingen kan liksom "angripe" en for å ta hensyn til de...

Men barn er ikke dumme, de skjønner at det er dårlig forhold mellom foreldrene. Jeg vil faktisk påstå at barn tar mer skade av å vokse opp med foreldre som ikke er glad i hverandre, og som kjefter mye, enn å at foreldrene blir skilt.

"Men barn er ikke dumme, de skjønner at det er dårlig forhold mellom foreldrene."

Det kommer jo selvsagt an på hvor flinke foreldrene er til å holde sammen! Hvis barna merker krangling og kjeftbruk, så gjør foreldrene en dårlig jobb - da holder de ikke sammen for barnas skyld, men på tross av barna. Det går imidlertid an å bygge et vennskapsforhold der man legger sine egne behov til side for barnas skyld. Men det krever at foreldrene er voksne mennesker - noe de ikke alltid er.

Egentlig burde man hatt lisens for å få barn.

[Gjest Maltus]

"Men barn er ikke dumme, de skjønner at det er dårlig forhold mellom foreldrene."

Det kommer jo selvsagt an på hvor flinke foreldrene er til å holde sammen! Hvis barna merker krangling og kjeftbruk, så gjør foreldrene en dårlig jobb - da holder de ikke sammen for barnas skyld, men på tross av barna. Det går imidlertid an å bygge et vennskapsforhold der man legger sine egne behov til side for barnas skyld. Men det krever at foreldrene er voksne mennesker - noe de ikke alltid er.

Egentlig burde man hatt lisens for å få barn.

Dette er noe bortimot nonsens.

Jeg har ikke mye respekt for den feighet som medfører at et par lider seg gjennom et forhold, fordi de føler at de har så "edle" motiver, mens forholdet egentlig burde vært avsluttet.

Det er nok ikke bare barnas hensyn disse foreldrene i så fall tenker på, men like mye økonomi, "fasaden" osv.

Du forsvarer altså at et par lever sammen som bror og søster?

Nesten så en ikke tror det er sant, at noen har slike holdninger.

[Gjest QuePasta]

Dette er noe bortimot nonsens.

Jeg har ikke mye respekt for den feighet som medfører at et par lider seg gjennom et forhold, fordi de føler at de har så "edle" motiver, mens forholdet egentlig burde vært avsluttet.

Det er nok ikke bare barnas hensyn disse foreldrene i så fall tenker på, men like mye økonomi, "fasaden" osv.

Du forsvarer altså at et par lever sammen som bror og søster?

Nesten så en ikke tror det er sant, at noen har slike holdninger.

Det der inneholdt så mye drittkasting at jeg ikke bør svare på det.

Men filosofien som ligger bak er denne:

Et godt menneske setter andres behov foran sine egne.

[Gjest Maltus]

Det der inneholdt så mye drittkasting at jeg ikke bør svare på det.

Men filosofien som ligger bak er denne:

Et godt menneske setter andres behov foran sine egne.

Drittkasting??? Det syns jeg var et heller dårlig motiv for å unnlate å ta en "brysom" diskusjon. Det virker nesten som du føler deg personlig rammet av det jeg skrev...

Du skriver: "Et godt menneske setter andres behov foran sine egne." sitat slutt.

Så det er altså "onde" mennesker som skiller seg?

Hvis bare foreldrene fortsetter et dårlig forhold, men opprettholder en tilsynelatende rolig fasade overfor barna, så er alt såre vel?

Tror du virkelig ikke barna SKJØNNER at foreldrene ikke opptrer som "kjærester"? Og at barna på den måten deltar i et velregissert "løgnprosjekt"?

Det blir ofte sagt at det er feigt å skille seg, velge lettvinte løsninger osv. Etter min mening er det mye feigere å leve med en falsk fasade, la alt skure og gå år etter år, og unnlate å ta nødvendige beslutninger.

[Zirine]

"Men barn er ikke dumme, de skjønner at det er dårlig forhold mellom foreldrene."

Det kommer jo selvsagt an på hvor flinke foreldrene er til å holde sammen! Hvis barna merker krangling og kjeftbruk, så gjør foreldrene en dårlig jobb - da holder de ikke sammen for barnas skyld, men på tross av barna. Det går imidlertid an å bygge et vennskapsforhold der man legger sine egne behov til side for barnas skyld. Men det krever at foreldrene er voksne mennesker - noe de ikke alltid er.

Egentlig burde man hatt lisens for å få barn.

"Det går imidlertid an å bygge et vennskapsforhold der man legger sine egne behov til side for barnas skyld. Men det krever at foreldrene er voksne mennesker - noe de ikke alltid er."

Hvorfor skal man legge egne behov til side? Hvorfor er det bra for barn å leve i kjærlighetsløs familie?

[shandy]

"Men barn er ikke dumme, de skjønner at det er dårlig forhold mellom foreldrene."

Det kommer jo selvsagt an på hvor flinke foreldrene er til å holde sammen! Hvis barna merker krangling og kjeftbruk, så gjør foreldrene en dårlig jobb - da holder de ikke sammen for barnas skyld, men på tross av barna. Det går imidlertid an å bygge et vennskapsforhold der man legger sine egne behov til side for barnas skyld. Men det krever at foreldrene er voksne mennesker - noe de ikke alltid er.

Egentlig burde man hatt lisens for å få barn.

"Det kommer jo selvsagt an på hvor flinke foreldrene er til å holde sammen! Hvis barna merker krangling og kjeftbruk, så gjør foreldrene en dårlig jobb - da holder de ikke sammen for barnas skyld, men på tross av barna. Det går imidlertid an å bygge et vennskapsforhold der man legger sine egne behov til side for barnas skyld. Men det krever at foreldrene er voksne mennesker - noe de ikke alltid er."

Barna merker ALLTID krangling og dårlig stemning - uansett hvor godt man prøver å skjule det, og det å påstå at det går ann å bygge et vennskapsforhold i et forhold som allerede er ødelagt er komplett umulig.

Det går heller ikke ann i lengden å legge sine egne behov til side. Hvordan skal det fungere egentlig? Innskriver sier jo at de ikke har hatt sex mer enn 4 ganger i året, og det i seg selv er en uholbar situasjon.

Skal de ha elskere på hver sin kant da eller, og gjøre alt enda verre og innviklet.

Dette handler ikke om å være voksen eller ikke, men om å ta et valg som er til det beste for alle.

[fabriana]

Hei,

legger ved en link som jeg synes er veldig interessant:

http://www.bt.no/meninger/kronikk/article116671

Hilsen

[Gjest QuePasta]

"Det kommer jo selvsagt an på hvor flinke foreldrene er til å holde sammen! Hvis barna merker krangling og kjeftbruk, så gjør foreldrene en dårlig jobb - da holder de ikke sammen for barnas skyld, men på tross av barna. Det går imidlertid an å bygge et vennskapsforhold der man legger sine egne behov til side for barnas skyld. Men det krever at foreldrene er voksne mennesker - noe de ikke alltid er."

Barna merker ALLTID krangling og dårlig stemning - uansett hvor godt man prøver å skjule det, og det å påstå at det går ann å bygge et vennskapsforhold i et forhold som allerede er ødelagt er komplett umulig.

Det går heller ikke ann i lengden å legge sine egne behov til side. Hvordan skal det fungere egentlig? Innskriver sier jo at de ikke har hatt sex mer enn 4 ganger i året, og det i seg selv er en uholbar situasjon.

Skal de ha elskere på hver sin kant da eller, og gjøre alt enda verre og innviklet.

Dette handler ikke om å være voksen eller ikke, men om å ta et valg som er til det beste for alle.

"Barna merker ALLTID krangling og dårlig stemning - uansett hvor godt man prøver å skjule det, og det å påstå at det går ann å bygge et vennskapsforhold i et forhold som allerede er ødelagt er komplett umulig."

Det er ikke sant.

"Det går heller ikke ann i lengden å legge sine egne behov til side."

Jo, det går godt.

"Hvordan skal det fungere egentlig? Innskriver sier jo at de ikke har hatt sex mer enn 4 ganger i året, og det i seg selv er en uholbar situasjon."

Nei, det er det ikke. Man kan vende seg til alt. Det finnes mange eksempler på det.

Alle er ikke like, alle klarer kanskje ikke leve slik. Men det er feigt å gi opp uten å prøve, og det er helt feil å si at INGEN klarer det.

[Gjest QuePasta]

"Det går imidlertid an å bygge et vennskapsforhold der man legger sine egne behov til side for barnas skyld. Men det krever at foreldrene er voksne mennesker - noe de ikke alltid er."

Hvorfor skal man legge egne behov til side? Hvorfor er det bra for barn å leve i kjærlighetsløs familie?

"Hvorfor skal man legge egne behov til side? "

For å glede andre.

Hvorfor skal man IKKE legge egne behov til side, dersom de går på bekostning av andre? Har jeg mer rett til å få mine behov dekket enn deg?

"Hvorfor er det bra for barn å leve i kjærlighetsløs familie? "

Jeg har ikke sagt at det er det beste. Men en kjærlighetsløs familie blir det uansett ikke (håper jeg da). De fleste deler f.eks. en kjærlighet til sine barn.

Hvordan opplever barn kjærlihet? Er ikke samhold, respekt og vennskap en svært viktig del av dette? Om barna ikke får se foreldrene kline i sofaen lenger, så tror ikke jeg de tar stor skade av det.

[Gjest Maltus]

"Barna merker ALLTID krangling og dårlig stemning - uansett hvor godt man prøver å skjule det, og det å påstå at det går ann å bygge et vennskapsforhold i et forhold som allerede er ødelagt er komplett umulig."

Det er ikke sant.

"Det går heller ikke ann i lengden å legge sine egne behov til side."

Jo, det går godt.

"Hvordan skal det fungere egentlig? Innskriver sier jo at de ikke har hatt sex mer enn 4 ganger i året, og det i seg selv er en uholbar situasjon."

Nei, det er det ikke. Man kan vende seg til alt. Det finnes mange eksempler på det.

Alle er ikke like, alle klarer kanskje ikke leve slik. Men det er feigt å gi opp uten å prøve, og det er helt feil å si at INGEN klarer det.

Jeg ser du får en del motbør mot dine "argunemter", og det var vel uventet.

Du skriver:"Men det er feigt å gi opp uten å prøve" sitat slutt.

Feighet er vel ikke akkurat det som kjennetegner de som skiller seg. Det er etter min mening de som gjør det, som har mot! Det er IKKE moro, å måtte gå til det skrittet, og de aller, aller, fleste har en lang tung prosess med frustrasjon bak seg når de skiller seg. En prosess der man prøver å få det til å funke, men hvor det rett og slett ikke er mulig å finne tilbake til de elementer man hadde en gang, og som er nødt til å være tilstede.

"Å prøve", som du sier....betyr det at foreldrene skal legge fullstendig lokk på sine problemer, og suse hodeløst videre?

[Zirine]

"Hvorfor skal man legge egne behov til side? "

For å glede andre.

Hvorfor skal man IKKE legge egne behov til side, dersom de går på bekostning av andre? Har jeg mer rett til å få mine behov dekket enn deg?

"Hvorfor er det bra for barn å leve i kjærlighetsløs familie? "

Jeg har ikke sagt at det er det beste. Men en kjærlighetsløs familie blir det uansett ikke (håper jeg da). De fleste deler f.eks. en kjærlighet til sine barn.

Hvordan opplever barn kjærlihet? Er ikke samhold, respekt og vennskap en svært viktig del av dette? Om barna ikke får se foreldrene kline i sofaen lenger, så tror ikke jeg de tar stor skade av det.

Jeg: "Hvorfor skal man legge egne behov til side? "

Du: For å glede andre.

Jeg: Å dele livet med en partner man ikke elsker - kanskje heller ikke i mange tilfeller lenger liker, er ikke å glede andre. Å glede andre er å gi, men for å gi må du ha noe å gi. Et ulykkelig ekteskap reduserer mennesker og fratar dem muligheten til å få - slik at dem kan gi.

===

Du: Hvorfor skal man IKKE legge egne behov til side, dersom de går på bekostning av andre? Har jeg mer rett til å få mine behov dekket enn deg?

Jeg: Hvem har sagt at de går på beskostning av andre? Hvem har sagt at en skilsmisse kun er av det onde? Her uttaler du deg om noe du tydeligvis overhode ikke har greie på. En mor og en far vil fortsatt være mor og far selv om de er skilt - i mange tilfeller vil de være bedre foreldre.

===

Jeg "Hvorfor er det bra for barn å leve i kjærlighetsløs familie? "

Du: Jeg har ikke sagt at det er det beste. Men en kjærlighetsløs familie blir det uansett ikke (håper jeg da). De fleste deler f.eks. en kjærlighet til sine barn.

Jeg: Kjærlighet til sine barn har man uansett hvor man bor, men det er ikke nok i livet.

===

Du: Hvordan opplever barn kjærlihet? Er ikke samhold, respekt og vennskap en svært viktig del av dette? Om barna ikke får se foreldrene kline i sofaen lenger, så tror ikke jeg de tar stor skade av det.

Jeg: Respekt er noe man må gjøre seg fortjent til. Vennskap også. Samhold kommer hvis disse to tingene er på plass. Klart enhver bør arbeide for sine ekteskap, men å tro at ALLE kan jobbe frem respekt og vennskap for å redde et ekteskap er en usedvanlig naiv uttalelse.

De foreldre som ikke klarer å komme til enighet bør være ansvarlig, ta en beslutning og flytte fra hverandre før de begynner å hate hverandre. Ansvarlige foreldre søker å skåne barna og setter alltid barnas beste i høysete, men ikke ved opprettholde et begredelig liv. Blir løsningen å forsøke å få forholdet til å fungere igjen, så er det flott. Blir løsningen å flytte, så er det også greit. Kluet er at det må en aktiv handling til - ikke la det suse og gå.

[KaVa]

Jeg er for å forsøke å redde et forhold, så lenge det er mulig å redde det. Så kanskje dere kunne få hjelp på familievernkontoret?

Hvis du føler at det er gått for langt til at det er håp om at forholdet skal reddes, tror jeg det er bedre for ungene at dere går fra hverandre, enn å leve i et kjærlighetsløst/konfliktfullt samliv. Tror barna har det best når mamma og pappa har det best - og om det betyr at dere "har det best" på fra hverandre - så er det den riktige løsningen. Mener jeg.

Men altså: Dersom dere kan få hjelp til å stable forholdet på bena igjen - flott. Dersom dere ikke kan redde forholdet, er et brudd, i mine øyne, nødvendig!

[Gjest Maltus]

"Hvorfor skal man legge egne behov til side? "

For å glede andre.

Hvorfor skal man IKKE legge egne behov til side, dersom de går på bekostning av andre? Har jeg mer rett til å få mine behov dekket enn deg?

"Hvorfor er det bra for barn å leve i kjærlighetsløs familie? "

Jeg har ikke sagt at det er det beste. Men en kjærlighetsløs familie blir det uansett ikke (håper jeg da). De fleste deler f.eks. en kjærlighet til sine barn.

Hvordan opplever barn kjærlihet? Er ikke samhold, respekt og vennskap en svært viktig del av dette? Om barna ikke får se foreldrene kline i sofaen lenger, så tror ikke jeg de tar stor skade av det.

Det er tydelig at du mener at et ekteskap skal holdes sammen for enhver pris, fordi en skilsmisse "skader" barna.

En lærer på ungdomsskolen fortalte meg en gang, at han hadde registrert et interessant fenomen, med ganske få avvik. Barn som hadde opplevd en skilsmisse før de var 10 år, var bemerkelseverdig ressurssterke og harmoniske når de kom opp i ungdomsskolen.

Mens ungdomsskoleelever som hadde opplevd skilsmissen UNDER sin ungdomsskoletid, og som før det var barn i et tilsynelatende bra ekteskap, i mange år forut for det hadde slitt en hel del med "uharmonisk" opptreden i form av konsentrasjons- og tilpasningvansker.

Uten at denne "undersøkelsen" var spesielt vitenskaplig, så kan man gjøre seg en del tanker...

[Gjest Maltus]

Jeg: "Hvorfor skal man legge egne behov til side? "

Du: For å glede andre.

Jeg: Å dele livet med en partner man ikke elsker - kanskje heller ikke i mange tilfeller lenger liker, er ikke å glede andre. Å glede andre er å gi, men for å gi må du ha noe å gi. Et ulykkelig ekteskap reduserer mennesker og fratar dem muligheten til å få - slik at dem kan gi.

===

Du: Hvorfor skal man IKKE legge egne behov til side, dersom de går på bekostning av andre? Har jeg mer rett til å få mine behov dekket enn deg?

Jeg: Hvem har sagt at de går på beskostning av andre? Hvem har sagt at en skilsmisse kun er av det onde? Her uttaler du deg om noe du tydeligvis overhode ikke har greie på. En mor og en far vil fortsatt være mor og far selv om de er skilt - i mange tilfeller vil de være bedre foreldre.

===

Jeg "Hvorfor er det bra for barn å leve i kjærlighetsløs familie? "

Du: Jeg har ikke sagt at det er det beste. Men en kjærlighetsløs familie blir det uansett ikke (håper jeg da). De fleste deler f.eks. en kjærlighet til sine barn.

Jeg: Kjærlighet til sine barn har man uansett hvor man bor, men det er ikke nok i livet.

===

Du: Hvordan opplever barn kjærlihet? Er ikke samhold, respekt og vennskap en svært viktig del av dette? Om barna ikke får se foreldrene kline i sofaen lenger, så tror ikke jeg de tar stor skade av det.

Jeg: Respekt er noe man må gjøre seg fortjent til. Vennskap også. Samhold kommer hvis disse to tingene er på plass. Klart enhver bør arbeide for sine ekteskap, men å tro at ALLE kan jobbe frem respekt og vennskap for å redde et ekteskap er en usedvanlig naiv uttalelse.

De foreldre som ikke klarer å komme til enighet bør være ansvarlig, ta en beslutning og flytte fra hverandre før de begynner å hate hverandre. Ansvarlige foreldre søker å skåne barna og setter alltid barnas beste i høysete, men ikke ved opprettholde et begredelig liv. Blir løsningen å forsøke å få forholdet til å fungere igjen, så er det flott. Blir løsningen å flytte, så er det også greit. Kluet er at det må en aktiv handling til - ikke la det suse og gå.

Applaus, Zirine!

[shandy]

"Barna merker ALLTID krangling og dårlig stemning - uansett hvor godt man prøver å skjule det, og det å påstå at det går ann å bygge et vennskapsforhold i et forhold som allerede er ødelagt er komplett umulig."

Det er ikke sant.

"Det går heller ikke ann i lengden å legge sine egne behov til side."

Jo, det går godt.

"Hvordan skal det fungere egentlig? Innskriver sier jo at de ikke har hatt sex mer enn 4 ganger i året, og det i seg selv er en uholbar situasjon."

Nei, det er det ikke. Man kan vende seg til alt. Det finnes mange eksempler på det.

Alle er ikke like, alle klarer kanskje ikke leve slik. Men det er feigt å gi opp uten å prøve, og det er helt feil å si at INGEN klarer det.

"Det er ikke sant."

Jo for de fleste er det sånn. Har du forresten noen egen erfaring å bygge dine påstander på?

"Jo, det går godt."

Ja muligens en stund og jeg vet en god del - alt for mye egentlig, om å ofre seg selv for barna i den tro at man gjør det beste.

"Nei, det er det ikke. Man kan vende seg til alt. Det finnes mange eksempler på det."

Det tror jeg ikke så mye på. Da må begge være totalt uten sexlyst - noe svært få er. Dessuten gjør ikke mangel på sex humøret bedre. Da blir alternativet utroskap og hvis du syntes det er bedre, vil jeg si du har en noe snål oppfattning av saker å ting.

"Alle er ikke like, alle klarer kanskje ikke leve slik. Men det er feigt å gi opp uten å prøve, og det er helt feil å si at INGEN klarer det."

Jeg tror de aller færreste gir opp uten å ha prøvd det meste - i det lengste.

-

[Gjest QuePasta]

Drittkasting??? Det syns jeg var et heller dårlig motiv for å unnlate å ta en "brysom" diskusjon. Det virker nesten som du føler deg personlig rammet av det jeg skrev...

Du skriver: "Et godt menneske setter andres behov foran sine egne." sitat slutt.

Så det er altså "onde" mennesker som skiller seg?

Hvis bare foreldrene fortsetter et dårlig forhold, men opprettholder en tilsynelatende rolig fasade overfor barna, så er alt såre vel?

Tror du virkelig ikke barna SKJØNNER at foreldrene ikke opptrer som "kjærester"? Og at barna på den måten deltar i et velregissert "løgnprosjekt"?

Det blir ofte sagt at det er feigt å skille seg, velge lettvinte løsninger osv. Etter min mening er det mye feigere å leve med en falsk fasade, la alt skure og gå år etter år, og unnlate å ta nødvendige beslutninger.

"Drittkasting??? Det syns jeg var et heller dårlig motiv for å unnlate å ta en "brysom" diskusjon. Det virker nesten som du føler deg personlig rammet av det jeg skrev..."

Det gjør jeg dog ikke. Personlig engasjement gjenspeiles ofte i temperaturen i det som skrives...

"Du skriver: "Et godt menneske setter andres behov foran sine egne." sitat slutt.

Så det er altså "onde" mennesker som skiller seg? "

Nei - det var ikke det jeg sa. Verden er ikke svart/hvit.

"Hvis bare foreldrene fortsetter et dårlig forhold, men opprettholder en tilsynelatende rolig fasade overfor barna, så er alt såre vel?"

Det er et definisjonsspørsmål - hva er dårlig, hva er bra.

"Tror du virkelig ikke barna SKJØNNER at foreldrene ikke opptrer som "kjærester"?"

Det kommer an på barna, alder og foreldrenes opptreden etc. Parforhold fungerer veldig forskjellig, noen er kjempeglade i hverander men krangler hele tiden. Andre har et platonisk forhold, preget av vennskap og respekt.

"Og at barna på den måten deltar i et velregissert "løgnprosjekt"?""

Hva er ekte kjærlighet? Er kjærligheten nødvendigvis konstant gjennom et langt liv?

Poenget mitt var at det ikke går AUTOMATIKK i at barna får det bedre ved at man skiller seg. Noen ganger blir det bedre om man holder sammen, andre ganger når man skiller lag.

Det var ikke mer enn det.