Holde sammen for barnas skyld?

[Gjest QuePasta]

Jeg ser du får en del motbør mot dine "argunemter", og det var vel uventet.

Du skriver:"Men det er feigt å gi opp uten å prøve" sitat slutt.

Feighet er vel ikke akkurat det som kjennetegner de som skiller seg. Det er etter min mening de som gjør det, som har mot! Det er IKKE moro, å måtte gå til det skrittet, og de aller, aller, fleste har en lang tung prosess med frustrasjon bak seg når de skiller seg. En prosess der man prøver å få det til å funke, men hvor det rett og slett ikke er mulig å finne tilbake til de elementer man hadde en gang, og som er nødt til å være tilstede.

"Å prøve", som du sier....betyr det at foreldrene skal legge fullstendig lokk på sine problemer, og suse hodeløst videre?

"Jeg ser du får en del motbør mot dine "argunemter", og det var vel uventet."

Hvorfor nevner du dette?

"En prosess der man prøver å få det til å funke, men hvor det rett og slett ikke er mulig å finne tilbake til de elementer man hadde en gang, og som er nødt til å være tilstede."

Høres ut som vi er enige - det jeg skrev var nemlig: "det er feigt å gi opp uten å prøve"

"Å prøve", som du sier....betyr det at foreldrene skal legge fullstendig lokk på sine problemer, og suse hodeløst videre? "

Å prøve vil innebære å legge egne behov/ønsker til side for et felles beste.

Hva dette er, vil selvsagt variere.

Igjen: Poenget mitt var at det ikke går AUTOMATIKK i at barna får det bedre ved at man skiller seg. Noen ganger blir det bedre om man holder sammen, andre ganger når man skiller lag.

[Gjest Maltus]

"Jeg ser du får en del motbør mot dine "argunemter", og det var vel uventet."

Hvorfor nevner du dette?

"En prosess der man prøver å få det til å funke, men hvor det rett og slett ikke er mulig å finne tilbake til de elementer man hadde en gang, og som er nødt til å være tilstede."

Høres ut som vi er enige - det jeg skrev var nemlig: "det er feigt å gi opp uten å prøve"

"Å prøve", som du sier....betyr det at foreldrene skal legge fullstendig lokk på sine problemer, og suse hodeløst videre? "

Å prøve vil innebære å legge egne behov/ønsker til side for et felles beste.

Hva dette er, vil selvsagt variere.

Igjen: Poenget mitt var at det ikke går AUTOMATIKK i at barna får det bedre ved at man skiller seg. Noen ganger blir det bedre om man holder sammen, andre ganger når man skiller lag.

Vi er neppe særlig enige, slik du antyder... jeg er tvertimot glad for at jeg er uenig med deg...

Du har tydeligvis fått for deg at mennesker "gir opp for lett uten å prøve". Merkelig at jeg opp gjennom årene har registrert veldig få av disse menneskene... tvert i mot, vil jeg si...

Men det som er ganske karakteristisk er at omtrent samtlige skilte mennesker jeg kjenner, sier i ettertid at "skilsmissen burde kommet langt før, det ser jeg nå..." ... kanskje evner man ikke å se hvilken gjørme ekteskapet EGENTLIG er i, under prosessen hvor man prøver, og prøver...og prøver...

Du skriver til slutt:"Poenget mitt var at det ikke går AUTOMATIKK i at barna får det bedre ved at man skiller seg."

Her er vi vel en anelse mer på linje... Men ved en skilsmisse, hvor vanskelig den enn KAN være i blant, så ligger det en slags ærlighet og redelighet i den.... og det er viktige signaler å gi til barn..

[Gjest for barnets skyld]

Ja, jeg gjør det. Har det som du. Jeg avskyr mange av de ekle vanene til mannen min, og ingenting jeg sier forandrer på noe. Han dusjer kanskje en gang i uka, er en skikkelig gris, og skjønner ikke hvorfor vi omtrent ikke har sex....

Jeg har bare ett barn, og forholdet er totalt 6 år, men jeg biter tennene sammen rett og slett fordi jeg ser hvor utrolig mye barnet elsker faren sin. Jeg orker ikke "skille dem".

Det får vente. Barnet skal bli litt eldre først.

Men en dag........

[Gjest Maltus]

"Drittkasting??? Det syns jeg var et heller dårlig motiv for å unnlate å ta en "brysom" diskusjon. Det virker nesten som du føler deg personlig rammet av det jeg skrev..."

Det gjør jeg dog ikke. Personlig engasjement gjenspeiles ofte i temperaturen i det som skrives...

"Du skriver: "Et godt menneske setter andres behov foran sine egne." sitat slutt.

Så det er altså "onde" mennesker som skiller seg? "

Nei - det var ikke det jeg sa. Verden er ikke svart/hvit.

"Hvis bare foreldrene fortsetter et dårlig forhold, men opprettholder en tilsynelatende rolig fasade overfor barna, så er alt såre vel?"

Det er et definisjonsspørsmål - hva er dårlig, hva er bra.

"Tror du virkelig ikke barna SKJØNNER at foreldrene ikke opptrer som "kjærester"?"

Det kommer an på barna, alder og foreldrenes opptreden etc. Parforhold fungerer veldig forskjellig, noen er kjempeglade i hverander men krangler hele tiden. Andre har et platonisk forhold, preget av vennskap og respekt.

"Og at barna på den måten deltar i et velregissert "løgnprosjekt"?""

Hva er ekte kjærlighet? Er kjærligheten nødvendigvis konstant gjennom et langt liv?

Poenget mitt var at det ikke går AUTOMATIKK i at barna får det bedre ved at man skiller seg. Noen ganger blir det bedre om man holder sammen, andre ganger når man skiller lag.

Det var ikke mer enn det.

Det siste avsnittet ditt har jeg svart på ovenfor her.

Det er vel bare å konstatere at vi tydeligvis befinner oss på to forskjellige planeter i forhold til dette.... jeg holder en knapp på at min planet er noe mer befolket enn din...

Vi bør vel gi oss, enigheten syns rimelig langt unna... det kunne bare vært moro å høre din kommentar på erfaringen til den ungdosskolelæreren jeg skrev om i et svar til deg.

[Zirine]

Det siste avsnittet ditt har jeg svart på ovenfor her.

Det er vel bare å konstatere at vi tydeligvis befinner oss på to forskjellige planeter i forhold til dette.... jeg holder en knapp på at min planet er noe mer befolket enn din...

Vi bør vel gi oss, enigheten syns rimelig langt unna... det kunne bare vært moro å høre din kommentar på erfaringen til den ungdosskolelæreren jeg skrev om i et svar til deg.

"Det er vel bare å konstatere at vi tydeligvis befinner oss på to forskjellige planeter i forhold til dette.... jeg holder en knapp på at min planet er noe mer befolket enn din..."

*knegg*

[Gjest QuePasta]

Jeg: "Hvorfor skal man legge egne behov til side? "

Du: For å glede andre.

Jeg: Å dele livet med en partner man ikke elsker - kanskje heller ikke i mange tilfeller lenger liker, er ikke å glede andre. Å glede andre er å gi, men for å gi må du ha noe å gi. Et ulykkelig ekteskap reduserer mennesker og fratar dem muligheten til å få - slik at dem kan gi.

===

Du: Hvorfor skal man IKKE legge egne behov til side, dersom de går på bekostning av andre? Har jeg mer rett til å få mine behov dekket enn deg?

Jeg: Hvem har sagt at de går på beskostning av andre? Hvem har sagt at en skilsmisse kun er av det onde? Her uttaler du deg om noe du tydeligvis overhode ikke har greie på. En mor og en far vil fortsatt være mor og far selv om de er skilt - i mange tilfeller vil de være bedre foreldre.

===

Jeg "Hvorfor er det bra for barn å leve i kjærlighetsløs familie? "

Du: Jeg har ikke sagt at det er det beste. Men en kjærlighetsløs familie blir det uansett ikke (håper jeg da). De fleste deler f.eks. en kjærlighet til sine barn.

Jeg: Kjærlighet til sine barn har man uansett hvor man bor, men det er ikke nok i livet.

===

Du: Hvordan opplever barn kjærlihet? Er ikke samhold, respekt og vennskap en svært viktig del av dette? Om barna ikke får se foreldrene kline i sofaen lenger, så tror ikke jeg de tar stor skade av det.

Jeg: Respekt er noe man må gjøre seg fortjent til. Vennskap også. Samhold kommer hvis disse to tingene er på plass. Klart enhver bør arbeide for sine ekteskap, men å tro at ALLE kan jobbe frem respekt og vennskap for å redde et ekteskap er en usedvanlig naiv uttalelse.

De foreldre som ikke klarer å komme til enighet bør være ansvarlig, ta en beslutning og flytte fra hverandre før de begynner å hate hverandre. Ansvarlige foreldre søker å skåne barna og setter alltid barnas beste i høysete, men ikke ved opprettholde et begredelig liv. Blir løsningen å forsøke å få forholdet til å fungere igjen, så er det flott. Blir løsningen å flytte, så er det også greit. Kluet er at det må en aktiv handling til - ikke la det suse og gå.

"Å dele livet med en partner man ikke elsker - kanskje heller ikke i mange tilfeller lenger liker, er ikke å glede andre."

Hvorfor ikke, dersom det er slik partneren vil ha det?

"Å glede andre er å gi, men for å gi må du ha noe å gi."

Å glede andre kan også være å motta. Du gleder et lite barn ved å motta og sette pris på en gave som han har lagt sin sjel i, f.eks.

"Et ulykkelig ekteskap reduserer mennesker og fratar dem muligheten til å få - slik at dem kan gi. "

Der gikk jeg meg litt vill :-)

"Hvem har sagt at de går på beskostning av andre? Hvem har sagt at en skilsmisse kun er av det onde? "

Ingen - selvsagt! Igjen det er ingen fasitsvar her - det er selve poenget!

"En mor og en far vil fortsatt være mor og far selv om de er skilt - i mange tilfeller vil de være bedre foreldre. "

Det tror jeg på. Og i andre tilfeller får barna det værre. Igjen - det finnes ingen fasitsvar, ikke bare vil det variere fra familie til familite, det vil også variere over tid, man har gode år og dårlige år.

"Kjærlighet til sine barn har man uansett hvor man bor, men det er ikke nok i livet."

Her er vi uenige. Jeg mener det kan være nok.

Vi har ikke krav på å være lykkelig, det er ingen menneskerett. Jeg har ikke rett til å prioritere min lykke, dersom det går på bekostning av noen andre.

"Klart enhver bør arbeide for sine ekteskap, men å tro at ALLE kan jobbe frem respekt og vennskap for å redde et ekteskap er en usedvanlig naiv uttalelse. "

Har jeg sagt det, da?

"Kluet er at det må en aktiv handling til - ikke la det suse og gå. "

Her er jeg helt enig - man må jobbe med saken. Men det kan gjøres på mange måter.

[Gjest QuePasta]

Det siste avsnittet ditt har jeg svart på ovenfor her.

Det er vel bare å konstatere at vi tydeligvis befinner oss på to forskjellige planeter i forhold til dette.... jeg holder en knapp på at min planet er noe mer befolket enn din...

Vi bør vel gi oss, enigheten syns rimelig langt unna... det kunne bare vært moro å høre din kommentar på erfaringen til den ungdosskolelæreren jeg skrev om i et svar til deg.

"Det er vel bare å konstatere at vi tydeligvis befinner oss på to forskjellige planeter i forhold til dette.... jeg holder en knapp på at min planet er noe mer befolket enn din..."

Da tror jeg du leser mer inn i innleggene enn det faktisk står.

Poenget igjen, siden du tydligivis insisterer på at vi er uenige:

Det går ikke AUTOMATIKK i at barna får det bedre ved at man skiller seg. Noen ganger blir det bedre om man holder sammen, andre ganger når man skiller lag.

"Vi bør vel gi oss, enigheten syns rimelig langt unna..."

Det kan jeg bare tolke som at du ikke er enig i poenget, men mener at barna ALLTID får det bedre når foreldrene skille seg. Uten unntak.

"det kunne bare vært moro å høre din kommentar på erfaringen til den ungdosskolelæreren jeg skrev om i et svar til deg. "

Jeg synes de observasjonene høres fornuftige ut. Jeg tror det skyldes at små barn lettere aksepterer tingene som de er, mens større barn legger mer merke til omgivelsene, konflikter rundt seg etc.

[Gjest Maltus]

Ja, jeg gjør det. Har det som du. Jeg avskyr mange av de ekle vanene til mannen min, og ingenting jeg sier forandrer på noe. Han dusjer kanskje en gang i uka, er en skikkelig gris, og skjønner ikke hvorfor vi omtrent ikke har sex....

Jeg har bare ett barn, og forholdet er totalt 6 år, men jeg biter tennene sammen rett og slett fordi jeg ser hvor utrolig mye barnet elsker faren sin. Jeg orker ikke "skille dem".

Det får vente. Barnet skal bli litt eldre først.

Men en dag........

Erfaringene viser at skilsmisser når barna er såpass små som 6 år, er mer "vellykkede", enn når de er i den vanskelige "fjortisalderen".

Kjære deg, du skal da vel ikke behøve å "bite tenna sammen" i år etter år? Du må konfrontere mannen din med hvilke konsekvenser hans "stil" og adferd er i ferd med å få!

Enten klarer dere å få igang en "vekker", slik at dere SAMMEN kan komme inn i et bedre spor,eller så syns jeg det lukter et brudd...lenge før du pr idag hadde tenkt at det skulle komme.

Ditt hjertesukk "en dag..", tror jeg ligger nærmere enn du tror... Ikke vent til det kommer utroskap inn i bildet, for da er det ingen som handler rasjonelt og voksent lenger..

Mannen din og sønnen blir da ikke "skilt", fordi om foreldrene blir det?

Lykke til!

[Gjest Maltus]

"Det er vel bare å konstatere at vi tydeligvis befinner oss på to forskjellige planeter i forhold til dette.... jeg holder en knapp på at min planet er noe mer befolket enn din..."

Da tror jeg du leser mer inn i innleggene enn det faktisk står.

Poenget igjen, siden du tydligivis insisterer på at vi er uenige:

Det går ikke AUTOMATIKK i at barna får det bedre ved at man skiller seg. Noen ganger blir det bedre om man holder sammen, andre ganger når man skiller lag.

"Vi bør vel gi oss, enigheten syns rimelig langt unna..."

Det kan jeg bare tolke som at du ikke er enig i poenget, men mener at barna ALLTID får det bedre når foreldrene skille seg. Uten unntak.

"det kunne bare vært moro å høre din kommentar på erfaringen til den ungdosskolelæreren jeg skrev om i et svar til deg. "

Jeg synes de observasjonene høres fornuftige ut. Jeg tror det skyldes at små barn lettere aksepterer tingene som de er, mens større barn legger mer merke til omgivelsene, konflikter rundt seg etc.

Dette skrev jeg til deg et sted:

"Du skriver til slutt:"Poenget mitt var at det ikke går AUTOMATIKK i at barna får det bedre ved at man skiller seg."

Men ved en skilsmisse, hvor vanskelig den enn KAN være i blant, så ligger det en slags ærlighet og redelighet i den.... og det er viktige signaler å gi til barn..

Men at det finnes regler UTEN UNNTAK, har jeg aldri sagt.

[Gjest QuePasta]

Dette skrev jeg til deg et sted:

"Du skriver til slutt:"Poenget mitt var at det ikke går AUTOMATIKK i at barna får det bedre ved at man skiller seg."

Men ved en skilsmisse, hvor vanskelig den enn KAN være i blant, så ligger det en slags ærlighet og redelighet i den.... og det er viktige signaler å gi til barn..

Men at det finnes regler UTEN UNNTAK, har jeg aldri sagt.

Hvorfor insisterer du da på at vi er så uenige? Jeg trodde jeg hadde tydliggjort poenget mange ganger.

[Gjest Maltus]

Dette skrev jeg til deg et sted:

"Du skriver til slutt:"Poenget mitt var at det ikke går AUTOMATIKK i at barna får det bedre ved at man skiller seg."

Men ved en skilsmisse, hvor vanskelig den enn KAN være i blant, så ligger det en slags ærlighet og redelighet i den.... og det er viktige signaler å gi til barn..

Men at det finnes regler UTEN UNNTAK, har jeg aldri sagt.

Når du begynner å tolke meg dithen at en skilsmisse er til beste for barn, UTEN UNNTAK, så må jeg få protestere. Jeg mener selvfølgelig at det er til barnas beste i de aller fleste tilfeller.

Du har moderert deg noe i løpet av dagen... det er positivt.. takk for debatten!

[Gjest QuePasta]

Når du begynner å tolke meg dithen at en skilsmisse er til beste for barn, UTEN UNNTAK, så må jeg få protestere. Jeg mener selvfølgelig at det er til barnas beste i de aller fleste tilfeller.

Du har moderert deg noe i løpet av dagen... det er positivt.. takk for debatten!

Dersom du opplever at jeg har "moderert meg", så må du ha misforstått det første innlegget ganske så kraftig.

[Zirine]

"Å dele livet med en partner man ikke elsker - kanskje heller ikke i mange tilfeller lenger liker, er ikke å glede andre."

Hvorfor ikke, dersom det er slik partneren vil ha det?

"Å glede andre er å gi, men for å gi må du ha noe å gi."

Å glede andre kan også være å motta. Du gleder et lite barn ved å motta og sette pris på en gave som han har lagt sin sjel i, f.eks.

"Et ulykkelig ekteskap reduserer mennesker og fratar dem muligheten til å få - slik at dem kan gi. "

Der gikk jeg meg litt vill :-)

"Hvem har sagt at de går på beskostning av andre? Hvem har sagt at en skilsmisse kun er av det onde? "

Ingen - selvsagt! Igjen det er ingen fasitsvar her - det er selve poenget!

"En mor og en far vil fortsatt være mor og far selv om de er skilt - i mange tilfeller vil de være bedre foreldre. "

Det tror jeg på. Og i andre tilfeller får barna det værre. Igjen - det finnes ingen fasitsvar, ikke bare vil det variere fra familie til familite, det vil også variere over tid, man har gode år og dårlige år.

"Kjærlighet til sine barn har man uansett hvor man bor, men det er ikke nok i livet."

Her er vi uenige. Jeg mener det kan være nok.

Vi har ikke krav på å være lykkelig, det er ingen menneskerett. Jeg har ikke rett til å prioritere min lykke, dersom det går på bekostning av noen andre.

"Klart enhver bør arbeide for sine ekteskap, men å tro at ALLE kan jobbe frem respekt og vennskap for å redde et ekteskap er en usedvanlig naiv uttalelse. "

Har jeg sagt det, da?

"Kluet er at det må en aktiv handling til - ikke la det suse og gå. "

Her er jeg helt enig - man må jobbe med saken. Men det kan gjøres på mange måter.

Jeg: "Å dele livet med en partner man ikke elsker - kanskje heller ikke i mange tilfeller lenger liker, er ikke å glede andre."

Du: Hvorfor ikke, dersom det er slik partneren vil ha det?

Jeg: Du forutsetter at fornuft og følelser går sammen. Alle vet at det ikke er tilfelle. Å leve sammen med noen man verken elsker eller liker kan funke i teorien, men sjelden i praksis. Å leve sammen med noen man liker, men ikke elsker kan være utfordrende nok over tid.

===

Jeg: "Å glede andre er å gi, men for å gi må du ha noe å gi."

Du: Å glede andre kan også være å motta. Du gleder et lite barn ved å motta og sette pris på en gave som han har lagt sin sjel i, f.eks.

Jeg: Selvfølgelig. Men å yte i forhold til sitt barn er ikke avhengig av å holde ut i et ekteskap - hva man kan og klarer å yte er bestemt av egenskaper som bor i et menneske. Disse egenskapene kan ødelegges av et dårlig ekteskap, dårlige relasjoner, dårlige omstendigheter. Jeg er overrasket over at du ikke erkjenner det.

===

Jeg: "Et ulykkelig ekteskap reduserer mennesker og fratar dem muligheten til å få - slik at dem kan gi. "

Du: Der gikk jeg meg litt vill :-)

Jeg: Å holde ut i et ekteskap - å få det til å gå betyr ikke at man har glede av det. Hvis man ikke har glede av et ekteskap har man også reduserte muligheter til å tilegne seg positiv energi. Å ha barn er en glede, å ha jobbkollegaer kan for mange være en glede - men det er ikke nok hvis den energien man mottar hos sin partner er ikke-eksisterende. Får man ingen positiv energi, har man heller ingenting å gi. Det er bare bullshit å hevde at det går sååå fint å leve uten sex, kjærlighet og nærhet i et samliv - det er noe de færreste klarer uten å bli bunn ulykkelig. Og DET gagner ikke noen barn.

===

Jeg: "Hvem har sagt at de går på beskostning av andre? Hvem har sagt at en skilsmisse kun er av det onde? "

Du: Ingen - selvsagt! Igjen det er ingen fasitsvar her - det er selve poenget!

Jeg: De som foretar valgene gjør det som føles riktig for dem. Det er du som hevder å sitte på fasiten når du sier at det går meget godt ann å leve slik du beskriver - og du etterlyser at flere løser sine problemer slik du skisserer.

===

Jeg: "En mor og en far vil fortsatt være mor og far selv om de er skilt - i mange tilfeller vil de være bedre foreldre. "

Du: Det tror jeg på. Og i andre tilfeller får barna det værre. Igjen - det finnes ingen fasitsvar, ikke bare vil det variere fra familie til familite, det vil også variere over tid, man har gode år og dårlige år.

Jeg: Du finner helt sikkert barn som ikke har det godt etter en skilsmisse. Om det er pga skilsmissen i seg selv eller fordi foreldrene ikke klarer å samarbeide etter skilsmissen kan derimot være vanskelig å si.

===

Jeg: "Kjærlighet til sine barn har man uansett hvor man bor, men det er ikke nok i livet."

Du: Her er vi uenige. Jeg mener det kan være nok.

Vi har ikke krav på å være lykkelig, det er ingen menneskerett. Jeg har ikke rett til å prioritere min lykke, dersom det går på bekostning av noen andre.

Jeg: Du tar feil. Vi er alle ansvarlig for vår egen lykke og vi har alle rett til å søke den lykken hvis vi vet hvor vi finner dem. Det trenger ikke være et motsetningsforhold mellom å søke lykken for seg selv og hva som er bra for våre barn. Vi er ansvarlig for våre barn - og gjennom de avgjørelsene vi tar så tror de fleste av oss at vår beslutning også vil være til det beste for våre barn. De færreste av oss vil ta avgjørelser som vi ikke tror vil være de beste - på sikt.

Det er ikke godt for barn å vokse opp i følelseskalde hjem med foreldre som har basert sitt forhold på kontrakt "vi holder ut pga barna" Hvis lykken for den enkelte foreldre ligger utenfor samlivet så har de en rett - og plikt - til å søke dit. For en bunn ulykkelig foreldre over lang tid er også en dårlig foreldre.

Det er to viktige momenter her - kort sikt - lang sikt. På kort sikt holder vi ut det meste og vi kan sette andre foran oss selv. På kort sikt kan vi klare det meste.

===

Jeg: "Klart enhver bør arbeide for sine ekteskap, men å tro at ALLE kan jobbe frem respekt og vennskap for å redde et ekteskap er en usedvanlig naiv uttalelse. "

Du: Har jeg sagt det, da?

Jeg: Ja, det har du.

[Gjest ikke undertegnet idag...]

Jeg mener at man absolutt ikke skal holde sammen bare pga barna. Jeg har opplevd nå, og er midt oppi at mine foreldre har flyttet fra hverandre, og har igrunn funnet ut at jeg hele mitt liv har vokst opp på en løgn, det som har virket som en flott kjernefamilie har egentlig vært en familie som burde vært brutt opp faktisk før jeg ble til.

De har holdt sammen hovedsaklig pga meg, og jeg, nå i en alder av 28 år skulle VIRKELIG ønske de hadde gjort noe med det da de hadde sjansen til å gjøre det skikkelig, istedenfor å late som overfor meg.

Jeg burde kanskje skjønt det tidligere, men da det kom var det som å få en pasasjerbuss (full med passasjerer) i hodet.

Men det er nå meg da, andre trenger ikke tenke og reagere likt, men dæven jeg skulle ønske de hadde vært ærlige overfor meg. Det har ikke skjedd meg, men jeg ville nå også tro at enkelte barn som opplever det samme som meg faktisk kan ville frastøte foreldrene totalt...

Men lykke til å sånn... )

[Gjest QuePasta]

Vi er neppe særlig enige, slik du antyder... jeg er tvertimot glad for at jeg er uenig med deg...

Du har tydeligvis fått for deg at mennesker "gir opp for lett uten å prøve". Merkelig at jeg opp gjennom årene har registrert veldig få av disse menneskene... tvert i mot, vil jeg si...

Men det som er ganske karakteristisk er at omtrent samtlige skilte mennesker jeg kjenner, sier i ettertid at "skilsmissen burde kommet langt før, det ser jeg nå..." ... kanskje evner man ikke å se hvilken gjørme ekteskapet EGENTLIG er i, under prosessen hvor man prøver, og prøver...og prøver...

Du skriver til slutt:"Poenget mitt var at det ikke går AUTOMATIKK i at barna får det bedre ved at man skiller seg."

Her er vi vel en anelse mer på linje... Men ved en skilsmisse, hvor vanskelig den enn KAN være i blant, så ligger det en slags ærlighet og redelighet i den.... og det er viktige signaler å gi til barn..

"Vi er neppe særlig enige, slik du antyder... jeg er tvertimot glad for at jeg er uenig med deg..."

Hvorfor sier du det?

"Du har tydeligvis fått for deg at mennesker "gir opp for lett uten å prøve"."

Hvor har du det fra?

"Men det som er ganske karakteristisk er at omtrent samtlige skilte mennesker jeg kjenner, sier i ettertid at "skilsmissen burde kommet langt før, det ser jeg nå..." "

Selvsagt sier man det når man først endte opp med å skilles!

[Gjest QuePasta]

Jeg: "Å dele livet med en partner man ikke elsker - kanskje heller ikke i mange tilfeller lenger liker, er ikke å glede andre."

Du: Hvorfor ikke, dersom det er slik partneren vil ha det?

Jeg: Du forutsetter at fornuft og følelser går sammen. Alle vet at det ikke er tilfelle. Å leve sammen med noen man verken elsker eller liker kan funke i teorien, men sjelden i praksis. Å leve sammen med noen man liker, men ikke elsker kan være utfordrende nok over tid.

===

Jeg: "Å glede andre er å gi, men for å gi må du ha noe å gi."

Du: Å glede andre kan også være å motta. Du gleder et lite barn ved å motta og sette pris på en gave som han har lagt sin sjel i, f.eks.

Jeg: Selvfølgelig. Men å yte i forhold til sitt barn er ikke avhengig av å holde ut i et ekteskap - hva man kan og klarer å yte er bestemt av egenskaper som bor i et menneske. Disse egenskapene kan ødelegges av et dårlig ekteskap, dårlige relasjoner, dårlige omstendigheter. Jeg er overrasket over at du ikke erkjenner det.

===

Jeg: "Et ulykkelig ekteskap reduserer mennesker og fratar dem muligheten til å få - slik at dem kan gi. "

Du: Der gikk jeg meg litt vill :-)

Jeg: Å holde ut i et ekteskap - å få det til å gå betyr ikke at man har glede av det. Hvis man ikke har glede av et ekteskap har man også reduserte muligheter til å tilegne seg positiv energi. Å ha barn er en glede, å ha jobbkollegaer kan for mange være en glede - men det er ikke nok hvis den energien man mottar hos sin partner er ikke-eksisterende. Får man ingen positiv energi, har man heller ingenting å gi. Det er bare bullshit å hevde at det går sååå fint å leve uten sex, kjærlighet og nærhet i et samliv - det er noe de færreste klarer uten å bli bunn ulykkelig. Og DET gagner ikke noen barn.

===

Jeg: "Hvem har sagt at de går på beskostning av andre? Hvem har sagt at en skilsmisse kun er av det onde? "

Du: Ingen - selvsagt! Igjen det er ingen fasitsvar her - det er selve poenget!

Jeg: De som foretar valgene gjør det som føles riktig for dem. Det er du som hevder å sitte på fasiten når du sier at det går meget godt ann å leve slik du beskriver - og du etterlyser at flere løser sine problemer slik du skisserer.

===

Jeg: "En mor og en far vil fortsatt være mor og far selv om de er skilt - i mange tilfeller vil de være bedre foreldre. "

Du: Det tror jeg på. Og i andre tilfeller får barna det værre. Igjen - det finnes ingen fasitsvar, ikke bare vil det variere fra familie til familite, det vil også variere over tid, man har gode år og dårlige år.

Jeg: Du finner helt sikkert barn som ikke har det godt etter en skilsmisse. Om det er pga skilsmissen i seg selv eller fordi foreldrene ikke klarer å samarbeide etter skilsmissen kan derimot være vanskelig å si.

===

Jeg: "Kjærlighet til sine barn har man uansett hvor man bor, men det er ikke nok i livet."

Du: Her er vi uenige. Jeg mener det kan være nok.

Vi har ikke krav på å være lykkelig, det er ingen menneskerett. Jeg har ikke rett til å prioritere min lykke, dersom det går på bekostning av noen andre.

Jeg: Du tar feil. Vi er alle ansvarlig for vår egen lykke og vi har alle rett til å søke den lykken hvis vi vet hvor vi finner dem. Det trenger ikke være et motsetningsforhold mellom å søke lykken for seg selv og hva som er bra for våre barn. Vi er ansvarlig for våre barn - og gjennom de avgjørelsene vi tar så tror de fleste av oss at vår beslutning også vil være til det beste for våre barn. De færreste av oss vil ta avgjørelser som vi ikke tror vil være de beste - på sikt.

Det er ikke godt for barn å vokse opp i følelseskalde hjem med foreldre som har basert sitt forhold på kontrakt "vi holder ut pga barna" Hvis lykken for den enkelte foreldre ligger utenfor samlivet så har de en rett - og plikt - til å søke dit. For en bunn ulykkelig foreldre over lang tid er også en dårlig foreldre.

Det er to viktige momenter her - kort sikt - lang sikt. På kort sikt holder vi ut det meste og vi kan sette andre foran oss selv. På kort sikt kan vi klare det meste.

===

Jeg: "Klart enhver bør arbeide for sine ekteskap, men å tro at ALLE kan jobbe frem respekt og vennskap for å redde et ekteskap er en usedvanlig naiv uttalelse. "

Du: Har jeg sagt det, da?

Jeg: Ja, det har du.

Hei, og takk for svar. Det er mye å ta tak i, og jeg har dårlig tid akkurat nå, men kan kanskje komme tilbake til det.

Men jeg synes du tillegger meg en masse jeg ikke mener/har sagt. Verdisynet jeg ønsker å tydliggjøre er dette:

Jeg har i utgangspunket ikke rett til å prioritere mine egne behov, når dette går utover andre.

[dewey]

Spørs hva du mener.

Man prøver jo sevlfølgelig mye hardere når man har unger! Da tåler man mer enn man ellers ville tålt.

Min _personlige_ erfaring er at man får igjen for dette! Vi hadde også sagt takk og adjøss for lengst om vi ikke hadde hatt unger, men heldigvis binder ungene oss sammen sånn at vi klarer å jobbe oss over kjipe perioder - og det høster vi fruktene av i gode perioder!

Og uansett blir jeg jo ikke kvitt denne mannen - jeg har jo unger med ham - så da er jo det beste for alle parter om vi kan jobbe med å trives sammen i det daglige!

Så alt i alt er jeg fornøyd med å "måtte" jobbe hardere for forholdet pga. barna.

Eh... var det forståelig?

[dewey]

Holde sammen et dårlig forhold "for barnas skyld" er det mest patetiske jeg hører. Ofte er det en unnskyldning for å unnlate å ta nødvendige beslutninger. Ingen kan liksom "angripe" en for å ta hensyn til de...

Men barn er ikke dumme, de skjønner at det er dårlig forhold mellom foreldrene. Jeg vil faktisk påstå at barn tar mer skade av å vokse opp med foreldre som ikke er glad i hverandre, og som kjefter mye, enn å at foreldrene blir skilt.

Ofte er det ikke så lett - det er ikke bråk og krangling ELLER å flytte fra hverandre.

Mange fortsetter forholdet uten å fly i strupen på hvernadre etc, og de gjør det fordi de har barn sammen.

Man kan være glade i hverandre og jobbe med saken i et forhold som uten barna ville blitt betraktet som "dødt", fordi det at man har unger sammen gir forholdet en ekstra dimensjon som barnløse forhold aldri kan få.

[Zirine]

Hei, og takk for svar. Det er mye å ta tak i, og jeg har dårlig tid akkurat nå, men kan kanskje komme tilbake til det.

Men jeg synes du tillegger meg en masse jeg ikke mener/har sagt. Verdisynet jeg ønsker å tydliggjøre er dette:

Jeg har i utgangspunket ikke rett til å prioritere mine egne behov, når dette går utover andre.

Vi kan avklare et par ting:

- Mener du at de som velger å bli sammen for "barnas skyld" gjør det fordi de prioriterer barna?

- Mener du at de som velger skilsmisse prioriterer seg selv foran barna?

Hvis det er slik at du er litt mer nyansert enn som så, så har jeg ingen problemer med å være enig i at noen foreldre setter sine egne behov foran barnas.

[Gjest QuePasta]

Vi kan avklare et par ting:

- Mener du at de som velger å bli sammen for "barnas skyld" gjør det fordi de prioriterer barna?

- Mener du at de som velger skilsmisse prioriterer seg selv foran barna?

Hvis det er slik at du er litt mer nyansert enn som så, så har jeg ingen problemer med å være enig i at noen foreldre setter sine egne behov foran barnas.

"- Mener du at de som velger å bli sammen for "barnas skyld" gjør det fordi de prioriterer barna?"

Ja ( vel og merke dersom de snakker sant).

- Mener du at de som velger skilsmisse prioriterer seg selv foran barna?

Ikke nødvendigvis, det kommer an på situasjon som helhelt.