Holde sammen for barnas skyld?

[Gjest ikke undertegnet]

Punkt 1 er å gjøre gubben klar over at hans uvaner og uvilje mot å ta sin del av jobben gjør at du har tanker om å gå fra han.

Det er det eneste som kan få mannfolk til å 'ta seg sammen', at de er redd for å miste kona. Er de ikke glad i kona si, så gidder de kanskje ikke gjøre forandringer. Er de en slabbedask så gidder de heller ikke. Man isåfall har du det bedre alene.

Vi har tenåringer nå. For egen del vet jeg ikke om det har vært verdt 'å holde ut'. Men for ungenes del vet jeg (nesten sikkert) at det har vært til det beste. Det er mye som spiller inn i denne vurderingen og den må bli forskjellig fra familie til familie. Ingen kan vurdere hva andres familieliv er verdt (selv om de prøver).

Men tilbake til 'strategien'. De gangene jeg 'fikk nok', så gav jeg tydelig beskjed om at hvis det er slik det skal fortsette resten av livet, så kan ikke jeg orke å leve med det. Beklager. Og jeg mente det! Det er viktig at han skjønner det.

Heldigvis behøvde jeg ikke ta konsekvensen av 'trusselen'. Min mann valgte å gjøre de endringene som måtte til. Selvfølgelig skled det ut av og til, men han hadde viljen!

Og så må vi huske på at det er nok ting vi kunne forandre på også.