Den vanskelige samtalen

[Gjest 68pjuska]

Hei,

I dag skal jeg ha den vanskelige samtalen ansikt til ansikt med kjæresten.

Forholdet sliter pga hans psykiske problemer og jeg kjenner nå at min grense er nådd for hva jeg makter. Det er noen uker siden jeg gikk i sinne etter et av hans mange utbrudd og vi har kun snakket på telefonen siden.

Jeg kjenner at jeg ikke kan våge meg utpå igjen sammen med han før han har både har forstått alvoret av hvordan hans oppførsel påvirker meg, og jeg trenger å se resultater av hans utvikling.

Han går til psykolog, men alle som kjenner til slike prosesser vet at det tar tid. Selv er han lei seg for hvordan han oppfører seg, men han sier han trenger tid for å endre seg.

Jeg har mistet litt motet og er usikker på om jeg tror han, men har gått med på at vi sammen snakker med psykologen hans og finner en løsning i fellesskap.

Jeg ser for meg at vi tar en lengre pause i forholdet så får han jobbe med seg selv og så får vi ta opp tråden etter en bestemt tid.

Er det noen der ute som har vært i lignende situasjon som har noen tips å gi. jeg føler meg så bitsch, men samtidig dette er så smertefullt at jeg kjenner grensa er nådd.

[hevneren]

Du er ingen bitch, siden du gir han muligheten til å forandre seg, oppsøke hjelp, omgås som venner, for deretter å muligens finne tilbake til hverandre når tiden er inne.

Du HADDE vært en bitch hvis du kuttet hånden av han nå, da han er på bunnen psykisk sett, endelig har innrømmet overfor seg selv at han trenger hjelp, og deretter oppsøker hjelp. Det er et stort steg for menn å innrømme slike problemer.

Trolig har IKKE hans psykiske problemer noe med deg å gjøre i det hele tatt.

Du skal derfor la han få jobbe med seg selv, de fleste kan forandre seg radikalt bare de skjønner / får beskjed om hvor feilen (e) ligger.

[Gjest papirtiger]

Var i akkurat samme situasjon som deg. Kjæresten min fikk alvorlige psykiske problemer. Følte meg til slutt som barnepiken hans, forelskelsen var så godt som dø.

Jeg burde avsluttet forholdet før. Men jeg torde ikke, trodde han skulle bli verre etc. Akk ja..

Vi har fortsatt kontakt, men når jeg hører om de stadige opp og nedturene er jeg glad vi ikke er kjærester. Vi blir nok ikke det heller.. Når jeg ser tilbake på den tiden vi var kjærester, så skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte meg. I dag ville jeg tollerert mye mindre..

Vet ikke hvilke råd jeg kan gi deg. Men husk at du har rett til å være lykkelig du også, du skal ikke ofre deg for han. Vær vennen hans, still opp for han, men ikke føl deg presset til å bli sammen med han igjen.