ensom, men ikke alene

[Gjest hul]

Noen ganger føles det som jeg tæres bort fra innsiden, det er en tomhet etset inn i meg. Jeg vil reise meg opp, kaste noe i veggen, skrike høyt av sinne, gråte av fortvilelse. Jeg lengter etter lyden av glass som treffer veggen.

Samboeren min og jeg har kjørt oss fast i en gjørmet grøft av ting som aldri blir sagt. Vi har vært sammen i bortimot fire år - riktignok uten den lidenskapelige forelskelsen, det røde begjæret - men vi har hatt det trygt og godt sammen.

Vi er begge tidlig i 20-årene, men vi vokser stadig lenger fra hverandre. Om kvelden gråter jeg stille. Vi ligger tett inntil hverandre, hans hud mot min. Jeg gråter fordi jeg er ensom.

Det finnes ingen annen måte å si det på. Jeg føler meg så fjernt fra ham. Det er der den vonde tomheten kommer inn, det gapende såret inne i meg som bare vokser og vokser. Hvor usynlig det enn er på utsiden - når jeg lukker øynene vet jeg at det er der.

Jeg har vonde erfaringer fra jeg var lita. Men dette slår alt. Fordi jeg er så uendelig, uendelig glad i ham, men allikevel ikke greier å holde oss sammen. Hverdagen har innhentet oss. Vi har aldri fridager samtidig lenger, vi gjør ingenting sammen. Det blir bare sene kvelder, kanskje litt kveldsmat, før vi sovner utmattet lenge før månen og stjernene har fullstendig herredømme.

Det er så mye jeg vil si ham. Men forsøker jeg, svartner det are helt. Jeg føler på meg at han har samme tanker. Og konsekvensene av en sånn samtale skremmer meg. Jeg er redd for å bli alene. Skjønt - kanskje ville ensomheten være lettere å bære om jeg faktisk er alene.

Jeg føler en sånn enorm ømhet og hengivenhet for kjæresten min. Det er bare så lenge siden vi bare var hverandre. Jeg smiler, forsøker å være hyggelig mot ham, plukker opp sokkene hans, lar ham få være ute med venner, følge med i sport han er interessert i...

Og jeg hater meg selv for det. Fordi jeg gjerne vil reise meg opp, kreve at han tar seg tid til oss. Jeg er ung, jeg vil reise, jeg vil elske, jeg vil danse, jeg vil være glad... Vi er blitt så satt. Jeg føler meg trygg, men fanget. Takknemlig, men ikke lykkelig. Ensom, men ikke alene.

Det er patetisk, jeg burde gjøre noe med det selv. Jeg føler bare at jeg ikke får noen respons. Jo mer jeg forsøker å prate, desto mer håpløst virker det - fordi samtalene viser oss hvor ulike vi er. Vi er blitt så avhengige av hverandre, på sett og vis er vi bestevenner, men noen tanker deler vi ikke. Sexlivet vårt lider. Jeg kunne ønske meg mer, men har sluttet å ta initiativ, er lei av å bli avvist med at han er sliten. Han har sluttet å elske meg, så hvorfor går han ikke?

[Gjest En-som-het]

Hei,

Det er underlig hvordan du føeler det. Jeg folte akkuratt det samme med dama jeg var sammen med for ikke så lenge siden. Jeg var og er veldig glad i henne, men på ett eller annet tidspungt stopper det liksom opp i forholdet. Jeg fikk følelsen av at vi var kommet til et veiskille: Skulle vi kunne fortsette i forholdet måtte vi kunne klare å kommunisere å dele følelser, ha tid til hverandre etc. Da jeg forsøkte å snakke om mine følelser tok hun altid over samtalen, eller at hun følte av og til at jeg angrep henne gikk hun straks til motangrep. Ettersom jeg ikke er så flink til å snakke om sånne ting ("typisk gutt/mann") så fikk jeg enten følelsen av å være ensom eller at jeg ble redd å trakk meg tilbake når hun følte at jeg angrep henne. Enden på visa var at vi måtte gjøre det slutt mens vi var utrolog glad i hverandre. Jeg tror jeg aldri har følt noe så vondt. Ikke bli skremt å tro at dette skjer med dere også. Jeg er sikker på at han føler akkuratt det samme som deg. Det er klart dette er vanskelig, dere vil jo ikke misste hverandre.

Jeg følte på en måte at man havner i en slags kjedsommelig rutine der en el. begge forsøker å unngå å snakke med den andre, men samtidig vil være fysisk i nærheten av den andre.

Jeg er ikke så flink med råd i slike sammenhenger, men hadde jeg kunnet gjort ting om igjen ville jeg forsøkt å: gi hverandre litt tid til å tenke over følelser en har til hverandre, hvordan vil fremtiden se ut dere i sammen, hva ønsker du & hva ønsker han etc. og forsøkt å dele dette uten å stresse situasjonen. Det vil nok bli mange vanskelige stunder og sikkert mange gode, men i sum blir alt mye bedre (det kan iallefall ikke bli værre).

Jeg ønsker deg & han lykke til!

[Gjest hul]

Hei,

Det er underlig hvordan du føeler det. Jeg folte akkuratt det samme med dama jeg var sammen med for ikke så lenge siden. Jeg var og er veldig glad i henne, men på ett eller annet tidspungt stopper det liksom opp i forholdet. Jeg fikk følelsen av at vi var kommet til et veiskille: Skulle vi kunne fortsette i forholdet måtte vi kunne klare å kommunisere å dele følelser, ha tid til hverandre etc. Da jeg forsøkte å snakke om mine følelser tok hun altid over samtalen, eller at hun følte av og til at jeg angrep henne gikk hun straks til motangrep. Ettersom jeg ikke er så flink til å snakke om sånne ting ("typisk gutt/mann") så fikk jeg enten følelsen av å være ensom eller at jeg ble redd å trakk meg tilbake når hun følte at jeg angrep henne. Enden på visa var at vi måtte gjøre det slutt mens vi var utrolog glad i hverandre. Jeg tror jeg aldri har følt noe så vondt. Ikke bli skremt å tro at dette skjer med dere også. Jeg er sikker på at han føler akkuratt det samme som deg. Det er klart dette er vanskelig, dere vil jo ikke misste hverandre.

Jeg følte på en måte at man havner i en slags kjedsommelig rutine der en el. begge forsøker å unngå å snakke med den andre, men samtidig vil være fysisk i nærheten av den andre.

Jeg er ikke så flink med råd i slike sammenhenger, men hadde jeg kunnet gjort ting om igjen ville jeg forsøkt å: gi hverandre litt tid til å tenke over følelser en har til hverandre, hvordan vil fremtiden se ut dere i sammen, hva ønsker du & hva ønsker han etc. og forsøkt å dele dette uten å stresse situasjonen. Det vil nok bli mange vanskelige stunder og sikkert mange gode, men i sum blir alt mye bedre (det kan iallefall ikke bli værre).

Jeg ønsker deg & han lykke til!

Det er vel det jeg føler også, at det er begynnelsen på slutten. Det er bare så ufattelig vondt... Jeg har så mange halvtenkte tanker svirrende omkring i hodet. Jeg er redd det skal bli slutt mellom oss, jeg kommer til å savne ham så forferdelig...

[Gjest QuePasta]

Kanskje han har skjønt det? Vi menn er ikke nødvendigvis så dumme som dere skal ha det til.

Kanskje har han fattet at noe er galt, frykter at du planlegger å gjøre det slutt, men er livredd for å diskutere det fordi han frykter det kan provosere fram et brudd.

Snakk med hverandre!

[Gjest En-som-het]

Det er vel det jeg føler også, at det er begynnelsen på slutten. Det er bare så ufattelig vondt... Jeg har så mange halvtenkte tanker svirrende omkring i hodet. Jeg er redd det skal bli slutt mellom oss, jeg kommer til å savne ham så forferdelig...

Hei Hul,

Jeg forstår at du har det veldig vondt nå. Men, det vil nok være lurt om du ikke venter så alt for lenge med å ta det opp med han. Å leve i det uvisse som du gjør nå er vondere (synes jeg). Prøv heller å bruk tid og krefter til å tenke over hva du føler istede for evt. aggresjon rettet mot han el. den ensomhets følelsen du bærer på. Tenk litt på forholdets fortid, nåtid og fremtid. Har du en veninne du kan dele tanker/erfaringer med er det ett lite +. Det vil nok være vondt å ta det opp både for deg og han, men uansett så vil du ikke angre dette når alt kommer til alt.

Noen tips (ta det ikke som en belæring, kun råd):

- la bokse hanskene ligge, prøv å forstå og bli forstått.

- "dypt konsentrert om ens egen elendighet, glemmer en ofte at andre har det på akkuratt samme måte" (jeg glemmer det ofte).

- du har dine behov, han har sine. De kan være både like (gå hånd i hånd) og forskjellige. Men, de kan ikke overses.

Håper jeg har hjulpet deg litt. Ønsker både deg og han lykke til!

[Gjest cfbfbv]

Du er ikke alene.. dessverre har jeg prøvd å fortelle han dette gang på gang, men han fornekter det, blir sint osv. Føler meg fanget jeg og ja.