skal dere fortelle

[Gjest lurer nå litt på det da....]

Har dere planer om å fortelle barnet/barna at de er resultat av "assister befruktning" når de blir store nok til å forstå?

[KaVa]

Jeg har to uassisterte befruktninger, riktignok, men jeg skjønner ikke hvorfor man eventuelt ikke skulle fortelle barna at de er laget ved hjelp av assistert befruktning? Det er davel ingenting galt i det? Tvertom så viser det jo at foreldrene virkelig kjempet for å få dem, og at de var svært ønsket!

Selv vil jeg nok ikke fortelle min førstefødte at han ikke akkurat var planlagt. Han er tross alt det heldigste "uhell" som har skjedd meg!

[dewey]

Kan det være noe å holde skjult da?

[yogi]

Ja. Ser ingen grunn til at jeg ikke skal gjøre det. Like mye som jeg kommer til å fortelle mitt kommende adoptivbarn hvor det kommer fra.

Jeg må få si at jeg setter stor pris på åpenhet om det som har med ufrivillig barnløshet og assistert befruktning. Jeg ser stort sett bare positive sider med å være åpen om dette, og på grunnlag av det ser jeg ingen grunn til å hemmeligholde det ovenfor datteren min. Hvorfor skal jeg det. "Alle" andre vet jo hvordan hun ble til.

Hilsen

[Gjest Svale]

ja...

hvorfor ikke?

hilsen fra

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har to uassisterte befruktninger, riktignok, men jeg skjønner ikke hvorfor man eventuelt ikke skulle fortelle barna at de er laget ved hjelp av assistert befruktning? Det er davel ingenting galt i det? Tvertom så viser det jo at foreldrene virkelig kjempet for å få dem, og at de var svært ønsket!

Selv vil jeg nok ikke fortelle min førstefødte at han ikke akkurat var planlagt. Han er tross alt det heldigste "uhell" som har skjedd meg!

nei.har ikke noen planer om det nå ihvertfall. er 26 uker gravid etter vellykka ivf- og grunnen til at jeg ikke har tenkt å fortelle barnet det- er at ingen andre vet det..

vi har holdt det skjult for familien av ulike årsaker, og ønsker fortsatt at dette skal bli mellom min mann og meg.

[Fane]

Nei, har ikke fortalt det til noen andre heller!

[agape]

Ja - har veldig konkrete planer om det. Siden vi har fortalt åpent til alle som kjenner oss (og de som ikke kjenner oss også, gjennom lokalavisa her) ville det være helt unaturlig å ikke fortelle veslejenta om hvordan hun ble til.

Jeg håper hun med tid og stunder vil føle at hennes tilblivelse er like fantastisk som jeg synes den er!

[Zantippe]

Selvfølgelig skal hun få vite om "opprinnelsen" sin!

Det må jo være et fjær i hatten og noe å skryte av overfor andre at hun var så etterlengtet at hennes mor og far gikk til det skritt å bruke masser av tid, penger og krefter på å få henne?!

(Ikke for dét - jeg selv var en ikkeplanlagt attpåklatt, men har aldri følt meg uønsket av den grunn.)

En annen grunn til å fortelle henne om ivf-forsøkene er, som andre har nevnt, viktigheten av å være åpen omkring barnløshet. Det er ikke alle gitt å få barn 'på bestilling' og det er intet som tilsier at barnløshet er en forkleinelse av oss som mennesker eller foreldre.

En tredje faktor vises når barnet kommer i puberteten og det går opp for henne at mamma og pappa kan tenkes å ha et sexliv. Da kan hun trøste seg med tanken på at hennes foreldre i hvert fall slapp det griseriet for å lage henne. Hennes unnfangelse var klinisk og fri for flauheter!

Hilsen Zantippe, snart 32 uker

[Fane]

Selvfølgelig skal hun få vite om "opprinnelsen" sin!

Det må jo være et fjær i hatten og noe å skryte av overfor andre at hun var så etterlengtet at hennes mor og far gikk til det skritt å bruke masser av tid, penger og krefter på å få henne?!

(Ikke for dét - jeg selv var en ikkeplanlagt attpåklatt, men har aldri følt meg uønsket av den grunn.)

En annen grunn til å fortelle henne om ivf-forsøkene er, som andre har nevnt, viktigheten av å være åpen omkring barnløshet. Det er ikke alle gitt å få barn 'på bestilling' og det er intet som tilsier at barnløshet er en forkleinelse av oss som mennesker eller foreldre.

En tredje faktor vises når barnet kommer i puberteten og det går opp for henne at mamma og pappa kan tenkes å ha et sexliv. Da kan hun trøste seg med tanken på at hennes foreldre i hvert fall slapp det griseriet for å lage henne. Hennes unnfangelse var klinisk og fri for flauheter!

Hilsen Zantippe, snart 32 uker

Vi har ikke funnet det så naturlig å fortelle andre at vi sliter med å få barn, for oss er det en privat sak. Jeg er ærlig for det da, bare ikke så åpen som mange andre

[Nord-Trønder]

Klart det skal fortelles! Alle historier som inneholder både dramatikk, spenning og kjærlighet sies å være gode historier. Når den så i tillegg er klinisk fri for både sex og vold burde jo dette passe ypperlig for små barn!

Etter å ha fått kjent på kropp og sjel hva en prøverørsprosess er så er jeg mektig stolt over å kunne si at jeg venter et prøverørsbarn! Og det tror jeg nok også vårt lille ICSI-barn vil bli! Er'e muli å kjenne seg mer spesiell og etterlenktet eller?

[Nord-Trønder]

Selvfølgelig skal hun få vite om "opprinnelsen" sin!

Det må jo være et fjær i hatten og noe å skryte av overfor andre at hun var så etterlengtet at hennes mor og far gikk til det skritt å bruke masser av tid, penger og krefter på å få henne?!

(Ikke for dét - jeg selv var en ikkeplanlagt attpåklatt, men har aldri følt meg uønsket av den grunn.)

En annen grunn til å fortelle henne om ivf-forsøkene er, som andre har nevnt, viktigheten av å være åpen omkring barnløshet. Det er ikke alle gitt å få barn 'på bestilling' og det er intet som tilsier at barnløshet er en forkleinelse av oss som mennesker eller foreldre.

En tredje faktor vises når barnet kommer i puberteten og det går opp for henne at mamma og pappa kan tenkes å ha et sexliv. Da kan hun trøste seg med tanken på at hennes foreldre i hvert fall slapp det griseriet for å lage henne. Hennes unnfangelse var klinisk og fri for flauheter!

Hilsen Zantippe, snart 32 uker

Det siste poenget var mer artig enn viktig, men fikk meg til å huske at jeg tidlig i tenårene tenkte med vemmelse på at mine foreldre "minst hadde gjort det to ganger". Æsj!

[KaVa]

Det siste poenget var mer artig enn viktig, men fikk meg til å huske at jeg tidlig i tenårene tenkte med vemmelse på at mine foreldre "minst hadde gjort det to ganger". Æsj!

Har lest boka "pappa for første gang" av Finn Bjelke, der han beskriver deres forsøk på assistert befruktning - HANS del av oppgavene... Lo fælt da han beskrev det grønne rommet der han skulle "avgi sæd" og sykesøsteren som tilbød han et "pornoblad". "Vi menn er ikke et pornoblad!"....

Tenker det er noen "pinlige" episoder i assistert befruktning, også.....

*smiler*

[agape]

Vi har ikke funnet det så naturlig å fortelle andre at vi sliter med å få barn, for oss er det en privat sak. Jeg er ærlig for det da, bare ikke så åpen som mange andre

Apropos åpenhet eller ikke; vi fortalte ikke et pip til noen vi, så lenge vi fremdeles var i prøvefasen.

Etter at vi ble gravide er det blitt mye enklere å fortelle,og nå føles det helt naturlig at "alle" vet at vi har et prøverørsbarn.

Men jeg tror veldig mange her inne kjenner seg igjen i at det - ihvertfall i starten - kan føles som et helt umulig prosjekt å komme ut av skapet som "ufrivillig barnløs"!