Å leve med andres depresjoner

[Passe Tøff]

Noen andre som har en deprimert samboer? Samboeren min har i utgangspunktet AD/HD, noe som i voksen alder gjør at han sliter med depresjoner. Nå er det sånn at det ikke bare er han som sliter med depresjonene - det har nesten like stor innflytelse på meg. Av og til lurer jeg på om jeg er urimelig, ikke skjønner noen ting eller rett og slett begynner å bli gal.

Han er verdens snilleste fyr, flink til å snakke om problemene sine - flink til å snakke generelt - går til psykiater, så jeg fungerer overhode ikke som terapeut for ham. Det ville aldri ha gått. Vi har et nært forhold med masse humor. Vi tar mye på hverandre, men har lite sex. Det er problem 1.

Når han jobber, har han lite overskudd - han er pliktoppfyllende og svært ordentlig, og stresser derfor mye. Til slutt går han på en smell, som fører til at han blir sykemeldt i lengre perioder. Det ender som oftest med at han ikke klarer å gå tilbake til jobben, men i stedet begynner i en ny. Dette er problem 2.

Problem 3: Tidligere ruset han seg mye - mest på alkohol og hasj, men også på annet dop. Fortsatt ender han på grisefylla innemellom (ikke mer enn et døgn av gangen) - særlig når han er sykmeldt. Dette gjør at jeg blir skeptisk til at han sykmelder seg - gjør han det fordi han virkelig er syk, eller fordi han vil gå på fylla?

Jeg er virkelig veldig glad i ham - så glad i ham at vi snakker om barn nå. Han er veldig kjærlig og leken, er tydelig og som sagt flink til å snakke - og jeg tror han vil bli en glimrende pappa.Vi har vært sammen i over 3 år, er 32 år begge to - og føler oss generelt sikre på at det er dette vi vil. Samtidig blir jeg jo i tvil om det er riktig - riktig for meg og riktig for eventuelle barn. Og vil vi i det hele tatt klare å få barn, når både pillene og depresjonen i seg selv hemmer sexlivet?

Er det noen som har liknende problemer - noen med depresjoner som kan fortelle meg hvordan det er (det hjelper alltids å høre det fra noen andre også) - noen andre som lever med andres depresjoner? Er det en ide å snakke med psykiateren hans? Å gå i parterapi? (Han er villig til begge deler.) Eller burde jeg gå i terapi på egen hånd?

Hjelp - ?

[Gjest ikke undertegnet]

Depresjon ER vanskelig!

Men dere har iallfall mange fordeler i forhold til andre. Dere er virkelig glade i hverandre, kan snakke godt, skjønner hverandres situasjon, og ikke minst _han_ er villig til å ta deg med i terapien.

Synes du skulle begynne med å ta en tur til hans psykiater. Sammen med han eller alene. Eller begge deler kanskje. Det er kanskje ikke så dumt å ta noen enkelttimer alene av og til som forebyggende behandling for deg. Pårørende kan bli utrolig slitne.

Å ha barn er slitsomt av og til. En som er sårbar i utgangspunktet kan bli _veldig_ sliten av det. Tenk på det at du kanskje må ta størsteparten av ansvaret, bekymringene osv. Sier ikke det blir slik, men det er en mulighet.

Ta økonomien med i beregningen. Det er vel en sjanse for at han ender i arbeidsledighet, attføring, rehabilitering og uføretrygd. Det er mye mindre å rutte med i måneden i forhold til sykemelding eller jobb. Forsikringer blir vanskelige å tegne også som regel.

Men alle møter ikke kjærligheten. Den er verdt å kjempe for.

Men du må tenke nøye igjennom det. Noe fasitsvar får du ikke, vet du.

[Spirea]

Depresjon ER vanskelig!

Men dere har iallfall mange fordeler i forhold til andre. Dere er virkelig glade i hverandre, kan snakke godt, skjønner hverandres situasjon, og ikke minst _han_ er villig til å ta deg med i terapien.

Synes du skulle begynne med å ta en tur til hans psykiater. Sammen med han eller alene. Eller begge deler kanskje. Det er kanskje ikke så dumt å ta noen enkelttimer alene av og til som forebyggende behandling for deg. Pårørende kan bli utrolig slitne.

Å ha barn er slitsomt av og til. En som er sårbar i utgangspunktet kan bli _veldig_ sliten av det. Tenk på det at du kanskje må ta størsteparten av ansvaret, bekymringene osv. Sier ikke det blir slik, men det er en mulighet.

Ta økonomien med i beregningen. Det er vel en sjanse for at han ender i arbeidsledighet, attføring, rehabilitering og uføretrygd. Det er mye mindre å rutte med i måneden i forhold til sykemelding eller jobb. Forsikringer blir vanskelige å tegne også som regel.

Men alle møter ikke kjærligheten. Den er verdt å kjempe for.

Men du må tenke nøye igjennom det. Noe fasitsvar får du ikke, vet du.

Nå er det kanskje ikke en moraliserende pekefinger du trenger, men jeg klarer ikke la være å fortelle deg at jeg ville være veldig forsiktig med å få barn med en fyr som "havner på grisefylla" om det så "bare er et døgn". Hvis du har mistanke om at han kan få seg til å sykemelde seg for å kunne gå på fylla, burde du være enda mer skeptisk. Det er helt i orden å være to voksne mennesker som velger å leve sammen til tross for at den ene har en fortid med mye rus og nå tar seg en fyllekule under sykemelding. Det er ikke like i orden å være klar over dette og fremdeles velge å sette barn til verden.

Depresjon er en voldsom belastning på omgivelsene. Hvis det er noen av dere som trenger behandling, er det selfølgelig ham. Jeg forstår at du gjerne vil gi ditt bidrag til bedringen ved selv å foreslå at du går i terapi, du vil sikkert ha nytte av terapi, men det løser ingen ting i forhold til samlivet.

Slik det ser ut for meg, er det ikke parforholdet som er problemet og sånn sett heller ikke parterapi som er løsningen. Jeg foreslår at du lar barneønsket ligge en god stund til og hjelper ham å få til en terapi som virker. Parterapi har bare en hensikt der hvor problemene ligger i forholdet og vil i deres tilfelle ikke føre til endringer.

Hva skal jeg si? Lykke til? Ja, jeg skjønner du er glad i ham og vil prøve det meste for å få leve sammen med ham, men ikke utslett deg selv for prosjektet.