Sliter vi eller er dette vanlig?

[Gjest Gutt/Mann26]

Hei!

I boka "Menn er fra Mars og Kvinner er fra Venus" står det om at når det blir for intenst mellom mann og kvinne i et parforhold, så vil mannen trekke seg unna, "gå inn i hula" for å "finne seg selv" igjen. Etter en stund er mannen på høyden igjen, og vil igjen være intim og oppmerksom på kvinnen.

Jeg er altså mannen. Har vært sammen med kjæresten min i 2 år nå. Innimellom har jeg perioder hvor jeg synes det er vanskelig å være i parforholdet. Til min store fortvilelse begynner jeg i slike perioder å tvile på oss - vil jeg dette? - kommer det til å fungere?

Jeg har forstått at det er vanlig for menn å tenke litt "stygt" i slike perioder - at man ikke vil ha kjæreste - man har ikke behov for nærhet. Kanskje man til og med har behov for å treffe andre jenter, eller bare henge med kompiser.

Uansett - i disse periodene får jeg utrolig vondt inni meg. Det er en vanskelig følelse å beskrive, men jeg blir rastlos, tenker på at jeg ikke vil være sammen med kjæresten min, men samtidig vil jeg absolutt det! Det er en skikkelig "interessekonflikt"! Jeg får vel en frykt om at vi har en usikker fremtid i møte - samtidig som i de periodene hvor alt er bra, så har jeg ingen tvil overhodet, og frykter ingenting...

Jenta mi er tenkende og grublende, og jeg merker at jeg blir sliten når hun ofte vil snakke lenge og mye om tanker, følelser og problemer. Selv er jeg en del enklere, og har ikke de samme behovene for å prate - men vil gjerne gjøre det for kjæresten min sin skyld (samtidig som jeg synes det er ok selv også, som regel).

Er det vanlige tanker jeg har? Jeg har hatt det slik kanskje 3 ganger i løpet av det siste året. Siden jeg tenker slik såpass ofte(?) - er det da noe galt med forholdet vårt, eller er det bare perioder som man "må igjennom".

Utenom disse periodene har jeg det kjempefint med kjæresten min! Jeg elsker henne, og jeg tenker at jeg vil gifte meg med henne. Ellers passer også veldig mange andre ting veldig bra - interesser, praktiske ting, ønsker for framtida, bakgrunn osv.

Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Skal jeg overse den urolige følelsen og tenke at "det går over - snart blir det bra igjen - det er mange gutter/menn som har det slik", eller bør jeg gjøre noe mer med det?

...hjelp...

[-Riksklysa]

hmm, et klassisk problem kan man vel si... det er mer eller mindre vanlig at man går igjennom faser i et forhold hvor man vurderer forholdet... og jeg vil påstå at det er viktig atman til enhver tid vurderer hvor man står og om man er på vei i den retningen man ønsker...

mener å ha blitt fortalt at det oppstår en "krise" ved 3,5 og 7 år, men dette er selvsagt individuelt. noen opplever dette oftere, noen sjeldnere og noen opplever dem aldri...

du skriver:

"Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Skal jeg overse den urolige følelsen og tenke at "det går over - snart blir det bra igjen - det er mange gutter/menn som har det slik", eller bør jeg gjøre noe mer med det?"

- du skal ikke overse dette, men jeg synes heller ikke at du skal fortelle din kjære om hvor ille dette plager deg, det kan føre til en del "pes", spesielt så lenge hun som du skriver er en mer tenkende/filosoferende person. hun vil garantert, (som kvinner flest), analysere dette i stykker... men snakk litt med henne om fremtiden, slapp av i hverandres nærvær, ikke plag deg selv med tankene, dette er faktisk noe som vil gå over, spesielt hvis du, som du uttrykker, elsker denne jenta...

mvh

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg synes du beskriver den vanligste forskjellen, og fallgruven, mellom en mann og kvinne veldig godt. Hun vil snakke lenge og mye om tanker, følelser og problemer, mens du har mindre behov for det, og kanskje heller vil bruke tiden på andre saker? De fleste par jeg prater med har det likedan, og opplever slike dårlige perioder mye oftere enn 3 ganger i året. De vil vekk og ut og finne seg selv. Hvis ikke slike fluktforsøk blir forklart for henne, kan det bli en større konflikt. For kjønnsforskjellene mellom oss er store, og de er kulturbestemte, vi oppdras til å bli sånn fra vi er nyfødte. Ordrike kvinner kan fort bli lei seg og utrygge hvis de ikke får pratet nok ut om alt med partneren sin. Mange menn finner seg dessverre i det, for å støtte og være forståelsesfulle, men blir flate og trekker seg unna inne i seg. Da kan nedturen for parforholdet begynne. Så pass deg.

Løsningen på "interessekonflikten" inne i deg tror jeg er å være mer åpen om hvordan du har det som mann. Bruk gjerne Mars og Venus boken som utgangspunkt for en diskusjon med partneren din om hvordan dere kan unngå å endre den andre til å bli lik deg. Sånne diskusjoner kan dere ha hvert år.

Det høres ut som om du har et godt kjæresteforhold og en partner som du matcher godt med. Jeg anbefaler deg å ikke blåse opp urofølelsene din mer enn til å prate ut om dem og vise deg mer frem. Da blir det mer plass til deg i parforholdet.

[Gjest Gutt/Mann26]

Hei!

Jeg synes du beskriver den vanligste forskjellen, og fallgruven, mellom en mann og kvinne veldig godt. Hun vil snakke lenge og mye om tanker, følelser og problemer, mens du har mindre behov for det, og kanskje heller vil bruke tiden på andre saker? De fleste par jeg prater med har det likedan, og opplever slike dårlige perioder mye oftere enn 3 ganger i året. De vil vekk og ut og finne seg selv. Hvis ikke slike fluktforsøk blir forklart for henne, kan det bli en større konflikt. For kjønnsforskjellene mellom oss er store, og de er kulturbestemte, vi oppdras til å bli sånn fra vi er nyfødte. Ordrike kvinner kan fort bli lei seg og utrygge hvis de ikke får pratet nok ut om alt med partneren sin. Mange menn finner seg dessverre i det, for å støtte og være forståelsesfulle, men blir flate og trekker seg unna inne i seg. Da kan nedturen for parforholdet begynne. Så pass deg.

Løsningen på "interessekonflikten" inne i deg tror jeg er å være mer åpen om hvordan du har det som mann. Bruk gjerne Mars og Venus boken som utgangspunkt for en diskusjon med partneren din om hvordan dere kan unngå å endre den andre til å bli lik deg. Sånne diskusjoner kan dere ha hvert år.

Det høres ut som om du har et godt kjæresteforhold og en partner som du matcher godt med. Jeg anbefaler deg å ikke blåse opp urofølelsene din mer enn til å prate ut om dem og vise deg mer frem. Da blir det mer plass til deg i parforholdet.

Takk for fint (og raskt) svar!

Vi har begge lest boka, og vi har snakket rundt den. Jeg tror egentlig at den har redda oss tidligere.

Men vi klarer ikke helt å gjennomføre det..Jeg har nok tidligere ikke forklart henne godt nok at dette er en alvorlig ting, og hun klarer ikke å gi meg nok tid alene.

Jeg synes det er utrolig vanskelig å si at "nå må jeg være for meg selv - jeg vil ikke treffe deg på en stund", selv om det er egentlig det jeg vil. Kanskje jeg helst vil være borte fra henne i flere dager (vi bor ikke sammen, men bor nærme og treffes som regel ofte).

Et siste problem er at hun gjerne vil forstå hvordan jeg har det. Jeg har sagt at jeg tror ikke hun noensinne vil forstå helt hvordan det er, siden vi er såpass forskjellige. Men det skaper et problem i tillegg - at jeg må forklare hvordan jeg har det - kanskje når jeg ikke orker å snakke om ting - det gjør bare tilstanden værre.

Og hvis jeg hadde forklart alle de tingene jeg tenker, ville jeg sannsynligvis ødelagt den tryggheten hun kjenner i forholdet. For eksempel ville det ikke vært bra om hun leste disse innleggene og forstod at det var meg som hadde skrevet dem...

Kjempefint hvis du har flere kommentarer!!

[Gjest Gutt/Mann26]

hmm, et klassisk problem kan man vel si... det er mer eller mindre vanlig at man går igjennom faser i et forhold hvor man vurderer forholdet... og jeg vil påstå at det er viktig atman til enhver tid vurderer hvor man står og om man er på vei i den retningen man ønsker...

mener å ha blitt fortalt at det oppstår en "krise" ved 3,5 og 7 år, men dette er selvsagt individuelt. noen opplever dette oftere, noen sjeldnere og noen opplever dem aldri...

du skriver:

"Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Skal jeg overse den urolige følelsen og tenke at "det går over - snart blir det bra igjen - det er mange gutter/menn som har det slik", eller bør jeg gjøre noe mer med det?"

- du skal ikke overse dette, men jeg synes heller ikke at du skal fortelle din kjære om hvor ille dette plager deg, det kan føre til en del "pes", spesielt så lenge hun som du skriver er en mer tenkende/filosoferende person. hun vil garantert, (som kvinner flest), analysere dette i stykker... men snakk litt med henne om fremtiden, slapp av i hverandres nærvær, ikke plag deg selv med tankene, dette er faktisk noe som vil gå over, spesielt hvis du, som du uttrykker, elsker denne jenta...

mvh

Takk for kommentar :-)

Se gjerne mitt svar til Solveig og kommenter ytterligere, hvis du føler for det!

[Gjest mislykket]

Hei!

Det interessante er at det er ofte menn som du -- menn som har problemer med å snakke, uttrykke seg eller reflektere over eksistensielle spørsmål og trivialia -- som kvinner foretrekker.

Kanskje best å være slik du er. Så ender du iallfall ikke opp alene.

Vennlig hilsen

[Gjest mislykket]

Hei!

Jeg synes du beskriver den vanligste forskjellen, og fallgruven, mellom en mann og kvinne veldig godt. Hun vil snakke lenge og mye om tanker, følelser og problemer, mens du har mindre behov for det, og kanskje heller vil bruke tiden på andre saker? De fleste par jeg prater med har det likedan, og opplever slike dårlige perioder mye oftere enn 3 ganger i året. De vil vekk og ut og finne seg selv. Hvis ikke slike fluktforsøk blir forklart for henne, kan det bli en større konflikt. For kjønnsforskjellene mellom oss er store, og de er kulturbestemte, vi oppdras til å bli sånn fra vi er nyfødte. Ordrike kvinner kan fort bli lei seg og utrygge hvis de ikke får pratet nok ut om alt med partneren sin. Mange menn finner seg dessverre i det, for å støtte og være forståelsesfulle, men blir flate og trekker seg unna inne i seg. Da kan nedturen for parforholdet begynne. Så pass deg.

Løsningen på "interessekonflikten" inne i deg tror jeg er å være mer åpen om hvordan du har det som mann. Bruk gjerne Mars og Venus boken som utgangspunkt for en diskusjon med partneren din om hvordan dere kan unngå å endre den andre til å bli lik deg. Sånne diskusjoner kan dere ha hvert år.

Det høres ut som om du har et godt kjæresteforhold og en partner som du matcher godt med. Jeg anbefaler deg å ikke blåse opp urofølelsene din mer enn til å prate ut om dem og vise deg mer frem. Da blir det mer plass til deg i parforholdet.

Hei!

Det jeg synes er så rart er at kvinner velger seg slike menn, dvs. menn som ikke er villig til eller kan snakke sammen med dem.

Selv synes jeg det er interessant å lytte til andre mennesker; samtale om eksistensielle spørsmål. Dessverre virker det på meg som om kvinner ikke liker denne typen menn. For selv om jeg kjenner kvinner som liker å samtale med meg, så er det ingen av dem som finner meg attraktiv.

Nei, de foretrekker en type menn som ligner med på den stereotype fremstillingen gitt av deg.

Vennlig hilsen

[ina1]

Takk for fint (og raskt) svar!

Vi har begge lest boka, og vi har snakket rundt den. Jeg tror egentlig at den har redda oss tidligere.

Men vi klarer ikke helt å gjennomføre det..Jeg har nok tidligere ikke forklart henne godt nok at dette er en alvorlig ting, og hun klarer ikke å gi meg nok tid alene.

Jeg synes det er utrolig vanskelig å si at "nå må jeg være for meg selv - jeg vil ikke treffe deg på en stund", selv om det er egentlig det jeg vil. Kanskje jeg helst vil være borte fra henne i flere dager (vi bor ikke sammen, men bor nærme og treffes som regel ofte).

Et siste problem er at hun gjerne vil forstå hvordan jeg har det. Jeg har sagt at jeg tror ikke hun noensinne vil forstå helt hvordan det er, siden vi er såpass forskjellige. Men det skaper et problem i tillegg - at jeg må forklare hvordan jeg har det - kanskje når jeg ikke orker å snakke om ting - det gjør bare tilstanden værre.

Og hvis jeg hadde forklart alle de tingene jeg tenker, ville jeg sannsynligvis ødelagt den tryggheten hun kjenner i forholdet. For eksempel ville det ikke vært bra om hun leste disse innleggene og forstod at det var meg som hadde skrevet dem...

Kjempefint hvis du har flere kommentarer!!

Kjøre Deg!

Alle har problemer i et forhold som har holdt en stund,Men ja Det er et Men jeg syns faktsik at du skulle si til jenta di at dere må sette dere ned å prate,det virker for meg som om dere trenger å prate,Du sier at jenta di er tenkende og grublene,kan det være at hun tenker de samme tankene som deg? Eller at hun merker at det skurrer litt i forholdet? Det Vrker som om du elsker denne jenta og det er positivt.Men kansje dere skal sette dere ned å prate å finne ut hva dere selv ønsker ut av forholdet og hva dere trenger hver for dere.Kansje du savner friheten til å flørte litt.Hadde dere hatt barn ville jeg absolutt satt meg ned å pratet om det, kansje er det lurt at dere tar en romantisk helg der ingen andre forstyrrer dere eller dere trenger å være borte fra hverandre litt,det hjelper mange ganger å ta en såkalt "PAUSE" på noen dager så du/ dere får tenkt litt ja kansje savner hverandre, forestil deg at jenta di gjør det slutt og at hun treffer en annen, hvis det da sikker i hjerte på tanken er litt sjalusi da er det mye å redde:)

PS: håper dette kunne hjelpe litt på problemene

[-Riksklysa]

Takk for kommentar :-)

Se gjerne mitt svar til Solveig og kommenter ytterligere, hvis du føler for det!

hei igjen du...

synes Solveig er en meget klok dame, og svaret hun har gitt deg er meget bra... men til syvende og sist er det faktisk du som må ta hånd om dette problemet...

lurer dog på et par ting...

du sier at du ikke får den tiden du trenger aleine? hva legger du i det? har du noen hobbyer? har du venner som du ikke har felles med din kjæreste?

det at dere ikke bor sammen burde jo i teorien gjøre saken litt enklere skulle jeg tro, du har f.eks ikke ei som venter på deg når du kommer hjem hver dag...

etter hva jeg kan forstå så er du oppriktig glad i din kjære, og det som slår meg jo mer jeg tenker er kanskje at du er litt redd for at det skal bli for seriøst, at du skal miste all frihet, all kontroll, at det livet du lever i dag skal bli ødelagt dersom dere går et skritt videre? (er bare en følelse jeg sitter med)

vet du hva? hvis jeg var deg, så tror jeg faktisk at du skulle kjøpt en stor bukett med roser til din kjære, legg ved et nydelig kort sammen med et lite brev der du forteller henne om mange av de tankene du sliter med nå... det er nesten alltid lettere å uttrykke seg med penn og papir enn direkte til noen... la henne få litt tid til å lese og bearbeide, da har hun lettere å forstå deg når dere først snakker sammen etterpå...

lykke til...

mvh

[dewey]

Jeg regner med at få mennesker - uansett kjønn - går gjennom et samliv uten å tenke sånn noengang.

[Gjest julianne]

Hei!

Du virker som en utrolig ålreit, reflektert og omtenksom fyr! Heldige dama di!

Det Riksklysa sa lenger nede om å skrive et lite brev/kort der du forklarer henne hvordan du kjenner det, synes jeg var en glimrende ide. Blomstene også ;-) Du formulerer deg veldig godt skriftlig (ser jeg av innlegget ditt) og det er ofte lettere å si det man har å si på papiret ettersom man unngår å bli avbrutt av ymse digresjoner.

Klart du har behov for å trekke pusten av og til, det har de fleste i et forhold. Jeg tror ikke det er sunt å overse dette og tvinge seg til å være sammen med den andre absolutt hele tiden. Det er viktig og naturlig å føle behov for å være bare seg selv også, ikke bare partneren til noen. Dette behovet gjelder ikke bare menn, kvinner har det også, men det er liksom mer "legitimt" for oss damer å stikke på shoppingraid eller kafetur med venninner. Vi får ikke så lett "drittsekk-stempelet" som dere (nå får jeg sikkert litt pepper, men det er nå min erfaring) når dere rømmer ut med gutta.

Så lenge dama di vet at du elsker henne og ikke er lei av henne, tror jeg hun vil synes det er helt greit at du "lufter" deg litt alene. Hun kan jo benytte tiden til å gjøre ting du ikke synes er så morsomt å være med på. Og pleie vennskap med venninner, noe som ofte blir forsømt når man er i et forhold. Men sørg for at hun ikke er usikker på dine intensjoner, er hun det, kan hun føle seg avvist når du stikker av for å "hyle mot månen med gutta".

Lykke til, hilsen

[Gjest Gutt/Mann26]

Tusen takk for mange gode råd og kommentarer!!

Jeg skjønner at det ikke bare er meg som har det litt kjipt innimellom :-) Men nå har jeg det mye bedre!!

Det er merkelig hvordan å lufte seg via tastaturet kan hjelpe på frustrasjonen!! Kjæresten min og jeg har prata en del sammen, og vi forstår hverandre bedre nå. Jeg føler meg mer likeverdig når det gjelder å ta de individuelle behovene på alvor.

Takk for mange gode råd - kjempefint at dere bruker tida til å hjelpe meg og andre!!

Ha en fin uke!!!