Samliv etter utroskap

[atos1365380104]

Dette er vanskelig, men skal prøve å forme et spørsmål hvor jeg ber om hjelp og råd til å komme videre. Følte i slutten av 99 at min kone var utro, og fikk stadfestet mistanken i feb. 00. Hun innrømte da kun at det var snakk om meldinger og "tøv" på mobiltelefonen. Dette lovte hun skulle opphøre. I mai samme år (00) oppdaget jeg at det ikke var opphørt og at det var utstrakt bruk av mobiltelefone både til meldinger og samtaler i de foregående månedene. Ny lovnad om at dette skulle bli stopp. September samme år oppdaget jeg pånytt at samme kontakten fremdeles var igang med nye runder, oppgjør og skillsmissetrusler samt delvis utflytting. Dette var en svært opprivende tid både for meg og de 2 yngste barna (12 og 15 år). I januar 01 avlyttet jeg telefonen og hørte da pånytt at det ble avtalt stevnemøte, og en del annet tull bl.a. om hvor lettlurt jeg var. Ny kamp, som igjen endte med at jeg igjen "tilga" og lot hun bli boende heime. Hele tiden hadde hun benektet seksuell utroskap, og holdt på sitt om at det bare var en god venn. Litt utpå året 01 oppdaget jeg så at jeg var smittet av Herpes, noe som medførte at hun til slutt tilsto også seksuell utroskap, men da KUN 1 GANG. Tiden har nå gått i ca. 1 år, og forholdet har fungert sått noenlunde. Høsten 02, fikk jeg igjen en sterk mistanke (intuisjon) om at noe var på gang igjen. Tok dette opp for en ukes tid siden og hun påstår at det ikke er noe og bedyrer sin kjærlighet til meg. Hun har aldrig innrømmet noe frivillig ovenfor meg, og det jeg har fått vite er kun gjennom min mistenksomhet og etter å ha lagt fram bevis for disse tingene. Dette plager meg, og jeg mener at om hun nå snakket sant så kan hun fortelle meg hvorfor utroskap og hva som f.eks. er feil med meg og vårt forhold. Hun vil ikke på noe vis prate om sin utroskap, eller om problemer i ekteskapet. For henne er taushet gull, og dette plager meg. For at jeg skal kunne komme videre og kanskje igjen begynne å føle litt tillitt til kona har jeg behov for å prate med henne om dette uten at jeg skal føle skyld eller være redd for at det skal ødelegge det som kanskje kan bli et godt forhold igjen. Er det for mye forlangt, og hvordan vil et menneske som har vært utro og kanskje føle skyld og selvbebreidelser kunne takle å være nødt til å komme med slike innrømmelser ?

Plages svært med mistenksomhet og sjalusi, og funderer hver dag ennå på om vårt forhold og samliv som tross alt har vært godt i 17 år før dette begynnte kan bli godt igjen - eller om jeg bør avbryte nå ? Bebreider meg selv at jeg i disse gangene tidligere har vært så "feig" og ikke tatt bruddet der og da, og vært ferdig med det nå. Kjærligheten til kona, er der fremdeles, men tenker slik at om jeg hadde avbrutt for over et år siden så hadde perioden med kjærlighetssorg vært over nå og jeg hadde kunnet kommet videre i livet.

Kan du hjelpe meg og gi meg noen råd om hvordan jeg skal komme videre i livet, enten i eller utenfor ekteskapet.

[petter smart]

Kom deg videre.

hun innrømmer kun det hun må etter at du har bevist det. Hun er nok seksuelt utro og har vært det lenge.

At hun ikke kan innrømme dette eller slutte med det sier at hun ikke er så veldig interessert i forholdet til deg.

Hun vil aldri slutte med dette. Hun "vet" du vil tilgi henne og tro på det hun sier så hvorfor skulle hun slutte.

Ikke sett krav eller ultimatum. Bare hiv henne ut. Du skal ikke måtte flytte pga dette.

[punkyB]

Dette vesnet du er gift med virker ikke å angre noe særlig på det hun har gjort ? Innrømmer kun når bevisene er rimelig klare. Jeg hadde ikke stolt på henne - og skulle et samliv fortsette måtte hun vise litt mer anger og vilje til å opprette skaden som har skjedd.

Så kom deg videre i livet - uten henne hvis hun ikke viser noen av de egenskapene nevnt ovenfor.

[Herregud1365380451]

Kom deg videre.

hun innrømmer kun det hun må etter at du har bevist det. Hun er nok seksuelt utro og har vært det lenge.

At hun ikke kan innrømme dette eller slutte med det sier at hun ikke er så veldig interessert i forholdet til deg.

Hun vil aldri slutte med dette. Hun "vet" du vil tilgi henne og tro på det hun sier så hvorfor skulle hun slutte.

Ikke sett krav eller ultimatum. Bare hiv henne ut. Du skal ikke måtte flytte pga dette.

Jeg (kvinne) synes du har vært utrolig tålmodig. men samtidig er du jo glad i kona, synes du skal ta tyren ved hornene nå og

si at nok er nok fordi dette kommer dere ingen vei med, hun er nok glad i deg også siden hun alltid nekter helt til du slår fakta i bordet, send ungene vekk en helg (uten å spørre henne) og SNAKK UT sammen og spør hva hun egentlig vil !

Prøv å ha en fin dag :-)

[SierDuDet]

Ærlig talt mann!

Nå får du våkne opp, se faenskapet du er sammen med for det hun er, og komme deg ut av forholdet så fort som mulig.

Du er da ikke sammen med et sånt helvetes kryp, og jeg kan ikke fatte at enkelte menn har så lite respekt for seg selv at de tillater kjerringa å gjøre alt mulig galt uten at de kaster henne på dør. En gang for alle.

Få fanskapet ut. Hun er ikke verdt en dritt, og du fortjener ikke å leve sammen med denne fitta.

Våkn opp!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Alle lyver om utroskap, til å begynne med. Når utroskapen og sviket bak din rygg har pågått i flere år, har dere lidd mye begge to. Det er som regel flere sider av en slik sak som dere begge er ansvarlige for.

Jeg antar at din kone er sliten av hemmelighetskremmeriet og jukset, og du er nedtrykt av å bli vraket og sveket. Men når dere likevel begge sier at dere elsker hverandre og helst vil holde sammen, anbefaler jeg dere å forsøke å klaret opp i forholdet. Begge må bidra og jobbe for saken.

Å finne tilbake til hverandre er ingen letvint løsning. Det krever beinhard vilje, åpenhet og tid med hverandre. Fra dere begge. Kona di må finne seg i å svare på dine mange spørsmål om hennes sidesprang og svik. Din utfordring blir å tørre å satse på henne og stole på at hun avvikler sin "elsker", hvis hun vil det da? Ingen kan i lengden leve med to partnere. Hun må velge.

Hvis ikke dere klarer å snakke sammen om parforholdet deres uten å krangle, råder jeg dere til å oppsøke en profesjonell rådgiver som kan styre dere på rett spor for å forsøke å få til en gjenforening.

[Gjest Miton]

Syntes ikke hun fortjener hverken deg eller din enorme tilgivenhet.

Jeg tror nå engang at det er mulig for alle i løpet av et samliv å bli betatt av andre, flørte med osv.. selv har jeg også hatt en flørt pågående uten at min mann visste dette selvfølgelig. Men jeg avsluttet dette lenge før det utviklet seg til noe mer. Han jeg flørtet med hadde jeg aldri sex med, vi kysset to ganger på munnen osv. Egentlig litt uskyldig.

Men sånn som din kone har holdt på viser jo at hun ikke respekterer deg overhodet! I flere år holde deg for narr på denne måten... FLYTT! Det er mitt eneste råd, eller aller best FLYTT UT KJERRINGA!