Er det meg som det er noe galt med?

[Trønderkvinne]

Jeg er en kvinne på 32 år som har vært samboer i litt over 10 år. Sammen har vi en sønn som er 9 år.

Jeg har begynt videreutdanning i de siste årene, og jeg skal begynne siste året til høsten. Jeg er nå hjemmeværende.

Det som plager meg er oppførselen til min samboer. Mange ganger forstår jeg ham ikke. Jeg føler at han mange ganger er stygg med meg. Ikke fysisk, men psykisk. Han er blitt "flinkere" til å få meg til å føle meg liten og uønsket. Han kan f.eks rakke ned på min familie og ramse opp de problemene som er der. Når han gjør det, så tier jeg stille. Men en gang sa jeg imot ham, og begynte å ta for meg familien hans. Det skulle jeg ikke ha gjort, for han viste et raseri og kom med trusler mot meg. HAN skulle flytte!! Ingen andre enn han hadde holdt ut i over 10 år sammen med meg!! Jeg kan ikke prate skikkelig, jeg bare raser sier han (enda jeg tørr nesten ikke si noe i redsel for å starte en krangel med ham) Hans venner er aldri her noe mere pga meg, og det får jeg høre veldig ofte! (Enda jeg ikke har pratet med dem på snart 6 år)

Ute blant familie og venner får jeg ofte høre at jeg er heldig som har en sånn snill mann. Flere av familiemedlemmene mine har fortalt ham hvordan jeg var som barn, og det bruker han ofte imot meg.(Jeg er oppvokst hos mine besteforeldre, savnet etter foreldre var stort. Jeg var bortskjemt, men det var vel det som reddet meg fra å gå under. Jeg har aldri gjort noe på kant med loven) Når jeg sier at kanskje han heller ikke var så plettfri når han var barn, så blir han rasende. Mao; jeg kan ikke prate noe stygt om ham, kun han som skal rakke ned på meg. Etter en krangel med sine foreldre, så kom han hjem og fortalte meg at de hadde sagt at jeg var det verste som kunne ha skjedd ham. Han måtte kvitte seg med meg. Ergo sa jeg at jeg ikke ville sette mine bein der hos dem.

Det verste er at han kan kjefte og smelle på sønnen. Det siste var da han satt å gjorde leksene sine. Som barn flest så somler han litt, men da uttalte faren plutselig; Du kommmer aldri til å få så gode karakterer som meg!! (jeg har sett hans karakterer, og det var masse G'er og noen få M'er) Jeg ble rasende på ham og sa at jeg fikk håpe at gutten fikk bedre karakterer enn både meg selv og faren.

Så har vi kveldene og helgene. På kveldene så drar han for å besøke kamerater, og da alene. Han hjelper nesten ikke til med noe her hjemme. I helgene setter han klokka på vekking og drar ut i rett tid; ALENE. De få gangene han tar med sønnen, så plasserer han ham hos sin familie, så han får dra alene ut i marka. Det mener jeg ikke er riktig.

Hvor jeg er?? Jeg er hjemme, livende redd for å gå utenfor døra. Redd for at folk ikke skal like meg, redd for å si noe som kan støte folk fra meg. Jeg har mange ganger stått i verandadøra og hatt angst for å gå ut for å sole meg.

Og hele tiden har jeg fått høre at det er meg det er noe galt med, han er perfekt. Hvis det er noen som skal forandre seg, så er det meg. Og jeg får høre noen ganger at nå orker ikke han noe mere, han skal flytte da det ikke går an å bo sammen med meg. Han sier han er snill med meg, og underforstått så er jeg utakknemlig ovenfor ham. Jeg svarte ham i jula da han sa han skulle flytte på nyåret, men da skulle han ikke flytte før til våren. Så her sitter jeg, livende redd for neste krangel. Redd for å gå ut for å møte folk. Føler at hvis ikke jeg har vært her, så har alt vært bra. Men, synd for ham så lever jeg!! Jeg prøver å være sterk, men de gangene jeg setter meg opp i mot ham, så blir han sint eller så blir han spak.

Hjelpe meg, er det meg det er noe galt med????

[Gjest papirtiger]

Uff, gjør vondt å lese dette. Nei, det er ikke deg det er noe galt med. Men mannen din virker barnslig og slem. En kunne lure på om han hadde psykopatiske trekk også.

Tror du, og ikke minst sønnen din, hadde fått det bedre hvis dere flyttet ut. Sønnen din har ikke godt av å se faren sin behandle deg slik. I verste fall kan han bli slik selv..

[petter smart]

Ut fra det du skriver virker han som en psykopat.

Uansett er det klart at du (og deres sønn) ikke har det godt sammen med denne mannen. Jeg tror det har gått for langt til at forholdet kan reddes. Jeg tviler på at han er villig til å ofre det som skal til for å få det til å fungere.

Derfor er mitt råd å dumpe han.

[Gjest Aandily]

Kom deg ut av dette! Han psyker deg ned..virker som han gjør det for gøy og for at du skal ha det mest mulig jævelig!!

Det er ikke deg det er noe galt med her!

[Atene]

Kjære deg, dette kunne jeg ha skrevet selv for 10 år siden. Jeg klarer ikke å råde deg til å gå på grunnlag av ett innlegg her, men jeg vil ihvertfall råde deg til en ting: Prøv å bygge opp deg selv igjen. Har du venner ? Kanskje en venninne som vil høre på det du sier her ? _Fortell_ andre hvordan du har det !

Du er hjemmeværende, sier du. Undersøk rettighetene dine, så du ikke står på bar bakke hvis du blir alene.

Forbered deg på at det kan bli veldig tøft å stå opp mot ham. Det du beskriver om hvordan han gjør deg redd, kjenner jeg veldig godt igjen. Det blir ikke lettere hvis du viser at ikke lar deg kue mer. Barnet f.eks., det er veldig sannsynlig at han vil lage bråk om omsorgen hvis du prøver å gå, selv om han idag viser liten interesse. I den sammenheng: Dokumenter så godt du kan hvem som tar seg av barnet idag.

Les gjerne boken "Sjarmør og tyrann" av Alv Dahl. Og ta en tur til familievernkontoret - det er hjelp å få selv om du kommer alene, og kanskje kan de anbefale en psykolog til deg. Det er _ikke_ et tegn på at det er noe galt med deg, men du kan trenge hjelp til å komme psykisk på fote igjen. Ta imot den hjelpen.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det var fælt å lese din beskrivelse av hvordan forholdet ditt med samboeren og deg er. Å nedvurdere deg slik han gjør er skadelig. Å rakke ned på deg og din familie og kritisere deg slik som han gjør til stadighet, fører deg bare lenger ned i mistrivsel. Jeg er imponert over at du har krefter til å ta utdannelse. Men det er kanskje det som holder deg oppe. Stå på videre for å klare deg selv.

Ikke rart at du føler deg liten og uønsket og redd etter hans raseri og trusler. Et slikt negativt samspill som du beskriver at dere har, har ingen muligheter til å lage trygge og glade mennesker. Og det er jo det du lengter etter for både deg og sønnen din.

Du nevner ikke en positiv følelse du har for mannen din. Jeg lurer på om du har tenkt å bryte med samboeren din.

Jeg råder deg til å oppsøke familiekontoret eller en annen fagperson, fastlegen eller andre du har tillit til, som du kan snakke med om hva du skal gjøre for å få et bedre liv.