Når nok er nok..

[Gjest nn i dag..]

Hei, jeg er 32 år gammel, og har nå prøvd å få barn i ti år. Nå har jeg sagt stopp, har fem mislykka ivf forsøk - og føler at de siste årene har bestått av forsøk på å få barn og lite annet.

Nå er det nok, men mannen min mener at det er feil å gi opp nå, men det er ikke han som blir dårlig av hormonbehandlinger etc. Jeg har vært sykmeldt pga bivirkninger hver gang... Nå vil jeg ikke mer. Han har vel mer eller mindre sagt at enten prøver vi to ganger til, eller så kanskje vi skal flytte fra hverandre.

Nå er jeg der at jeg sier bare flytt - er jeg urimlig da??? Mener at vi må kunne få et greit liv uten barn også, kan bli fosterforeldre (er godkjent) eller adoptere - og heller godta at vi ikke var ment å bli biologiske foreldre sammen.

Akkurat nå har jeg bestilt time på gyn. avd for å be om å få satt inn spiral - orker ikke gå å håpe forgjeves mnd. etter mnd.

er jeg kjempeegoistisk når jeg gjør dette???? Min mann mener det. Ganske fortvilet hilsen fra

[agape]

Du er i en veldig vanskelig situasjon, og det er tilsvarende vanskelig å gi noe godt råd uten å kjenne dere begge og deres situasjon bedre, men - jeg gjør et lite forsøk likevel...

For det første; det er ikke egoistisk av deg å ikke orke mer. Orker du ikke, så orker du ikke - 5 forsøk er mye, og det er mange som har gitt seg lenge før det; fordi de ikke orker. Det finnes andre måter å få barn på, og det finnes par som velger å leve uten barn. Jeg har ikke til hensikt å "misjonere" om adopsjon, fosterhjem eller selvvalgt barnløshet - jeg kjenner mer enn godt nok følelsen av å ville gjøre hva som helst for å bli gravid og føde egne barn. Men jeg vet også at jeg, om jeg ikke hadde vært så ufattelig heldig å lykkes med prøverør, ville ha kommet til et punkt hvor jeg følte at nok var nok. Dersom min mann da hadde presset meg til flere forsøk, ville jeg følt det som et enormt svik.

Så umiddelbart føler jeg at det er mannen din som er urimelig når han stiller ultimatum på den måten du beskriver. Jeg vet at ufrivillig barnløshet kan slite på et forhold - særlig når man blir uenige om hvordan problemet skal takles, men det fører ingen steder hen å gjøre hverandre til fienden.

Når du sier "bare flytt", er det fordi du ikke ønsker å ha ham i livet ditt lenger, eller er det fordi du føler at dere er i en håpløs situasjon? Dersom den siste varianten er nærmest sannheten, tror jeg kanskje det kunne ha vært en ide at dere fikk en eller annen form for rådgivning fra en nøytral tredjeperson. (Det finnes antagelig familierådgivningstjeneste i kommunen der dere bor.)

Jeg synes det virker som om dere begge er ganske fortvilte, og at dere kommuniserer dårlig rundt dette. Og jeg kan ikke avgjøre om dere kan finne ut av dette eller ikke; men jeg føler meg ganske sikker på at dere kunne hatt utbytte av å få hjelp til å rydde i følelser, sorg og frustrasjon. Forskjellige mennesker reagerer forskjellig, og særlig i krisesituasjoner kan evnen til å forstå andres tanker, følelser og problemer bli mindre, fordi man har så evig nok med sitt eget... Det går an å komme ut av kriser, og man kan til og med komme styrket ut av dem. Men jeg gjetter på at dere ikke klarer dette alene nå.

Så mitt råd er - om du tror det er håp for dere som par, med eller uten barn - prøv å få hjelp nå, slik at dere kan få i gang en kommunikasjon mellom dere før det er for sent.

Lykke til!

[noona]

Hei!

Jeg synes ikke du er egoistisk. Som du sier er det du som må gjennomgå hormonbehandlingen, det er du som kjenner om du orker mer eller ikke.

Går det an å snakke med mannen din om dette, eller er han helt låst i sitt standpunkt? Hvorfor er det så viktig for ham å prøve enda mer? Vil han kunne akseptere at dere aldri får egenfødte barn? Dette tror jeg det er viktig å finne ut av.

Hva med deg - ønsker du å beholde ham?

Jeg tok en alvorlig samtale med mannen min for flere år siden, hvor jeg gjorde det klart at jeg hadde "vetorett" på evt behandling. Vi har ikke begynt med IVF enda, men jeg reagerer voldsomt på vanlig hormonbehandling, og regner med at IVF kan bli kjempetøft. I tillegg kommer jo de psykologiske påkjenningene...

Jeg synes altså at det er din avgjørelse, men at det likevel kan være lurt med dialog - i det minste for å forstå og dermed kunne akseptere den andres synspunkter.

Håper det ordner seg.

[Gjest løvemamma]

Det er da ikke urimelig å bestemme over sin egen kropp??? Han har ingen forutsetninger for å skjønne de belastningene som ivf-forsøkene påfører deg både psykisk og fysisk. Jeg synes det er en lur beslutning å sette inn spiral og begynne å "leve" igjen. Dere er tross alt forholdsvis unge ennå, og har mange muligheter bare dere tar tiden til hjelp.

Jeg er selv adoptivmor, og hoppet også av ivf- karusellen, men _mye_ tidligre enn deg. Vi hadde et AIH og et IVF forsøk før vi bestemte oss for å adoptere i steden. Men for oss hadde tanken på adopsjon modnet mens vi holdt på med forsøkene, og vi var samstemte i ønskene våre.

Du skal bare vite at muligheten for å bli foreldre ennå ikke er borte, adopsjon er faktisk en fantastisk måte å bli foreldre på - når man er klar for det.

Dere kan jo feks. bestillle informasjonsmateriell fra de ulike foreningene, bare for å få mer konkret kunnskap, det er ikke noe forpliktelse forbundet med å få dette.

Nei, sett deg ned med mannen din og ta en alvorsprat, forklar dine følelser og hva det gjør med deg. La han også forklare sine følelser, og LYTT til hverandre. Det er lett å begynne å prate forbi hverandre når man ikke er helt samstemte i slike nære og viktige saker. Men jeg synes det er helt greit at du gjør det klart at psyken og kroppen din ikke tåler mer nå.

Ta tiden til hjelp, gi dere tid til å være kjærester igjen og gjør ting som bare barnløse kan gjøre;-).....elske midt på dagen på stuegulvet uten tanke for annet enn glede og lyst for eksempel;-)

Håper dere kommer frem til en engighet:-)

[Gjest nn i dag]

Det er da ikke urimelig å bestemme over sin egen kropp??? Han har ingen forutsetninger for å skjønne de belastningene som ivf-forsøkene påfører deg både psykisk og fysisk. Jeg synes det er en lur beslutning å sette inn spiral og begynne å "leve" igjen. Dere er tross alt forholdsvis unge ennå, og har mange muligheter bare dere tar tiden til hjelp.

Jeg er selv adoptivmor, og hoppet også av ivf- karusellen, men _mye_ tidligre enn deg. Vi hadde et AIH og et IVF forsøk før vi bestemte oss for å adoptere i steden. Men for oss hadde tanken på adopsjon modnet mens vi holdt på med forsøkene, og vi var samstemte i ønskene våre.

Du skal bare vite at muligheten for å bli foreldre ennå ikke er borte, adopsjon er faktisk en fantastisk måte å bli foreldre på - når man er klar for det.

Dere kan jo feks. bestillle informasjonsmateriell fra de ulike foreningene, bare for å få mer konkret kunnskap, det er ikke noe forpliktelse forbundet med å få dette.

Nei, sett deg ned med mannen din og ta en alvorsprat, forklar dine følelser og hva det gjør med deg. La han også forklare sine følelser, og LYTT til hverandre. Det er lett å begynne å prate forbi hverandre når man ikke er helt samstemte i slike nære og viktige saker. Men jeg synes det er helt greit at du gjør det klart at psyken og kroppen din ikke tåler mer nå.

Ta tiden til hjelp, gi dere tid til å være kjærester igjen og gjør ting som bare barnløse kan gjøre;-).....elske midt på dagen på stuegulvet uten tanke for annet enn glede og lyst for eksempel;-)

Håper dere kommer frem til en engighet:-)

Tusen takk for svar, vi har diskutert adopsjon - nå er jeg for og han imot. Han er redd for alt som kan skje ang. rasisme, sykdom, mm som vi ikke vet om på forhånd. + at jeg tror at dersom vi adopterer så mener han at hele verden ser at ha - de kan ikke få barn de! Dette mener han av en eller annen grunn er pinlig. Han er mer for fosterbarn da, og dette er greit for meg.

Men sånn som vi har det nå når jeg har sagt stopp, er det uaktuelt å tenke på barn i det hele tatt. Vi må først ha et forhold som fungerer, kan ikke ta inn noe barn sånn som vi har det nå. Jeg synes ikke det er rett å få et fosterbarn for å redde vårt forhold. Vi må få orden på det først.

Vi har fått en "omvendt" situasjon der han mener at viss jeg ikke vil prøve å få barn, trenger vi ikke ha sex heller. Nei jeg får se om vi får til å ha en samtale til, men begynner å bli litt oppgitt over holdningene hans.

[Gjest nn i dag]

Hei!

Jeg synes ikke du er egoistisk. Som du sier er det du som må gjennomgå hormonbehandlingen, det er du som kjenner om du orker mer eller ikke.

Går det an å snakke med mannen din om dette, eller er han helt låst i sitt standpunkt? Hvorfor er det så viktig for ham å prøve enda mer? Vil han kunne akseptere at dere aldri får egenfødte barn? Dette tror jeg det er viktig å finne ut av.

Hva med deg - ønsker du å beholde ham?

Jeg tok en alvorlig samtale med mannen min for flere år siden, hvor jeg gjorde det klart at jeg hadde "vetorett" på evt behandling. Vi har ikke begynt med IVF enda, men jeg reagerer voldsomt på vanlig hormonbehandling, og regner med at IVF kan bli kjempetøft. I tillegg kommer jo de psykologiske påkjenningene...

Jeg synes altså at det er din avgjørelse, men at det likevel kan være lurt med dialog - i det minste for å forstå og dermed kunne akseptere den andres synspunkter.

Håper det ordner seg.

På en måte så ønsker jeg nok å beholde mannen min, men ikke sånn som vi har det nå. De ti siste årene av livet vårt har bestått av å prøve å bli gravide, tror han lurer på hva vi skal gjøre nå??

Men jeg vil ikke la meg presse til flere forsøk, noe jeg har forklart ham, og han har jo sett hvor dårlig jeg er.. Han har heller ikke vært så veldig flink til å støtte meg i de periodene.

Vi skal ha en prat til ut i uka, så får vi se hva vi gjør -men sånn som jeg føler det nå orker jeg ikke mer hormonkurer e.l. da blir jeg heller aleine, og får meg et eget liv viss jeg må velge.

[Gjest nn i dag]

Du er i en veldig vanskelig situasjon, og det er tilsvarende vanskelig å gi noe godt råd uten å kjenne dere begge og deres situasjon bedre, men - jeg gjør et lite forsøk likevel...

For det første; det er ikke egoistisk av deg å ikke orke mer. Orker du ikke, så orker du ikke - 5 forsøk er mye, og det er mange som har gitt seg lenge før det; fordi de ikke orker. Det finnes andre måter å få barn på, og det finnes par som velger å leve uten barn. Jeg har ikke til hensikt å "misjonere" om adopsjon, fosterhjem eller selvvalgt barnløshet - jeg kjenner mer enn godt nok følelsen av å ville gjøre hva som helst for å bli gravid og føde egne barn. Men jeg vet også at jeg, om jeg ikke hadde vært så ufattelig heldig å lykkes med prøverør, ville ha kommet til et punkt hvor jeg følte at nok var nok. Dersom min mann da hadde presset meg til flere forsøk, ville jeg følt det som et enormt svik.

Så umiddelbart føler jeg at det er mannen din som er urimelig når han stiller ultimatum på den måten du beskriver. Jeg vet at ufrivillig barnløshet kan slite på et forhold - særlig når man blir uenige om hvordan problemet skal takles, men det fører ingen steder hen å gjøre hverandre til fienden.

Når du sier "bare flytt", er det fordi du ikke ønsker å ha ham i livet ditt lenger, eller er det fordi du føler at dere er i en håpløs situasjon? Dersom den siste varianten er nærmest sannheten, tror jeg kanskje det kunne ha vært en ide at dere fikk en eller annen form for rådgivning fra en nøytral tredjeperson. (Det finnes antagelig familierådgivningstjeneste i kommunen der dere bor.)

Jeg synes det virker som om dere begge er ganske fortvilte, og at dere kommuniserer dårlig rundt dette. Og jeg kan ikke avgjøre om dere kan finne ut av dette eller ikke; men jeg føler meg ganske sikker på at dere kunne hatt utbytte av å få hjelp til å rydde i følelser, sorg og frustrasjon. Forskjellige mennesker reagerer forskjellig, og særlig i krisesituasjoner kan evnen til å forstå andres tanker, følelser og problemer bli mindre, fordi man har så evig nok med sitt eget... Det går an å komme ut av kriser, og man kan til og med komme styrket ut av dem. Men jeg gjetter på at dere ikke klarer dette alene nå.

Så mitt råd er - om du tror det er håp for dere som par, med eller uten barn - prøv å få hjelp nå, slik at dere kan få i gang en kommunikasjon mellom dere før det er for sent.

Lykke til!

Tusen takk for reflektert svar. Jeg har foreslått familerådgivning, men han nekter - det er pinlig. Tror han innerst inne vet at han er urimlig og er redd for at rådgivning skal bekrefte dette. Så sånn som jeg ser det må vi prøve å løse det selv, men jeg sitter igjen med en følelse av at han mener at viss ikke vi kan få barn så vil han ha muligheten til å finne en annen.

Tror nok at han er veldig deprimert sånn som situasjonen er nå, for han har et press på egne barn fra sin familie- men kan ikke si at vi ikke får det til, han har jo stolthet. Min familie vet hvordan ting er, og legger seg ikke borti det.

Har bestemt meg for å prøve å få ham til å prate en dag i uka - og viss han fortstatt står på at vi må ha to forsøk til, så får han finne noen andre å putte full av hormoner - min kropp og psyke har sagt stopp. Jeg ønsket å hoppe av etter tre forsøk, så vi har hatt to ekstra.

Men samtidig så synes jeg det er fortvilende at vi skal gi opp bare pga. dette, så lenge det finnes alternativer. Men klarer vi ikke å finne ut av det så blir det til at vi får gå hver vår veg. For her er det nok....

[Gjest ikke undertegnet]

Hei på deg!

Det er ikke enkelt å gi dere råd siden jeg ikke vet mer om dere. Men jeg skjønner nok at dere befinner dere i en vanskelig situasjon.

Jeg skjønner deg og dine argumentene, men jeg skjønner også mannen din. Jeg kan forstå at du ikke orker mer, men jeg kan også forstå at din mann har lyst til å prøve mer.

Jeg er også 32 og skal snart i gang med mitt 5. ICSI-forsøk. Jeg kommer nok ikke til å gi meg på lenge enda, i og med jeg bare kom til innsetting en gang så langt. Så lenge jeg ikke er eldre og vet at jeg kan bli gravid, ville jeg aldri gitt opp. Hadde jeg gjort det, ville jeg nok angret på det senere.

Hva dere skal gjøre, burde dere finne ut sammen og ikke hver for seg. Din mann kan ikke tvinge deg å prøve mer når du ikke orker mer. Men på den andre siden burde du også skjønne din mann som har lyst på et egetfødt barn.

Min mann vil også bare ha et egetfødt barn, adopsjon eller sæddonasjon er helt uaktuelt for ham. Heldigvis er vi da helt like innstillt.

Jeg ville anbefale deg å ikke si med en gang vi la være å prøve mer. Si heller at vi skal ta en lengre pause nå, for så å avgjøre senere hvordan det skal gå videre, slik at din mann kan venne seg mer til tanken om at du ikke vil prøve mer.

Lykke til!

[Gjest løvemamma]

Tusen takk for svar, vi har diskutert adopsjon - nå er jeg for og han imot. Han er redd for alt som kan skje ang. rasisme, sykdom, mm som vi ikke vet om på forhånd. + at jeg tror at dersom vi adopterer så mener han at hele verden ser at ha - de kan ikke få barn de! Dette mener han av en eller annen grunn er pinlig. Han er mer for fosterbarn da, og dette er greit for meg.

Men sånn som vi har det nå når jeg har sagt stopp, er det uaktuelt å tenke på barn i det hele tatt. Vi må først ha et forhold som fungerer, kan ikke ta inn noe barn sånn som vi har det nå. Jeg synes ikke det er rett å få et fosterbarn for å redde vårt forhold. Vi må få orden på det først.

Vi har fått en "omvendt" situasjon der han mener at viss jeg ikke vil prøve å få barn, trenger vi ikke ha sex heller. Nei jeg får se om vi får til å ha en samtale til, men begynner å bli litt oppgitt over holdningene hans.

Det virker nok som dere for øyeblikke har endel problemer i forholdet som _må_ løses før dere tenker noe som helst på å få barn, enten det er på den ene eller den andre måten. Leste agapes innlegg etter at jeg skrev mitt, og jeg må si meg enig med henne i at dere nok bør søke om hjelp utenfra (familierådgiving) før dere prøver noe mer med å få barn på den ene eller den andre måten.

Jeg synes jeg leser mye fortvilelse og oppgitthet mellom linjene, er du virkelig sikker på at du vil satse på å leve sammen med mannen din resten av livet? det er nok viktige avgjørelser dere må ta i nærmeste fremtid. Men det er ikke umulig å få forholdet til å fungere igjen, men da må begge ønske det, og gi og ta underveis.

Ang. adopsjon så er det ikke uvanlig at det er mannen som blir fortrolig med tanken sist. Jeg vil også tro at det er andre adoptivpappar som kan kjenne seg igjen i noen av hans tanker. Det å adoptere er en lang prosess, mange bruker lang tid på å bli fortrolig med tanken og ferdig med sorgen over å ikke få egenfødte barn.

Adg. forsterbarn så ville jeg aldri satset på dette alternativet når ønsket om å bli foreldre er stort. Det er alt for mange usikkerhetsmomenter forbundet med forsterbarn, ikke minst så risikerer man å miste barna med kort frist. Det er ikke mange barn i norge som blir frigitt for adopsjon, og hovedmålet til barnevernet er tilbakeførsel av barne hvis mulig. En helt anen ting er at mulighetene for å bli fosterforeldre til et alkoholskadet barn eller et med abstinenser er relatvit stort, all ære til de søm ønsker å være forsterforeldre,, men man skal ikke glemme den store oppgaven det er å ha omsoren for et barn med så spesiele behov.

Lykke til!

[luckyto]

Hei )

Du kan ikke ha det lett for tiden *trøsteklem* Jeg tenker at det ikke er opp til noen andre enn deg å si ifra når kroppen din sier stopp. Det er viktig at du lytter og tar hensyn til de signalene den sender deg!! Selv har jeg hatt 3 ordinære forsøk og skulle gjerne stoppet nå. Jeg kommer til å ta ett til, og det er for mannen min sin skyld i stor grad. Han sier at vi stopper når jeg vil. Hadde han presset på så tror jeg ikke jeg hadde klart dette 4. forsøket. Det blir litt rotete dette, men hovedpoenget mitt er at det er din kropp som får juling og din psyke som hormonene spiller billjard med - ergo er det du som må sette grensen. Synes du har strukket deg langt allerede!

Lykke til!!!

klem

[juliet2]

Kjære nn i dag!

Synes uendlig synd på deg akkurat nå. Håper at ting ordrer seg, og at dere får pratet skikkelig ut.

Jeg er nå igang med 3 forsøk, vi "lyktes" med første forsøk men mistet tvillinger. Andre forsøk ville ikke eggene feste seg.

På andre forsøk ble også jeg svært dårlig av sprayen. Og når forsøket ikke gikk, satte vi oss ned for å prate. Min kjære hadde da følgende utsagn: Jeg ønsker ikke å se deg så dårlig en gang til. Selvfølgelig ønsker jeg meg et til barn (Vi har ett fra før). Men det må du bestemme, det er du som må gjennom hormonene.

Og jeg har ikke gitt meg enda. Men jeg har den trygghet at min mann støtter meg. Det er viktig. Tror at alt i ivf gamet må være enstemmige par avgjørelser. Dette er tøft og det sliter på et forhold.

Snakk ut med din mann, du har jo noen år igjen. Men slik du føler det nå er det iallefall viktig å få lov å legge dette med forsøk vekk. Enten du sier stopp eller velger en laaaang pause. Det er din avgjørelse.

mvh

[Gjest ikke nå nei]

Du er ikke egoist! Forsøk er en avgjørelse dere må ta sammen, men det er kun deg som kjenner på kroppen din når det er tid for å stoppe behandlingsprosessen.

Vi hadde bestemt oss sammen om å gi oss etter 2. forsøket fordi det gikk hardt på psyken og kroppen og heller finne alternative veier til å bli barnefamilie. Heldigvis så lykkes vi på det forsøket, vi var utrolig heldige. Nå er valget der igjen.... siden vi lyktes - skal vi prøve igjen? Skal vi tenke alternativt allerede...? Vi ønsker oss et søsken. Vi har ikke bestemt oss enda. Vi har for mye i forholdet vårt akkurat nå til å ta en slik avgjørelse.

Livet har bestått av det å få barn i for lang tid og har ødelagt mye av kommunikasjonen og sexlivet vårt. Disse to emnene er viktige deler av et samliv, men de er såre og vanskelige å hanskes med.

Vi har vært hos kirkens familievernkontor i forbindelse med en annen sak, og har ingen betenkninger med å gå tilbake dit med dette. Men, det er veldig personlig og nært å gi inn som et par og blottlegge problemene sine for "alleogenhver".

Derfor har vi avventet et besøk der og heller meldt oss på PREP-kurs. Det er Voksne For Barn og samlivssenteret i Modum som arrangerer kurs for par som ønsker å lære om kommunikasjon. Det finnes mer info på samlivssenteret.no.

Har tro på at det blir mindre personlig-feil-følelse når det er 15-20 par som kommer sammen på et kurssted. Det er ikke gruppearbeid, ikke terapi, men innlegg og veiledning i kommunikasjon,argumentering - hvordan krangle effektivt og ikke bare kaste ord på hverandre. Hvert enkelt par skal gjøre jobben selv, sammen. Har tro på at det kan hjelpe oss, men det står også at dersom man trenger en tredjepart for å kunne prate så har ikke kurset noe for seg...... Man må rett og slett vurdere hvor langt det har kommet selv.

Lykke til i valgene deres, det er tunge tider å gå gjennom. Vi har iallefall kommet til at vi skal jobbe sammen om dette, det er et godt skritt på vår veg. Stup i det og tråkk opp deres egen veg - alene eller sammen, det kan ikke fortsette slik.

[larsims]

Kanskje jeg skal prøve å svare fra et manne-synspunkt... Vi har vært gjennom tre mislykkede forsøk, så vi vet sånn ca. hvordan det er.

Det er vanskelig å si noe bestemt uten å kjenne deres situasjon nærmere (og uten å være ekspert), men som flere har sagt tror jeg dere kunne ha godt av å diskutere problemene deres med en uhildet tredjeperson.

Men en ting er i alle fall sikkert: Det er du som bestemmer over din kropp.

Men samtidig må jeg si at om min kone begynte med prevensjon (uten at vi var enige om det), hadde det provosert meg kraftig, iom at vi har vært enige om at vi vil ha barn. Likevel, i vårt forhold er vi ferdige med "eggløsningssex" for en god stund siden, vi har sex når vi har lyst. Det tok litt tid, men det har "reddet" sex-livet vårt.

Når det gjelder det med adopsjon, _har_ ikke det vært noe problem for oss. Vi har begge vært enige om at det ikke er noen løsning for oss, men jeg merker at kona er litt mer på gli enn hun var.

Dette _kan_ bli et problem mellom oss, men foreløpig er vi enige om å forsøke teknologien en stund til.

Jeg vet ikke om dette hjalp noe, men lykke til i alle fall, hva dere måtte velge.

[agape]

Tusen takk for reflektert svar. Jeg har foreslått familerådgivning, men han nekter - det er pinlig. Tror han innerst inne vet at han er urimlig og er redd for at rådgivning skal bekrefte dette. Så sånn som jeg ser det må vi prøve å løse det selv, men jeg sitter igjen med en følelse av at han mener at viss ikke vi kan få barn så vil han ha muligheten til å finne en annen.

Tror nok at han er veldig deprimert sånn som situasjonen er nå, for han har et press på egne barn fra sin familie- men kan ikke si at vi ikke får det til, han har jo stolthet. Min familie vet hvordan ting er, og legger seg ikke borti det.

Har bestemt meg for å prøve å få ham til å prate en dag i uka - og viss han fortstatt står på at vi må ha to forsøk til, så får han finne noen andre å putte full av hormoner - min kropp og psyke har sagt stopp. Jeg ønsket å hoppe av etter tre forsøk, så vi har hatt to ekstra.

Men samtidig så synes jeg det er fortvilende at vi skal gi opp bare pga. dette, så lenge det finnes alternativer. Men klarer vi ikke å finne ut av det så blir det til at vi får gå hver vår veg. For her er det nok....

Du kjenner jo både deg selv og deres situasjon best, og dermed er du den som best vet om dere har noen mulighet for å komme gjennom de problemene dere har. Jeg tilstår gjerne at jeg har lettere for å forstå deg og ditt dilemma, enn jeg har for å forstå hans holdning. Det å få barn - eller ikke - er en beslutning man må stå sammen om, uansett hvilken løsning man velger. Jeg synes vel antagelig at det er her din mann trår feil - altså ved at han prøver å tvinge deg til å gjennomføre flere forsøk mot din vilje, og ved at han i praksis forlanger at du velger mellom ham og muligheten til å droppe flere forsøk. Han viser så vidt jeg ser det lite respekt for deg og dine behov i dette, mens han fokuserer tungt på seg og sine egne ønsker.

Jeg kan ikke si noe om muligheten for å få ham til å forstå, ei heller om dere har noen framtid sammen. Det kommer an på hvor dypt dette stikker i ham. På den ene side kan det tenkes at det er mulig å få ham til å forstå, og at dere sammen kan komme over dette. På den andre siden - hvis følelsen din av at han ønsker muligheten til å finne en annen stemmer, så tror jeg utsiktene er mindre bra. Jeg vet godt at behovet for å få barn stikker dypt hos de fleste av oss, men jeg har inntrykk av at menn og kvinner er forskjellige på den måten at kvinner er mye mer åpne for tanken på at "egne barn" ikke nødvendigvis betyr "egenfødte barn". Menn er - slik jeg oppfatter det - en del mer tilbøyelige til å forutsette at barna skal være deres egne i biologisk og genetisk forstand.

Du kan kanskje spørre ham om hva han mener skal skje dersom dere gjennomfører ytterligere 2 forsøk uten resultat? Vil det være "nok" for ham - vil han da være villig til å diskutere dine ønsker? Hvis svaret hans er nei, er både han og forholdet deres veldig ille ute. Og hvis svaret er ja - hvorfor akkurat disse 2 forsøkene? Hvorfor er 5 forsøk ikke nok, mens 7 er det?

Du skriver at du tror han er deprimert, og at han sliter med forholdet til familien hvor stoltheten hans forhindrer ham fra å fortelle hvordan situasjonen er. Det gjør meg enda mer sikker på at rådgivning ville være på sin plass. Problemet er jo at man ikke kan tvinge ham dit, han må ville det selv...

Ikke så lett å komme med gode råd her - du får ta mine innlegg som en støtteerklæring. Jeg synes ikke du er urimelig - du og mannen din har bare havnet i en veldig vanskelig situasjon, som krever mye av dere og forholdet deres.

Lykke til, uansett hvordan dette utvikler seg!

[nurel]

Du kjenner jo både deg selv og deres situasjon best, og dermed er du den som best vet om dere har noen mulighet for å komme gjennom de problemene dere har. Jeg tilstår gjerne at jeg har lettere for å forstå deg og ditt dilemma, enn jeg har for å forstå hans holdning. Det å få barn - eller ikke - er en beslutning man må stå sammen om, uansett hvilken løsning man velger. Jeg synes vel antagelig at det er her din mann trår feil - altså ved at han prøver å tvinge deg til å gjennomføre flere forsøk mot din vilje, og ved at han i praksis forlanger at du velger mellom ham og muligheten til å droppe flere forsøk. Han viser så vidt jeg ser det lite respekt for deg og dine behov i dette, mens han fokuserer tungt på seg og sine egne ønsker.

Jeg kan ikke si noe om muligheten for å få ham til å forstå, ei heller om dere har noen framtid sammen. Det kommer an på hvor dypt dette stikker i ham. På den ene side kan det tenkes at det er mulig å få ham til å forstå, og at dere sammen kan komme over dette. På den andre siden - hvis følelsen din av at han ønsker muligheten til å finne en annen stemmer, så tror jeg utsiktene er mindre bra. Jeg vet godt at behovet for å få barn stikker dypt hos de fleste av oss, men jeg har inntrykk av at menn og kvinner er forskjellige på den måten at kvinner er mye mer åpne for tanken på at "egne barn" ikke nødvendigvis betyr "egenfødte barn". Menn er - slik jeg oppfatter det - en del mer tilbøyelige til å forutsette at barna skal være deres egne i biologisk og genetisk forstand.

Du kan kanskje spørre ham om hva han mener skal skje dersom dere gjennomfører ytterligere 2 forsøk uten resultat? Vil det være "nok" for ham - vil han da være villig til å diskutere dine ønsker? Hvis svaret hans er nei, er både han og forholdet deres veldig ille ute. Og hvis svaret er ja - hvorfor akkurat disse 2 forsøkene? Hvorfor er 5 forsøk ikke nok, mens 7 er det?

Du skriver at du tror han er deprimert, og at han sliter med forholdet til familien hvor stoltheten hans forhindrer ham fra å fortelle hvordan situasjonen er. Det gjør meg enda mer sikker på at rådgivning ville være på sin plass. Problemet er jo at man ikke kan tvinge ham dit, han må ville det selv...

Ikke så lett å komme med gode råd her - du får ta mine innlegg som en støtteerklæring. Jeg synes ikke du er urimelig - du og mannen din har bare havnet i en veldig vanskelig situasjon, som krever mye av dere og forholdet deres.

Lykke til, uansett hvordan dette utvikler seg!

Jeg syns det virker helt utrolig at mannen kan "kreve" et eneste forsøk, jeg. Det er ikke hans kropp som skal utsettes for påkjenninger og fare.

En annen ting som irriterer meg når jeg først er i gang, er hvor mange menn som er så ivrig etter å føre genene sine videre, at de heller utsetter sin kone for utallige forsøk og behandlinger enn å faktisk være den som sier at nå er det nok, - vi adopterer.

Det vitner om stor grad av navlebeskuelse, at det i de langt fleste tilfeller er det kvinnen som må si stopp til assistertt befruktning.

Nå dukker jeg, og sender uten å redigere...:-)

[ekre]

Føler med deg fortvilet! Men jeg tror det er kjempeviktig at du og din mann kan sette dere ned og ta en ordentlig prat om dette! Gå gjerne på en kafe der dere kan snakke uforstyrret og likevel saklig. Det er lov å kjenne på slike tanker som du har. Jeg og min samb. har også slite med disse tankene. Og merk deg vi har bare hatt tre forsøk! Det tar tid å akseptere et misslykket forsøk, og vi er nå en gang slik at vi reagerer ulikt mann og kvinne! Vi skal ha et forsøkt til, og etter det er vi innstilt på å søke adopsjon.Vi ser på det som et fullgodt alternativ. Lykke til Hilsen kafeproblemløseren.