NHD! Hvis du kikker innom Dol

[Lyon]

Kom over denne artikkelen ang. vinterdepresjon

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=514

Viser bare til det innlegget du skrev "vinterdepresjonen, finnes den?"

Ja, jeg tror det... for noen finnes den og jeg synes _dere_ skal være litt forsiktige med å gå ut i media og "latterliggjøre" den.

[Zirine]

Det jeg lurer på er hvorfor man på død og liv MÅ få en diagnose på seg selv og hvorfor man på død og liv skal unngå disse små "down" rundene som man har.

På siden står det:

"Men stadig flere studier og erfaringer peker i retning av at dette er en egen form for depresjon. Typiske kjennetegn er at plagene kommer tilbake hver vinter. De første symptomene er synkende energi eller tiltakslyst, sug etter søtsaker og at det blir tyngre å komme ut av senga om morgenen. Tyngre symptomer er vektøkning, at man får vansker med å konsentrere seg, og at man trekker seg tilbake fra familie og venner."

Javel, men herregud - kan ikke folk lengre takle at vi mennesker er ikke strømlinjeformet. Har det virkelig blitt sånn at vi forventer av oss selv at energinivået alltid skal være høyt, at vi alltid skal være sosial og på topp? Har det virkelig blitt sånn at hvis man går ned en liten periode, noe alle mennesker gjør og som da vitterlig er normalt, så må man gå på leting etter en diagnose?? Og behandling med lys??

Hva med å lene seg litt tilbake, sette ned tempoet sitt, akseptere at man har gått inn i en ny fase for en periode? Hvorfor er det så viktig å kalle det depresjon - hvorfor ikke oppladnings- og innhentingsfase?

[Babette]

Det jeg lurer på er hvorfor man på død og liv MÅ få en diagnose på seg selv og hvorfor man på død og liv skal unngå disse små "down" rundene som man har.

På siden står det:

"Men stadig flere studier og erfaringer peker i retning av at dette er en egen form for depresjon. Typiske kjennetegn er at plagene kommer tilbake hver vinter. De første symptomene er synkende energi eller tiltakslyst, sug etter søtsaker og at det blir tyngre å komme ut av senga om morgenen. Tyngre symptomer er vektøkning, at man får vansker med å konsentrere seg, og at man trekker seg tilbake fra familie og venner."

Javel, men herregud - kan ikke folk lengre takle at vi mennesker er ikke strømlinjeformet. Har det virkelig blitt sånn at vi forventer av oss selv at energinivået alltid skal være høyt, at vi alltid skal være sosial og på topp? Har det virkelig blitt sånn at hvis man går ned en liten periode, noe alle mennesker gjør og som da vitterlig er normalt, så må man gå på leting etter en diagnose?? Og behandling med lys??

Hva med å lene seg litt tilbake, sette ned tempoet sitt, akseptere at man har gått inn i en ny fase for en periode? Hvorfor er det så viktig å kalle det depresjon - hvorfor ikke oppladnings- og innhentingsfase?

Et veldig bra innlegg, Zirine. Jeg er hjertens enig i alt du skriver.

Og vet du - jeg har hørt om mødre som gir datteren av sine lykkepiller eller sobril eller hva de nå har - når de har kjærlighetssorg.

Sorg og smerte er en del av det å leve, og vi kan ikke forvente bare oppturer. Uten nedturer blir det jo heller ingen oppturer.

[flisa]

Det jeg lurer på er hvorfor man på død og liv MÅ få en diagnose på seg selv og hvorfor man på død og liv skal unngå disse små "down" rundene som man har.

På siden står det:

"Men stadig flere studier og erfaringer peker i retning av at dette er en egen form for depresjon. Typiske kjennetegn er at plagene kommer tilbake hver vinter. De første symptomene er synkende energi eller tiltakslyst, sug etter søtsaker og at det blir tyngre å komme ut av senga om morgenen. Tyngre symptomer er vektøkning, at man får vansker med å konsentrere seg, og at man trekker seg tilbake fra familie og venner."

Javel, men herregud - kan ikke folk lengre takle at vi mennesker er ikke strømlinjeformet. Har det virkelig blitt sånn at vi forventer av oss selv at energinivået alltid skal være høyt, at vi alltid skal være sosial og på topp? Har det virkelig blitt sånn at hvis man går ned en liten periode, noe alle mennesker gjør og som da vitterlig er normalt, så må man gå på leting etter en diagnose?? Og behandling med lys??

Hva med å lene seg litt tilbake, sette ned tempoet sitt, akseptere at man har gått inn i en ny fase for en periode? Hvorfor er det så viktig å kalle det depresjon - hvorfor ikke oppladnings- og innhentingsfase?

Tror du har MYE rett i det du sier her, Zirine - sikkert brutalt for mange å svelge, men likevel..

Vi KAN faktisk i dag få "piller" for og mot det meste -og det gjør oss uskikket til å kjempe selv. Mange kan bruke dette som en "sovepute" og selvtillitten daler i takt med pillene som triller.

jeg vil samtidig understreke, så ikke folk tror jeg er totalt blasert, at det SELVFØLGELIG finnes diagnoser som krever behandling. Men ups and downs er NATURLIG :-)

[Zirine]

Et veldig bra innlegg, Zirine. Jeg er hjertens enig i alt du skriver.

Og vet du - jeg har hørt om mødre som gir datteren av sine lykkepiller eller sobril eller hva de nå har - når de har kjærlighetssorg.

Sorg og smerte er en del av det å leve, og vi kan ikke forvente bare oppturer. Uten nedturer blir det jo heller ingen oppturer.

Som flisa sier, jeg skal ikke bli så arrogant at jeg skal påstå at det ikke er lidelser og diagnoser som må behandles - klart det er det - men i denne artikkelen så ble det skrevet om vinterdepresjon - og jeg gjør meg jo bare noen tanker rundt det ....

Du sier at uten nedturer blir det ingen oppturer. Et skikkelig klisjeaktig utsagn, men pokker så rett Babette. Personlig kan jeg ikke forstå at folk streber etter - og ønsker et strømlinjeformet liv hvor vi alle er glade, snille, ballanserte, hjelpsomme og sosiale til enhver tid. Jeg kan ikke forstå at folk vil ha det.

Er det virkelig slik at disse down-periodene, disse selvsentrerte sorte periodene hvor man er skikkelig nede og ikke ser lys - at de ikke kan brukes til noenting? Selvfølgelig kan de det ... men først må man justere kravene i forhold til seg selv. Se at vi kan ha verdi selv om vi ikke er på topp, akseptere at kroppen må få hente seg inn - og kanskje at vi er som mange dyr - vi trenger å gå i hi for perioder.

Det hadde vært bra hvis vi i større grad heller kunne lære oss å leve med oss selv - slik som vi er. Ikke behandle oss selv bort ...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det har aldri vært min mening å latterliggjøre diagnosen.

Jeg spør meg bare om dette:

1. Er de mildere former kun en normalvariant som ikke skal "diagnostiseres"? Jeg har også mer energi når det er lyst, varmt og trivelig ute.

2. Er de alvorligere former "mer enn bare vinterdepresjon", og skal de da behandles som andre depresjoner?

Jeg har ikke faciten. Jeg ville bare få frem ny forskning på området :-)

[neuni]

Som flisa sier, jeg skal ikke bli så arrogant at jeg skal påstå at det ikke er lidelser og diagnoser som må behandles - klart det er det - men i denne artikkelen så ble det skrevet om vinterdepresjon - og jeg gjør meg jo bare noen tanker rundt det ....

Du sier at uten nedturer blir det ingen oppturer. Et skikkelig klisjeaktig utsagn, men pokker så rett Babette. Personlig kan jeg ikke forstå at folk streber etter - og ønsker et strømlinjeformet liv hvor vi alle er glade, snille, ballanserte, hjelpsomme og sosiale til enhver tid. Jeg kan ikke forstå at folk vil ha det.

Er det virkelig slik at disse down-periodene, disse selvsentrerte sorte periodene hvor man er skikkelig nede og ikke ser lys - at de ikke kan brukes til noenting? Selvfølgelig kan de det ... men først må man justere kravene i forhold til seg selv. Se at vi kan ha verdi selv om vi ikke er på topp, akseptere at kroppen må få hente seg inn - og kanskje at vi er som mange dyr - vi trenger å gå i hi for perioder.

Det hadde vært bra hvis vi i større grad heller kunne lære oss å leve med oss selv - slik som vi er. Ikke behandle oss selv bort ...

eg er enig i det du/dåke skriver. ein må forstå at livet går opp og ned. ein klisje, ja, men det er jo ein grunn til at klisjeer blir til.

noko som er vanskelig, trur eg, er når ein har vært psykisk sjuk og skal tilbake til "normalen" - altså, det som er normalt for ein sjølv. det å finne ut kva som ER normalt for ein sjølv, etter å ha vært på det unormale ei stund.

for dei fleste trur eg ikkje det er så vanskelig å skille mellom det "normale" og sjukdom, rett og slett fordi dei fleste vil være så ...tja..REDDE...for å definere seg sjølv som psykisk sjuk at ein diagnose ofte vil komme heller seint enn tidlig.

men i ting som har med svingninger å gjere, tar det tid å definere kva som er vanlig for ein sjølv, fordi det må oppleves over lang nok tid til at mønsteret blir tydelig nok til å sees. for mange kan det nok da være vanskelig å definere kva svingninene ER dei første gangene man legger merke til dei. og kanskje er det da lett å gå i ei eller anna diagnose-felle, å kalle det for noko det ikkje er. og det samme med "eingangshendelser" - å kalle ei livskrise for depresjon, f.eks. ...ei livskrise kan BLI til ein depresjon, men det ER det ikkje i utgangspunktet.

eg trur at den populistiske betegnelsen for ssri - "lykkepiller" - er særdeles uheldig i så måte, fordi uttrykket kan gi folk ein følelse av at lykke er noko man SKAL ha, og at lykke er noko reint kjemisk - at dersom man ikkje kjenner NOK lykke, så må det være ein kjemisk ubalanse. som oftest dreier det seg om fokus, ikkje om kjemi.

men no er jo dette eit forum for psykiatri, ikkje for kvardagens mindre kriser eller livets større kriser - som f.eks kan tas ut på åpent forum, samlivsforum, diverse barnetingogtangforum, etc. så da er det jo naturlig at dei som bruker forumet enten allerede har ein sjukdomsdefinisjon, eller lurer på om dei kanskje skulle hatt det.

eh...blablabla..du kjenner meg, eg kan holde på lenge om detta, og sjå på atskillig fleire sider av problemet.....eg tenker eg gir meg her, eg. vi får ta resten over ein kaffekopp )

[Gjest ikke undertegnet]

Som flisa sier, jeg skal ikke bli så arrogant at jeg skal påstå at det ikke er lidelser og diagnoser som må behandles - klart det er det - men i denne artikkelen så ble det skrevet om vinterdepresjon - og jeg gjør meg jo bare noen tanker rundt det ....

Du sier at uten nedturer blir det ingen oppturer. Et skikkelig klisjeaktig utsagn, men pokker så rett Babette. Personlig kan jeg ikke forstå at folk streber etter - og ønsker et strømlinjeformet liv hvor vi alle er glade, snille, ballanserte, hjelpsomme og sosiale til enhver tid. Jeg kan ikke forstå at folk vil ha det.

Er det virkelig slik at disse down-periodene, disse selvsentrerte sorte periodene hvor man er skikkelig nede og ikke ser lys - at de ikke kan brukes til noenting? Selvfølgelig kan de det ... men først må man justere kravene i forhold til seg selv. Se at vi kan ha verdi selv om vi ikke er på topp, akseptere at kroppen må få hente seg inn - og kanskje at vi er som mange dyr - vi trenger å gå i hi for perioder.

Det hadde vært bra hvis vi i større grad heller kunne lære oss å leve med oss selv - slik som vi er. Ikke behandle oss selv bort ...

Kan ikke være mer enig enn jeg er i dette!

Men det verste oppi dette er jo at legestanden selv er med på å opprettholde denne 'være oppegående til enhvertid'-situasjonen.

Sorg er pr. definisjon nå idag noe som skal medisineres med lykkepiller for at pasienten skal komme raskest mulig tilbake til jobb. Så får en en masse bivirkninger og til slutt ender en kanskje opp som kroniker siden sorgen er undertykt istedenfor bearbeidet.

Hadde folk fått følge det som er naturlig, hadde en tatt en rolig periode i ettertanke og med sykemelding. Da ville en være tilbake etter en stund, og ikke minst bivirkningsfri.

Hadde også en lege som måtte alle mine små plager med forslag om et eller annet middel på resept. Han er ikke så sjelden tror jeg. Luft i magen. Det har vi en pille for. Søvnproblemer. Det har vi en pille for. Sorg. Det har vi en pille for. osv osv.

Det jeg var ute etter var en samtale rundt situasjonen og konstruktive forslag til hva jeg kunne gjøre for å bedre situasjonen. Enten det var luft i magen eller sorg.

Legestanden burde ta en skikkelig gjennomgang av måten de behandler pasientene på. Den metoden skaper og vedlikeholder lidelser.

[Lyon]

Det har aldri vært min mening å latterliggjøre diagnosen.

Jeg spør meg bare om dette:

1. Er de mildere former kun en normalvariant som ikke skal "diagnostiseres"? Jeg har også mer energi når det er lyst, varmt og trivelig ute.

2. Er de alvorligere former "mer enn bare vinterdepresjon", og skal de da behandles som andre depresjoner?

Jeg har ikke faciten. Jeg ville bare få frem ny forskning på området :-)

Ok, men da skjønner jeg litt mer om hva du mener.

Og den kan jeg være enig i.