Hva gjør vi nu, lille du?

[to-tom]

Det er nå snart 5 uker siden… nå. Dette ble langt men hold ut.

Min kone og jeg har vært gift i 21 år (giftet oss tidlig da vi på hver vår måte var klar for det), har 4 flotte barn sammen og har vært til hjelp og støtte for hverandre som elskede og som gode venner i gode og tunge dager. Ting har utviklet seg de siste3-4 åra til en mye mer hektisk hverdag pga.jobbsituasjoner som vi har støttet hverandre for å få til .Vi har fått mye mindre tid sammen og pratet mindre enn hva vi har vært klar over og gjorde før. Men vi har hele tiden jobbet med det felles mål at ting skulle roe seg ned etter hvert, tidsmessig og økonomisk. Vi har prøvd å ta vare på hverandre og barna i helgene vi har hatt til rådighet og annen fritid og hygget oss sammen med fritid/friluftsaktiviter og siden med god mat og vin/øl for kosens skyld. Kanskje glemt at vi også burde hatt også et litt mer utad sosialt liv også? Vi har hygget oss sammen med god musikk og fyr på peisen hjemme eller på hytta som vi har helt ute i havgapet, etter barna var i seng,.

Men faktum er at vi har ikke sett at grensene for toleransene av alkohol har blitt lavere etter hvert for begge. Vi har nok kanskje ikke sett at dette er en flukt fra hverdagen, Uenigheter har oftere kommet fram etter å ha nådd et visst nivå av beruselse for begge. Det er særlig i forbindelse med leggetid og at den andre parten ofte viser først insitativ til mer nært samvær, men dette har sluknet av naturlige årsaker. Vi er jo enige om det er ikke det beste tidspunktet og har normalt det godt og spennende sammen.(Blir kanskje mindre enn vi ønsker på hverdager av praktiske årsaker) Man blir først invitert og så avist og i denne forbindelse har det i det senere kommet uttalelser og antydninger om at det på et eller annet tidspunkt har blitt begått utroskap av hun, og uttaleser som ”at jeg trenger egentlig ikke deg…Du skulle bare visst…..”. Dette har ved flere anledninger blitt brukt direkte for å såre. (Og det gjør det også dypt i hjertet. Man blir dypt skuffet) Man blir av naturlige årsaker skuffet og irritabel og kanskje legger seg på sofaen i stedet, andre ganger kledd på seg og gått ut, kanskje tatt bilen for at man vil bare bort..og gi opp alt av fortvilelse og skuffelse! Har snakket om dette påfølgende dag og har blitt overbevist om at det ikke har skjedd noe, og at det har aldri vært noen annen. Og at dette er så unødvendig og et farlig spill. Man velger og vil gjerne å tro på den man elsker og har tillit til. Innrømmelse på å teste grensen for sjalusi og hvor langt man kan gå for å teste grensen til om hvordan jeg ville reagere har blitt gjort. Har samtidig opplevd ting ute på byen som har dratt ut til utpå morgenkvisten, som jeg har følt som krenkende og nedverdigende. Et forhold er bygget på gjensidig tillit og respekt og da må man fortsatt holde fast på dette. Og man kan jo ikke gå å la dette gnage.

Antydningene har gjentatt seg hyppigere i det siste halve året og en fredagskveld for 5 uker skjedde det igjen..Og det gikk litt for langt denne gangen ..Uttalelsene slo hardt og kom som et sjokk. Min reaksjon var da at jeg følte meg dypt krenket og i refleks ville ha den andre part bort fra meg og frastøtet henne med dytt/spark for å dytte henne ut av senga og vekk,vekk fra meg. Kraftigere enn jeg da hadde kontroll på i ren desperasjon. Gikk derifra og la meg på sofaen.

Ingen fysisk krangel eller håndgemeng hadde funnet sted.

Da hun stod opp etter en stund og hadde smerte, traff hun på den eldste datteren på 18 år som hadde våknet. Hun måtte få tak i sykebil fordi jeg hadde sparket henne og var veldig redd for at dette kunne rippe opp i tidligere mageproblemer, segnet videre om av sjokk/smerte/sammenbrudd?? og datteren ble livredd og gjorde som hun ble fortalt…Jeg var i sjokk….og har vært det siden…Man skader ikke den man elsker..? Vold har aldri vært aktuelt for meg for å løse noe som helst. Ambulanse.. Hun inn på sykehus som offer for mishandling og til observasjon 4-5 dager. Ingen alvorlige skader og varige men. Men hennes verden hadde rast sammen av dette. Overført da til psykiatrisk avdeling og ville ikke ha kontakt med med meg overhodet. Jeg var nå i den skremmende situasjon at jeg var overgriper…? Og hadde mishandlet den man elsker mest…Og ble behandlet deretter. Første kontakt etter en og en halv uke. Nytt sjokk…Separasjon, selge hus, ikke tilbake, men kanskje, kanskje siden, for jo hun var jo glad i meg og klippet ikke over bånda så lett. Tydelig påvirket av anbefalinger fra andre som egentlig ikke bør uttalelse seg i hele tatt, så lenge man ikke vet den hele og fulle sannhet og bakgrunn for et liv som ofte har vært som en kamp for å overleve, økonomisk og sykdomsmessig. Men hadde klart i fellesskap mot felles mål. Helsepersonell bør også sette seg inn i bakkgrunnen og ikke behandle alle som overgripere selv om det stod i papiret ved innleggelse…..Forvirring….Mer kontakt…ser tegnende på at det ikke er håpløst.. Hun er tydelig fortsatt forvirret og vet ikke hva hun syns er mest riktig. Har man elsket hverandre i 22 år så kjenner man hverandre ganske godt…og ser det på hverandre. Enighet om at vi bør være hver for oss en stund og funnet en løsning uten separasjon…men basert på samarbeid om unger og enighet om familirådgiver…Og psykolog hver for oss en periode. Går selv til psykolog som jeg var nødt til å oppsøke akutt, livet hang i en tynn tråd, ville gi opp helt, men hensyn til barna har holdt meg igjen når jeg har stått på kanten av stupet..og det lille håpet som jeg vet eller håper er der.. hos henne.. hun er jo så forferdelig usikker.. men, likevel så bestemt og så mottagelig overfor hva andre mener. Men vet også det er viktig at hun trenger å gjennomføre det hun har satt seg som mål. Det har jo skjedd endringer hele tiden nå den siste uken. Hva er best, det er så vanskelig å bakke opp, når man egentlig ikke skjønner hvorfor det har blitt slik. Fortvilelse, anger, skuffelse, sorg, savn usikkerhet… klamrer meg til det lille håpet og positive minnene om en liten sammensveiset familie som er veldig knyttet til hverandre som alltid har betydd mest for meg før alt annet. Men har fått tåle en del psykisk terror gjennom årene som jeg egentlig ikke var klar over. Men alt det positive har overskygget det.

Vil gjerne gjøre alt for å legge det til rette, men sorgen og savnet er så sterkt. Alt er snudd på hodet helt plutselig. Har ikke noe tidsaspekt, hvor lang tid tar det,? ordner det seg i hele tatt.?

Er det virkelig skjeddd ting på utroskapfronten. Hvordan skal jeg takle det ? Skal jeg fornekte de sterke følelsene jeg har overfor henne, jeg har jo bare vondt av dem selv. Skal jeg sette meg en frist selv, om hvor lang tid det vil ta. Ønsker egentlig meg langt bort om ikke dette fungerer, Dette er et lite sted og jeg blir stemplet som en konemishandler som jeg aldri har vært og aldri ønsker å være.Veldig skremmende. Klarer ikke å leve med dette, eier ikke selvtillit egenverdet er lik null. Er sykmeldt, klarer bare så vidt å takle hverdagen men har hatt barna hos meg og gjort alt for at de skal føle mest mulig trygghet og at hverdagen blir så vanlig som mulig. Er ukonsentrert og glemmer fort. Hodet fungerer ikke lenger enn bare til det det må…

Det er jo ingen som har ønsket å få det slik. Og dette unner jeg ikke et menneske. Eller hadde det kommet bruddet kommet likevel…av andre årsaker jeg ikke har sett..? Hadde jo vært mer naturlig utgangspunkt å takle det da. Måtte det bli så forferdelig dramatisk og som jeg ser det,få så plutselig og tragisk utfall..? Forferdelig og smertefullt å vite at man har påført så mye unødvendig smerte både fysisk og psykisk mot den man elsker. Hvordan kunne takle det? Skal jeg bare være helt passiv å ikke foreta meg noe? Jeg ser jo også at mine insiativ gjør noe positivt og realiteten går opp for henne i forhold hvor bra vi også har hatt det i 22 år,sakte men litt for litt. Men kontaktenoppnåelsen er omtrent bare enveis.Men det hjelper, skal jeg bare vente.? Det er så tungt å måtte takle flere usikkerhetsmomenter og nedturer.Vi har nå kommet opp i flere felles problem som vi må løse sammen før vi bør bo sammen igjen. men hvor lang tid må det ta før vi kan arbeide med det hos f.eks. familierådgiver.

Lett å si at man må ta tiden til hjelp, men det er så liten trøst..har aldri bodd alene..uten den jeg elsker eller barna..Jeg har allt for mye tro på det vi har hatt til at jeg kan instille på at det er slik det vil bli for alltid..Hva annet kan jeg gjøre sålenge..Tror også det er viktig at jeg er i nærheten selv om hun har sin nære familie rundt seg der..det er egentlig ikke det hun ønsker og har aldri bedt om at det skulle bli slik. har hun selv sagt.

[Eteti]

Hmmm, for meg virker det som du er mer bekymret for deg selv, enn for din kone.

Det har vært en vanskelig periode- skriver du- hvor hun har såret deg, og drevet med psykisk terror.... Hvis du følte det slik, var det vel ditt ansvar å gå, eller på annen måte vise at dette ikke var akseptabel oppførsel.

Et dårlig alternativ er å løse det ved hjelp av slag, spark eller å stikke av.

Jeg synes du burde gå deg selv etter i sømmene. og ihvertfall ikke legge skylden for sparket på henne.

Det er sikkert skremmende, men noen ganger må man innse at man har oppført seg utilgivelig.

Fortsett å gå til psykolog, og la henne ta et valg uten at DU påvirker henne. Hun trenger andres syn på saken, la henne få det. Kommer hun tilbake uten at du har "lirket" henne dit, er hun din for alltid.

[hare1365380455]

jeg håper alt ordner seg for dere.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du kommer med en lang historie og stiller mange spørsmål som det ikke er mulig å svare på her i en kort mail i dette forum.

Når livet floker seg til og det virker kaotisk både inni en og rundt en, er det fornuftig å forsøke å sortere problemene og ikke gape over alle problemområdene på en gang. Det høres ut til at du trenger hjelp til dette. Bruk psykologen du alt har kontakt med for råd og hjelp.

Du sier at dere også vil bruke familierådgiver. Ta kontakt med familiekontoret for time. Eller be psykologen hjelpe deg med viderehenvisning til en fagperson.

Når det gjelder forholdet til din kone, høres det ut til at både hennes og din helse trenger tid, før en eventuell gjenforening mellom dere kan diskuteres. Jeg regner med at du har kontakt med legen din for din egen helsetilstand.

[Gjest Goldis]

Lykke til videre!

[to-tom]

Hmmm, for meg virker det som du er mer bekymret for deg selv, enn for din kone.

Det har vært en vanskelig periode- skriver du- hvor hun har såret deg, og drevet med psykisk terror.... Hvis du følte det slik, var det vel ditt ansvar å gå, eller på annen måte vise at dette ikke var akseptabel oppførsel.

Et dårlig alternativ er å løse det ved hjelp av slag, spark eller å stikke av.

Jeg synes du burde gå deg selv etter i sømmene. og ihvertfall ikke legge skylden for sparket på henne.

Det er sikkert skremmende, men noen ganger må man innse at man har oppført seg utilgivelig.

Fortsett å gå til psykolog, og la henne ta et valg uten at DU påvirker henne. Hun trenger andres syn på saken, la henne få det. Kommer hun tilbake uten at du har "lirket" henne dit, er hun din for alltid.

Hva hadde du gjort når man ikke vet opp og ned på noen ting lenger? Man er bekymret for sine egne tanker og handlinger i forhold til dem som du vet betyr noe for deg. Det hadde vært mye enklere om man fikk realiteteten slengt midt i trynet under normale omstendigheter, man kunnet da ta et standpunkt i forhold til det og sluppet all usikkerheten som jeg ikke forunner noen.

[Lyon]

Hva hadde du gjort når man ikke vet opp og ned på noen ting lenger? Man er bekymret for sine egne tanker og handlinger i forhold til dem som du vet betyr noe for deg. Det hadde vært mye enklere om man fikk realiteteten slengt midt i trynet under normale omstendigheter, man kunnet da ta et standpunkt i forhold til det og sluppet all usikkerheten som jeg ikke forunner noen.

"Man er bekymret for sine egne tanker og handlinger i forhold til dem som du vet betyr noe for deg."

Hva pokker tenker du på????

Du bør søke hjelp før du finner på noe tull!

Håper forresten det går bra med kona di.

Og _hvis_ du har et heimevernvåpen liggende.... lever det inn!

[nick]

Hva hadde du gjort når man ikke vet opp og ned på noen ting lenger? Man er bekymret for sine egne tanker og handlinger i forhold til dem som du vet betyr noe for deg. Det hadde vært mye enklere om man fikk realiteteten slengt midt i trynet under normale omstendigheter, man kunnet da ta et standpunkt i forhold til det og sluppet all usikkerheten som jeg ikke forunner noen.

Jeg liker den.

Jeg kom til verden på 5. sal

min far var tosset min mor var normal

men da de kørte ham væk sagde mor til mig:

Hvad gør vi nu lille du?

Jeg gik i skole i mange år

røg på fabrik og fik mavesår

og så en dag sparked' bossen mig ud.

Hvad gør man så lille du?

Og tiden gik og jeg gik med

jeg fløj af sted fra sted til sted

og gadens løse fugle de fløjted' og sang:

Hvor skal vi hen lille du?

Men så en dag gik jeg op til ministeren og sagde:

Du der - få lige fødderne ned og ta' hatten af!

Mand kan du ikke se at det hele er ved at gå

fuldstændig agurk?!

Så hvad gør vi nu din gamle skurk?

Men han grinte bare og sagde:

Dig, du kan sgu gå fanden i vold!

Så det gør vi nu, lille du.

Ja, vi gør!

[petter smart]

Hmmm, for meg virker det som du er mer bekymret for deg selv, enn for din kone.

Det har vært en vanskelig periode- skriver du- hvor hun har såret deg, og drevet med psykisk terror.... Hvis du følte det slik, var det vel ditt ansvar å gå, eller på annen måte vise at dette ikke var akseptabel oppførsel.

Et dårlig alternativ er å løse det ved hjelp av slag, spark eller å stikke av.

Jeg synes du burde gå deg selv etter i sømmene. og ihvertfall ikke legge skylden for sparket på henne.

Det er sikkert skremmende, men noen ganger må man innse at man har oppført seg utilgivelig.

Fortsett å gå til psykolog, og la henne ta et valg uten at DU påvirker henne. Hun trenger andres syn på saken, la henne få det. Kommer hun tilbake uten at du har "lirket" henne dit, er hun din for alltid.

Jeg er helt enig i at vold ikke løser noen problemer.

Men hadde ikke hun også ansvar for å behandle han bedre, og evt gå sin vei om hun ikke klarte det?

Det er ikke bare han som har oppført seg utilgivelig (forutsetter at den han skriver om psykisk terror er riktig).

Litt pussig at kvinner som blir utsatt for både psykisk og fysisk terror er blitt frikjent for både vold og drap, mens denne mannen blir forhåndsdømt etter kun en episode, der det er store muligheter for at han var utilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Prøver ikke å rettferdiggjøre vold, men ofte vil personer som utsettes for psykisk terror sprekke til slutt, ofte med tragisk utfall.

[to-tom]

"Man er bekymret for sine egne tanker og handlinger i forhold til dem som du vet betyr noe for deg."

Hva pokker tenker du på????

Du bør søke hjelp før du finner på noe tull!

Håper forresten det går bra med kona di.

Og _hvis_ du har et heimevernvåpen liggende.... lever det inn!

Rettelse: det ble litt uklart det skal være:

"Man er bekymret for sine egne tanker og handlinger mot seg selv - og dette satt i forhold til dem som du vet betyr noe for deg så ikke de skal oppleve noe mer sorg og tap." Kort sagt: Hadde det ikke vært for dem så hadde ting sett helt håpløst ut for meg selv.

Går til psykolog 2 ganger i uka og er i ferd med å komme ut av sjokktilstanden, men det er fortsatt mange mørke stunder innimellom.

HV-våpnet leverte jeg inn frivillig for 4 år siden...

De går mye bedre med kona, prater med hverandre på normal måte, men har foreløpig ikke fått snakket eller bearbeidet det som har skjedd nå. Det kommer etter hvert. Hun har ingen fysiske skader etter det som har skjedd heldigvis.. men,derimot det psykiske i forhold til dette og en lang historie siden fra barndommen og nedarvet sykelig sjalusi så kommer det til å ta tid. Men hvem tror du har tatt hånd om barna og vært ved hennes side og støttet henne i tykt og tynt ved tidligere opphold på psykiatrisk avd.og opptreningsinstitusjoner etter tidligere langvarige sykdommer som har tært veldig på psyken.Disse tingene har aldri jeg vært medvirkende til eller noe skyld i.

[to-tom]

Tro meg og de som kjenner meg, jeg har aldri vært noe voldelig person. Derfor er jeg så skremt av situasjonen. Jeg er av den oppfatning at vold løser ingen verdens ting. De som tror det til daglig har et alvorlig problem uansett edru eller beruset. Har foresten aldri vært i slåsskamp heller, ikke siden barneskolen...

[Lyon]

Rettelse: det ble litt uklart det skal være:

"Man er bekymret for sine egne tanker og handlinger mot seg selv - og dette satt i forhold til dem som du vet betyr noe for deg så ikke de skal oppleve noe mer sorg og tap." Kort sagt: Hadde det ikke vært for dem så hadde ting sett helt håpløst ut for meg selv.

Går til psykolog 2 ganger i uka og er i ferd med å komme ut av sjokktilstanden, men det er fortsatt mange mørke stunder innimellom.

HV-våpnet leverte jeg inn frivillig for 4 år siden...

De går mye bedre med kona, prater med hverandre på normal måte, men har foreløpig ikke fått snakket eller bearbeidet det som har skjedd nå. Det kommer etter hvert. Hun har ingen fysiske skader etter det som har skjedd heldigvis.. men,derimot det psykiske i forhold til dette og en lang historie siden fra barndommen og nedarvet sykelig sjalusi så kommer det til å ta tid. Men hvem tror du har tatt hånd om barna og vært ved hennes side og støttet henne i tykt og tynt ved tidligere opphold på psykiatrisk avd.og opptreningsinstitusjoner etter tidligere langvarige sykdommer som har tært veldig på psyken.Disse tingene har aldri jeg vært medvirkende til eller noe skyld i.

Ok, unnskyld at jeg ble litt krass mot deg, men jeg ble litt bekymret.

Dere har nok hatt det tøft begge to skjønner jeg...Hvis man gir ting tid så kan det meste ordne seg.

Håper det går bra med dere begge!

*klem*

[Lyon]

Rettelse: det ble litt uklart det skal være:

"Man er bekymret for sine egne tanker og handlinger mot seg selv - og dette satt i forhold til dem som du vet betyr noe for deg så ikke de skal oppleve noe mer sorg og tap." Kort sagt: Hadde det ikke vært for dem så hadde ting sett helt håpløst ut for meg selv.

Går til psykolog 2 ganger i uka og er i ferd med å komme ut av sjokktilstanden, men det er fortsatt mange mørke stunder innimellom.

HV-våpnet leverte jeg inn frivillig for 4 år siden...

De går mye bedre med kona, prater med hverandre på normal måte, men har foreløpig ikke fått snakket eller bearbeidet det som har skjedd nå. Det kommer etter hvert. Hun har ingen fysiske skader etter det som har skjedd heldigvis.. men,derimot det psykiske i forhold til dette og en lang historie siden fra barndommen og nedarvet sykelig sjalusi så kommer det til å ta tid. Men hvem tror du har tatt hånd om barna og vært ved hennes side og støttet henne i tykt og tynt ved tidligere opphold på psykiatrisk avd.og opptreningsinstitusjoner etter tidligere langvarige sykdommer som har tært veldig på psyken.Disse tingene har aldri jeg vært medvirkende til eller noe skyld i.

Kunne godt tenkt meg å sett innlegget ditt inne på "psykiatri" forumet.

Der svarer også en psykiater uten at du må betale for det.

[to-tom]

Kunne godt tenkt meg å sett innlegget ditt inne på "psykiatri" forumet.

Der svarer også en psykiater uten at du må betale for det.

Ok å sette det inn der også.

Takk for omtanken ellers, når man begynner å flytte steiner så kommer det fram litt av hvert. Fortsatt er den vondeste følelsen at man kunne være kompatibel til å gjøre det man har gjort.