Hva skal jeg si på jobben???

[Gjest ibisibis29]

Skal snart i gang med vårt første IVF-forsøk, men har slett ikke lyst til å fortelle om dette verken på jobben eller til venner. Mest fordi det blir så vondt å forklare til så mange hvis det ikke går bra... Jeg har mange og nysgjerrige kolleger som ikke sjenerer seg for å spørre hvor man har vært og hva man har gjort om man er borte en dag eller noen timer - de fleste er veldig hyggelige og omtenksomme, men det kan bli i meste laget i slike situasjoner.

Spørsmålet er altså: hvordan vri seg unna de mest nærgående spørsmålene? Pleier dere å si hva dere skal til sjefen?

Mvh

[Lille My]

Sjefen ville jeg informert samtidig som jeg ba om taushet rundt temaet. Da er du ærlig overfor sjefen og du vil antagelig bli møtt med forståelse rundt fravær på kort varsel, eventuelt andre ting som kommer opp.

Kollegaene er det værre med. Om de spør kan du si at det har de ikke noe med. Har du derimot lyst til å fortelle dem om sannheten kan du fortelle at dere sliter med å få barn og at dere er til diverse undersøkelser og sånt som tar tid. Du trenger ikkeå opplyse om når dere skal ha forsøk eller andre behandlinger, det blir antageligvis mer nært enn både du og de ønsker. Da slipper du også alle spørsmålene rundt ventetiden og etterpå.

De aller færreste vet hva som inngår i undersøkelsene og hvor lang tid de tar så de pleier å slå seg til ro med et slikt svar - mange blir plutselig stille når de får høre en slik grunn.... egen erfaring!

Min erfaring og mine råd - får helt sikkert mange andre ideer også! Lykke til!

[Gjest ikke undertegnet]

Hei på deg!

Vi har ikke fortalt det til noen, hverken familie, venner eller på jobben.

Jeg har vært borte fra jobben noen dager sist måned og denne uken igjen.

Jeg pleier aldri å si hvorfor. Jeg bare sier "Jeg må nedover igjen til legetime." Det kommer aldri spørsmål heller. Skulle det komme spørsmål, ville jeg ha sagt at det er noe underlivsgreier som jeg ikke ønsker å prate om. Skulle det komme mer spørsmål etter det, ville jeg ha sagt at det er noen cyster som hele tiden må fjernes (som jo egentlig er sant).

Hver gang vi var på sykehuset, ber jeg om at vi får skrevet bekreftelse på et nøytralt ark hvor det ikke står noe om fertilitetsklinikk eller sånt i det hele tatt, slik at sjefen heller ikke få vite noe.

For oss er det den beste løsningen. Hva som er best for dere, må dere finne ut selv. Men det går i hvert fall veldig greit å holde det hemmlig overfor arbeidsgiveren/kolleger.

Mvh

[Gjest gammel-traver]

Hei!

Vanskelig problemstilling!? Vel det er vel hva man gjør det til!

Første forsøk vi hadde fortalte vi det til få mennesker! Men klart at arb. giver bør vite det, men du kan jo få legen til å skrive ut ei sykemelding også da!

Når det gjelder å fortelle det til omganskrets gjorde vi det under 2 forsøk, vi lykktes, og aborterte og aldri før har vi hatt problemer med å fortelle hvordan det har gått. Først var jo alle så glade på våre vegne, og gleden var kortvarig, og så skulle vi da midt oppi det hele fortelle at det var godt galt!?

Nå valgte vi derimot å avslutte alle våre videre forsøk, men skulle vi gjenopptatt det, så ville jeg ikke fortalt det til mer enn nødvendig for så å kunne ha hemmeligheten for seg selv ei stund,

Men våre foreldre, og søsken, dem har vi fortalt det til!

Lykke til uansett hva du velger!

mvh

[Gjest ikke undertegnet]

Sjefen ville jeg informert samtidig som jeg ba om taushet rundt temaet. Da er du ærlig overfor sjefen og du vil antagelig bli møtt med forståelse rundt fravær på kort varsel, eventuelt andre ting som kommer opp.

Kollegaene er det værre med. Om de spør kan du si at det har de ikke noe med. Har du derimot lyst til å fortelle dem om sannheten kan du fortelle at dere sliter med å få barn og at dere er til diverse undersøkelser og sånt som tar tid. Du trenger ikkeå opplyse om når dere skal ha forsøk eller andre behandlinger, det blir antageligvis mer nært enn både du og de ønsker. Da slipper du også alle spørsmålene rundt ventetiden og etterpå.

De aller færreste vet hva som inngår i undersøkelsene og hvor lang tid de tar så de pleier å slå seg til ro med et slikt svar - mange blir plutselig stille når de får høre en slik grunn.... egen erfaring!

Min erfaring og mine råd - får helt sikkert mange andre ideer også! Lykke til!

Er forskjellige syn på det meste det er klart! Men jeg ville nok ikke svart noen i krasse toner, som du skriver om å svare med at det har ikke vedkommende noe med! Det går jo an å være siviliserte!

Familie er jo en selvfølge å informere syntes vi i alle fall! Det gjorde vi begge gangene, og syntes det var den største naturlighet at foreldre og søsken fikk vite hva vi drev med! Mener jo at litt moralsk støtte må man faktisk søke andre steder enn hos mannen...

mvh

[molli]

Kan du ikke bare skylde på at du skal til en undersøkelse for f.eks. halsen da? Sjekke mandlene eller nesa eller hva som helst...? Eller si at du skal til undersøkelse pga du har så smertefulle menstruasjoner eller noe, så de vil sjekke om det er noe som kan avhjelpes kirurgisk?

En venninne av meg var på en sånn undersøkelse en gang pga menssmerter, da gikk de inn med et sånt kikkehullskamera via navlen eller noe.

[Gjest Svale]

Hei!

Koselig at dere skal igang! Spennende tider imøte!

Har dere tillitsvalgt på jobben? I så fall om det er en du kan betro deg til, så be denne være med inn til sjefen om du skal fortelle det!

Ellers er det ingen som tvinger deg til å svar på noe du ikke vil svare på! Personlig kalles det for! Jeg har brukt å svare tilbake i fleipete tone når noen spør om ikke vi snart skal ha barn osv... svarer noe sånt som om at..."jeg hører lite om ditt sexliv, hvorfor skal du høre om mitt"...da blir dem ganske stille og skjønner det at de ikke har så veldig mye med saken å gjøre!!

Uansett, ditt valg er det rette for deg, ingen andres erfaringer og meninger som er helt tilrettelagt for deg!

Lykke til fremover...

klem fra

[Fane]

Heisann!

Jeg sa ingenting på jobben eller til noen, verken venner eller familie! Jeg sykemeldte meg under hele forsøket for da var det lettere å komme med en "unnskyldning" (vondt i ryggen, skuldrene)

Du skylder ingen å fortelle om du ikke vil, selv ikke sjefen!!

Jeg har til gode å høre noen som ikke trenger assistert befruktning sitte å fortelle om sexlivet eggløsning å håp om at de ble gravide denne måneden!

Nei gjør som du vil og det med god samvittighet!

[ina]

Jeg vet at det kan være vanskelig å være åpne på dette, men vi var åpne og angrer ikke på det i ettertid. Faktisk så ble det mye fleiping med temaet, noe som gjorde det lettere for oss. Jeg sendte blant annet ut "egg-nytt" til venninner på e-post og sånn. Men det var oss.

Jeg fortalte det til sjefen min, og vi ble enige om at jeg kunne stemple meg ut på "tjenesteoppdrag" hver gang jeg var til undersøkelse/behandling. Det synes jeg var flott, for da slapp alle å vite at jeg var hos legen. Ellers så synes jeg det var lettere å fortelle det til venner enn foreldre, så vennene visste det nok først. De hjalp oss også å sette de første sprøytene. Vi trengte noen å dele dette med og angrer ikke.

[matea]

Hei.

Mitt råd til deg er at du skal være ærlig med din nærmeste sjef, da vil du møte større forståelse hos han/henne(det er min erfaring). du kan jo rådføre deg med han/henne også hav du kan si til arbeidskolleger. Feks at du er inne til noen undersøkelser etc.

Lykke til.

Hilsen Matea

[Lille My]

Er forskjellige syn på det meste det er klart! Men jeg ville nok ikke svart noen i krasse toner, som du skriver om å svare med at det har ikke vedkommende noe med! Det går jo an å være siviliserte!

Familie er jo en selvfølge å informere syntes vi i alle fall! Det gjorde vi begge gangene, og syntes det var den største naturlighet at foreldre og søsken fikk vite hva vi drev med! Mener jo at litt moralsk støtte må man faktisk søke andre steder enn hos mannen...

mvh

Til ibisibis29

Hvis du velger å fortelle at dere har trøbbel med å få barn og undersøker saekn så trenger du ikke å gi detaljer om når alt skjer - det er iallefall en middelveg. De vet hva som skjer samtidig som dere får ha selve forsøket uten for mye graving. Det fungerte bra for oss - bare de vi følte for fikk vite mer. Det var godt når det gikk skeis at ikke alle visste, men det var moro da vi lyktes at vi faktisk hadde en herlig hemmelighet og ikke alle visste det fra dag en.

Og til ikke undertegnet:

Det er mange måter å fortelle folk at de ikke har noe med det å gjøre på. Jeg sa ingenting om krasse toner....

Ingen har krav på å vite alt om noen andre, så de må etter min mening godta at noen av og til ikke har lyst til å brette ut alle detaljer om sitt liv. Selvfølgelig bør det sies i en grei tone - men man må da få lov til å begrense hvem man vil si hva til selv?

[liffa]

Hei!!

Ja det er ikke så lett å prate med folk om dette, men vi har i alle fall erfart at det gjør godt å være åpne. Vi velger selvfølgelig hvem vi har lyst til å innvie, men det har vært utrolig positivt å ha flere å prate med - vi har kommet lengere i vår prosess på denne måten. De som står oss nær har vært så forståelsesfulle og fine!

Det var vanskelig å få hull på byllen og fortelle om vår store sorg den første gangen, men om det er noen trøst blir det lettere etter hvert.

Når det gjelder jobben, opplevde jeg det som veldig greit å fortelle sjefen min om hva jeg skulle i gang med. Hun var bare forståelsesfull og positiv! I mitt yrke må det settes inn vikar når jeg er borte. I og med at man ikke kan si klart fra i god tid om hvilke dager man må bli borte fra jobb, er det svært greit at sjefen vet hvorfor. Da legges alt til rette for meg. Når jeg søker velferdspermisjon for å dra på kontroller, skriver jeg bare legetime.

Noen kolleger vet om problemene mine, de er personer som jeg betrakter som venner. Mange kolleger vet ingen ting - det er også helt greit. Har opplevd at kolleger har spurt meg om ikke jeg skal skaffe barn snart. Det har til og med skjedd at noen har klappet meg på magen og spurt om det er hyggelige ting på gang! - Toppen av frekkhet!! Jeg har vel egentlig bare svart "vi får se", og de har forstått at de har tråkket over streken.

Vi er jo forskjellige, og dere må finne ut hva som er best for dere. Jeg ønsker dere all mulig lykke til!!!

Klem fra

[Gjest ikke undertegnet]

Til ibisibis29

Hvis du velger å fortelle at dere har trøbbel med å få barn og undersøker saekn så trenger du ikke å gi detaljer om når alt skjer - det er iallefall en middelveg. De vet hva som skjer samtidig som dere får ha selve forsøket uten for mye graving. Det fungerte bra for oss - bare de vi følte for fikk vite mer. Det var godt når det gikk skeis at ikke alle visste, men det var moro da vi lyktes at vi faktisk hadde en herlig hemmelighet og ikke alle visste det fra dag en.

Og til ikke undertegnet:

Det er mange måter å fortelle folk at de ikke har noe med det å gjøre på. Jeg sa ingenting om krasse toner....

Ingen har krav på å vite alt om noen andre, så de må etter min mening godta at noen av og til ikke har lyst til å brette ut alle detaljer om sitt liv. Selvfølgelig bør det sies i en grei tone - men man må da få lov til å begrense hvem man vil si hva til selv?

Er litt uenig med deres opplegg! Men det har man jo lov å være! Samtidig så forstår jeg godt hva du mener!

Vet jo ikke det meste! Men litt om litt! Men, bare de som dere velger skal få vite noe.....og alle andre som hører det på byen/bygda??!! Og, når det blir sånn hemmeligstempling så blir det også litt sånn verdiskapning synes jeg! At, nei, mitt liv skal du/dere ikke få vite noe om! Uansett om det er fra andres side i beste mening!

Når vi aborterte i uke 14, etter ivf, visste alle i kretsen vår at dette hadde vi strevd for. Da, kunne vi også hente masse trøst, støtte, forståelse ikke minst for hvorfor vi låste oss inne i huset 4 dager etter hendelsen. MEN, hadde vi ikke fortalt om oss, hvem hadde da forstått oss? Da måtte jo folk tro at det hadde klikket fullstendig for oss når vi ikke svarte på døra, ikke tok telefoner eller noe!!!!!

Så, egentlig så er det ene til problemer for det andre! Men klart det er koselig å ha en hemmelighet som ingen andre vet, men skal noen vite spesielt innenfor familie, så mener jeg at ALLE bør få vite det, slik unngår du favorisering av personer!

Men som tidligere nevnt, dette er min mening, og jeg mener det er et ganske delikat spørsmål i det hele tatt!!!

mvh

[Lille My]

Er litt uenig med deres opplegg! Men det har man jo lov å være! Samtidig så forstår jeg godt hva du mener!

Vet jo ikke det meste! Men litt om litt! Men, bare de som dere velger skal få vite noe.....og alle andre som hører det på byen/bygda??!! Og, når det blir sånn hemmeligstempling så blir det også litt sånn verdiskapning synes jeg! At, nei, mitt liv skal du/dere ikke få vite noe om! Uansett om det er fra andres side i beste mening!

Når vi aborterte i uke 14, etter ivf, visste alle i kretsen vår at dette hadde vi strevd for. Da, kunne vi også hente masse trøst, støtte, forståelse ikke minst for hvorfor vi låste oss inne i huset 4 dager etter hendelsen. MEN, hadde vi ikke fortalt om oss, hvem hadde da forstått oss? Da måtte jo folk tro at det hadde klikket fullstendig for oss når vi ikke svarte på døra, ikke tok telefoner eller noe!!!!!

Så, egentlig så er det ene til problemer for det andre! Men klart det er koselig å ha en hemmelighet som ingen andre vet, men skal noen vite spesielt innenfor familie, så mener jeg at ALLE bør få vite det, slik unngår du favorisering av personer!

Men som tidligere nevnt, dette er min mening, og jeg mener det er et ganske delikat spørsmål i det hele tatt!!!

mvh

Jeg har svart på hva jeg ville gjøre i forbindelse med jobben - ikke venner og familie og andre rundt oss. Familien fikk vite hva som skjedde og venner visste, men jeg så det ikke som nødvendig å innlemme 25 kolleger i våre senge-problemer. Det var godt å kunne gå på jobb å tenke på noe annet uten at alle som helt sikkert bare mente det vel skulle spørre hver sin gang om hvordan det gikk. Noe av ideen med å si det til de vi følte for var at nettopp de ikke slenger det rundt på bygda.

Vi var åpne om barnløsheten og behandlingene, men fortalte ikke alle detaljer om hvilken undersøkelse vi skulle til, hvor i behandlinga vi var og når uttak/innsetting og testing var. Det følte vi at bare de nærmeste trengte å vite. Og når vi endelig lyktes og var kommet litt på veg fikk alle som ville vite det vite det. Første forsøket ble vi gravide og mistet, da var vi glad for at ikke alle visste. Det var god støtte i de nærmeste som visste, men vi følte det også godt at ikke alle visste det.

Og noen verdiskaping ser jeg ikke...... hvor mye om sex-livet, eggløsningene og befruktningsdyktigheten vet du om alle de rundt deg? Er glad til jeg for ikke å vite absolutt alle gangene mine kolleger koser seg og når de har eggløsning - om vi riktignok har en spesiell måte å lage barn på så ønsker jeg heller ikke å vite absolutt alt om andres sykdommer, tilstander, medisiner eller nys.

Ser ganske enkelt ikke hvorfor alle plutselig har rett til å vite om hvilken lege jeg går til, når og hvorfor. Og det bare fordi vi trenger behandling for å få barn.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har svart på hva jeg ville gjøre i forbindelse med jobben - ikke venner og familie og andre rundt oss. Familien fikk vite hva som skjedde og venner visste, men jeg så det ikke som nødvendig å innlemme 25 kolleger i våre senge-problemer. Det var godt å kunne gå på jobb å tenke på noe annet uten at alle som helt sikkert bare mente det vel skulle spørre hver sin gang om hvordan det gikk. Noe av ideen med å si det til de vi følte for var at nettopp de ikke slenger det rundt på bygda.

Vi var åpne om barnløsheten og behandlingene, men fortalte ikke alle detaljer om hvilken undersøkelse vi skulle til, hvor i behandlinga vi var og når uttak/innsetting og testing var. Det følte vi at bare de nærmeste trengte å vite. Og når vi endelig lyktes og var kommet litt på veg fikk alle som ville vite det vite det. Første forsøket ble vi gravide og mistet, da var vi glad for at ikke alle visste. Det var god støtte i de nærmeste som visste, men vi følte det også godt at ikke alle visste det.

Og noen verdiskaping ser jeg ikke...... hvor mye om sex-livet, eggløsningene og befruktningsdyktigheten vet du om alle de rundt deg? Er glad til jeg for ikke å vite absolutt alle gangene mine kolleger koser seg og når de har eggløsning - om vi riktignok har en spesiell måte å lage barn på så ønsker jeg heller ikke å vite absolutt alt om andres sykdommer, tilstander, medisiner eller nys.

Ser ganske enkelt ikke hvorfor alle plutselig har rett til å vite om hvilken lege jeg går til, når og hvorfor. Og det bare fordi vi trenger behandling for å få barn.

Hei!

Artig liten diskusjon vi har på gang her!

Vel, ja og nei! Forsåvidt enig i noe men på den andre siden uenig!

Får jeg spør hvor langt dere var på vei når dere mistet under første forsøk? Det jeg mener er, at desto lengre man kommmer så er det jo værre, men det sier seg jo selv. Vi møtte enorm støtte når vi mistet etter en god stund, og da visste alle i omgangskretsen det, men kun foreldre og 2 av våre søsken at vi holdt på med dette! Men den støtten vi fikk fra krets og familie var ubeskrivelig!

Det er jo ikke av nysgjerrighet folk rundt dere vil vite hva som skjer, vil jeg tro! Det er nå mer av interesse, og av beste sort! Nå er det jo forskjell overalt, men når våres venner planlegger barn nr 1234 eller what so ever, så har dem sagt til oss, at nå vil dem prøve!

Akkurat slik er det jo for oss, vi sier at nå vil vi prøve igjen! Men som sagt, det er jo forskjell på vennskap også da!

Man forteller jo ikke detaljer om ul og lignende, men at uttak er da og da, vi kommer tilbake med mer info når det er mer info...det har vi ialle fall brukt å si, og det har funket veldig bra!

Men vi er jo alle så forskjellig, og etter vår SA så lærte vi utrolig mye om livet. Spesielt hardt var det at vi hadde vært på UL og sett den lille klumpen som skulle blitt...... Derfor lurte jeg på hvor langt dere var kommet, for jeg vet at det er hardt, og selvsagt desto lengre man er desto hardere rammer det en..

Fin helg videre ønskes dere!

mvh

[Lille My]

Hei!

Artig liten diskusjon vi har på gang her!

Vel, ja og nei! Forsåvidt enig i noe men på den andre siden uenig!

Får jeg spør hvor langt dere var på vei når dere mistet under første forsøk? Det jeg mener er, at desto lengre man kommmer så er det jo værre, men det sier seg jo selv. Vi møtte enorm støtte når vi mistet etter en god stund, og da visste alle i omgangskretsen det, men kun foreldre og 2 av våre søsken at vi holdt på med dette! Men den støtten vi fikk fra krets og familie var ubeskrivelig!

Det er jo ikke av nysgjerrighet folk rundt dere vil vite hva som skjer, vil jeg tro! Det er nå mer av interesse, og av beste sort! Nå er det jo forskjell overalt, men når våres venner planlegger barn nr 1234 eller what so ever, så har dem sagt til oss, at nå vil dem prøve!

Akkurat slik er det jo for oss, vi sier at nå vil vi prøve igjen! Men som sagt, det er jo forskjell på vennskap også da!

Man forteller jo ikke detaljer om ul og lignende, men at uttak er da og da, vi kommer tilbake med mer info når det er mer info...det har vi ialle fall brukt å si, og det har funket veldig bra!

Men vi er jo alle så forskjellig, og etter vår SA så lærte vi utrolig mye om livet. Spesielt hardt var det at vi hadde vært på UL og sett den lille klumpen som skulle blitt...... Derfor lurte jeg på hvor langt dere var kommet, for jeg vet at det er hardt, og selvsagt desto lengre man er desto hardere rammer det en..

Fin helg videre ønskes dere!

mvh

Fint at vi ikke alle er enige, det er vi vel iallefall enig om...? Så derfor lar jeg uenigheter være uenigheter og fortsetter på vår veg som for oss fungerer bra. Mitt innlegg var ment som et forslag til forfatter av innlegget og ikke diskusjon over lang tid etterpå.

Sånn til en annen gang og en annen diskusjon så hadde det vært greit å vite hvem man diskuterer med. Ikke noe galt i å være anonym av og til, men det er kjedelig å ikke vite hvem man snakker med over tid.

[Gjest tallon]

Fint at vi ikke alle er enige, det er vi vel iallefall enig om...? Så derfor lar jeg uenigheter være uenigheter og fortsetter på vår veg som for oss fungerer bra. Mitt innlegg var ment som et forslag til forfatter av innlegget og ikke diskusjon over lang tid etterpå.

Sånn til en annen gang og en annen diskusjon så hadde det vært greit å vite hvem man diskuterer med. Ikke noe galt i å være anonym av og til, men det er kjedelig å ikke vite hvem man snakker med over tid.

Hei!

Ja vi er jo enige om litt, og uenige om litt mer, så da er vi enige om være uenige da!

sånn og sånn, og dit og hit!

mvh