Unngår å være sammen med gravide.

[Tomine1365380404]

Hei!

Jeg sliter med at jeg syntes det er vanskelig å være sammen med gravide. Jeg syntes dette er så utrolig synd spesielt fordi en av mine beste venniner er det, og hun som står meg nærmest på jobben er det. Det gjør bare så utrolig vondt å se magene og å høre dem prate om alt sammen. Da blir savnet stort da!!!!

Er det noen som har noen gode råd for hvordan jeg skal takle dette bedre. Jeg vil jo gjerne være sammen med min vennine uten at jeg truer meg selv til det og er helt utslitt psykisk etterpå. Jeg savner det veldig.

Jeg går på pergotime og etter at jeg begynte på de har det blitt værre. Jeg er blitt helt deppa. Skal foresten på UL til torsdag for å se om jeg har fått syster på eggstokkene av pergo`n. Hva sker hvis jeg har det? Har hatt ganske vondt i magen sjønner dere.

Dette ble veldig rotete men jeg håper det går greit.

Takker for svar!!!!

Klemmer fra

[Gjest Undrende uviten]

Hei Tomine!

Jeg vil bare si at jeg skjønner hvor du er og har selv vært der. Mitt problem med venner, arb.kolleger, famile,(som var gravide/ eller netopp fått barn) ble en så stor påkjenning for meg at jeg tilslutt på eget intiativ tok kontakt med psykolog. Jeg er fortsatt (3år etter), barnløs, men "misunnelsen" er borte. Jeg fikk hjelp til og sette fokus på mine egne føleser, og fikk ut endel aggresjon og frustrasjon, over meg og min egen tilværelse.

Dette hjalp meg, jeg er i dag i full stand til og le av meg og min "barnevognfobi". Det og kontakte psykolog må være lyst betont og noe du er klar for, så om du føler det ikke er noe for deg, ville jeg ventet til du ble klar for det, eventulelt.

Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen

[Tomine1365380404]

Hei Tomine!

Jeg vil bare si at jeg skjønner hvor du er og har selv vært der. Mitt problem med venner, arb.kolleger, famile,(som var gravide/ eller netopp fått barn) ble en så stor påkjenning for meg at jeg tilslutt på eget intiativ tok kontakt med psykolog. Jeg er fortsatt (3år etter), barnløs, men "misunnelsen" er borte. Jeg fikk hjelp til og sette fokus på mine egne føleser, og fikk ut endel aggresjon og frustrasjon, over meg og min egen tilværelse.

Dette hjalp meg, jeg er i dag i full stand til og le av meg og min "barnevognfobi". Det og kontakte psykolog må være lyst betont og noe du er klar for, så om du føler det ikke er noe for deg, ville jeg ventet til du ble klar for det, eventulelt.

Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen

Hei!

Tusen takk for svaret!

Tanken på å gå til en profesjonell har vært innom tankene mine, men jeg føler at det er et stort skritt å ta. Som du sier man må være klar. Jeg skal tenke mer over saken, la tanken modnes litt. Jeg takker igjen for godt råd.

Klem fra