Til Vennesland

[Gjest når ikke fram]

Hvordan skrive kort, noe som er langt? Partner og jeg er i ferd med å bli middelaldrende, har noen års fartstid, begge skilt for mange år tilbake. Kommer nok til å holde sammen livet ut, uansett, da vi er glad i hverandre, møtte den store kjærligheten med hverandre, noe vi ikke glemmer.

Men vi mister den, på den måten den var. Han eldre enn meg, tabletter for blodtrykk, stress, overvekt osv gjør vel sitt. Nå har jeg sårt savnet oppmerksomhet i de siste par årene. Det er middagslur, tv, aviser og Internett som tar tid. Pluss venner, se på sport. Jeg er også sjalu, for når de voksne barna gir en liten lyd, da slipper han alt han har i hendene for å hjelpe med praktiske ting og økonomi, skjønt de aldri har tatt kontakt uten at de selv trenger noe. Så egoistiske at de ikke kjøper gaver til hans bursdag en gang, men heller utstyr til seg selv, noe det ikke mangler på. De har selv jobber, når de gidder...er 20-30år gamle!

Hvordan skal jeg få ham til å føle mer for det som vedrører vårt eget hjem, få ham til å tenke vi, ikke bare jeg, her hjemme også? Hvorfor skal jeg måtte stå sist i køen, ikke få føle fellesskapet ved at vi steller med noe som er vårt? Jeg har et selvstendig liv, det er ikke der det ligger, er selvforsørgende og selvstendig. Men jeg ville gjerne føle at jeg får oppmerksomhet, ikke bare at han sier han er glad i meg av gammel vane, uten å vise det, annet enn en klem osv. Han er veldig snill, sjelden sint og sur, kun om jeg klager, da blir han utrolig opprørt i seg selv!

Det er mye mer, med arbeidsdeling som ikke fungerer, fordi han jobber så mye. Jeg jobber fulltid også, men gjør alt husarbeidet. Han mener han "nedbetaler" det i form av bedre lønn som kan betale utenlandsreiser osv. Vi hadde litt hushjelp en tid, og da insisterte han på at vi skulle dele utgiftene til det. Pinlig rettferdig er det jo intet som er, men jeg føler at han er så "streng", slik sett, selv om han er en jovial og snill type. Mens han forsørget tidligere sin eks kone og tildels ennå sine voksne barn, som er som småunger. Han tror de ikke klarer seg selv.Det er endel sjalusi fra min side her. Summen av det hele tilsier at han ikke er så glad i meg som han sier. Hvorfor blir han, da? På hvilken måte kan han være avhengig av meg? Hushjelp finnes det jo andre steder...

Og jada, vi reiser, er ute på teater, restaurant osv, så vi skulle kunne pleie forholdet, men det er noe som er feil... eter min oppfatning. Og det gjelder ikke bare sex, nei, snarere mer oppmerksomhet og nærhet. Føle at vi er et par, kjærester, ikke bare kompiser. Det verste er at jeg ser bra ut også! Men han sier han skammer seg over kroppen sin, skjønt han aldri har vært slank, så det var i ingen bremse for et par år siden... Sett fra min side er det ikke det nå heller.

Han har det godt, sier han, vi har det godt, så lenge jeg ikke nevner at jeg er frustrert på noe vis. Har kjørt oss fast, synes jeg, og det er veldig synd, for vi har stort potensiale. Men det virker som om han har gitt opp. Han som var sulten på fysisk kontakt glimrer med sitt fravær. Sex har gått i stå, fordi det skjer så sjelden, og han påstår han synes det er greit. Jeg er helt sikker på at han ikke er utro, stol på meg.

Jeg vil ikke såre ham, aksepterer at alderen kan kreve sitt, men han er da bare femti! Har likevel aldri manglet erreksjon så vidt jeg har opplevd. Får ikke kontakt nå. Tror det kan være tablettene, men han vil ikke gå med på det. Han burde gå ned i vekt, lover seg selv at han skal, gang på gang, men det blir sjelden noe av, og hvis, er det opp igjen. Det må være psykisk, men hvordan skal jeg gripe dette an, uten å såre? Han er særedeles ærekjær og såret stolthet er noe av det verste for ham, det vet jeg. Går det an å få ham i tale mon tro? Jeg er sikker på at det er noe galt og at jeg ikke får vite det. For meg er det uansett best å vite sannheten.

I seksuallivet har vi gjort det meste, så det er neppe noe savn. Men kan han ha gått lei av sex, rett og slett? Men hvorfor går oppmerksomheten i stor grad fløyten i samme slengen?

Han gidder svært sjelden å gå turer, trimmer ikke, har mange unnskyldninger for å la være, jobber da også veldig mye. Men han vil jo ikke slutte med det heller... Må det et infarkt til før han kanskje roer seg angående jobb? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

[Gjest når ikke fram]

Hvordan skrive kort, noe som er langt? Partner og jeg er i ferd med å bli middelaldrende, har noen års fartstid, begge skilt for mange år tilbake. Kommer nok til å holde sammen livet ut, uansett, da vi er glad i hverandre, møtte den store kjærligheten med hverandre, noe vi ikke glemmer.

Men vi mister den, på den måten den var. Han eldre enn meg, tabletter for blodtrykk, stress, overvekt osv gjør vel sitt. Nå har jeg sårt savnet oppmerksomhet i de siste par årene. Det er middagslur, tv, aviser og Internett som tar tid. Pluss venner, se på sport. Jeg er også sjalu, for når de voksne barna gir en liten lyd, da slipper han alt han har i hendene for å hjelpe med praktiske ting og økonomi, skjønt de aldri har tatt kontakt uten at de selv trenger noe. Så egoistiske at de ikke kjøper gaver til hans bursdag en gang, men heller utstyr til seg selv, noe det ikke mangler på. De har selv jobber, når de gidder...er 20-30år gamle!

Hvordan skal jeg få ham til å føle mer for det som vedrører vårt eget hjem, få ham til å tenke vi, ikke bare jeg, her hjemme også? Hvorfor skal jeg måtte stå sist i køen, ikke få føle fellesskapet ved at vi steller med noe som er vårt? Jeg har et selvstendig liv, det er ikke der det ligger, er selvforsørgende og selvstendig. Men jeg ville gjerne føle at jeg får oppmerksomhet, ikke bare at han sier han er glad i meg av gammel vane, uten å vise det, annet enn en klem osv. Han er veldig snill, sjelden sint og sur, kun om jeg klager, da blir han utrolig opprørt i seg selv!

Det er mye mer, med arbeidsdeling som ikke fungerer, fordi han jobber så mye. Jeg jobber fulltid også, men gjør alt husarbeidet. Han mener han "nedbetaler" det i form av bedre lønn som kan betale utenlandsreiser osv. Vi hadde litt hushjelp en tid, og da insisterte han på at vi skulle dele utgiftene til det. Pinlig rettferdig er det jo intet som er, men jeg føler at han er så "streng", slik sett, selv om han er en jovial og snill type. Mens han forsørget tidligere sin eks kone og tildels ennå sine voksne barn, som er som småunger. Han tror de ikke klarer seg selv.Det er endel sjalusi fra min side her. Summen av det hele tilsier at han ikke er så glad i meg som han sier. Hvorfor blir han, da? På hvilken måte kan han være avhengig av meg? Hushjelp finnes det jo andre steder...

Og jada, vi reiser, er ute på teater, restaurant osv, så vi skulle kunne pleie forholdet, men det er noe som er feil... eter min oppfatning. Og det gjelder ikke bare sex, nei, snarere mer oppmerksomhet og nærhet. Føle at vi er et par, kjærester, ikke bare kompiser. Det verste er at jeg ser bra ut også! Men han sier han skammer seg over kroppen sin, skjønt han aldri har vært slank, så det var i ingen bremse for et par år siden... Sett fra min side er det ikke det nå heller.

Han har det godt, sier han, vi har det godt, så lenge jeg ikke nevner at jeg er frustrert på noe vis. Har kjørt oss fast, synes jeg, og det er veldig synd, for vi har stort potensiale. Men det virker som om han har gitt opp. Han som var sulten på fysisk kontakt glimrer med sitt fravær. Sex har gått i stå, fordi det skjer så sjelden, og han påstår han synes det er greit. Jeg er helt sikker på at han ikke er utro, stol på meg.

Jeg vil ikke såre ham, aksepterer at alderen kan kreve sitt, men han er da bare femti! Har likevel aldri manglet erreksjon så vidt jeg har opplevd. Får ikke kontakt nå. Tror det kan være tablettene, men han vil ikke gå med på det. Han burde gå ned i vekt, lover seg selv at han skal, gang på gang, men det blir sjelden noe av, og hvis, er det opp igjen. Det må være psykisk, men hvordan skal jeg gripe dette an, uten å såre? Han er særedeles ærekjær og såret stolthet er noe av det verste for ham, det vet jeg. Går det an å få ham i tale mon tro? Jeg er sikker på at det er noe galt og at jeg ikke får vite det. For meg er det uansett best å vite sannheten.

I seksuallivet har vi gjort det meste, så det er neppe noe savn. Men kan han ha gått lei av sex, rett og slett? Men hvorfor går oppmerksomheten i stor grad fløyten i samme slengen?

Han gidder svært sjelden å gå turer, trimmer ikke, har mange unnskyldninger for å la være, jobber da også veldig mye. Men han vil jo ikke slutte med det heller... Må det et infarkt til før han kanskje roer seg angående jobb? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

[Gjest modern]

Hva med å akseptere at han har barn? Når en får barn er ansvaret mye lengre og større enn de juridiske 18 år. Du høres veldig egoistisk ut på meg.

Har du tenkt over at mannen din har sluppet mye ansvar i det daglige for sine små barn og at det er der de virkelige utfordringene ligger, dette sier jeg fordi du mener at det "nesten" er synd på han fordi han betalte bidrag da barna er små. Kanskje hjelper han barna sine nå(selv om de er voksne)fordi det får han til å føle seg bedre, og dere har råd til det etter det jeg skjønner.

Nei, skal du få tilbake gnisten må du nok endre din innstillling.

[Gjest modern]

Hva med å akseptere at han har barn? Når en får barn er ansvaret mye lengre og større enn de juridiske 18 år. Du høres veldig egoistisk ut på meg.

Har du tenkt over at mannen din har sluppet mye ansvar i det daglige for sine små barn og at det er der de virkelige utfordringene ligger, dette sier jeg fordi du mener at det "nesten" er synd på han fordi han betalte bidrag da barna er små. Kanskje hjelper han barna sine nå(selv om de er voksne)fordi det får han til å føle seg bedre, og dere har råd til det etter det jeg skjønner.

Nei, skal du få tilbake gnisten må du nok endre din innstillling.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei til deg "når ikke fram"!

Takk for brevet ditt. Det er bra med innslag fra din aldersgruppe, med modenhet og livserfaring.

Alderen krever sitt, skriver du. Det gjør den vel, men din lave trivsel, og ønske om noe bedre, tror jeg ikke først og fremst kan knyttes til at dere er i middelalderen.

Det jeg tror mange nye middelalderpar strever med, er at de har ulike familieerfaringer, og dermed ulike historier å referere til.

Det blir for slitsomt å delta i begges historier.

Det høres ut for meg som dere har ordnet hvert deres individuelle liv, med fulle programmer. Det gjør både unge og voksne par. Men samliv tar tid og må pleies jevnlig for å holdes i form. Jeg tror det er hovedoppskriften på et godt og friskt samliv. Så enkelt.

Har dere glemt legge inn tid for samliv? I begynnelsen av et forhold behøves ikke den planleggingen, forelskelsen ordnet det av seg selv.

Jeg tror ikke du/dere kommer utenom å ta din vantrivsel opp i lyset. Selv om din partner er ærekjær og gjør så godt han kan, synes jeg du skal ta saken opp med han. Hvis han ikke har merket din uro, er det godt at han får se/høre den nå.

Trenger du støtte for å ta saken opp, kan du bruke en tillitsperson, eller fagperson for å komme i gang. Ikke brenn inne med så viktige spørsmål.

Samliv er for godt og livgivende til ikke å gi deg full uttelling i din beste alder.

P.s. Er spent på om flere middelalderpar vil svare deg?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei til deg "når ikke fram"!

Takk for brevet ditt. Det er bra med innslag fra din aldersgruppe, med modenhet og livserfaring.

Alderen krever sitt, skriver du. Det gjør den vel, men din lave trivsel, og ønske om noe bedre, tror jeg ikke først og fremst kan knyttes til at dere er i middelalderen.

Det jeg tror mange nye middelalderpar strever med, er at de har ulike familieerfaringer, og dermed ulike historier å referere til.

Det blir for slitsomt å delta i begges historier.

Det høres ut for meg som dere har ordnet hvert deres individuelle liv, med fulle programmer. Det gjør både unge og voksne par. Men samliv tar tid og må pleies jevnlig for å holdes i form. Jeg tror det er hovedoppskriften på et godt og friskt samliv. Så enkelt.

Har dere glemt legge inn tid for samliv? I begynnelsen av et forhold behøves ikke den planleggingen, forelskelsen ordnet det av seg selv.

Jeg tror ikke du/dere kommer utenom å ta din vantrivsel opp i lyset. Selv om din partner er ærekjær og gjør så godt han kan, synes jeg du skal ta saken opp med han. Hvis han ikke har merket din uro, er det godt at han får se/høre den nå.

Trenger du støtte for å ta saken opp, kan du bruke en tillitsperson, eller fagperson for å komme i gang. Ikke brenn inne med så viktige spørsmål.

Samliv er for godt og livgivende til ikke å gi deg full uttelling i din beste alder.

P.s. Er spent på om flere middelalderpar vil svare deg?