Til deg...

[Gjest lamare]

Så sitter jeg og ser ut av mitt vindu, ser på regnet som høljer ned på ruten, på dråpene som samler seg glasset. Jeg hører hvordan regnet trommer ned på taket. Og jeg ser på bunken med arbeid som har hopet seg opp på min pult. Om litt skal jeg pakke min veske og slå av datamaskinen. Jeg skal sette meg bak rattet på bilen, huske å handle grøt til minsten på veien hjem og snart skal jeg gå inn døra til mitt koselige hjem og få en klem av han jeg er gift med. Snart. Men ikke ennå.

Ennå sitter jeg her og stirrer på regnet og tenker på deg i stedet. Deg som jeg ikke burde tenke på. Hele kroppen min fylles av sårhet og lengsel og dårlig samvittighet. Jeg vet at jeg gleder meg for mye til de øyeblikkene vi tilbringer sammen. Jeg vet at jeg ikke burde tenke på de blå, leende øynene dine til stadighet. Men jeg gjør det hele tiden. Jeg hører stemmen din i hodet mitt, jeg ser blikket ditt glimte under en litt lang, lys lugg. Jeg ser hendene dine for meg og lurer på hvordan det ville vært hvis du strøk dem gjennom håret mitt. Lurer på hvordan det ville vært hvis du tok meg i armene dine. Jeg blir matt ved tanken på deg.

Jeg vet at jeg gjør meg altfor mye flid med utseende mitt de dagene jeg vet jeg skal treffe deg. At jeg anstrenger meg for å være perfekt helt ut til fingertuppene, bare for å tilbringe et lite øyeblikk med deg. Du vet det ikke. Jeg tror i hvert fall ikke det. Hver dag springer jeg til maskinen og sjekker om du har lagt igjen en mail, hver gang telefonen ringer så håper jeg det er deg. Håper at du ringer for å si noe mer enn det vi pleier å snakke om. På den annen side så håper jeg du aldri kommer til å gjøre noen fremstøt. Jeg ville ikke klart å motstå det.

Du er en trollmann for meg, du tryller med hendene dine. Tryller musikk utav ditt instrument. Tonene smyger seg ut og legger seg rundt meg slik jeg drømmer om at du skal ta rundt meg. Godt du ikke vet hva jeg tenker. Da hadde du vel blitt forskrekket. Eller kanskje til og med blitt sint på meg. Du som sikkert elsker din kone over alt på jord. Jeg prøver å late som ingenting, men det er så vanskelig. Hver gang jeg møter blikket ditt så tenker jeg at du er så vidunderlig skjønn, så levende, så intens. Og du får meg til å bli så varm og glad innvendig.

Men nå skal pakke og gå hjem. Prøve å se mannen min inn i øynene, prøve å være en god kone. Prøve så hardt jeg kan å la være å tenke på deg. Men jeg vet jo at når kvelden kommer og jeg ligger stille og hører sovepusten ved siden av meg, da kommer du smygende til tankene mine og fyller hodet mitt med intense drømmer.

Og jeg har så dårlig samvittighet…....

[Gjest slem]

Ikke ta dette feil eller ille opp på noe måte;

På meg virker det som om du har tyllet deg sekv inn i en tragisk-romantisk sinnstilstand der du nesten nyter pinselen :-)

Hvorfor ellers ville du skrive et så langt innlegg som likner mer på et stykke om "tragisk uåppnåelig kjærlighet" av shakespare enn noe annet ?

Nå var jeg slem, Men... Typen du har laget deg et gresk gudebilde av er en helt normal mann av kjøtt og blod med mange feil og mangler som alle oss andre

Gresset er alltid grønnere...