Når han truer med å flytte men ikke gjør det allikevel

[Gjest ikke undertegnet]

Hei

Jeg har nå kommet i en situasjon hvor min samboer, har begynt å true med at han skal flytte hver gang det eventuelt oppstår en diskusjon/krangel.

Dette skjedde sist på torsdag. Da skulle han flytte, orket ikke mer etc. Vi har ett felles barn.

Jeg er nå lei av at han bruker dette som en trussel, for å eventuelt stoppe videre diskusjon eller som et "maktmiddel" han skal ha om dere skjønner.

Så istedenfor å bli veldig lei meg etc. sa jeg greit, det er sikkert det beste, når begynner du å pakke ? Jo han skulle begynne å pakke dagen etter. Så kommer dagen etter, en fredag og han gjør ikke tegn til å pakke, bare sitter i stuen og snakker som vanlig og ser på tv. På lørdagen er han syk og må sove mesteparten av dagen, det samme på søndag. Dvs. hele helgen går og han har fortsatt ikke gjort tegn på å pakke.

Jeg er nå drittlei dette, og kan ikke leve slik lenger.

Hva skal jeg gjøre. Kaste han ut ?

Jeg har sagt til at han, at om han flytter nå så er det endlig, det er ikke snakk om å flytte tilbake.

Vi har et felles barn, og hvis det er så enkelt å bare flytte til en kompis, ja så får han gjøre det.

Trenger desperat noen gode råd. Dette sliter psykisk på meg

[-Riksklysa]

hmm, kan det være at han ikke ønsker å flytte alikevel? eller kanskje han venter på at du skal flytte?

uansett så synes jeg du skal spørre rett ut jeg, eller kanskje starte en krangel, kanskje han kommer med samme trusselen en gang til, og da er det jo bare å finne frem kofferten til ham...

det han holder på med nå er jo en form for psykisk terror, og det har jeg særdeles liten sans for...

synes han virker som en stor tufs...

[Gjest ikke undertegnet]

hmm, kan det være at han ikke ønsker å flytte alikevel? eller kanskje han venter på at du skal flytte?

uansett så synes jeg du skal spørre rett ut jeg, eller kanskje starte en krangel, kanskje han kommer med samme trusselen en gang til, og da er det jo bare å finne frem kofferten til ham...

det han holder på med nå er jo en form for psykisk terror, og det har jeg særdeles liten sans for...

synes han virker som en stor tufs...

Ja, nå er det jeg som eier rekkehuset vi bor i, så å true med å flytte er ikke så aktuelt for meg. Men å finne frem kofferten ja. Hadde tenkt til å gjøre det denne gangen, men det er jo litt vanskelig også, siden vi har barn sammen. Og så føles det så endelig. Ønsker jo egentlig at vi skal kunne finne ut av det sammen, men jeg kan ikke få den trusselen hele tiden. Ja for meg blir det nå en psykisk belastning som også går utover jobben.

Jeg blir jo lei meg og dårlig av det. På fredagen hadde jeg vondt i magen hele dagen.

Det går ikke lenger

[-Riksklysa]

Ja, nå er det jeg som eier rekkehuset vi bor i, så å true med å flytte er ikke så aktuelt for meg. Men å finne frem kofferten ja. Hadde tenkt til å gjøre det denne gangen, men det er jo litt vanskelig også, siden vi har barn sammen. Og så føles det så endelig. Ønsker jo egentlig at vi skal kunne finne ut av det sammen, men jeg kan ikke få den trusselen hele tiden. Ja for meg blir det nå en psykisk belastning som også går utover jobben.

Jeg blir jo lei meg og dårlig av det. På fredagen hadde jeg vondt i magen hele dagen.

Det går ikke lenger

skal ikke skryte på meg at jeg skjønner hvordan du har det, for det er helt umulig dersom man ikke har vært i samme situasjonen selv, noe jeg heldigvis har vært skånet for...

men, som jeg skrev i sted, måten han behandler deg på er ikke særlig "voksen", og jeg stiller spørsmål ved hans lyst til å flytte ut... (hvor gamle er dere, du sier du eier boligen).

har dere vurdert par-terapi eller noe lignende? kan jo være at det kan hjelpe, men jeg tror det viktigste for dere er at dere tar en skikkelig prat sammen i fred og fordragelighet...

det at dere har et barn sammen er selvsagt med på å gjøre dette mye værre, men jeg håper ikke at dere holder sammen kun for barnet skyld, det ville vært veldig synd for alle involverte...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg er helt enig med deg i at det er uholdbart å true med å flytte ut når dere er uenighe eller krangler, og så trekke seg like etterpå.

Gjør noe med det.

Jeg oppfordrer deg til å ta et skikkelig oppgjør med samboeren din.

Det dere trenger å snakke om er:

1. Hva er galt i forholdet? Klarer vi å løse problemene? Å glemme de etterpå er ingen løsning. De forsvinner heller ikke av seg selv.

2. Er det nok positivt igjen til at vi vil fortsette sammen?

Hvis du tror dere ikke greier å snakke rolig sammen om dette, anbefaler jeg deg å ta kontakt med en familierådgiver som kan hjelpe dere.

Dersom samboeren din avviser ditt forslag om å prate med deg seriøst om forholdet deres, har du vel fått vite det du trenger. Da er tanken på å kaste han ut nærliggende.

[Pella]

Hei.

Jeg har vært/er i samme situasjon.

Han kommer fra Irland, vi bor i Norge, i min leilighet, og han har - hver gang vi krangler er har et problem - truet med å reise.

Av og til skjer det enda, men jeg vet hvor det kommer fra nå.

Han er/var faktisk usikker på meg. Jeg eier leiligheten, jeg har en topp jobb, masse venner etc etc. Han var ny til landet, og strevde litt. Ingen venner, byråkratiet i norge etc etc.

Men det skal ikke mye til å vippe en mann av pinnen. Med selvfølelsen mener jeg.

Mitt råd er at du faktisk pakker kofferten for ham - og ber han flytte ut. Hvis han flytter og ikke er interessert i å komme tilbake, så var det meningen at det skulle skje.

Dersom du truer med å hive ham ut, og mener det, så tror jeg han vil forstå alvoret.

Du kan jo ikke springe rundt på nåler og ikke kunne ta opp ting med ham. Kanskje han blir slik hver gang det er et problem han har forårsaket?

[Gjest ikke undertegnet]

Ja, nå er det jeg som eier rekkehuset vi bor i, så å true med å flytte er ikke så aktuelt for meg. Men å finne frem kofferten ja. Hadde tenkt til å gjøre det denne gangen, men det er jo litt vanskelig også, siden vi har barn sammen. Og så føles det så endelig. Ønsker jo egentlig at vi skal kunne finne ut av det sammen, men jeg kan ikke få den trusselen hele tiden. Ja for meg blir det nå en psykisk belastning som også går utover jobben.

Jeg blir jo lei meg og dårlig av det. På fredagen hadde jeg vondt i magen hele dagen.

Det går ikke lenger

Han pakket i går kveld, og skal flytte i ettermiddag sier han. Til en kompis. Jeg er ganske lei meg og nedbrutt akkurat nå. Er ikke på jobb i dag, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. For meg er det ikke noe alternativ at han skal få flytte tilbake. Flytter han nå anser jeg det for endelig.

[Pella]

Han pakket i går kveld, og skal flytte i ettermiddag sier han. Til en kompis. Jeg er ganske lei meg og nedbrutt akkurat nå. Er ikke på jobb i dag, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. For meg er det ikke noe alternativ at han skal få flytte tilbake. Flytter han nå anser jeg det for endelig.

Kanskje dette er bra for dere. Kanskje det er bra med opprydning for å forstå hvor mye dere betyr for hverandre.

Kan ikke huske sitatet, men det er noen som har sagt at dersom man slipper den man elsker fri, og de kommer tilbake, så var det riktig i utgangspunktet.

Nå er det jo gått et par dager siden han evt. flyttet ut.

Jeg håper du har det bedre...

[Gjest ikke undertegnet]

Han har fortsatt ikke flyttet. Kom hjem den dagen han skulle flytte og sa ingenting om det. Jeg ville ikke gi han den gleden å spørre slik at han kunne legge skylden på meg, det gjorde han onsdag i forrige uke når han var sint. Nå var det plutselig min feil at han flyttet... (?). Jeg vil jo ikke at han skal flytte, men jeg vil heller ikke at han skal bo og gjøre akkurat som han vil uten hensyn til meg heller. Nå har jeg lest at juridisk sett er det ikke noe smart å flytte ut av felles bolig når man har barn før man har avtalt samvær. Da viser man juridisk sett en dårlig holding i forhold til ansvaret for barnet (les ingen interesse).

Jeg later nå som ingenting, og går bare og venter. Det er tøft og det sliter. Og i dag er jeg lei meg.

Men jeg er opptatt av å gjøre det som er mest riktig ifht. en eventuell barnefordelingssak i ettertid. Derfor skal han ikke få si at jeg kastet han ut.

Han får ta valget og skrittet selv, og stå for den handlingen han eventuelt gjør.