Vi sklir helt fra hverandre

[Gjest 2ulykkelig]

Kanskje en klassisk problemstilling, men for meg (oss) føles det som alt har gått fullstendig i stå.

Vi har vært sammen i 9 år, og har et barn på 4 år. Føler at vi har kommet inn i en veldig ond sirkel.Snakker sjelden sammen om andre ting enn rent pratiske ting, sex hver tredje måned, aldri alene sammen, aldri noen romantiske overraskelser eller hyggelige ting i hverdagn (ikke andre ganger heller, forresten).

Vi har snakket sammen om hva vi kan gjøre for å få det bedre og hvordan det skal gjøres. Jeg har tydelig forklart min mann hva jeg ønsker annerledes, og han sier at han skal prøve, men jeg tror ikke han virkelig skjønner hva jeg mener, ennå jeg forer han med t-skjeer.

Når jeg spør han hva han ønsker annerledes har han liksom ingen konkrete svar. Kanskje at jeg er litt blidere. Det kan nok godt tenkes at jeg er blitt mindre glad og munter de siste årene.Og mye av grunnen er at vi ikke har det bra sammen.

Jeg er veldig gald i min mann, men vet ikke helt om elsker er det rette ordet. jeg vil gjerne finne tilbake til det vi hadde, men det føles nesten helt uoverkommelig.

Mannen min klager osgå på lite sex, og selvfølgelig syntes jeg også at en gang hver tredje måned er ALT for lite. Men vi "sliter" med å "komme inn på hverandre". Jeg skjønner meg heller ikke helt på han. Jeg måtte slutte med piller for 2 måneder siden, pga. bivirkninger. Så jeg foreslo at han skulle kjøpe kondomer, og det skulle han. Det gikk over en måned før han gjorde det, og når han hadde gjort det skjedde det noe merkelig. Jeg prøvde å ta initiativ til sex, men følte meg avvist. Han sa han ikke hadde kjøpt kondomer. Men det visste jeg han hadde for når jeg skulel vaske jakken hans, fant jeg en kvittering i lommen.

Jeg konfronterte han ikke med dette, men følte meg kjempe skuffet.Hvorfor kunne han ikke si at han ikke hadde lyst om det var det som var tilfellet? Jeg trenger desperat noen gode råd. Vi har snakket litt om familie rådgivning, men jeg vet ikke helt om vi er motivert for det. Men vi er iallefall motivert til å få det til å fungere, så det er kanskje eneste utvei ???

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det går an å få fart på samlivet igjen. Men da må begge ville det. Det høres ut til at du er ivrigst av dere, og at han ikke helt skjønner hva du er ute etter. Det kan hende han har nok å tenke på, og ikke orker å forholde seg til mer samliv og sex. Men hvis han tenker som deg og er veldig glad i deg, (du er veldig glad i han, sier du), er det verdt å dra i gang et forsøk på bedring. Jeg vil nok oppfordre deg til å tenke over om dere kunne ha nytte av en samlivsrådgiver til dette. Mange utslitte syn på hverandre kan få nytt innhold med en 3.person til stede. Du kan ringe selv til familiekontoret eller til en privat samlivsrådgiver.

Du kan også ta initiativ til å gjøre noe sammen med mannen din. Det er lettere å gjøre noe enn å snakke, når dere har vært tause i lang tid.

Gå på tur sammen, korte turer tar kort tid. Legg vekt på ekstra god mat en gang i uken, kan like godt være frokost som middag. Gi oppmerksomhet og klem. Vis interesse for jobben.

[hare1365380455]

prøv å få litt tid sammen alene, og da kan dere spise middag sammen bare dere to. så få barnevakt en kveld, og bruk tiden til å snakke sammen. eller se en film først, om det er lettere. gjør det dere kan for å ordne opp i dette! ønsker deg lykke til.

[Gjest Camomilla P]

Hei!

jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Bortsett fra at vi nå har to barn...Vi har vært par i 12 år, og hverdagen er veldig, veldig slitsom og ensformig.

Jeg hadde en total krise for to år siden, da ville jeg bare ut av forholdet. Vi hadde sjeldent sex, og han avviste meg hver gang jeg prøvde å ta initiativ til det. Ledige stunder ble tilbrakt foran tv-skjermen, og vi gjorde aldri noe romantisk sammen. Totalt dødt syntes jeg. Prøvde å få til forbedringer, men han hadde aldri noe å bidra med.Det ble til slutt så gale at jeg forelsket meg i en treningspartner, og tanken på utroskap var enormt fristende.

Jeg snakket tilfeldigvis med en mannlig kollega om dette. Det var rart å høre en annen manns synspunkt på slike situasjoner. Han kjente det igjen han..., men han sa jeg burde se litt på meg selv først og lete etter hvilke positive bidrag jeg selv kunne komme med.

Så forsøkte jeg det. Jeg gikk meg selv hardt i sømmene, og skjønte etterhvert at jeg heller ikke var så enkel å leve med. Jeg hadde vendt meg til å være sur og kjeftete og klaget på mannen min hele tiden. Og så gjorde jeg dette:

jeg tok på meg en sånn litt gammeldags konerolle. Jeg gjorde masse husarbeid alene, jeg laget middagen, tok meg av ungene. Jeg sendte han ut med kamerater. Og jeg sluttet å ta initiativ til sex. Jeg prøvde å være positiv og blid, prøvde å tenke på hva jeg kunne gjøre for å glede han, og så prøvde jeg innimellom å liste opp alle de gode tingene ved mannen min.

Det tok sin tid, men jeg føler nå at ved å endre på meg selv og mine holdninger har jeg vunnet mye. Mannen ble mer imøtekommende og blid, han begynte selv å ta initiativ til husarbeid, mens jeg tidligere bare maste ham ihjel om det. Han bestilte plutselig barnevakt en kveld og middag på en restaurant, og det var sååå deilig.

I dag føler jeg at vi har det bra sammen. men det gjelder å være oppmerksom på partnerens behov også, ikke bare klage på hva partneren IKKE gjør for deg. Sier ikke at det er sånn dere har det, men man må ihvertfall tenke over disse tingen. Og når det gjelder sex oppdaget jeg at han var person som var avhenging av å ha styringen på det, han likte rett og slett ikke at jeg tok initiativ. Men sånt må man jo snakke om for å få vite...

Det var min historie... Ikke ment som noen vidunderkur, altså.