Skremt av sosialkontoret! Vurderer å snu!

[virrum1365380449]

Sosialkontoret forteller om dyster statistikk når det gjelder problemer som barna får senere i livet. Også krav til enorm oppfølging opp gjnnom livet. Vi har lyst på et barn til, men vil ikke ha det hvis det ofte blir "problembarn". Er det egotenking?. Ta sosialkontoret feil? har noen erfaring med adoptivbarn i tenårene og deres savn til biologisk mor og far?

[Gjest undertegner i dag med NN]

Jeg ville bedt dem om å få se denne statistikken! Jeg har inntrykk av at det er vanlig å slenge rundt seg med slike påstander, men at de er bygget på ting "de har hørt", ikke ting de har lest. Det er på tide at vi som adopterer slipper å bli møtt med eventuelle vrangforestillinger når vi begynner på en adopsjon. Stemmer det de sier UT FRA NORSKE FORHOLD kan de også dokumentere dette. Jeg syns vi skal be om å få se den dokumentasjonen de bygger påstandene sinde på!

Undersøkelser fra Sverige har visstnok vist at adoptivbarn sliter mer enn andre i ungdomsårene, men norske undersøkelser viser at adoptivbarn ikke sliter mer enn andre. Adoptivbarn sliter kanskje med ANDRE ting, men ikke mer FLERE ting. Undersøkelser viser tvert imot at adoptivbarn har bedre selvbilde enn andre ungdommer.

Se på http://www.verdensbarn.no/oss.php - der er det svart på dette et eller annet sted.

[Vanedis]

Jobber selv innen barneverntjenesten.

Det har vist seg at adopterte er underrepresentert innen barnevernet frem til tenårene, da er de derimot overrepresentert (kilde: Foreldre og Barn, nr. 8/99).

Årsaken til dette kan selvfølgelig diskuteres, og de barna som idag er i tenårene kom til landet for 10-18 år siden. Mye har endret seg siden den gang, så det er vanskelig å spå og si at dette også vil skje i fremtiden.

Prøv å ikke fokusere for mye på adoptivbarns eventuelle problemer, men samtidig bør man være klar over at barnet har en "bagasje" med seg, og ikke bagatellisere at adoptivbarn kan få problemer under puberteten. Altså ikke ta alle "sorger" på forskudd, men vær også klar over at å bli foreldre byr på mange utfordringer underveis )

[Angela1365380318]

Ja det finnes adobtivbarn som i tenårene og barndommen også tilogmed blir helt umulige, uansett hvor mye du gir så får du ingenting tilbake, desverre.

I fjor ble det adobtert 700 barn inn til norge, langt fra alle disse 700 blir såkalte problembarn, noen vil få en lett fremtid, andre en normal og noen igjen en meget vanskelig og kansje bli meget vanskelige selv.

Det ble født 55 000 barn, eg tror at langt flere av disse vil være pøbler og umulige om 14-18 år en de adobterte.

Det at du trekker unge ut av en sekk - vet ikke hva du får gjelder minst like mye dersom du velger å føde selv, du kan få unger med alvorlige sykdommer, abortere, få problembarn eller normale barn, eg vi si at eg tror du er mer forberedt på hva du får ved adobsjon..

Så ikke la sosialkontoret knekke dere dersom dere virkelig ønsker barn. Desverre så er det slik at uansett adobsjon eller biologisk så kan man få problembarn ja, men sjangsen for et normalt barn (men "normale" problemer) er mye større.

[wilma1365380317]

Jeg ville bedt om å få se denne statistikken, og dessuten få vite hvordan disse tallene er kommet fram. Jeg husker et svensk TV-program for en tid siden som nettopp tok for seg temaet om adoptere i puberteten, og det ble nevnt der at statistikker ofte gjøres på grunnlag av hendvendelser til hjelpeapparatet. Det som gjør slik statistikk problematisk er at det har vist seg at adoptivfamilier har en lavere terskel for å søke hjelp enn det som er vanlig i befolkningen forøvrig. Dvs. det oppleves ikke nødvendigvis som et nederlag eller tegn på svakhet å få profesjonell hjelp. Kan det ha å gjøre med den krevende prossessen vi går i gjennom og bevissthet som opparbeides gjennom den? Bare spekulasjoner fra min side, men jeg synes ihvertfall man skal gå slik statstikk litt nærmere etter i sømmene.

Vil si til slutt at jeg ønsker slett ikke å bagatellisere problemer som adopterte kan oppleve. Men jeg tror heller ikke man skal ta sorger på forskudd, men lese seg opp og være mest mulig forberedt. Det er mye som kan gjøres i starten dersom man er oppmerksom på faresignalene.

[Vanedis]

Jeg ville bedt om å få se denne statistikken, og dessuten få vite hvordan disse tallene er kommet fram. Jeg husker et svensk TV-program for en tid siden som nettopp tok for seg temaet om adoptere i puberteten, og det ble nevnt der at statistikker ofte gjøres på grunnlag av hendvendelser til hjelpeapparatet. Det som gjør slik statistikk problematisk er at det har vist seg at adoptivfamilier har en lavere terskel for å søke hjelp enn det som er vanlig i befolkningen forøvrig. Dvs. det oppleves ikke nødvendigvis som et nederlag eller tegn på svakhet å få profesjonell hjelp. Kan det ha å gjøre med den krevende prossessen vi går i gjennom og bevissthet som opparbeides gjennom den? Bare spekulasjoner fra min side, men jeg synes ihvertfall man skal gå slik statstikk litt nærmere etter i sømmene.

Vil si til slutt at jeg ønsker slett ikke å bagatellisere problemer som adopterte kan oppleve. Men jeg tror heller ikke man skal ta sorger på forskudd, men lese seg opp og være mest mulig forberedt. Det er mye som kan gjøres i starten dersom man er oppmerksom på faresignalene.

wilma, et lite spørsmål: Hvor finner man informasjon om at adoptivfamilier har lavere terskel for å søke hjelp?

*interessert*.

[wilma1365380317]

wilma, et lite spørsmål: Hvor finner man informasjon om at adoptivfamilier har lavere terskel for å søke hjelp?

*interessert*.

Det var kom kanskje uklart fram, men jeg refersrte det som ble sagt i programmet.

[Vanedis]

Det var kom kanskje uklart fram, men jeg refersrte det som ble sagt i programmet.

Det er bare ikke det inntrykket jeg sitter igjen med innen barneverntjenesten, så det hadde vært interessant å vite om det finnes dokumentasjon på at adoptivfamilier har lavere terskel for å oppsøke hjelp...

Mer info.:

"I den senere tid har søkelys vært rettet mot psykiske problemer blant barn og unge som er adoptert fra utlandet. Det er blitt hevdet at gruppen er overrepresentert i hjelpeapparatet og da særlig i barnevernet. Det er imidlertid viktig å holde denne informasjonen opp mot den viten og kunnskap vi for øvrig har om utenlandsadopterte barn og unge. Det er her naturlig å vise til forskning fra Sverige, Danmark og Holland og til forskning utført i vårt eget land. I de nevnte landene er det foretatt undersøkelser, og disse viser at prosentandelen (rundt 25%) med psykiske problemer ikke er større for utenlandsadopterte enn for barn og unge som er født i de respektive landene. Blant gruppen som har problemer, synes det imidlertid å være en noe høyere andel med mer massive problemer blant de utenlandsadopterte, og denne typen problematikk er mer ukjent for hjelpeapparatet som skal møte den.

Videre viser forskningen at en forholdsvis høy prosentandel (30%) av de utenlandsadopterte strever med språk- og lærevansker, og disse gir seg utslag i vansker med å mestre skolefagene særlig på høyere klassetrinn. Dette vil igjen kunne gi ringvirkninger på senere utdannings- og karrieremuligheter, noe pågående forskning gir visse indikasjoner på.", jfr. http://odin.dep.no/bfd/norsk/regelverk/rundskriv/004021-250013/index-dok000-b-n-a.

Men, som det står videre:

"Det er viktig å være realistisk når man omtaler gruppen utenlandsadopterte barn og unge og deres tilpasning til det norske samfunnet. Forskning som tar utgangspunkt i et "klinisk" materiale vil finne et problematisk bilde. For noen formål er det nødvendig å ha et slikt utgangspunkt nettopp for å kunne se nærmere på hvilken atferd vi møter hos adopterte som har behov for spesiell hjelp og støtte. Men man må være forsiktig med å generalisere dette bildet til å gjelde hele gruppen barn og unge som er adoptert fra utlandet.".

[Gjest LinnBeate]

HeI. Leser innlegget ditt og tenker at ja, dette har vi hørt før. Vi har et adoptert barn og selvsagt leser man det meste om det å være adoptert men jeg har gjort meg en tanke.

Hvorfor får disse (adoterte) barna problemer. Skyldes problemene ene og alene det at de er adoptert ELLER ER DET HELT "VANLIGE" UNGDOMSPROBLEMER som mange har men siden de ikke er adoptert skyldes da disse problemene noe annet. Man kan ikke si at et barns problemer skyldes at de er adoptert. Det kunne like godt vært at disse fikk problemer i livet uansett om de hadde blir værende i sine "hjemland".

Jeg tror det er MEGET viktig å ikke legge skyld på alle problemer til et adoptert barn på det at de er adoptert. Det er jo egentlig en veldig enkel løsning da. Jeg har hørt liknende "unskyldninger" om barn av skilte foreldre. Ja stakkars det er jo ikke rart at han/hun har problemer mor og far er jo skilt osv.

Ja, det kan være en årsak men det jeg forsøker å si er at vi må være meget forsiktige med kun å legge skylden på at det et barn er adoptert men forsøke å finne den faktiske løsningen. Hvis det er et så stort problem å ikke vokse opp med sine biologiske foreldre vi vi nok se en eksplosjon av problembarn i Norge. For tenk på alle de norklsfødte også da som ikke vokser opp med sin biologiske mor eller far.

Eks et adoptert barn som det viser seg å være hyperaktiv ville jo vært det i sitt hjemland også og dette har jo ingen ting med å være adoptert å gjøre, og ja hyperaktive barn kan være vanskelige men har ingen ting med å være adoptert å gjøre. Også andre medfødte ting kan gi utslag men dette er jo også genetisk medfødt og er ingenting vi adoptiv foreldre kan noe med eller skyldes at de ble flybårende fra et annet land i ung alder. Se bare på alle problembarna som er norskfødte og som ikke får omsorg og kjærlighet. Hva skal vi skylde på her da????

Nei, jeg har fått statistikk på at adopterte faktisk blir sterkere og mer ressursrike (i snitt) enn vanlige norskfødte banr så ta det helt med ro.

Men det er jo viktig å huske på at det å få barn på en eller annen måte kan innebære risiko for at manfaktisk må stå på litt ekstra for at barna skal kunne vokse opp og utvikle seg til sunne voksne.

Her ligger det mange flere utfordringer enn det vi sikkert ser og at det å være adoptert ikke burde vært noe hinder for at det skal gå bra.

LYKKE TIL.

[torla1365380412]

Synes ikke du skal la deg skremme. Barnet ditt har godt av å få søsken. Tror det ofte kan være vel så problematisk å vokse opp som enebarn. MEN, så er jeg veldig enig med Vanedis.Alt jeg har hørt, går ut på at forskningen innen området ikke er svart /hvit. Noen gir til resultat at de adopterte barna klarer seg vel så bra som de biologiske, bl.a. på grunn av ressurssterke foreldre. Andre viser at en relativt stor andel trenger hjelp i tenårene, og da at de adopterte er overrepresentert i forhold til antallet.

Jeg tror det er viktig å være klar over at alle adopterte barn har minst ett relasjonsbrudd bak seg. Dette er en ryggsekk som ingen kan kvitte seg med, Noen takler det bra, andre ikke (forsåvidt det samme som ved skilsmisser, forskjellen er at da mister de færreste helt kontakten). Tror at man bør ta hensyn til dette og være veldig på vakt, hvis man f.eks. har problemer med barnets tilknytningen. Har ingen tro på at hvis alt går bra / er normalt i hele barndommen, så eksploderer problemene i tenårene. Tror at det evt. er "gamle" problemer som forsterker seg i tenårene. Jeg har dessuten hørt at det ofte er slik at adoptivforeldre vil forsøke i det lengste å klare "problemene" selv, og derfor ofte ber om hjelp altfor sent, typisk i tenårene hvor man faktisk ikke orker mer.

Så mitt budskap er: les og hør statistikk nyansert, og ta hensyn til at disse barna trenger ekstra trygghet. Lykke til med et søsken !

[wilma1365380317]

Det er bare ikke det inntrykket jeg sitter igjen med innen barneverntjenesten, så det hadde vært interessant å vite om det finnes dokumentasjon på at adoptivfamilier har lavere terskel for å oppsøke hjelp...

Mer info.:

"I den senere tid har søkelys vært rettet mot psykiske problemer blant barn og unge som er adoptert fra utlandet. Det er blitt hevdet at gruppen er overrepresentert i hjelpeapparatet og da særlig i barnevernet. Det er imidlertid viktig å holde denne informasjonen opp mot den viten og kunnskap vi for øvrig har om utenlandsadopterte barn og unge. Det er her naturlig å vise til forskning fra Sverige, Danmark og Holland og til forskning utført i vårt eget land. I de nevnte landene er det foretatt undersøkelser, og disse viser at prosentandelen (rundt 25%) med psykiske problemer ikke er større for utenlandsadopterte enn for barn og unge som er født i de respektive landene. Blant gruppen som har problemer, synes det imidlertid å være en noe høyere andel med mer massive problemer blant de utenlandsadopterte, og denne typen problematikk er mer ukjent for hjelpeapparatet som skal møte den.

Videre viser forskningen at en forholdsvis høy prosentandel (30%) av de utenlandsadopterte strever med språk- og lærevansker, og disse gir seg utslag i vansker med å mestre skolefagene særlig på høyere klassetrinn. Dette vil igjen kunne gi ringvirkninger på senere utdannings- og karrieremuligheter, noe pågående forskning gir visse indikasjoner på.", jfr. http://odin.dep.no/bfd/norsk/regelverk/rundskriv/004021-250013/index-dok000-b-n-a.

Men, som det står videre:

"Det er viktig å være realistisk når man omtaler gruppen utenlandsadopterte barn og unge og deres tilpasning til det norske samfunnet. Forskning som tar utgangspunkt i et "klinisk" materiale vil finne et problematisk bilde. For noen formål er det nødvendig å ha et slikt utgangspunkt nettopp for å kunne se nærmere på hvilken atferd vi møter hos adopterte som har behov for spesiell hjelp og støtte. Men man må være forsiktig med å generalisere dette bildet til å gjelde hele gruppen barn og unge som er adoptert fra utlandet.".

Hei Vanedis!

Jeg skjønner at du har mer nærkontakt med dette stoffet enn jeg har, takk for utfyllende informasjon!

Som sagt, jeg sitter ikke inne med noen dokumentasjon, men da det ble fremført i programmet, syntes jeg det falt på plass, ut fra egne og bekjentes erfaringer. Bare tenk på hva adoptivforeldre går gjennom før de kommer så langt at de blir godkjente. Det er gjerne utredninger og undersøkelser osv. i forbindelse med barnløshet, så er det hele adopsjonsprossessen med det den innebærer av runder med seg selv, med kontakt med barnevernstjeneste / sosialkontor og gi utenforstående innsyn i private forhold. Jeg skjønner ikke annet at en del barrierer må brytes under denne prossessen. Du må rett og slett være noenlunde talefør og oppegående på det personlige planet, og tåle å blottlegge privatlivet på en måte som jeg tror mange ville betakke seg for. Dessuten ble våre holdninger overfor det å søke hjelp, dersom det ble nødvendig, også testet. Så for meg virker dette sannsynlig.

Hilsen

[thaimor]

Hei Vanedis!

Jeg skjønner at du har mer nærkontakt med dette stoffet enn jeg har, takk for utfyllende informasjon!

Som sagt, jeg sitter ikke inne med noen dokumentasjon, men da det ble fremført i programmet, syntes jeg det falt på plass, ut fra egne og bekjentes erfaringer. Bare tenk på hva adoptivforeldre går gjennom før de kommer så langt at de blir godkjente. Det er gjerne utredninger og undersøkelser osv. i forbindelse med barnløshet, så er det hele adopsjonsprossessen med det den innebærer av runder med seg selv, med kontakt med barnevernstjeneste / sosialkontor og gi utenforstående innsyn i private forhold. Jeg skjønner ikke annet at en del barrierer må brytes under denne prossessen. Du må rett og slett være noenlunde talefør og oppegående på det personlige planet, og tåle å blottlegge privatlivet på en måte som jeg tror mange ville betakke seg for. Dessuten ble våre holdninger overfor det å søke hjelp, dersom det ble nødvendig, også testet. Så for meg virker dette sannsynlig.

Hilsen

Mener å ha lest det samme, men hvor...?? Lurer på om det var i heftet vi fikk fra Fam.dep. da vi ventet på storebror...

*grubler videre*

[Vanedis]

Mener å ha lest det samme, men hvor...?? Lurer på om det var i heftet vi fikk fra Fam.dep. da vi ventet på storebror...

*grubler videre*

Er det dette temaheftet: http://odin.dep.no/bfd/norsk/familie_og_barnehager/barnefamilier/p30000596/foreldreveiledning/004021-120010/index-dok000-b-n-a.html ?

Det inngår i en serie av materiell fra Barne- og familiedepartementet i forbindelse med foreldreveiledningsprogrammet.

Jeg skumleste, men kunne ikke finne noe der om at adoptivforeldre har lavere terskel for å søke hjelp. Det jeg derimot fann var:

"Selv om de fleste adoptivfamilier klarer seg bra, vil noen ha behov for råd og veiledning i perioder som kan være spesielt krevende. Mange familier kan ha slitt i altfor lang tid med problemer som kanskje har sammenheng med mange av adoptivbarnas vanskelige start i livet."

Videre:

"Mange adoptivforeldre føler det likevel vanskelig å dele de områdene som er spesielle i et adoptivbarns oppvekst med andre. Ofte er de redde for å bli misforstått eller feiltolket. De spesielle erfaringene adoptivforeldrene har, blir lett bagatellisert eller blåst opp til et spørsmål om selve adopsjonsforholdet.".

Man finner mer info. vedr. utfordringer man kan møte i ungdomsperioden her:

http://odin.dep.no/bfd/norsk/familie_og_barnehager/barnefamilier/p30000596/foreldreveiledning/004021-120010/index-hov008-b-n-a.html