Voksen forelskelse

[Ptolemeus]

Hei.

Jeg er en 'voksen' mann på 42 år som har vært så heldig å forelske meg dypt og inderlig i voksen alder. Det er en situasjon som har utviklet seg over 5 måneder, og den personen jeg har blitt glad i har utviklet de samme følelser for meg over tid. Vi har forøvrig kjent hverandre i 2 og et halvt år.

Problemstillingen er at vi begge er gift, at begge har sagt fra til sine respektive ektefeller, og at 3 av oss arbeider på samme arbeidsplass med de belastninger det vil medføre på kort sikt, og kan medføre på lengre sikt. Vi har begge to voksne barn.

Jeg er overbevist om at det er riktig av meg å følge mine følelser for henne jeg har blitt glad i, men slites nå av at hun ikke vet hvordan hun skal takle konsekvensen av sitt valg.

Vi har begge blitt rådet til å følge følelsene våre av mange som kjenner oss fra litt på avstand. Av de nærmeste som påvirkes er det såklart ganske turbulent i øyeblikket.

Fint om vi kunne få noen synspunkter fra andre som har vært gjennom samme følelsesmessige dilemma.

[Gjest TarzanV]

Fy f... hvor d.. går det an å bli!? Heldig å forelske seg i voksen alder? Begge gift?

Støtte fra litt perifere venner? Turbulens hos de som kjenner dere?

Har du aldri hørt om at det er mulig å ta vare på kjærligheten man har,løfter, ansvarlighet, vilje til å skape lidenskap og varme overfor den man er gift eller samboer med...? Ikke rart vi har en turbulent verden, sier nå jeg.

Selv har jeg opplevd både opp- og nedturre i ekteskapet, og enormt arbeid nedlagt for å skape glede og varme.

Typisk idag for noen, er at når noen følelser og pirring kommer snikende på, så hopper man rett opp i tjærebøtta med begge beina, suges fast, men ser ikke at man ender ofte oppmed svarte og brente legger. LYKKE TIL, MIN VENN! Heldigvis er ikke alle like....

[Ptolemeus]

Fy f... hvor d.. går det an å bli!? Heldig å forelske seg i voksen alder? Begge gift?

Støtte fra litt perifere venner? Turbulens hos de som kjenner dere?

Har du aldri hørt om at det er mulig å ta vare på kjærligheten man har,løfter, ansvarlighet, vilje til å skape lidenskap og varme overfor den man er gift eller samboer med...? Ikke rart vi har en turbulent verden, sier nå jeg.

Selv har jeg opplevd både opp- og nedturre i ekteskapet, og enormt arbeid nedlagt for å skape glede og varme.

Typisk idag for noen, er at når noen følelser og pirring kommer snikende på, så hopper man rett opp i tjærebøtta med begge beina, suges fast, men ser ikke at man ender ofte oppmed svarte og brente legger. LYKKE TIL, MIN VENN! Heldigvis er ikke alle like....

Greit nok svar,men du må ikke tro at det du påpeker ikke har blitt prøvd.

Når jeg leser ditt svar, så ser jeg at du klart sier man skal følge sine forpliktelser og ikke sine følelser. Hvis det å følge følelser er 'dumt', så må jeg vel si at jeg er glad jeg er dum. Jeg tror ellers at jeg ville seilt gjennom livet på en utilfredstillende måte.

Ingen av oss tvilte vel på reaksjonen og det du sier med 'brente legger' er også noe som jeg har vurdert nøye under den prosessen det er å bli forelsket og dypt glad i et annet menneske. Jeg tror det er naturlig å elske flere enn ett menneske gjennom livet, og at resten da rett og slett består av forskjellige typer valg.

Takker som sagt for svaret,men håper jo på at det etter hvert dukker opp flere fra begge sider slik at det er mulig å vurdere flere syn opp mot hverandre.

[Gjest lykkejegeren]

Fy f... hvor d.. går det an å bli!? Heldig å forelske seg i voksen alder? Begge gift?

Støtte fra litt perifere venner? Turbulens hos de som kjenner dere?

Har du aldri hørt om at det er mulig å ta vare på kjærligheten man har,løfter, ansvarlighet, vilje til å skape lidenskap og varme overfor den man er gift eller samboer med...? Ikke rart vi har en turbulent verden, sier nå jeg.

Selv har jeg opplevd både opp- og nedturre i ekteskapet, og enormt arbeid nedlagt for å skape glede og varme.

Typisk idag for noen, er at når noen følelser og pirring kommer snikende på, så hopper man rett opp i tjærebøtta med begge beina, suges fast, men ser ikke at man ender ofte oppmed svarte og brente legger. LYKKE TIL, MIN VENN! Heldigvis er ikke alle like....

Grunnen til at det er krig i verden er nok slike mennesker som du representerer, følge pliktene, følge tradisjoner, leve på tvers av sine egne følelser, bruke livet sitt for å tilfredsstille andres krav og behov og aldri sette seg selv og sin egen lykke i første rekke.

[Gjest tenk deg GODT om]

Joda svigerfar (64år) gjorde akkurat det samme som deg, bortsett fra at hun (45år) er skilt for flere år siden.

Dette skjedde sist sommer, det er fortsatt en HELT forferdelig hverdag vi lever i.... svigermor fikk sjokk, hun hadde ikke ant at han har gått bak ryggen hennes i flere år ...... de bor fortsatt i samme lille by (hvor alle kjenner alle), så når svigermor skal på jobb, på butikk o.l. så kan hun risikere å møte på dem, selvfølgelig gjør det veldig vondt ...... de har tre voksne barn, ALLE støtter moren pga den råtne måten han gjorde dette på .... han viser LITEN interesse for sine barn og barnebarn, så det tyder på at kontakten etterhvert blir borte.

Så jeg råder deg til å tenke deg godt om, du river hele nettverket/tryggheten til barna dine NED.

Er det verdt det ?

[Ptolemeus]

Joda svigerfar (64år) gjorde akkurat det samme som deg, bortsett fra at hun (45år) er skilt for flere år siden.

Dette skjedde sist sommer, det er fortsatt en HELT forferdelig hverdag vi lever i.... svigermor fikk sjokk, hun hadde ikke ant at han har gått bak ryggen hennes i flere år ...... de bor fortsatt i samme lille by (hvor alle kjenner alle), så når svigermor skal på jobb, på butikk o.l. så kan hun risikere å møte på dem, selvfølgelig gjør det veldig vondt ...... de har tre voksne barn, ALLE støtter moren pga den råtne måten han gjorde dette på .... han viser LITEN interesse for sine barn og barnebarn, så det tyder på at kontakten etterhvert blir borte.

Så jeg råder deg til å tenke deg godt om, du river hele nettverket/tryggheten til barna dine NED.

Er det verdt det ?

Jeg skjønner jo helt klart at det er en vanskelig situasjon, og at det ikke finnes noen form for fasit. Takker uansett for alle råd som kommer, og tro meg, alle blir vurdert.

Jeg har IKKE gått bak ryggen på min kone, det har IKKE vært noe sex, dersom ikke kyss og kjærtegn defineres som sex. Jeg sa ifra til min kone 3 uker etter at jeg hadde forklart mine følelser for den jeg var blitt glad i, og forsøkte å bygge opp rundt den sorgreaksjonen jeg regnet med ville komme.

Vi har 2 barn (22 og 17,5), og disse ble også informert om at det var sterke følelser som hadde satt igang denne prosessen. Jeg viser ingen redusert interesse for mine barn, og det gjør heller ikke 'den andre' for sitt voksne barn. Sånn sett har vi alle en grei dialog.

En del av nettverket vil nok rives litt ned, men jeg er optimistisk av natur og tror nok at nye nettverk vil vokse opp.

Jeg har tenkt og tenkt,og føler at veldig mange sider er avdekket, men dog ikke alle.

Har dere noen råd til den jeg har forelsket meg i? Hun sliter mer med sine følelser i øyeblikket, og jeg håper at noen av dere kan si noe (forhåpentligvis både for og imot). Vi er begge klar over at dette er en vrien situasjon, og leter etter "nøkkelen".

Hva tror dere om vår arbeidssituasjon i framtiden, uansett utfall?

Fremdeles på søken etter andres subjektive og objektive vurderinger, spesielt de som har erfaring fra voksen forelskelse og samlivsbrudd.

[punkyB]

Har ingen personlige erfaringer med dette , men svarer for det.

Dere er jo godt voksne begge to - og bør dermed vite hva dere gjør. Det er jo ingen garanti for at det vil vare. Hun får kanskje et snev at man vet hva man har men ikke hva man får. At dere begge har voksne barn gjør det jo lettere å bryte ut av ekteskapet. Tror at enten må dere bestemme dere for å gå for det - eller kutte det ut. Både for deres egen del - men ikke minst for deres nåværende ektefeller.

Faren er jo at det bare er en crush ...... men det får dere jo bare ta sjansen på. VIrker som om den har bygget seg opp over tid dog. Men dere har jo aldri tilbragt så mye tid sammen vil jeg tro - sånn at følelsene har blitt satt på prøve.

Er jo avhengig av hvilket forhold du har til din nåværende kone også. Du skylder jo henne å jobbe med det forholdet egentlig. Men er jo vanskelig å gå tilbake nå etter at du har fortalt om forelskelsen din. Men det skjer jo faktisk at man blir forelsket på ny - og det må man jo få lov til å oppleve / leve ut.

Det smarteste er vel kanskje om du flytter for deg selv - så der du hvem du savner mest.

Eller har du kommet til en annen konklusjon selv ?

[Ptolemeus]

Har ingen personlige erfaringer med dette , men svarer for det.

Dere er jo godt voksne begge to - og bør dermed vite hva dere gjør. Det er jo ingen garanti for at det vil vare. Hun får kanskje et snev at man vet hva man har men ikke hva man får. At dere begge har voksne barn gjør det jo lettere å bryte ut av ekteskapet. Tror at enten må dere bestemme dere for å gå for det - eller kutte det ut. Både for deres egen del - men ikke minst for deres nåværende ektefeller.

Faren er jo at det bare er en crush ...... men det får dere jo bare ta sjansen på. VIrker som om den har bygget seg opp over tid dog. Men dere har jo aldri tilbragt så mye tid sammen vil jeg tro - sånn at følelsene har blitt satt på prøve.

Er jo avhengig av hvilket forhold du har til din nåværende kone også. Du skylder jo henne å jobbe med det forholdet egentlig. Men er jo vanskelig å gå tilbake nå etter at du har fortalt om forelskelsen din. Men det skjer jo faktisk at man blir forelsket på ny - og det må man jo få lov til å oppleve / leve ut.

Det smarteste er vel kanskje om du flytter for deg selv - så der du hvem du savner mest.

Eller har du kommet til en annen konklusjon selv ?

Hei,og takk for svar.

Jeg selv tok vel standpunktet til at jeg ønsker å leve ut følelsene for en god tid siden,så jeg føler at det ikke er riktig å plutselig snu dette rundt og skape ny utrygghet for min kone.

Hvilke følelser av usikkerhet kommer da ikke tilsyne over tid senere i livet. Mener at det er mest riktig å hjelpe henne i å etablere seg på en trygg måte,og å arbeide for å skilles som venner (noe som synes mulig).

Den personen jeg har blitt så inderlig glad i har ytret tanker om det samme for sin mann tidligere.

Garantier finnes ikke,det vet vi begge to,men vi har jo både drømmer og ideer over hva vi ønsker av et framtidig samliv. Vi har bare ikke fått diskutert slikt enda. Dette fordi all turbulensen omkring kom brått,men likevel som ventet.

Det at vi er voksne er faktisk vårt damokles-sverd. Ved å ha erfaring fra et samliv med et annet menneske (24 år),gjør jo at en har så mye positiv livserfaring å bygge et nytt liv på. Det burde være mulig å ikke gjøre de samme mistak om igjen.

Samtidig har et så langt liv bygget bånd som føles veldig såre å bryte,noe som gjør valget vanskeligere enn når man er i 17-årsalderen.

Du skriver: "Men det skjer jo faktisk at man blir forelsket på ny - og det må man jo få lov til å oppleve / leve ut". Det gjør godt å høre,men hvordan få det til? Det er utrolig mange som lett fordømmer en slik holdning,og jeg lurer virkelig på om det er så mange mennesker som aldri tar seg tid til å stoppe opp i hverdagen å tenke gjennom det livet de lever.

At jeg og min kone fremdeles lever under samme tak,men i to forskjellige adskilte liv,har sin grunn i økonomi. Det er hun som insisterer på at hun skal flytte ut,samtidig som vi er låst inntil vi får avhendet annen fast eiendom.

Dette er tidvis noe som driver meg helt på grensen av hva jeg takler, men jeg er klar over at dette også er en avgjørelse som ligger hos meg selv.

Mitt savn er helt klart størst i forhold til hun jeg er forelsket i,men min kone har en stor plass i forhold til omsorg og framtidig ve og vel.

Flere tanker ønskes,ikke minst for hun jeg er forelsket i,så dere kan godt vinkle problemstillingen den veien. Og gjerne også i forhold til at 3 av oss arbeider på samme arbeidsplass.

Tusen takk så langt.

[punkyB]

Hei,og takk for svar.

Jeg selv tok vel standpunktet til at jeg ønsker å leve ut følelsene for en god tid siden,så jeg føler at det ikke er riktig å plutselig snu dette rundt og skape ny utrygghet for min kone.

Hvilke følelser av usikkerhet kommer da ikke tilsyne over tid senere i livet. Mener at det er mest riktig å hjelpe henne i å etablere seg på en trygg måte,og å arbeide for å skilles som venner (noe som synes mulig).

Den personen jeg har blitt så inderlig glad i har ytret tanker om det samme for sin mann tidligere.

Garantier finnes ikke,det vet vi begge to,men vi har jo både drømmer og ideer over hva vi ønsker av et framtidig samliv. Vi har bare ikke fått diskutert slikt enda. Dette fordi all turbulensen omkring kom brått,men likevel som ventet.

Det at vi er voksne er faktisk vårt damokles-sverd. Ved å ha erfaring fra et samliv med et annet menneske (24 år),gjør jo at en har så mye positiv livserfaring å bygge et nytt liv på. Det burde være mulig å ikke gjøre de samme mistak om igjen.

Samtidig har et så langt liv bygget bånd som føles veldig såre å bryte,noe som gjør valget vanskeligere enn når man er i 17-årsalderen.

Du skriver: "Men det skjer jo faktisk at man blir forelsket på ny - og det må man jo få lov til å oppleve / leve ut". Det gjør godt å høre,men hvordan få det til? Det er utrolig mange som lett fordømmer en slik holdning,og jeg lurer virkelig på om det er så mange mennesker som aldri tar seg tid til å stoppe opp i hverdagen å tenke gjennom det livet de lever.

At jeg og min kone fremdeles lever under samme tak,men i to forskjellige adskilte liv,har sin grunn i økonomi. Det er hun som insisterer på at hun skal flytte ut,samtidig som vi er låst inntil vi får avhendet annen fast eiendom.

Dette er tidvis noe som driver meg helt på grensen av hva jeg takler, men jeg er klar over at dette også er en avgjørelse som ligger hos meg selv.

Mitt savn er helt klart størst i forhold til hun jeg er forelsket i,men min kone har en stor plass i forhold til omsorg og framtidig ve og vel.

Flere tanker ønskes,ikke minst for hun jeg er forelsket i,så dere kan godt vinkle problemstillingen den veien. Og gjerne også i forhold til at 3 av oss arbeider på samme arbeidsplass.

Tusen takk så langt.

Å leve sammen bare pga. økonomiske hensyn blir feil synes jeg. Veldig enkelt å si for oss som sitter på utsiden - men selvfølgelig verre for dere etter så langt samliv.

Så du bør bryte ut av ekteskapet hvis du ikke har de riktige følelsene for din kone. Du bør heller ikke la deg 'lure' til å gi henne for mye rent økonomisk , det er mange menn med for dårlig samvittighet litt for flink til.

Så får du jo bare vente å se hva din nye forelskelse gjør. Føler hun nok for deg så bryter hun også ut. Er vel lurt av dere å ta det rolig uansett. Dumt å starte et forhold før dere begge er frie.

Ang. jobb - blir vanskelig for alle 3 å fortsette på samme arbeidsplass. Både mellom dere 3 - men også mellom kollegaene. Snakk om såpedrame i real life. Så en eller begge av dere bør bytte jobb. Ser egentlig ikke så mange fordeler med å jobbe samme sted som sin partner uansett.

[Gjest TarzanV]

Greit nok svar,men du må ikke tro at det du påpeker ikke har blitt prøvd.

Når jeg leser ditt svar, så ser jeg at du klart sier man skal følge sine forpliktelser og ikke sine følelser. Hvis det å følge følelser er 'dumt', så må jeg vel si at jeg er glad jeg er dum. Jeg tror ellers at jeg ville seilt gjennom livet på en utilfredstillende måte.

Ingen av oss tvilte vel på reaksjonen og det du sier med 'brente legger' er også noe som jeg har vurdert nøye under den prosessen det er å bli forelsket og dypt glad i et annet menneske. Jeg tror det er naturlig å elske flere enn ett menneske gjennom livet, og at resten da rett og slett består av forskjellige typer valg.

Takker som sagt for svaret,men håper jo på at det etter hvert dukker opp flere fra begge sider slik at det er mulig å vurdere flere syn opp mot hverandre.

Hei igjen! Jo da, var nok litt skarp, og tråkket tydeligvis noen på tærne.

Likevel, jeg snakker av erfaring! Har vært gjennom brudd nettopp av nøyaktlig samme årsak som du beskriver. Den langsiktige effekten av å følge følelsene som dukker opp som et slikt crush, kan med fordel vurderes før man sårer partneren. Min ektefelle gjorde nettopp som deg, gikk enda lenger faktisk. Likevel kom sannhetens øyeblikk!

Følelsene som dukker opp kan vi ikke noe for, det vi kan noe for er hva vi VELGER å gjøre!

Faktisk er det slik at lykken ikke er noe vi jakter på, slik noen hevder. Det er noe jeg selv kan skape ved å søke å forstå partneren, oppmuntre, gi trygghet, anerkjennelse osv..

Med andre ord, velge å bygge HELE tiden, ikke rive ned for å følge en illusorisk tanke om at gresset er grønnere.

Dette oppdaget vi smertelig, men heldigvis også at der det er vilje, er det tilgivelse og ny vår med dufter, spirende gress der verdier som fellesskap og utvikling består!

Og, gjett om våre voksne barn respekterer innsatsen og gleder seg over voksne som tar ansvar for verdiene de selv kjemper for å forstå og tilegne seg. Sin egen (og andres) lykkessmed? Eller var det-dreper...?

Jeg velger å tro på den kjærlighet som viste oss veien! Lykke til!