NHD synonympreparat

[Gjest Avd.Spl.]

På min arbeidsplass har arb.giver og apotek inngått avtale om at apoteket alltid skal levere billigste synonympreparat. Uavhengig av hva tilsynslegen måtte ha skrevet på medisinbestillingen. Er dette vanlig praksis, og er det lov?

Videre lurer jeg også på om leger generelt er pålagt å skrive ut billigste synonympreparat viss det er snakk om blåresept. Mener å ha hørt noe om at pasienten selv kan velge et dyrere preparat mot å betale mellomlegget selv. Stemmer dette?

Viss det er slik at billigste synonympreparat skal velges, har du noe inntrykk av om prisnivået på medisiner har sunket som følge av dette?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

På min arbeidsplass har arb.giver og apotek inngått avtale om at apoteket alltid skal levere billigste synonympreparat. Uavhengig av hva tilsynslegen måtte ha skrevet på medisinbestillingen. Er dette vanlig praksis, og er det lov?

Svar: Det er praksis noen steder, og det er til en viss grad dessverre lov. Når legen skriver ut resept til enkeltpasienter, kan h*n skrive "Ikke generisk substitusjon" på resepten. Da har apotekt ikke lov til å levere ut annen medisin enn den som står på resepten.

Videre lurer jeg også på om leger generelt er pålagt å skrive ut billigste synonympreparat viss det er snakk om blåresept. Mener å ha hørt noe om at pasienten selv kan velge et dyrere preparat mot å betale mellomlegget selv. Stemmer dette?

Svar: Leger er ikke pålagt det, men vi er oppfordret til det. Pasienten kan velge et dyrere om de betaler mellomlegget selv.

Viss det er slik at billigste synonympreparat skal velges, har du noe inntrykk av om prisnivået på medisiner har sunket som følge av dette?

Svar: Noe har det nok sunket. Men hvor mye feilmedisinering eller selvseponering det har ført til, og hva det har kostet, har jeg ikke sett at noen har regnet på.

Personlig har jeg aldri skrevet ut generika, og jeg vil aldri gjøre det. Ser på disse produsentene som uærlige snyltere som skor seg på andres investeringer og forskning. Dessuten vil alt fremskritt og all forskning stoppe opp om de firma som utvikler nye medisiner ikke får høste fruktene av sitt arbeid.

[Gjest Avd.Spl.]

På min arbeidsplass har arb.giver og apotek inngått avtale om at apoteket alltid skal levere billigste synonympreparat. Uavhengig av hva tilsynslegen måtte ha skrevet på medisinbestillingen. Er dette vanlig praksis, og er det lov?

Svar: Det er praksis noen steder, og det er til en viss grad dessverre lov. Når legen skriver ut resept til enkeltpasienter, kan h*n skrive "Ikke generisk substitusjon" på resepten. Da har apotekt ikke lov til å levere ut annen medisin enn den som står på resepten.

Videre lurer jeg også på om leger generelt er pålagt å skrive ut billigste synonympreparat viss det er snakk om blåresept. Mener å ha hørt noe om at pasienten selv kan velge et dyrere preparat mot å betale mellomlegget selv. Stemmer dette?

Svar: Leger er ikke pålagt det, men vi er oppfordret til det. Pasienten kan velge et dyrere om de betaler mellomlegget selv.

Viss det er slik at billigste synonympreparat skal velges, har du noe inntrykk av om prisnivået på medisiner har sunket som følge av dette?

Svar: Noe har det nok sunket. Men hvor mye feilmedisinering eller selvseponering det har ført til, og hva det har kostet, har jeg ikke sett at noen har regnet på.

Personlig har jeg aldri skrevet ut generika, og jeg vil aldri gjøre det. Ser på disse produsentene som uærlige snyltere som skor seg på andres investeringer og forskning. Dessuten vil alt fremskritt og all forskning stoppe opp om de firma som utvikler nye medisiner ikke får høste fruktene av sitt arbeid.

Takk for raskt og oppklarende svar.

Min erfaring er at synonympreparater skaper en god del forvirring blant både personale og pasienter. Dette da preparatene kan varierer i både form og farge.

Personale som står for legemiddelhånteringen må hele tiden forholde seg til nye preparater, og faren for feil øker. Videre så er det som regel ikke samme personale som legger opp medisinene som deler dem ut til pasientene. Dette fører selvsagt til forvirring blant de som deler ut medisinene. Det kan derfor gå med mye tid til sjekking og dobbelkontroll. Man kan selvsagt merke dosettene når synonympreparat brukes, men dette er ikke alltid enkelt når forholdene er store og medisinene mange.

Sist men ikke minst skaper det en viss utrygghet hos pasienter, som opplever at de får forskjellig type utseende medisiner fra gang til gang. Mange er i utgangspunktet allerede skeptisk til medisineringen fra før av.

Jeg deler ditt syn med at den som høster også skal få så.

Hva synes du om min fremstilling ovenfor, har vi fått en mer usikker legemiddelhåndtering med alle disse synonympreparatene. Jeg synes det bare blir flere og flere av de. Mitt dilema har vært at jeg også er budsjettansvarlig :-)

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for raskt og oppklarende svar.

Min erfaring er at synonympreparater skaper en god del forvirring blant både personale og pasienter. Dette da preparatene kan varierer i både form og farge.

Personale som står for legemiddelhånteringen må hele tiden forholde seg til nye preparater, og faren for feil øker. Videre så er det som regel ikke samme personale som legger opp medisinene som deler dem ut til pasientene. Dette fører selvsagt til forvirring blant de som deler ut medisinene. Det kan derfor gå med mye tid til sjekking og dobbelkontroll. Man kan selvsagt merke dosettene når synonympreparat brukes, men dette er ikke alltid enkelt når forholdene er store og medisinene mange.

Sist men ikke minst skaper det en viss utrygghet hos pasienter, som opplever at de får forskjellig type utseende medisiner fra gang til gang. Mange er i utgangspunktet allerede skeptisk til medisineringen fra før av.

Jeg deler ditt syn med at den som høster også skal få så.

Hva synes du om min fremstilling ovenfor, har vi fått en mer usikker legemiddelhåndtering med alle disse synonympreparatene. Jeg synes det bare blir flere og flere av de. Mitt dilema har vært at jeg også er budsjettansvarlig :-)

mvh

Jeg støtter fullt ut dine synspunkter hva gjelder sikkerheten av medikamenthåndteringen.

Kanksje du kunne problematisere det i en artikkel til Sykepleien?

Siden du er budsjettansvarlig, kan du jo regne på hva ekstrakostnaden ville bli ved å bruke orginalpreparater.

[Gjest motorPrøysen]

På min arbeidsplass har arb.giver og apotek inngått avtale om at apoteket alltid skal levere billigste synonympreparat. Uavhengig av hva tilsynslegen måtte ha skrevet på medisinbestillingen. Er dette vanlig praksis, og er det lov?

Svar: Det er praksis noen steder, og det er til en viss grad dessverre lov. Når legen skriver ut resept til enkeltpasienter, kan h*n skrive "Ikke generisk substitusjon" på resepten. Da har apotekt ikke lov til å levere ut annen medisin enn den som står på resepten.

Videre lurer jeg også på om leger generelt er pålagt å skrive ut billigste synonympreparat viss det er snakk om blåresept. Mener å ha hørt noe om at pasienten selv kan velge et dyrere preparat mot å betale mellomlegget selv. Stemmer dette?

Svar: Leger er ikke pålagt det, men vi er oppfordret til det. Pasienten kan velge et dyrere om de betaler mellomlegget selv.

Viss det er slik at billigste synonympreparat skal velges, har du noe inntrykk av om prisnivået på medisiner har sunket som følge av dette?

Svar: Noe har det nok sunket. Men hvor mye feilmedisinering eller selvseponering det har ført til, og hva det har kostet, har jeg ikke sett at noen har regnet på.

Personlig har jeg aldri skrevet ut generika, og jeg vil aldri gjøre det. Ser på disse produsentene som uærlige snyltere som skor seg på andres investeringer og forskning. Dessuten vil alt fremskritt og all forskning stoppe opp om de firma som utvikler nye medisiner ikke får høste fruktene av sitt arbeid.

"Ser på disse produsentene som uærlige snyltere som skor seg på andres investeringer og forskning. Dessuten vil alt fremskritt og all forskning stoppe opp om de firma som utvikler nye medisiner ikke får høste fruktene av sitt arbeid."

Du kommer med en meget bastant og etter min mening høyst diskutabel påstand her.

Opphevingen av patentbeskyttelsen for de fleste legemidler inntrer oftes ikke før 10-15 år etter at lagemiddelet er lansert. Dette innebærer at firmaet som har utviklet medikamentet har hatt monopol i denne perioden. Det har tradisjonelt vært lite kostnadsbevissthet hos leger og pasienter og stor grad av passivitet i distribusjonsleddet, noe som har gjort det mulig for den farmasøytiske industrien å ta meget høye priser. Dette har en ikke minst kunnet avlese i den farmasøytiske industriens betydelige overskudd.

Dette har internasjonalt i lengre tid vært oppfattet som et problem, og en rekke land har satt i gang tiltak for å styrke kjøpersiden.

Til tross for disse mottiltakene har ikke bransjen opplevd betydelig stagnasjon eller konkurser, noe som underbygger oppfatningen om at de har vært en skjevhet mellom leverandør og kunde; næringen opplever nå betingelser mer på linje med andre konkurranseutsatte næringer, noe som i siste instans kommer kundene (pasientene) til gode.

Du skille i ditt innlegg skarpt mellom "originalprodusenter" og generikaprodusenter, der de siste kommer svært dårlig ut. Dette skillet er imidlertid på mange måter kunstig, da ca 90% av generikaprodusentene (i USA og Storbritannia) direkte og indirekte eies av originalprodusentene (Olufsen, 1996).

Alt i alt er det altså lite som tyder på at "alt fremskritt og all forskning [vil] stoppe opp om de firma som utvikler nye medisiner ikke får høste fruktene av sitt arbeid" slik du skriver.

Hvis det kapitalistiske systemet, herunder også den norske blandingsøkonomien, skal fungere uten for stor skjevhet mellom leverandør og kunde er konkurranse helt nødvendig - noe legemiddelindsutrien delvis har sluppet unna fram til nå.

Argumentene dine for at generiske preparater kan føre til forvirring hos behandlere og pasienter anser jeg imidlertid som legitime. Men bortsett fra dette oppfatter jeg argumentasjonen din som ubegrunnet og temmelig naiv.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Ser på disse produsentene som uærlige snyltere som skor seg på andres investeringer og forskning. Dessuten vil alt fremskritt og all forskning stoppe opp om de firma som utvikler nye medisiner ikke får høste fruktene av sitt arbeid."

Du kommer med en meget bastant og etter min mening høyst diskutabel påstand her.

Opphevingen av patentbeskyttelsen for de fleste legemidler inntrer oftes ikke før 10-15 år etter at lagemiddelet er lansert. Dette innebærer at firmaet som har utviklet medikamentet har hatt monopol i denne perioden. Det har tradisjonelt vært lite kostnadsbevissthet hos leger og pasienter og stor grad av passivitet i distribusjonsleddet, noe som har gjort det mulig for den farmasøytiske industrien å ta meget høye priser. Dette har en ikke minst kunnet avlese i den farmasøytiske industriens betydelige overskudd.

Dette har internasjonalt i lengre tid vært oppfattet som et problem, og en rekke land har satt i gang tiltak for å styrke kjøpersiden.

Til tross for disse mottiltakene har ikke bransjen opplevd betydelig stagnasjon eller konkurser, noe som underbygger oppfatningen om at de har vært en skjevhet mellom leverandør og kunde; næringen opplever nå betingelser mer på linje med andre konkurranseutsatte næringer, noe som i siste instans kommer kundene (pasientene) til gode.

Du skille i ditt innlegg skarpt mellom "originalprodusenter" og generikaprodusenter, der de siste kommer svært dårlig ut. Dette skillet er imidlertid på mange måter kunstig, da ca 90% av generikaprodusentene (i USA og Storbritannia) direkte og indirekte eies av originalprodusentene (Olufsen, 1996).

Alt i alt er det altså lite som tyder på at "alt fremskritt og all forskning [vil] stoppe opp om de firma som utvikler nye medisiner ikke får høste fruktene av sitt arbeid" slik du skriver.

Hvis det kapitalistiske systemet, herunder også den norske blandingsøkonomien, skal fungere uten for stor skjevhet mellom leverandør og kunde er konkurranse helt nødvendig - noe legemiddelindsutrien delvis har sluppet unna fram til nå.

Argumentene dine for at generiske preparater kan føre til forvirring hos behandlere og pasienter anser jeg imidlertid som legitime. Men bortsett fra dette oppfatter jeg argumentasjonen din som ubegrunnet og temmelig naiv.

I min naivitet viser jeg til disse artikklene i Dagens Medisin:

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/VisArtikkel.asp?ArtId=3793

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/VisArtikkel.asp?ArtId=3733

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/VisArtikkel.asp?ArtId=3783

[Gjest Hemma]

I min naivitet viser jeg til disse artikklene i Dagens Medisin:

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/VisArtikkel.asp?ArtId=3793

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/VisArtikkel.asp?ArtId=3733

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/VisArtikkel.asp?ArtId=3783

1. Skriver du da ikke generisk substitusjon på reseptene? Dette gjør jo i såfall at pasientene må betale mer for medisinene enn det som er nødvendig.

2. Synes du det er riktig at staten betaler så mange millioner som de tross alt gjør for blåreseptordningen? hadde det ikke vært bedre om staten i såfall tillott flere preparater kanskje nyere og bedre innenfor denne ordningen.

3. Mener du virkelig at generika eller parallel fører til feilmedisinering? Parallelimporterte produkter er jo helt identiske som oftest produsert må samme fabrikk!

4. Kanskje legemiddelfirmaene i steden kunne senke kravene for sponsede turer over hele verden for legene og dermed sette ned prisene. Har du tenkt på det?

5. Når det gjelder indeksprisene er jeg mer bekymret. Prisene vil sannsynligvis bare bli lavere og lavere i Norge. Dette kan føre til at Norge ikke vil bli prioritert ved knapphet i markedet.

6. At industrien sier det de sier burde vel ikke overraske noen. Det betyr ikke at det er så mye i det. Jeg vet at to store legemiddelfirmaer lot være å støtte legestudentenes sponsede tur til Sverige i fjor. Da hørte vi ingen ting om priser.

Til slutt vil jeg bare si at orginalprodusentene senker prisene ned på nivået til synonympreparatene. Det sier jo i grunnen alt.

mvh

[Gjest Hemma]

Takk for raskt og oppklarende svar.

Min erfaring er at synonympreparater skaper en god del forvirring blant både personale og pasienter. Dette da preparatene kan varierer i både form og farge.

Personale som står for legemiddelhånteringen må hele tiden forholde seg til nye preparater, og faren for feil øker. Videre så er det som regel ikke samme personale som legger opp medisinene som deler dem ut til pasientene. Dette fører selvsagt til forvirring blant de som deler ut medisinene. Det kan derfor gå med mye tid til sjekking og dobbelkontroll. Man kan selvsagt merke dosettene når synonympreparat brukes, men dette er ikke alltid enkelt når forholdene er store og medisinene mange.

Sist men ikke minst skaper det en viss utrygghet hos pasienter, som opplever at de får forskjellig type utseende medisiner fra gang til gang. Mange er i utgangspunktet allerede skeptisk til medisineringen fra før av.

Jeg deler ditt syn med at den som høster også skal få så.

Hva synes du om min fremstilling ovenfor, har vi fått en mer usikker legemiddelhåndtering med alle disse synonympreparatene. Jeg synes det bare blir flere og flere av de. Mitt dilema har vært at jeg også er budsjettansvarlig :-)

mvh

Spørsmålet er hvor lenge de som høster skal så. Hadde det vært opp til industrien hadde de høstet i evig tid.

Likevel kan jeg skjønne problemet hvis det stadig er nye medisiner og forholde seg til. Men jeg trodde ikke det var tillfelle for sykehusene, at dere bytter så mye mener jeg... trodde dere hadde inngått avtale om å bruke et produkt og dermed holdt dere til det.

En annen ting vi må tenke på er at både sykehusene og samfunnet ellers sparer penger på denne inføringen. Og produktene er identiske... da burde det vel ikke være noe problem spør du meg.

[Gjest motorPrøysen]

I min naivitet viser jeg til disse artikklene i Dagens Medisin:

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/VisArtikkel.asp?ArtId=3793

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/VisArtikkel.asp?ArtId=3733

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/VisArtikkel.asp?ArtId=3783

Jeg har nå sett på artiklene du henviser til og kan ikke se at de rokker ved argumentene mine i forrige innlegg. Det er ingenting i disse artiklene som underbygger at genrikaordningen per se motvirker forskning og utvikling, slik du hevder. Snarere viser artiklene kompleksiteten i problemområdet og hvordan det foregår et spill mellom myndigheter og legemiddelindustri; dette er en type spill som foregår innenfor de fleste bransjer og det er ikke i seg selv noe oppsiktsvekkende ved det.

Jeg går ut fra at vi i alle fall er enig om én ting: at legemiddelindustrien bør reguleres/ikke reguleres i en slik grad at det gagner pasienten (evt. også legen) mest mulig. Jeg kan forså at du som psykiater opplever det som negativt å skulle forholde deg til forskjellige navn på preparater og også mener dette fører til mindre compliance, samt at sterkere priskontroll fra myndighetens side fører til at legemiddelindustrien støtter forskningen i mindre grad. Men her syns jeg du kjøper legemiddelindustriens argumenter alt for uforbeholdent.

Det jeg mener du ikke tar med i beregningen er at legemiddelindustrien, som alle andre bransjer, deltar i et økonomisk spill hvor reglene er lagt av det kapitalisitske systemet. Dette kan man like eller ikke like, men når det nå en gang er slik, må man forsøke å legge forholdene til rette slik at det skapes en balanse mellom produsent og konsument. Som jeg var inne på i forrige innlegg har det lenge hersket internasjonal enighet om at denne balansen for den farmasøytiske industriens vedkommende har vært forskjøvet til fordel for produsentsiden; en ser også at flere land har satt i gang tiltak for å bøte på dette (at dette til dels er klossete og inkoherent implementert i Norge kan godt hende, men det berører ikke hovedpunktene i problemstillingen).

Alle bransjer, hva enten det dreier som om datamaskinfabrikanter eller farmasøytisk industi, vil bedrive forskning og nyutvikling av produkter. Graden av nyutvikling vil være påvirket av en rekke faktorer; uansett hvilken bransje det dreier seg om vil det være naivt å tro at motivene for nytvikling av produkter er drevet av overveiende alturistiske hensyn. F.eks. har mange påpekt hvordan legemiddelindustrien ser ut til å konsentrere mye forskning omkring produkter som vil selge mye i kjøpekraftige i-land (antidepressiva, medisiner mot potensproblemer etc.), mens forskingen på medisiner mot betydelige helseproblemer i u-land (AIDS f.eks.) ikke får den samme prioriteringen.

Når denne bransjen så har gått med betydelige overskudd - som kansjke også tas ut av virksomheten og dermed ikke kommer videre forskning til gode - så er det åpenbart at en sterkere statlig regulering er betimelig. At legemiddelbransjen vil reagere - for ikke å si sanskjonere - i forhold til dette burde overhodet ikke overraske.

I siste instans er den farmasøytiske industriens siktemål å tjene penger. Slik sett er ikke legemiddelindustiens motiver og beveggrunner mer edle eller verre enn en hvilken som helst annen bedrift, det være seg Volvo eller Tiedmanns tobakk. Ut fra dette perspektivet er det helt nødvendig med en viss grad av statlig regulering slik at en får til en hensiktsmessig balanse mellom pris og nyutvikling av produkter.