NHD - terapi

[happy1365380345]

Hei

Jeg leste i et annet innlegg her at du ikke har stor tro på å prate fortid i terapi.

Det overrasker meg litt at du uttaler deg på denne måten. Hvordan klarer du som psykriater å møte en pasient som er meget opptatt av fortiden sin? Behovet for å snakke fortid avhenger av person og ikke minst hvordan den har formet deg.

Selv lider jeg av GAD og har en stor iboende sorg etter å ha mistet lillebroren min.

Det har vært utrolig viktig for meg å snakke om fortiden, både for å forstå hvorfor jeg er den bekymrede jenta jeg er, hvordan fortiden har gjort meg til den jeg er, for nettopp så å kunne endre adferds- og tankemønstre derfra. Hvordan er man i stand til å endre seg selv hvis man ikke har noen forståelse/innsikt når det vedrører en selv.

Sorgprosessen er også en vesentlig ting. Og for meg er det faktisk litt sårende at en psykriater kan si med letthet at det som skjedde egentlig bare bør glemmes/pakkes bort, og så går livet videre.

Livet går videre - det er sant - og jeg hadde forstått det mer hvis du hadde skrevet det litt annerledes. F.eks at det er viktig å ikke dvele ved fortiden for lenge, eller å bli boende der. At man etter en stund er nødt til å ta tak i fremtiden. Men det er tross alt veldig individuelt hva folk trenger.

Jeg har gått i terapi i 1 1/2 år og har snakket mye om fortid, men ikke utelukket dagen i dag og dagene fremover. Nå har jeg snakket med min psykriater om at jeg ønsker at vi fokuserer mer på hvordan jeg skal jobbe fremover og at vi skal fokusere nettopp på dette. Jeg føler at det har vært essensielt å bruke tid på fortiden, jeg har lært å gråte, kjenne på følelser (sorg), jeg har skreket og jeg har ledd.

Det jeg har oppnådd er større selvinnsikt - som gjør at jeg nå er klar for ferden videre.

Jeg er veldig glad for at min psykriater har vært imøtekommende i forhold til mine behov og ikke sagt at det ene eller andre er det "han tror er riktig"